Mitt morbide sug

Dette går på mange måter i mot idealisten i meg; Jeg er den som klikker meg inn på de morbide overskriftene, de gufne, de motbygelige og de blodtørstige, de som er verre enn den verste horror filmen jeg kan tenke meg. Jeg klikker meg fra seriemorder til seriemorder og leser om bestialske drap på wikipedia.
Jeg kan detaljene om kannibalen som fikk fant sitt offer igjennom en kontaktannonse, offeret lå i badekaret og blødde i hjel på smertestillende mens hans drapsmannen tilberedte hans penis i en stekepanne. Ikke klarte de å spise den da det var for seig.
Kannibalsime er sånn ca det ekleste jeg vet, derfor leser jeg om det…

Jeg leste vantro om Jack Unterweger en klassisk misogyn seriemorder som drepte prostituerte, historien er ikke bare sjokkartet på grunn av kvinnene han drepte, den har en grufull tvist jeg nesten finner utrolig og som bringer frem misantropen i meg. Han ble sendt til livstids fengsel på grunn av drap på en prostituert (1976) der han begynte å skrive bøker som ble ganske populære. Dermed starter en flokk intellektuelle og politikere en kampanje med å få løslatt denne ”fantastiske” forfatteren, noe som de åpenbart får gjenomslag og bare måneder etter drepte han igjen.

Da jeg første gang fikk internett leste jeg side opp og side ned, Ed Gein, Charles Manson, Bundy, Jack the Ripper og andre navn jeg har glemt nå. Jeg kunne antageligvis flere navn på myteomspunnede menneskene bak drap og vold enn jeg kunne navn på politikere. Det ville vært innhold til en temablogg, men da må jeg ta rundturen inn i meg selv, for er dette noe særlig å gjøre til underholdning? Hver eneste gang jeg klikker meg inn på Fritzl saken gjør jeg verden til et litt verre sted og holder maskineriet som sperrer hans offere inne på et sykehus i gang.

Jeg kan sikkert si at jeg er ikke bare blodtørstig og morbid, jeg vil også gjerne forstå, jeg leste ikke bare American Psyco, men også Forbrytelse og Straff. Men jeg har ingen snusfornuft og pakke dette i, og det er heller ikke noe enestående ved dette, jeg tror jeg bare er morbid som mange andre.

Jeg lurer jo litt; glitrer øynene mine når jeg snakker om det? Og hvorfor klarer jeg ikke stoppe dette suget? Og er dette egentlig noe jeg må stagge? Jeg vil jo ikke vite, eller jo det vil jeg, jeg står å vipper fra den ene siden til den andre.

Jeg følte meg skitten da jeg tråkket inn på torturmuseet i Praha, inngangspartiet ligner en undergrunnsklubb i Soho og en forventer nærmest og tråkke inn i en snuff innspilling hvor en selv har hovedrollen og blir overasket over at det faktisk ikke foregår tortur der inne likevel og menneskene rundt ser faktisk ganske normale ut.

Et av de mest effektive torturredskapene var en sag; Du henger offeret på hode og begynner å sage mellom beina. Det kan ta mange timer før vedkommende dør.
”Auauau” tenker jeg og kanskje jeg får mareritt på grunn av dårlig samvittighet og sender alle onde tanker til sadistene som tenkte ut disse redskapene.
I dag er det mer vanlig at leger tenker ut den effektive torturen, eller psykologer, det gjelder å sikte mot de såre punktene.

Av en eller annen mystisk grunn har jeg styrt unna de verste voldsfilmene, jeg vet godt forskjell på fantasi og virkelighet og tror ikke det er skadelig i seg selv, likevel har jeg lurt på om jeg faktisk trenger disse bildene i mitt hode og om fantasien min egentlig er nok. Det har riktignok forekommet drap inspirert av film, men filmen er en liten prosentandel av en større helhet. Jeg er ikke en av dem som mener at film og sterke scener er skadelig, hvis en derimot er oppvokst eller holder til i et miljø som ikke kan skildre grensene mellom virkelighet og fantasi og i tillegg ikke har utviklet medfølelse og empati som et vanlig menneske, har en ett problem.

Selv har jeg alltid blitt dratt mot utrykk som er mer ekstreme, det gir meg på flere måter energikick, men film har aldri vært helt vært det mediet jeg har følt den store dragningen mot.

Jeg husker den gangen da mange av oss fortsatt hadde modem og det fortsatt var noen som så på VHS, Ronny var en punker i gamlebyen, han hadde en kamerat i Halden som drev stor business med piratkopiering av VHS. Han klarte og grave frem alt tenkelig på film også snuff, noe jeg fikk vondt i magen av, jeg vet det foregår diskusjoner på hvorvidt det faktisk eksisterer, men så lenge det finnes seriemordere og kameraer, har jeg ikke noe problem med å tro på at reell seksuell vold og drap på film faktisk finnes, men hvorvidt karen i Halden faktisk hadde det, er heller usikkert. Men det er en annen diskusjon.
Mens kamerater fra små steder i utkantnorge hadde problemer med å grave frem de største kontroverser kunne jeg få alt levert på min dør. Men jeg viste ikke interesse for dette. Jeg husker der gikk en tape om og om igjen av reality vold, de klippene som blir fjernet fra TV der blant annet tyrefekterne ble spiddet av illsinte okser, og det synes jeg i grunn var litt fint, for hvem heier vel ikke på oksene?

Så kom rotten.com, med alt det andre, men dette har jeg aldri funnet interessant. Igjen tenker jeg at hvert klikk gjør verden litt verre og styrer unna, det får være måte på hva jeg skal gjøre meg medskyldig i.
Men fantasien derimot, den kan ta veier inn i alle slags mørke kroker.

Jeg tenkte likevel jeg skulle en gang for alle konfrontere mitt blodtørstige behov og gi meg en slags Clockwork Orange overdose.

Jeg har begynt forsiktig i det små og lastet ned tre filmer; Cannibal Holocaust, Battle Royale og Saw, der er fler, men videre har jeg altså ikke kommet.

Det må nevnes at dette gikk dårlig, da jeg satte på Cannibal Holocaust, slo rasismen mot meg med en gang og jeg orker virkelig ikke se hvit manns beskrivelse av primitive innfødte på en så infam måte. Jeg leste i stedet igjennom plottet på Wikipedia og det gikk opp for meg at de dreper og torturer dyr ved flere anledninger igjennom filmen, det kan jeg absolutt ikke godta. Jeg fant altså min grense med en gang, filmen er rasistisk, dyrefiendtlig og misogyn.
Jeg forstår at når det kommer til misogyni og horror har jeg et problem, og det var muligens derfor jeg styrte unna i første omgang.

Battle Royale er kjent for sin brutalitet og det skal visstnok være samfunnskritikk, men det sies jo også om Cannibal Holocaust og det er mildt sagt bullshit (filmskaperen hadde ingen intensjoner om noe samfunnskritikk da han lagde filmen). Jeg skjønner at disse filmene ikke kan sammenlignes bortsett fra det faktum at de er voldelige. Men nå fikk jeg aldri sett denne filmen heller da jeg fant ut at jeg satt med en etterfølger jeg ikke ante var laget en gang.

Og Saw ja, der er vel ikke særlig til plott, en psyko fanger mennesker og setter dem i en slags felle der de må sage av seg en kroppsdel for å overleve.
Det virker litt dølt, kan det virkelig være spennende i mer enn et kvarter?

Jeg har ikke gitt opp, jeg skal gjennomføre dette morbide tidsfordrivet en gang, flere enn en kamerat har sagt seg villig til å ta en kveld med øl og film med meg. Det får bli en høstkveld når det er mørkt og vått ute.

test Filed under HellYeah!, Hverdag | Comments (11)