Filter

En evig føljetong jeg startet for lenge siden Her skulle jeg egentlig sette inn Roky Eriksons versjon av Heroin, men innser jeg heller må legge inn en kjedelig wimp lenke for jeg finner den ikke på youtube.
Så i dag får det heller bli Jphnny Cashs versjon av The Mercy Seat, nok og ta av der.

Kom kom! Nå kan vi møtes og ta en øl, ukjente og kjente lesere av denne bloggen. Vi spiller på Fiasco 19.februas. Jeg oppdaterer når jeg vet mer om hvilke andre band som også skal spille.

Hinting er språket uten tydeligheter, de vage hentydningene, små tynne strå en klinger til når en mangler klare ord eller ikke har guts til å si ting rett ut som de er.

Uklare hentydninger er de konfliktskyes språk, vagheter en bruker når en er redd for å såre, eller for å møte reaksjoner og sinne.

Men hinting er ikke alltid det av det onde, av og til er en antydning og et lite puff akkurat det som skal til, en trenger ikke for enhver pris skarpe ord og harde sannheter haglende mot seg. Noen ganger er det som blir antydet akkurat nok.
Likevel er det ikke greit å anklage mottageren for ikke å forstå et språk tildekket av svevende uklarheter, det er når vedkommende ikke klarer å forstå klar direkte tale, det er et problem.

Han ringte henne ofte. Først svarte hun med optimisme, hun lyttet til hans ord, han pratet og pratet, hun kom ikke til, hans stemme ble til en dur og alt hun følte var likegyldighet.

Kanskje han hørte hvordan hun kjølnet til og følte hvordan hennes entusiasme sank? De hadde så vidt rukket å bli kjent, og hun skled allerede bort. Hvorfor kunne hun ikke gi han en sjanse?

Hun var sanden som drysset mellom fingrene, ubegripelig likegyldig og kald. Og han tok et enda kraftigere tak, men hun lot seg ikke fange og alt han møtte var en motvilje som var i ferd med å skli over til forakt.
Hun ville ikke se han for sitt øye, hun ville ikke høre hans stemme i telefonen eller møte han igjen noen gang.

Dette sa hun aldri. I stedet diktet hun opp unnskyldninger, hun var aldri til stede, hun lot venninner svare for henne, hun lot dem si hun traff andre menn. Mens han fremsto mer og mer som en forelsket logrende valp, underkastet sin trang til å se henne og følelser som stadig vokste med hennes utilgjengelighet, ble hun iskald, fylt av hån og vilje til å latterliggjøre.

Han ringte henne daglig og mellom alle spydighetene søkte han bekreftelser, ord som ga håp. Han fortalte om sin jobb og hverdag og hun syntes han fremsto som latterlig. Så han det virkelig ikke? Forsto han ingenting?

Han viste henne bilen sin, en gjenstand hun betraktet som irrelevant og hun så uforstående både på han og bilen, hvorfor trodde han at hun var interessert, hvorfor trodde han at hun ville se bilen hans? Hun så ikke det han så, et samleobjekt, kjælt med, nylakkert, bevart, noe han stolt kunne vise frem til verden. Alt hun så var en gammel bil og en mann med tåpelige interesser.

Gang på gang oppsøkte han henne, ga næring til egoet, og møtte ingenting annet enn kjørlighet. Og mens han søkte etter bekreftelser, forsto ikke hun hvorfor han aldri tok et hint, hvorfor gjorde han dette mot seg selv? Hvorfor lot han seg tråkke ned på denne måten? Avskyen vokste, de ulykkelige forelskede kan fremstå som trengende desperate skapninger.

Hun gjorde alt annet enn å si i fra, hennes hentydninger kunne vel så gjerne gi næring til håp og om en gir et forelsket menneske små drypp av håp, vil det være all næringen vedkommende trenger for å holdes i gang.

Alt en trenger for å opprettholde følelser som ikke gjengjeldes er små antydninger til håp. Møt en forelsket person med inkonsekvens og ambivalens og vedkommende vil ikke gi opp håpet.

Gi en hund en matbit fra bordet en gang og den vil aldri forlate din side i håp om mer.
Og det var slik han framsto, som en irriterende liten logrende hund og det var intet han kunne gjøre for å rette opp dette inntrykket og fanget som han var forble han der ved siden av henne, ydmyket og tråkket på og hun var ikke en gang klar over hva hun gjorde mot han.

Hun gjorde alt annet enn å si i fra og alt hun gjorde var å anklage han, hun visste allerede ved første møte at intet ville skje videre, men lot han aldri få vite det, i stedet utsatte hun begge for langsom seigpining.

De klare ordene kan virke så brutale, men seigpiningen som oppstår foruten den endelige oppklaringen kan bli enda mer pinefull.

Og her kan du lese posten, funka i grunn best som tekst.

Jeg klarer det ikke, jeg merker faktisk antydning til stress i det jeg må lytte til oppramsninger av menneskers bekjentskapskrets. C-kjendiser, d-kjendiser, en og annen politiker med null innflytelse, kanskje en har håndhilst på fem, vært på en innmari interessant fest og møtt den og den, ja til og med en som har vært på TV…

Det spiller vel ingen rolle hvem en henger med så lenge en velger sine venner med omhu, det er meg likegyldig om en henger ute med en markert journalist eller kjenner en som er på TV, alt jeg bryr meg om er hvem en er og da snakker jeg ikke i målbar status eller om hvorvidt en er synlig i offentligheten, men personen bak.

Faktum er at ens evne til å innsmigre seg gjør meg heller mistenksom enn interessert, det er ikke slik jeg ønsker å møte mennesker.

Dette er selvsagt tosidig, det er klart jeg vil møte interessante mennesker, selvfølgelig jeg vil kjenne de som er kreatve, de som er dyktige, jeg vil jobbe med flinke folk, jeg vil kjenne dem også privat og jeg liker at mine venner får ting til, også om det innebærer å være synlig i offentligheten.

Dette har selvfølgelig en mindre tiltalende side. Det er faktisk de som er både synlige, interessante, dyktige med masse bra resurser, kreativt, politisk og så videre. Men de tiltrekker seg så mye rask, ved siden av dette er det en massiv vegg med talentløse middelmådige individer uten noe å komme med, de ønsker bare å være til stede i kraft av seg selv uten noe å tilfør, de bare er der, de tar bare plass og deres eneste talent er å vite hvem man skal snakke til, hvem man skal innsmigre seg med og hvilke saker som brøyter vei i offentligheten. En får spalteplass med null refleksjonsevne og tilfører verden absolutt ingenting med sin parasittaktige tilværelse.

Og jo, det er et talent i seg selv å vite hvordan en skal bli synlig i offentligheten, bare det å være i stand til å sosialisere med så mange forskjellige mennesker er en fin egenskap. Kanskje jeg svakt misunner evnen og ønsker meg selv å kunne markere meg sterkere slik at jeg og mitt kom frem, jeg bare orker ikke leke den leken, det er som å bedrive regnskap, og dyrke vennskap innenfor en målestokk, en kan ikke føre en samtale uten å tenke: ”hva kan dette menneske tilføre meg?” Ingen mulighet til å klatre, da er det bare å vandre videre til neste og neste der igjen, nytt nummer på lista og nye falske smil deles ut.
.
Jeg vil ha venner jeg kan le med, venner som får meg til å tenke godt om meg selv og alt rundt og så vil jeg gi det samme tilbake. Slike resurser er verdt så inderlig mye, så kan en sammen kvele den falskhet som gjennomsyrer samfunnet.

Ja jeg har lurt før; hvorfor vil en ha barn?

Det hender jeg tar en liten gjennomgang med meg selv; er jeg virkelig helt sikker på at jeg ikke vil ha barn? Er det noe jeg bør vurdere igjen? Jeg ser jo at folk har et liv og få gjort ting til tross for at de er foreldre, livet mitt trenger jo ikke bli ødelagt av den grunn.
For det er hva jeg tenker, det livet jeg kjenner og liker så godt vil løse seg opp og bli borte for all tid fremover hvis jeg blir mor.

Jeg har aldri hatt en fascinasjon for babyer, ikke som barn, ikke nå, jeg har ikke en gang betraktet dem som søte, de er bare.. babyer…

I barndommen hadde jeg venninner som løp entusiastisk bort til hver eneste barnevogn for å koseprate mens jeg derimot ble stiv og rar og ante ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det.

Og slik er det også den dag i dag. Det er heller ingen overraskelse at de babyentusiastiske venninnene fra barndommen nå har barn og jeg vil fortsatt ikke, men tar med jevne mellomrom runder med meg selv; Skal man ikke ha barn? Er ikke det en del av livet, er det noe jeg bør trakte etter? Er jeg virkelig sikker på at jeg ikke vil ha barn.

Ja visst faen!

Men en familie da, det er hyggelig, en koselig liten lun familie? Dere kan gjøre alt sammen, ha hyggelig stunder i stuen, på kjøkkenet, hytteturer, vennemiddager? Tenk på felleskapsfølelsen, det å ha en familie! Tenk dine venner vil falle fra, det vil de helt sikkert, de vil slukes av familieboblen og der sitter du, hva har du, en blogg? Et band? Har du forresten en pålitelig og stabil kjæreste?

Jajaja… oppgitt. Familie høres hyggelig ut, kanskje også et evig oppgjør med useriøse og ambivalente menn (fordelen med dem er jo at jeg kan være useriøs og ambivalent selv..), men må det på død og liv inkludere en baby? Må jeg revne opp underlivet mitt for å presse ut en skapning jeg ikke en gang vil ha for den gode familiefølelse? Og hva om familien ikke blir bra, hva om han stikker av eller vi bare rett og slett er dysfunksjonelle sammen? Det er nok av dysfunksjonelle familier og jeg vil uansett ikke ha barn..

Men tenk, familie, tenk så hyggelig, du sitter jo inne kveld etter kveld uansett og alt som var spennende da du var 22 år er ikke det samme. Og de kjekke langhåra guttene har forfalt, slasker har de blitt. Hva med en familie?
Å hysj du marerittaktige stemme, jeg skal fortelle deg en ting:

Read more…

Å dele av seg selv i offentligheten er en risk, gang på gang er en nødt til å finne seg i å høre de samme forslitte advarslene.

Jeg har hatt blogg en stund, mange snur i døra, de oppfatter den som privat og selvutleverende, for meg handler det om distanse, saker som er gjennomtenkt, hendelser som er forbi. Det er å holde tilbake og det er kontroll, jeg blogger ikke uten filter.

Hvor andre setter sine grenser skal jeg ikke legge meg borti eller prøve å råde over, jeg vil likevel tillate meg selv å fortelle om den formen for selvutlevering som skremmer meg og jeg risikerer med dette å møte meg selv i døra, for her er jeg som vanlig ute og tramper på syltynn speilglatt overflate.

Jeg får vondt av å lese følelser som ikke er bearbeidet, men som likevel plasseres ut i offentligheten for alles skue.

Den er den unge personen som gang på gang bretter ut sine frustrasjoner på en blogg med hundrevis av lesere uten den nødvendige distansen.
Det er de som poster familiebilder og drar barna sine med i dragsuget. De som deler fullstendig ukritisk. Og det er de som skildrer sin egen fortvilte situasjon akkurat der de er mens de lever det. Om det gjelder sykdom, tragedier, økonomiske kriser eller annet. Det er fortvilte rop om hjelp ut til alle og ingen og gjør en utsatt i en situasjon hvor en i utgangspunktet er sårbar.

Jeg vet at en del kan ha en verdi og det jeg kan komme med flere eksempler på de som har et reflektert forhold til dette. Det er ikke disse jeg tenker på, noen vet nøyaktig hva de gjør og velger likevel å hoppe ut i det.

Det er et rått publikum der ute, begir en seg ut på noe sånt bør en ha en vegg av venner og familie rundt en til støtte. For utenfor sin egen sfære er det ingen garanti for hva en møter. Selv om intensjonen kan være aldri så god og at en kanskje ønsker å nå ut til mennesker i samme situasjon og formidle et budskap som kan være viktig for flere.
Mennesker kan være mer enn hensynsløse, i sårbare sitasjoner er det best å beskytte seg i mot dem og velge sin omgangskrets med omhu, i offentligheten vet man aldri hva man møter. Selv om det bare er snakk om semioffentlighet i bloggform.

Å dele ukritisk setter en i en sårbar situasjon. Det gjør en klar til hugg og svekker evnen til å verne seg og mennesker er uaktsomme, de klarer ikke å snu seg bort fra trafikkulykker. Jeg har sagt det til meg selv flere ganger; Jeg vil ikke se, men klarer ikke la være.

Mye journalistikk er tilrettelagt akkurat for dette, ukebladene har lenge betalt for betroelser, familier med sjeldne sykdommer får stå frem med bilder og fortelle om en vanskelig hverdag. Ulykkesrammede mennesker uten filter får en mikrofon i ansiktet med spørsmål om hvordan en føler det akkurat nå.

Det trykker på noe, det får en til å føle, det kan være sympati, grådighet, overlegenhet, fortvilelse eller noe helt annet, saken er et en føler noe og det rører ved en. Det har en sterk effekt, og det er dessverre ikke lett å skille den ene følelsen fra den andre, dette kan lett utløse et besynderlig morbid kick hos en. Er det bare at en gjerne vil forstå som gjør at Fritzl saken får så mange oppslag og klikk selv lenge etter det er noe nytt å formidle om saken? Ofrene trenger vern, men det er det ingen som bryr seg om.

Selv om intensjonen kanskje er i utgangspunktet er god er det også slik sterke inntrykk gjør noe med en, derfor trekkes mennesker mot ulykkessteder. Dessverre er det slik at en i sin utilstrekkelighet for det meste ikke begir seg ut på noe annet enn å stirre og stå i veien for de som faktisk handler.

Den tabloide ukebladjournalistikken vil ha offeret på sin pidestall, grille det i offentlighetens grådige blodtørstighet. Populistiske Politikerne vil ha den syke ved sin side, en trist historie en kan gråte av, et lite øyeblikks sympati slukes av underholdningsmassen mens en kan si til seg selv at en er engasjert, en bryr seg. Det finnes ingen mer effektiv måte å fremme seg selv på som journalist eller politiker enn å ha et offer ved sin side, en å redde en å være god mot.

Og det er nettopp dette en bør verne seg mot, for selv om det finnes mange bra mennesker og en kan nå frem med sin historie til de som trenger å høre det er det også todelt, en kan risikere å stå ribbet og brukt tilbake og tilføre enda mer problemer inn i hverdagen. En kan få støtte og hjelp, men en kan like gjerne også få hatmeldinger og bli møtt med forakt og er det noe man virkelig trenger å kjempe i mot når en står i en vanskelig situasjon?