Sosialt ansvar

Det hviler først og fremst på en selv. Er jeg på en fest hvor ingen prater til meg, får jeg gå bort til å prate med dem. Jeg har selv ansvaret for hvordan jeg er, oppfører meg og hvordan jeg fremstår.

Jeg kan ikke tvinge mennesker til å snakke med meg, jeg kan ikke tvinge dem til å finne meg interessant, jeg kan ikke tvinge dem til å invitere meg ut eller til å oppsøke mitt nettsted.

Det hviler på meg.
En kan ikke anklage noen fordi en er uinteressant, fordi en ikke tar initiativ, fordi en er sjenert, fordi en ikke alltid fungerer sosialt.

Derimot kan en anklage folk hvis de er arrogante, kjører over andre, er ekskluderende, driver med ryktespredning eller med vilje unngår en om en oppsøker dem. Hvis dette er virkelig er tilfelle, for i det man slenger ut anklager mot andre er det greit å se litt på hvor en selv står og hva en selv bidrar med. Kan det være slik at en faktisk møter det en selv tilfører?

Herregud, jeg vil ikke omgås folk som jeg føler at unngår meg, ikke liker meg, eller finner meg uinteressant. Og jeg må si jeg har null forståelse for de som holder på sånn. Dette er et fenomen jeg kjenner igjen fra ungdomskolen, og det er en skikkelig pinlig tidsperiode for mange spør du meg.

Det er opp til meg å finne de som synes jeg er interessant, som synes jeg er morsom å være med, som hører på meg når jeg prater, som liker det samme som meg, som får meg til å være komfortabel med meg selv og ha det bra. Jeg vil definitivt gjøre det samme med dem, det er hva vi har en omgangskrets og venner for.

Venner tapper en ikke for energi, aktuelle venner fraskriver ikke ansvaret for å ikke finne seg til rette, folk som gjør sånt er et drass, de er krevende og de sliter ned omgivelsene. Det kan skje blant de beste venner eller på en arbeidsplass, men hvis det er slik slitasje man alltid møter hos en og samme person, skygger man etter hvert unna.

Et sosialt ansvar innebærer også å føle seg frem, ikke bestemme over, eller avgjøre hva slags takt og tone andre skal avfinne seg med, ta i mot eller finne morsomt. En har å respektere andres grensesetting. Det er klart en møter irrasjonelle og nærtagende mennesker på veien, men er alle en møter uhyre nærtagene bør man kanskje se litt på sin egen oppførsel.

Hvis jeg selv dilter etter folk jeg føler ikke liker meg og anklager dem for det, hviler det på meg at jeg henger i feil hjørne. Drit i dem, se videre, se et annet sted, så mange mennesker det er i verden, hvorfor henge seg opp i akkurat et knøttlite hjørne?

En ting er å være sosialt utilpass og ikke alltid finne seg til rette, en annen ting er å være sosialt dysfunksjonell, det vil si å fraskrive seg alt ansvar i sosial omgang med andre mennesker og anklage tilfeldige mennesker fordi en ikke er elsket eller får oppmerksomhet. Det er trist og fryktelig leit, men hvem faen vil ha pitylove?

(Nei, dette er ingen pekefinger mot noen, jeg vet ikke best, det er et lite sammensurium av mange tanker om det å være sosial utilpass. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om det, ikke fordi jeg selv er det eller føler at jeg ikke klarer det sosiale, men fordi det kan være utløsende for så mange underlige tanker og handlinger hos mennesker.)

test Filed under Hverdag, Internettliv | Comments (3)