Blogg

Kalenderen sier lørdag 15. oktober, noe som betyr at ikke bare har høsten vært hos oss offisielt i over en måned, men også at vinteren er faretruende nært. Og er det noe jeg ikke er fan av så er det vinteren — særlig Oslo-vinteren. For finnes det noe verre enn vinteren i Oslo? Jada, vinteren i Russland eller Nord-Norge eller noe er sikkert ganske ille den også, men som medlem av den såkalte millenniumsgenerasjonen, bryr jeg meg kun om mine egne problemer. Navlebeskuende, jeg?

Vinteren i Oslo kan beskrives med to ord: Sørpe og grått. Det er som hele byen går i hi og alle farger forsvinner fra bybildet. Utenom i juletiden da selvfølgelig, da lyses byen opp med de koseligste julelysene og det føles som hele byen fylles opp med kjærlighet og varme. Men dette gjelder bare for deler av november, hele desember og en uke i januar — da snakker vi fremdeles tre uker i januar, hele februar, og hvis vi er heldige, hele mars. Selvfølgelig, det finnes fine vinterdager i denne byen, slik som de dagene man tar banen opp til Nordmarka og går et par kilometer med ski. Eller, jeg står ikke på ski, men jeg er veldig glad i å late som jeg har stått på ski, sånn at jeg kan drikke kakao med ekstra mye krem på.

Men så har du også de dagene hvor det snør så mye at alt stopper opp. Trikken går ikke, togene går ikke siden det er så mye snø i togsporene, bussen kommer seg ikke forbi Jernbanetorget på grunn av all snøen og alle bilene har kjørt av veien fordi vi Østlendinger av en eller annen grunn alltid glemmer at det blir glatt på veien om vinteren, og derfor glemmer de å bytte fra sommerdekk til vinterdekk — det er som det er et kollektivt hukommelsestap hver vinter på Østlandet.

Også når man tror våren nærmer seg, det blir litt varmere i været, dagene er lengre og de kalde forfrosne hjertene våre smelter litt etter litt, da kommer sørpa. Og da er det viktig å passe på å ikke ha fine sko, fine jakker eller rett og slett fine klær, for man tråkker i denne sørpa hver dag i flere uker, og sørpe er som kjent smeltet snø blandet med gjørme. Siden tanken på alt dette virkelig gir meg angst av høyeste grad, vurderer jeg sterkt å bestille meg en reise bort herfra så fort julelysene fjernes fra Oslos gater. Men hvor er spørsmålet? Jeg tenker mye på Mellom-Amerika, og særskilt Costa Rica, jeg har en ekstrem dragning mot det landet av en eller annen grunn, hvorfor vet jeg ikke, kanskje jeg har levd der et tidligere liv? Hvordan jeg skal finansiere denne reisen vet jeg ikke, kanskje starte en innsamlingsaksjon — tigge mine mer bemidlede familiemedlemmer om å donere penger de egentlig tenker å bruke på julegave til meg?

Som en ekstra bonus legger jeg til den fineste vintersangen noensinne ♥

Jeg bare elsker musikk! Det går ikke en dag, ikke en time, ikke et minutt, uten at jeg hører på musikk. Å spille på et instrument er noe jeg alltid har hatt på min bucket list, og da jeg var yngre drømte jeg om å bli fiolinist — den drømmen ga jeg fort opp om. Både gitar og piano har jeg prøvd meg på, til lite hell. Ukulele klarer jeg å spille på da, noe som kanskje ikke er så vanskelig.

Glad i å synge er jeg også, både i dusjen og på karaoke, jeg elsker virkelig å oppsøke karaokebarer i utlandet og bare synge løs. Min favoritt karaokebar ligger i en bortgjemt gate i den malaysiske hovedstaden, Kuala Lumpur. Her samles lokalbefolkningen hver kveld og øser ut både sure og usure toner, til vill jubel fra publikum. Her har jeg tilbragt en god del sene netter, og sunget av med full hals.

Uansett, det jeg tenkte jeg skulle skrive om, før jeg fikk en av mine mange digresjoner, som jeg får av alt. Si et ord, emne eller en ting, og jeg kan komme på 1000 ulike historier om dette, både til fornøyelse og misnøye for de fleste. Siden det nå er sommer, eller, kalenderen tilsier at det er sommer, men været vi har hatt i Oslo i det siste antyder mer at det er sen høst. I alle fall, om sommeren blir musikksmaken min mer, fargerik. Eller kanskje ikke fargerik er det riktige ordet, men jeg får en mer livlig musikksmak, og jeg får lyst til å høre på musikk som gir en eller annen riktig bra sommerstemning. Musikk som får en til å tenke på bilder med vaselin på linsen og kinesiske lykter i myke pastellfarger. Musikk som både er fint å lytte til, og musikk som har en slags vakker estetikk. Musikk som varmer sjelen og som metter hungeren etter kunst.

Jeg tenkte derfor å sette sammen en liten liste over sanger som får meg i sommerstemning. Her snakker vi ikke «Neste Sommer» av DeLillos, «Summer of 69» av Ryan Adams eller «En Solskinnsdag» av Postgirobygget. For all del, dette er flott og hyggelig musikk dette, men hvis jeg vil høre på disse sangene på repeat, kan jeg bare dra og besøke foreldrene mine på hytta. For der hører de på Reiseradioen, og på Reiseradioen spiller de disse sangene, og hundre andre identiske sanger på repeat hele sommeren. Disse sangene kan vel defineres som litt mer indie-musikk. Eller, jeg vet ikke … Det er egentlig en god blanding av eksperimentell pop og rock, funk, Hip Hop, elektronika og alternativ pop. I alle fall, her har jeg plukket frem de sangene jeg ikke klarer meg uten om sommeren.

Solange – Losing You

Dette er en klassiker av en sommersang. Jeg oppdaget den først sommeren 2013  da jeg var på interrail i Europa. Sangen dukket opp som forslag på Spotify et sted i Polen, og innen jeg hadde nådd Frankrike, kunne jeg sangen og dansetrinnene utenat. Solange er som kjente Beyonces lillesøster, og har alltid levd i skyggen av sin svært så berømte storesøster. Jeg er en av de som mener Solange slår storesøster Beyonce ned i støvlene any-day. Videoen er spilt inn på Jamaica, som er en perfekt kulisse for den estetikken som Solange prøver å oppnå her. Med duse farger og en videoinnstilling som gjør at det ser ut som videoen er spilt inn på midten av 1970-tallet.

Odesza – Kusanagi

Denne sangen får meg til å tenke på late sommerdager ved fjorden, eller sene dager og kvelder på en deilig lounge et sted i verden. Jeg oppdaget faktisk denne sangen om vinteren. Det var en veldig mørk vinterdag i fjor, hvor jeg hadde lastet ned en spilleliste på Spotify som jeg ikke husker hva heter. Da kom denne sangen på, og den gjorde at jeg følte alle følelsene i verden. Virkelig, dette er en stemningsvekker uten like. Denne sangen gjør noe med humøret, og hvis man hører på denne sangen mens man er ute og går, blir plutselig alt man ser på veldig vakkert.

Postal Service – We Will Become Silhouettes

Postal Service hørte jeg mye på rundt 2004, i den verste The OC-perioden hvor man kunne finne obskur indie-musikk på hvert gatehjørne. Men det var en god del senere at jeg virkelig oppdaget denne sangen. Jeg hadde en vanskelig periode av livet mitt, og jeg brukte ofte musikk som en metode for å finne ro. En sen sommerkveld jeg satt i bilen kom denne sangen på, og jeg fikk nesten ikke puste. Så vakker musikk, med en ganske underlig sangtekst. Her har indie-bandet fått med seg talentfulle Jenny Lewis fra Rilo Kiley, et riktig valg, om jeg tør si. Denne sangen gjør at jeg får lyst til å ta frem sykkelen på en varm ettermiddag og kjenne luften blåse i håret.

Washed Out – Feel It All Around

Bare bildet som er brukt i videoen får meg til å smelte. På en bra måte altså. Denne sangen gir meg vibber av avslappende dager i Costa Rica, hvor det eneste man gjør er å drikke kokosvann rett fra kokosen og ligge i vannet. Hvis jeg skulle regissert en musikkvideo til denne sangen, skulle jeg ha reist til Costa Rica, leid en gammel Mercedes og latt artisten sitte i bilen med hånden ut av vinduet. Mer trenger man ikke, sangen er nok i seg selv.

Girls – Lust For Life

Dette er kanskje ikke den sangen som skriker mest sommer, men dette er personlig. Denne sangen setter jeg nemlig på når jeg trenger å bli påmint på alt det fantastiske livet har å by på, med reising, festing og bare generelt morsomme ting. Sangen heter jo “Lust For Life”, begjær på livet. Videoen er kanskje ikke helt NSFW, men det er ikke så farlig. Sangen er uansett kjempeflott, og kan høres på repeat hele sommeren.

Denne sommeren er min 29. sommer som menneske på denne jorden. Hvor gammel sjelen min er, vet jeg ikke — men det var en spådame i Bolivia som sa at jeg hadde en gammel sjel. Neste sommer er min 30. sommer, noe som betyr at jeg har levd like lenge som en mannsalder. Begrepet mannsalder har jeg lært av min far, som alltid har brukt det for å beskrive hvor lenge siden en hendelse var, eller hvor gamle noen var. Katten vår, den ble hele 15 år, og da den døde, sa pappa at den hadde levd en halv mannsalder. Da han sa det, virket en mannsalder for meg veldig lenge, men nå synes jeg at 30 år er ingenting. Mindre enn ingenting. Jeg er jo ikke ferdig med det jeg skulle bruke 20-årene mine på — reise, opplevelser, utforsking av alt det livet og verden har å by på. Jeg har allerede begynt å forberede meg på de 30. I alle fall begynt å mentalt forberede meg, for det er virkelig et skummelt siffer å ha foran seg. Det virker som de fleste av vennene mine allerede har funnet ut av hva de skal gjøre, de vet hva som er sin plass i livet. Enten så er det å være gift eller samboer og å ha barn. Eller så er det å følge en karrierevei de har planlagt siden barnehagen. Men jeg derimot, aner ikke hva jeg vil bli, hvem jeg er, og hvor min plass i verden er. Altså, jeg vet hva jeg liker, hva som gir meg glede og hva som gir meg energi. Det er jo å reise. Å oppleve nye deler av verden. Lære av de menneskene jeg møter på min vei. Men jo eldre jeg blir, jo vanskeligere blir det å rettferdiggjøre disse valgene for andre og kanskje mest for meg selv. Jeg liker jo Oslo, det er en kul by å bo i — spesielt om sommeren. Det er når vinteren kommer at Oslo blir helt uutholdelig å bo i. Snø, snø, mer snø, blir helt gal av denne snøen. Vinteren som var, var ikke så ille, men ille nok. En gang i januar satt jeg og så ut av kjøkkenvinduet mitt, tittet ut på alle som gikk på gaten og frøs, folk som sto og ventet på trikken og frøs, folk som hutret mens de prøvde å tenne en røyk, da slo tanken meg: “Hva i all verden er det jeg gjør her?”. Jeg elsker å være i utlandet, jeg elsker å møte nye mennesker og lære av disse menneskene, hvorfor fortsetter jeg å bli her i Oslo da? Derfor har jeg bestemt meg for å utforske mulighetene til å flytte til utlandet, se om det finnes noen jobber som passer med min livserfaring og mine evner. Hvor jeg skal starte vet jeg ikke, finn.no kanskje. Eller kanskje jeg må søke meg frem på nettet. Eller muligens jeg må sette meg ned og faktisk reflektere over hva mine evner er, og hva jeg er flink på.

Tiden vil vise.

Det er utrolig spennende å sette i gang her, men den aller første posten, men samtidig som at det er spennende er det også litt nervepirrende. Den første posten kan tross alt gjøre all forskjellen på et førsteinntrykk og allerede avgjøre hvem av deres lesere vil komme tilbake for mer og hvem av dere som vil kikke innom for første og siste gang. I denne første posten tenkte jeg enkelt og greit å fortelle litt mer om meg selv, du kan allerede lese litt om meg her, men idag skal jeg fortelle om en spesiell periode i mitt liv.

For noen år siden startet jeg faktisk opp en blogg, men den skulle vise seg at jeg fort skulle legge bak meg. Tiden var ikke helt riktig da det var mye forandringer i livet mitt og hverdagen så den ble raskt nedprioritert. Når jeg sier noen år siden så mener jeg faktisk hele 10 år siden, hvor jeg var 18 år og nettopp ferdig på videregående skole. Den gangen skulle jeg bestemme meg for hva mitt neste steg var og mens jeg så på at flere av mine venninner og venner dro til hver sin retning, enten det var videreutdanning, innflytting med samboere eller å flytte til et helt annet land ble jeg litt sittende igjen. Hva var min plan for livet? Hva skulle jeg bruke tiden min på? Det var spørsmål jeg stilte meg selv og familien min rundt meg, uten å få svar med en gang.

Det var da jeg begynte å tenkt på de gode tidene jeg og min søster hadde hatt når vi reiste rundt i verden, bare vi to, hver vår sekk og et kamera hver var vi klare for det meste! Dette var det eneste jeg klarte å tenke på, at det hadde vært de beste tidene i mitt liv så langt og jeg ville bare ha mer. Det var da jeg bestemte meg for at det var det jeg skulle bruke tiden min på, jeg skulle invistere tiden min på reise og opplevelser og det hele skulle jeg og min søster dokumentere.

Min plan ble å ikke ha en plan, det jeg skulle bruke tiden min på var opplevelser, både her i Norge, her i Oslo, i skogen, i byer og på andre siden av jordkloden. Og den beslutningen vil jeg for evig være glad for at jeg tok.