Kristendommen og meg

(Her skriver jeg meg nesten helt bort, du får følge tråden eller la være, jeg har erfart at smertegrensa på blogginnlegg er 7-800 ord, denne er på over 2000)

Jeg har gått på en skole langt ute i ingensted. Konseptet er at man skal bo langt ute i ødemarka hvor den eneste form for sivilisasjon er en motorvei noen kilometer unna og kanskje en lokal kiosk, vi var heldige fordi vi hadde en restaurant i tillegg så der kunne vi drikke oss fulle.

På denne skolen skal man altså bo sammen masse folk man nødvendigvis ikke har noe tilfelles med og plage livet av lokalbefolkningen med bråk støy og fjas. En skal også bli kjent med mange folk en ikke ville kommet i kontakt med ellers og bli konfrontert med sine forutinntatte holdninger.

Jeg har ikke slitt så veldig mye med fordommer og jeg har ikke stereotypeforventninger til andre mennesker, men jeg skal ikke si jeg har vært helt fri fra teite holdninger, og en ting er sikkert, på slike steder får man konfrontert en del forestillinger, også de man trodde man ikke hadde.

Selv lærte jeg at ikke alle kristne var lettere tilbakestående. Ikke at jeg egentlig trodde det, men det var så fjernt for meg. Jeg hadde nesten aldri kjent eller snakket med en kristen før, det fantes ikke slikt der jeg holdt til på Oslos vestkant, ikke øst eller syd i Oslo for den saks skyld heller, det var liksom noe som tilhørte Sørlandet og bygda.

En gang proklamerte en venninne på barneskolen at hun var kristen, jeg lo av henne og lurte på hvordan hun kunne være så dum, det gikk jo i mot all logikk i denne verdenen, trodde hun virkelig det satt en skikkelse i himmelen som gjemte seg og sitt rike hver eneste gang vi satt i en flygemaskin? Siden tegnet jeg tegninger av Gud som jeg ga til henne og han så ut som en idiot og en dag ble hun plutselig rasende og erklærte at hun aldri ville prate med meg mer.
Selvfølgelig snakket vi sammen igjen, antageligvis ble hun med meg hjem samme dag, men jeg hørte ikke så mye mer prat om hennes personlige tro. Og det er kanskje ikke særlig rart, jeg respekterte den ikke og ville mer enn gjerne banke det irrasjonelle ut av hode på henne. Men hvilken rett har jeg egentlig til å gjøre det?

Siden den tid har jeg ikke kjent så mange personlige kristne, kanskje noen som kaller seg agnostikere, og jeg har muligens møtt en og annen som tror på horoskop, drømmetydning og slikt (new age jalla), men ikke så veldig voldsomt og man holder stort sett sin irrasjonalitet for seg selv.

Det var altså ikke vanlig med troende mennesker i de kretser hvor jeg befant meg og jeg gikk på en kristen privatskole, ikke mer kristen en vanlig offentlig skole, men dog en kristen skole med ritualer som stammer fra newageland, okkultisme og jallaovertro.
(Sorry altså men jeg har fortsatt ikke store respekten for Eurytmi og jeg synes at mange som utelukkende uttaler seg positivt om antroposofi virker en smule nyfrelst på en platt måte, omtalen er gjerne unyansert og ofte et oppgulp av ting vi har blitt fortalt av skolen og av Bjørneboe. (Kritikken av Steinerskolen er også noe for seg selv, interessant å ta for seg hvis man vil studere fordommer i forhold til sekter..) Og forøvrig ville jeg aldri hatt en kjæreste som er et steinerprodukt, noen klarer ikke dale ti år etter videregående en gang (Ari Behn), jeg mener, jeg er så full av meg selv at det overhode ikke er plass til en mann ved siden av meg med dobbel mengde. Grøss!! Forøvrig bør man forholde seg skeptisk til sin barnetro, jeg har vært så ”lojal” at det stinker, heldigvis har jeg kommet over det at jeg er så ”spesiell” som gjerne steinerbarn har en tendens til å innbille seg selv.)

Jeg hadde altså da fordommer mot kristne, det vil si jeg kjente ingen, og jeg hadde allerede opparbeidet meg motstand mot det jeg lærte som barn da jeg gikk en liten stund på bygdeskolen Myra i Gausdal. Der hadde vi et eget fag for kristendom (på Steinern hadde vi religion) og følte at vi ble lurt fordi ingen tok seg tid til å forklare oss forskjellen mellom religion og faktiske historiske hendelser.

Det var som å bli lurt og lokket inn i en surrete verden der de voksne bare forsøkte å narre oss til å tro på eventyr, samtidig som jeg hadde brukt så mye tid på å avvenne meg tanken om at det fantes nymfer i vannet og troll under broen og at jeg kanskje kunne lære magi og det fantes en verden hvor mennesker kunne fly. Men neida, store barn vet at eventyr er oppspinn og huldrer ikke finnes, men gud skulle vi tro på, det hang ikke på greip.
Jeg foretrakk vann-nymfer og ville mye heller tro på at det fantes en hemmelig skatt i tjernet i skogen voktet av skapninger av en annen verden, det var nære, det var spennende og ingen av fortellingene inneholdt en stor fantomskapning med ego av dimensjoner som kommanderer en stakkars mann til å drepe sin sønn bare for selvbekreftelse. At voksne mennesker kan se opp til en sånn skapning er vel egentlig fortsatt over min fatteevne, men greit jeg ser forskjellen på gamle og nye testamentet.

Som åtteåring erklærte jeg meg antikristen (ikke satanist, slike begreper hadde jeg ikke inne, dessuten har jeg aldri vært i opposisjon da det hele var en smule fjern for meg) og klarte ikke for alt i verden fatte og begripe at voksne mennesker kunne tro på noe så irrasjonelt, alle som trodde på det måtte være helt kørka i hode, hjernevaska og absolutt ikke til å stole på.

Forestillingen om at kristne var idioter vedvarte, men så plutselig fant jeg ut av at det gikk an å drikke seg full med folk som trodde på gud og vi kunne ha det skikkelig gøy sammen, at noen faktisk virket reflekterte, noe jeg ikke hadde klart å forestille meg til tross for at bestefar til tider kalte seg kristen. (duh tenker sikkert folk nå, men dette er skrevet i ”naiv” stil, jeg har ut i fra tilbakemeldinger skjønt at ikke alle tar akkurat det, derfor kaller jeg denne bloggen intern).

Dermed begynte jeg å se på de religiøse symboler og overtro som, ja symboler for følelser en ikke helt har ord for eller små lenestoler.
Derfor blir jeg litt brydd når folk prater åpent om sin tro og sine religiøse opphevelser, det forekommer meg som veldig personlig, det er gjerne et utrykk for det irrasjonelle som så mange bærer på og når en tyr til slik symbolikk virker det som de ikke er helt stødig eller selv har oversikt over sitt følelsesliv.
Jeg oppfatter det som en ufrivillig og besynderlig utlevering av sine egne følelser som jeg strengt tatt ikke trenger å vite noe om. Man bretter ikke ut sine personlige irrasjonelle tanker til fremmede, men sin gudstro, det er liksom ok.
Jeg forstår at dette med gud er reelt for noen, men det er likefullt helt farout for meg, så når noen prater om sin irrasjonelle tro vil jeg se en helt annen litt skjør variant av mennesket tre frem.
Og jeg liker ikke slik blottlegging av skjørhet pakket inn i åndelig symbolikk. Jeg liker det klart og tydelig, distansert og helst i en litterær ”fiksjon” form, sannhetsinnholdet trenger ikke stemme, men følelsene og tema kan gjerne skrelles ned til det skjøreste. Jeg har alltid tenkt at man må vokte seg vel for å utlevere seg på en viss måte da en lett blir gjenstand for andres projiseringer og det kan være en byrde når en er på sitt svakeste.
En gjør seg så sårbar og hudløs og dessuten hvis jeg skulle finne på å argumentere mot, vil jeg tråkke på vedkommende fordi ens tro visstnok er så hellig. Og kanskje det er nettopp på grunn av denne ufrivillige blottleggingen den blir ”hellig”, en klamrer seg til underlig symbolikk fremfor eget følelsesliv.
Dette er hvordan jeg ser på det, ikke slik det nødvendigvis er.

Jeg ser ikke stor forskjell på religioner og generell overtro. Det er behov manifestert i en overskapning og det er noe som ligger over ens egen kontroll og vanskelige situasjoner gjør gjerne det, for eksempel døden.
Og der har jeg det eneste eksempelet jeg selv ofte har brukt for å forsøke og forstå kristendommen og generell gudstro, jeg har selv til tider kommet med frasen at det sikkert er godt og ha en gud, et himmelrike eller reinkarnasjon og tro på når noen dør, det skal visst gi ens tilstedeværelse mer betydning, mens døden som er det absolutte, gir en ofte inntrykket av det motsatte; Hvordan kan hele verden fortsette som før, når alt som betyr noe for meg ikke lenger eksisterer?

Og døden ja, så endelig at få tør å snakke om det, en er liksom pompøs og ekkel bare en nevner det uansatt hvordan en nærmer seg temaet og derfor skal man altså overlate det til de som tror.

Det er en forunderlig verden vi lever i, full av dommedagsprofetier hele veien, før fryktet de at himmelen skulle falle ned i hode på oss, nå frykter vi virus og fugleinfluensa og viker gjerne unna de mer reelle trusler. Hvorfor? Kanskje fordi det er vanskelig å forholde seg til at verden fortsetter som før uten at en selv er i den. Alt må liksom ha en begynnelse og slutt fordi en selv har det ellers virker en uvesentlig, samtidig er det så mange som har et anstrengt forhold til at man selv en gang skal ta slutt. Dette er selvfølgelig kulturelt betinget, samme tankene og oppfatninger herjer ikke over hele kloden i alle kulturer.
Men jeg kan ikke forstå noe annet enn at religiøse følelser bare vil kludre til forståelsen om at et menneske en gang vil opphøre å eksistere, og det er kanskje det en ønsker?

For meg er døden slutt, finito, nada, ingenting, aske, smuldret bort, over, ikke mer, aldri igjen, ikke hjernen, ikke tankene, jeg kan ikke snakke med det mennesket og aldri se det igjen.
Det er min realitet. Det er hva jeg forholder meg til, jeg stivner litt, mine irrasjonelle tanker buldrer, jeg har fiktive samtaler i mitt hode, jeg ønsker å høre en stemme igjen, ens mening eller lytte til bevegelsene i siderommet som jeg vet bare kom fra den personen som ikke lenger finnes.
Jeg kan holde en gjenstand i hånden og vite at vedkommende som kjøpte den ikke lenger er og jeg ser plutselig levende bilder i mitt hode av en triviell helt vanlig situasjon hvor hun velger ut akkurat dette glasset og plutselig står jeg med det samme glasset i hånden 40 år senere og hun eksisterer ikke lenger, det er ikke en gang lenge siden, jeg hører stadig ekkoet av stemmen hennes.
Det er som om jeg forsøker å brekke tiden opp og klistre øyeblikkene sammen slik at jeg får følelsen av at personen er i samme rom samtidig, at tiden egentlig ikke finnes og at vi eksisterer parallelt men ikke kan nå hverandre. Hun er helt reel, men finnes ikke lenger.

Det er kanskje en trøst å tro. Men trenger jeg en trøst? Jeg trenger ektefølte følelser mer enn noe annet på samme måte som jeg trenger fortellinger som setter en støkk i meg og får innsiden til dirre. Det er sånn livet er, vil jeg ruse meg, drikker jeg alkohol.

Å blande inn en forestilling av at det finnes noe annet noe større enn dette vil komplisere det hele, når dette flakker forbi er den tunghet som griper meg så stor og så liten at jeg kan ikke forstå at en trenger mer enn realiteten med mindre en vil hviske den bort og la den bli enda mindre forståelig enn hva den er.

Men nei, jeg tror ikke seriøst at alle religiøse er mentalt tilbakestående, jeg har ikke noe behov for å forstå eller plukke det fra hverandre. Det er deres realitet.

Dostojevskij var kristen, han bar også på et snev av antisemittisme og likevel klarer han å løfte meg mange centimeter over bakken og jeg føler jeg blir klok av å lese bøkene, han er en så fantastisk god psykologisk innsikt, og like fullt bar han på snevre tanker en helst ikke vil assosiere med kloke mennesker.

Saken er egentlig den at uansett hvor mye rart folk tror på eller ikke tror på, bærer de fleste av oss med seg mengder av irrasjonelt skrot, for alt i alt er det hva jeg kaller religiøse overbevisninger, uten at det nødvendigvis betyr at jeg ikke respekterer det. På det personlige plan altså, å sette det i system og bruket det aktivt for kontroll av menneskers tanker, ytringer og liv, er ikke noe jeg respekterer.

test Filed under Hverdag | Tags: fordommer, kristendom, religion | Comments (5)