Det er meg likegyldig hvem du kjenner
Jeg klarer det ikke, jeg merker faktisk antydning til stress i det jeg må lytte til oppramsninger av menneskers bekjentskapskrets. C-kjendiser, d-kjendiser, en og annen politiker med null innflytelse, kanskje en har håndhilst på fem, vært på en innmari interessant fest og møtt den og den, ja til og med en som har vært på TV…
Det spiller vel ingen rolle hvem en henger med så lenge en velger sine venner med omhu, det er meg likegyldig om en henger ute med en markert journalist eller kjenner en som er på TV, alt jeg bryr meg om er hvem en er og da snakker jeg ikke i målbar status eller om hvorvidt en er synlig i offentligheten, men personen bak.
Faktum er at ens evne til å innsmigre seg gjør meg heller mistenksom enn interessert, det er ikke slik jeg ønsker å møte mennesker.
Dette er selvsagt tosidig, det er klart jeg vil møte interessante mennesker, selvfølgelig jeg vil kjenne de som er kreatve, de som er dyktige, jeg vil jobbe med flinke folk, jeg vil kjenne dem også privat og jeg liker at mine venner får ting til, også om det innebærer å være synlig i offentligheten.
Dette har selvfølgelig en mindre tiltalende side. Det er faktisk de som er både synlige, interessante, dyktige med masse bra resurser, kreativt, politisk og så videre. Men de tiltrekker seg så mye rask, ved siden av dette er det en massiv vegg med talentløse middelmådige individer uten noe å komme med, de ønsker bare å være til stede i kraft av seg selv uten noe å tilfør, de bare er der, de tar bare plass og deres eneste talent er å vite hvem man skal snakke til, hvem man skal innsmigre seg med og hvilke saker som brøyter vei i offentligheten. En får spalteplass med null refleksjonsevne og tilfører verden absolutt ingenting med sin parasittaktige tilværelse.
Og jo, det er et talent i seg selv å vite hvordan en skal bli synlig i offentligheten, bare det å være i stand til å sosialisere med så mange forskjellige mennesker er en fin egenskap. Kanskje jeg svakt misunner evnen og ønsker meg selv å kunne markere meg sterkere slik at jeg og mitt kom frem, jeg bare orker ikke leke den leken, det er som å bedrive regnskap, og dyrke vennskap innenfor en målestokk, en kan ikke føre en samtale uten å tenke: ”hva kan dette menneske tilføre meg?” Ingen mulighet til å klatre, da er det bare å vandre videre til neste og neste der igjen, nytt nummer på lista og nye falske smil deles ut.
.
Jeg vil ha venner jeg kan le med, venner som får meg til å tenke godt om meg selv og alt rundt og så vil jeg gi det samme tilbake. Slike resurser er verdt så inderlig mye, så kan en sammen kvele den falskhet som gjennomsyrer samfunnet.
9 Responses to “Det er meg likegyldig hvem du kjenner”
Leave a Reply
Vel, smisketryner er en ting, men det er verre når det er andre veien rundt og man er den eneste i hele vennegjengen som lurer på hvorfor den der fyren som har omtalt hele miljøet som en gjeng tapere, sånn helt plutselig er så kompis og spanderer øler ute på byen og inviterer folk med på VIPmusikkgreier i Tigerstaden og lignende.
Jeg har begynt å trekke meg unna kameratene mine pga de ikke ser noe som helst og jeg har blitt litt ensom.
Det høres merkelig ut. Noen snakker jo generelt nedlatende om alle de kjenner, jeg tenker det ligger en barnslig usikkerhet bak det.
Jeg har også møtt på de som snakker veldig negativt om folk, jeg trodde det ikke var noen de kjente så godt, men noen de generelt irriterte seg over på jobben eller noe, men innså etterhvert at det var mennesker vedkommende hadde et nært fortrolig forhold med. Slik dobbelhet er svært lite tiltalende.
jeg prøvde å imponere en kamerat med at jeg hadde vært backstage med blixa igår. jeg vet ikke helt hvordan jeg fikk for meg at det var en interessant opplysning. han fortalte at han var veldig interessert i industriell rock (er det det det heter på norsk?) og det var liksom det mest relevante jeg kunne få meg til å si. trokke han ble spesielt imponert
Da er det jo helt relevant at du nevner det synes nå jeg. Kanskje vedkommende ikke likte Einstürzende Neubauten eller trodde du skrøt det på deg. Jeg må jo innrømme at om du hadde hengt med Nick Cave eller Mike Patton ville jeg jo blitt imponert og nysgjerrig.
Jeg ser for meg Nick Cave som en litt slitsom fyr å forholde seg til. Sikkert bare fordommer.
Kan komme på mange tilfeller der det er interessant å høre hvem man har hengt rundt med og hvorfor. For eksempel, ei tilsynelatende interessant jente kan gjerne komme med showstopperne først som sist, ved å fortelle at hun henger rundt med Morten Abel fordi han er så sjarmerende, Ozzy fordi han er så velartikulert, eller Tom Cruise for å forbedre scientologi-karmaen.
Sexy Sadie: Hvem vet, det er egentlig en grunn til at jeg vil like artistene på avstand, stor sjanse for at jeg misliker em som mennesker.
Sus Scrofa: Hva? Er ikke Ozzy velartikulert og Morten Abel sjarmerende? Rart du skulle nevne alle vennene mine i en og samme kommentar.
(Ellers var det godt at jeg skrev “så lenge man velger sine vennermed omhu…”)
I am the prince of fucking darkness, aint I Sharon?
Den er bra!