Babyfobi

Ja jeg har lurt før; hvorfor vil en ha barn?

Det hender jeg tar en liten gjennomgang med meg selv; er jeg virkelig helt sikker på at jeg ikke vil ha barn? Er det noe jeg bør vurdere igjen? Jeg ser jo at folk har et liv og få gjort ting til tross for at de er foreldre, livet mitt trenger jo ikke bli ødelagt av den grunn.
For det er hva jeg tenker, det livet jeg kjenner og liker så godt vil løse seg opp og bli borte for all tid fremover hvis jeg blir mor.

Jeg har aldri hatt en fascinasjon for babyer, ikke som barn, ikke nå, jeg har ikke en gang betraktet dem som søte, de er bare.. babyer…

I barndommen hadde jeg venninner som løp entusiastisk bort til hver eneste barnevogn for å koseprate mens jeg derimot ble stiv og rar og ante ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det.

Og slik er det også den dag i dag. Det er heller ingen overraskelse at de babyentusiastiske venninnene fra barndommen nå har barn og jeg vil fortsatt ikke, men tar med jevne mellomrom runder med meg selv; Skal man ikke ha barn? Er ikke det en del av livet, er det noe jeg bør trakte etter? Er jeg virkelig sikker på at jeg ikke vil ha barn.

Ja visst faen!

Men en familie da, det er hyggelig, en koselig liten lun familie? Dere kan gjøre alt sammen, ha hyggelig stunder i stuen, på kjøkkenet, hytteturer, vennemiddager? Tenk på felleskapsfølelsen, det å ha en familie! Tenk dine venner vil falle fra, det vil de helt sikkert, de vil slukes av familieboblen og der sitter du, hva har du, en blogg? Et band? Har du forresten en pålitelig og stabil kjæreste?

Jajaja… oppgitt. Familie høres hyggelig ut, kanskje også et evig oppgjør med useriøse og ambivalente menn (fordelen med dem er jo at jeg kan være useriøs og ambivalent selv..), men må det på død og liv inkludere en baby? Må jeg revne opp underlivet mitt for å presse ut en skapning jeg ikke en gang vil ha for den gode familiefølelse? Og hva om familien ikke blir bra, hva om han stikker av eller vi bare rett og slett er dysfunksjonelle sammen? Det er nok av dysfunksjonelle familier og jeg vil uansett ikke ha barn..

Men tenk, familie, tenk så hyggelig, du sitter jo inne kveld etter kveld uansett og alt som var spennende da du var 22 år er ikke det samme. Og de kjekke langhåra guttene har forfalt, slasker har de blitt. Hva med en familie?
Å hysj du marerittaktige stemme, jeg skal fortelle deg en ting:

Babyen hyler, den skriker, den gir en aldri et pusterom, bare krever og krever.
− Hva vil du? Lurer jeg, − hva er det du vil?
Men babyen snakker ikke, hun har ikke språk, babyen er knapt et menneske, jeg kaller hun ”den”, jeg klarer ikke en gang venne meg til tanken at det en person.

Jeg klarer ikke la være å tenke: Din mor kunne gått på konsert nå, spist lunsj på en kafé, lest en hel bok sammenhengende, holdt en samtale uavbrutt eller tenkt en fullstendig tanke, men her er hun med deg, med ”den”. Din mor var så veldig mye og nå er hun mest bare en mor.

Er det lov til å tenke sånn eller er det utilgivelig? Burde jeg feie all slikt bort som smålighet fordi en har å gjøre plass til nye mennesker i denne verdenen.
Inkludering, integrering, sier jeg nå og da, det burde vel også gjelde babyer. De er så fremmedartet så annerledes, så utenfor alt.
Babyen gjør ikke annet enn å sprelle og lage lyder og mest av alt sier den ”uæææ”

Og jeg lurer igjen; hva er det du vil?

− Vil du opp og gå? Sier jeg med dum fjollestemme, noe jeg legger til meg når jeg snakker til bitte små barn. Enda dummere er det fordi babyen kan aldeles ikke gå så jeg løfter henne opp på to bein og lar henne stå mens jeg støtter henne opp. Og da er hun stille, i hvert fall i noen minutter.

− Uææææ! Sier babyen igjen. − Uæææ!

− Vil du fly? Prøver jeg med dum fjollestemme og løfter babyen så høyt jeg kan.

− Geeee! Sier babyen

− Geeee! Sier jeg tilbake.

− Yk! Gikkkgo!

− Yk? Gikkgo?

Nesten en samtale nå, jeg og babyen, det lille nye mennesket griper etter objekter, mest er hun nysgjerrig på katten, den har så lang og fin hale.

Etterpå tok jeg meg selv i å pludre på samme måte til katten − Heei, vil du ha kos du? kjelen du, åå så søt. Pludre, pludre. Herregud jeg pleide da virkelig ikke snakke til dyr før, jeg gjør meg fullstendig dum og katten stryker seg inntil meg og tar fornøyd i mot kos. − Søte, søte pusen, ja dette likte du, å skal du klatre nå, nei ikke bite, pus pus puuus!

Men baby er ikke et dyr, baby er baby og den trenger en helt annen oppfølging.

Jeg aner ikke en gang omrisset av hvilken boble mor og babyen lever i, men forstår etter bare noen timer med barnet at den boblen ikke kan inneholde mer enn denne babyen.

Jeg har tålmodighet, jeg har enormt mye av det, jeg er mild og snill av person og jeg har ikke harde kanter, jeg går til og med godt sammen med barn.

Jeg ville hylt og skreket til det, jeg ville revnet og gått i oppløsning, jeg ville ønsket å kaste det veggimellom, jeg ville til tider hatet babyen og hele min situasjon, jeg ville betraktet meg selv som handikapet og ekskludert fra alt som er vesentlig i livet, jeg ville anklaget den stakkars uvitende for å stjele mitt liv, jeg ville gått opp i dets egoisme, jeg ville blitt frynsete. Jeg ville forgått i selvmedlidenhet.

Hvordan i alle dager er det mulig å like en baby på nært hold når man lever med det dag etter dag?

Det går ikke an å tenke med en baby rundt, alt blir avbrutt, ikke kan en lese bøker, ikke kan en se en hel film, ikke kan en gjøre noe uten å bli avbrutt. Jeg tror at en baby ville gjort meg til et dummere menneske. Jeg sier ikke at mine venninner som er mødre har blitt dummere, men at jeg ville følt meg dum om jeg skulle henge rundt en baby og kontinuerlig pludre med det samtidig ville jeg ikke være i stand til å tenke en hel tanke. Det ville gjort noe med meg, noe jeg absolutt ikke kan forestille meg at jeg vil like.
Eller er det en fin ting? Å feie bort alle tanker, bare være, eksistere der og da, en slags flukt fra all tankevirksomhet og likevel på et absurd vis føle seg nyttig. Eller er det litt sånn: Nei nå vet jeg ikke hva jeg egentlig vil med livet mitt, kanskje jeg skal bare få en unge da….

Visst er det hyggelig at babyen smiler til akkurat meg, det fint når babyen lener seg inntil meg eller kjemper i mot med all sin vilje og styrke.
Barn skal ha egen vilje, de skal være sta, de skal slåss i mot autoritetene og nå er autoriteten meg, det er mor og det er alle de andre store menneskene i rommet. Det skal herse over oss og ta verden med alle krefter, det er menneskets natur og det er slike mennesker verden trenger.

Og akkurat det ville gjort meg gal, den daglige kampen ville gå ut på å få det til å føye seg etter min vilje og inn i føyelighet, en umulig og grusom oppgave.

Men så smiler babyen og det griper om ranglen og jeg vet at dette menneske akkurat som alle andre skal lulles inn i lydighet for det er så inderlig mye enklere å ha med veloppdragenhet å gjøre.
Jeg vet ikke, men jeg tror at det å ha en baby er å underkaste seg en annens behov og slåss med eller mot dens vilje dager og en dag vokser barnet opp og flytter hjemmefra.
Jeg vet at folk har prøvd å fortelle meg noe annet, men jeg klarer ikke å se på det å være mor som noe annet enn en utakknemlig oppgave.

Men hvem vet, jeg skifter vel mening en dag og da er det vel for sent, da kan jeg angre. Buhu!

test Filed under Hverdag, kjønn | Tags: baby, barneoppdragelse, fødsel, foreldre, mor | Comments (22)