Kalenderen sier lørdag 15. oktober, noe som betyr at ikke bare har høsten vært hos oss offisielt i over en måned, men også at vinteren er faretruende nært. Og er det noe jeg ikke er fan av så er det vinteren — særlig Oslo-vinteren. For finnes det noe verre enn vinteren i Oslo? Jada, vinteren i Russland eller Nord-Norge eller noe er sikkert ganske ille den også, men som medlem av den såkalte millenniumsgenerasjonen, bryr jeg meg kun om mine egne problemer. Navlebeskuende, jeg?
Vinteren i Oslo kan beskrives med to ord: Sørpe og grått. Det er som hele byen går i hi og alle farger forsvinner fra bybildet. Utenom i juletiden da selvfølgelig, da lyses byen opp med de koseligste julelysene og det føles som hele byen fylles opp med kjærlighet og varme. Men dette gjelder bare for deler av november, hele desember og en uke i januar — da snakker vi fremdeles tre uker i januar, hele februar, og hvis vi er heldige, hele mars. Selvfølgelig, det finnes fine vinterdager i denne byen, slik som de dagene man tar banen opp til Nordmarka og går et par kilometer med ski. Eller, jeg står ikke på ski, men jeg er veldig glad i å late som jeg har stått på ski, sånn at jeg kan drikke kakao med ekstra mye krem på.
Men så har du også de dagene hvor det snør så mye at alt stopper opp. Trikken går ikke, togene går ikke siden det er så mye snø i togsporene, bussen kommer seg ikke forbi Jernbanetorget på grunn av all snøen og alle bilene har kjørt av veien fordi vi Østlendinger av en eller annen grunn alltid glemmer at det blir glatt på veien om vinteren, og derfor glemmer de å bytte fra sommerdekk til vinterdekk — det er som det er et kollektivt hukommelsestap hver vinter på Østlandet.
Også når man tror våren nærmer seg, det blir litt varmere i været, dagene er lengre og de kalde forfrosne hjertene våre smelter litt etter litt, da kommer sørpa. Og da er det viktig å passe på å ikke ha fine sko, fine jakker eller rett og slett fine klær, for man tråkker i denne sørpa hver dag i flere uker, og sørpe er som kjent smeltet snø blandet med gjørme. Siden tanken på alt dette virkelig gir meg angst av høyeste grad, vurderer jeg sterkt å bestille meg en reise bort herfra så fort julelysene fjernes fra Oslos gater. Men hvor er spørsmålet? Jeg tenker mye på Mellom-Amerika, og særskilt Costa Rica, jeg har en ekstrem dragning mot det landet av en eller annen grunn, hvorfor vet jeg ikke, kanskje jeg har levd der et tidligere liv? Hvordan jeg skal finansiere denne reisen vet jeg ikke, kanskje starte en innsamlingsaksjon — tigge mine mer bemidlede familiemedlemmer om å donere penger de egentlig tenker å bruke på julegave til meg?
Som en ekstra bonus legger jeg til den fineste vintersangen noensinne ♥