Denne sommeren er min 29. sommer som menneske på denne jorden. Hvor gammel sjelen min er, vet jeg ikke — men det var en spådame i Bolivia som sa at jeg hadde en gammel sjel. Neste sommer er min 30. sommer, noe som betyr at jeg har levd like lenge som en mannsalder. Begrepet mannsalder har jeg lært av min far, som alltid har brukt det for å beskrive hvor lenge siden en hendelse var, eller hvor gamle noen var. Katten vår, den ble hele 15 år, og da den døde, sa pappa at den hadde levd en halv mannsalder. Da han sa det, virket en mannsalder for meg veldig lenge, men nå synes jeg at 30 år er ingenting. Mindre enn ingenting. Jeg er jo ikke ferdig med det jeg skulle bruke 20-årene mine på — reise, opplevelser, utforsking av alt det livet og verden har å by på. Jeg har allerede begynt å forberede meg på de 30. I alle fall begynt å mentalt forberede meg, for det er virkelig et skummelt siffer å ha foran seg. Det virker som de fleste av vennene mine allerede har funnet ut av hva de skal gjøre, de vet hva som er sin plass i livet. Enten så er det å være gift eller samboer og å ha barn. Eller så er det å følge en karrierevei de har planlagt siden barnehagen. Men jeg derimot, aner ikke hva jeg vil bli, hvem jeg er, og hvor min plass i verden er. Altså, jeg vet hva jeg liker, hva som gir meg glede og hva som gir meg energi. Det er jo å reise. Å oppleve nye deler av verden. Lære av de menneskene jeg møter på min vei. Men jo eldre jeg blir, jo vanskeligere blir det å rettferdiggjøre disse valgene for andre og kanskje mest for meg selv. Jeg liker jo Oslo, det er en kul by å bo i — spesielt om sommeren. Det er når vinteren kommer at Oslo blir helt uutholdelig å bo i. Snø, snø, mer snø, blir helt gal av denne snøen. Vinteren som var, var ikke så ille, men ille nok. En gang i januar satt jeg og så ut av kjøkkenvinduet mitt, tittet ut på alle som gikk på gaten og frøs, folk som sto og ventet på trikken og frøs, folk som hutret mens de prøvde å tenne en røyk, da slo tanken meg: “Hva i all verden er det jeg gjør her?”. Jeg elsker å være i utlandet, jeg elsker å møte nye mennesker og lære av disse menneskene, hvorfor fortsetter jeg å bli her i Oslo da? Derfor har jeg bestemt meg for å utforske mulighetene til å flytte til utlandet, se om det finnes noen jobber som passer med min livserfaring og mine evner. Hvor jeg skal starte vet jeg ikke, finn.no kanskje. Eller kanskje jeg må søke meg frem på nettet. Eller muligens jeg må sette meg ned og faktisk reflektere over hva mine evner er, og hva jeg er flink på.
Tiden vil vise.