Kunsten å utlevere seg selv
Å dele av seg selv i offentligheten er en risk, gang på gang er en nødt til å finne seg i å høre de samme forslitte advarslene.
Jeg har hatt blogg en stund, mange snur i døra, de oppfatter den som privat og selvutleverende, for meg handler det om distanse, saker som er gjennomtenkt, hendelser som er forbi. Det er å holde tilbake og det er kontroll, jeg blogger ikke uten filter.
Hvor andre setter sine grenser skal jeg ikke legge meg borti eller prøve å råde over, jeg vil likevel tillate meg selv å fortelle om den formen for selvutlevering som skremmer meg og jeg risikerer med dette å møte meg selv i døra, for her er jeg som vanlig ute og tramper på syltynn speilglatt overflate.
Jeg får vondt av å lese følelser som ikke er bearbeidet, men som likevel plasseres ut i offentligheten for alles skue.
Den er den unge personen som gang på gang bretter ut sine frustrasjoner på en blogg med hundrevis av lesere uten den nødvendige distansen.
Det er de som poster familiebilder og drar barna sine med i dragsuget. De som deler fullstendig ukritisk. Og det er de som skildrer sin egen fortvilte situasjon akkurat der de er mens de lever det. Om det gjelder sykdom, tragedier, økonomiske kriser eller annet. Det er fortvilte rop om hjelp ut til alle og ingen og gjør en utsatt i en situasjon hvor en i utgangspunktet er sårbar.
Jeg vet at en del kan ha en verdi og det jeg kan komme med flere eksempler på de som har et reflektert forhold til dette. Det er ikke disse jeg tenker på, noen vet nøyaktig hva de gjør og velger likevel å hoppe ut i det.
Det er et rått publikum der ute, begir en seg ut på noe sånt bør en ha en vegg av venner og familie rundt en til støtte. For utenfor sin egen sfære er det ingen garanti for hva en møter. Selv om intensjonen kan være aldri så god og at en kanskje ønsker å nå ut til mennesker i samme situasjon og formidle et budskap som kan være viktig for flere.
Mennesker kan være mer enn hensynsløse, i sårbare sitasjoner er det best å beskytte seg i mot dem og velge sin omgangskrets med omhu, i offentligheten vet man aldri hva man møter. Selv om det bare er snakk om semioffentlighet i bloggform.
Å dele ukritisk setter en i en sårbar situasjon. Det gjør en klar til hugg og svekker evnen til å verne seg og mennesker er uaktsomme, de klarer ikke å snu seg bort fra trafikkulykker. Jeg har sagt det til meg selv flere ganger; Jeg vil ikke se, men klarer ikke la være.
Mye journalistikk er tilrettelagt akkurat for dette, ukebladene har lenge betalt for betroelser, familier med sjeldne sykdommer får stå frem med bilder og fortelle om en vanskelig hverdag. Ulykkesrammede mennesker uten filter får en mikrofon i ansiktet med spørsmål om hvordan en føler det akkurat nå.
Det trykker på noe, det får en til å føle, det kan være sympati, grådighet, overlegenhet, fortvilelse eller noe helt annet, saken er et en føler noe og det rører ved en. Det har en sterk effekt, og det er dessverre ikke lett å skille den ene følelsen fra den andre, dette kan lett utløse et besynderlig morbid kick hos en. Er det bare at en gjerne vil forstå som gjør at Fritzl saken får så mange oppslag og klikk selv lenge etter det er noe nytt å formidle om saken? Ofrene trenger vern, men det er det ingen som bryr seg om.
Selv om intensjonen kanskje er i utgangspunktet er god er det også slik sterke inntrykk gjør noe med en, derfor trekkes mennesker mot ulykkessteder. Dessverre er det slik at en i sin utilstrekkelighet for det meste ikke begir seg ut på noe annet enn å stirre og stå i veien for de som faktisk handler.
Den tabloide ukebladjournalistikken vil ha offeret på sin pidestall, grille det i offentlighetens grådige blodtørstighet. Populistiske Politikerne vil ha den syke ved sin side, en trist historie en kan gråte av, et lite øyeblikks sympati slukes av underholdningsmassen mens en kan si til seg selv at en er engasjert, en bryr seg. Det finnes ingen mer effektiv måte å fremme seg selv på som journalist eller politiker enn å ha et offer ved sin side, en å redde en å være god mot.
Og det er nettopp dette en bør verne seg mot, for selv om det finnes mange bra mennesker og en kan nå frem med sin historie til de som trenger å høre det er det også todelt, en kan risikere å stå ribbet og brukt tilbake og tilføre enda mer problemer inn i hverdagen. En kan få støtte og hjelp, men en kan like gjerne også få hatmeldinger og bli møtt med forakt og er det noe man virkelig trenger å kjempe i mot når en står i en vanskelig situasjon?
test Filed under Internettliv | Tags: blogg, seøvutlevering, sosiale medier, sykdomsblogging | Comments (6)6 Responses to “Kunsten å utlevere seg selv”
Leave a Reply
Du, jeg tror mange syter og klager bevisst ut i bloggen sin for å få oppmerksomhet, støtte og kommentarer.
Bare legg merke til at de populære bloggerne med flest lesere/kommentarer, er gjengen som syter og bærer seg over sykdom, mobbing, utro kjæreste, fedme og ike å bli oppdaget som geni i ung alder, og i det hele tatt…
“Hva kunne jeg ikke ha blitt hvis de voksne i rundt meg hadde sett hva som virkelig bor i meg”
Jeg har en teori om at mange ikke lever med mindre de er i en slags krise som får de oppmerksomhet for. Og på den måten ser seg selv gjennom den andres blikk.
Lever ut i fra dikkedikkekommentarer som de får på sytet sitt. Lenge leve bloggerens nye klager.
Det er jo Knausgård, i bloggeformat. Genialt.
Noen har jo et reflektert forhold til å dele sine nedturer, men det er også de som uten filter øser ut alt og kanskje den støtten de eventuelt får er til hjelp.
Selv klarer jeg ikke helt å følge med på slikt, om det dreier seg om sykdom eller et form for sammenbrudd etc, det blir som å stirre på en trafikkulykke og jeg virkelig forstår ikke poenget. Jeg har sett slike fenomen i blant amerikanske blogger for lenge siden som i tillegg ble brukt til å samle inn penger, en kreftpasient viste seg å bare være fake.
På en annen side er det også fint hvis man kan berøre ved teamer som det er mye tabu rundt, død, sykdom, dårlig økonomi og sorg har alltid hørt privatlivet til.
MMen likevel, det hender jeg tenker at noen trenger å beskyttes mot seg selv.
Du har mange viktige refleksjoner om et viktig tema du har her. Tenker mye de samme tanker som du har, men finner ikke helt ut svarene for min egen del ennå… prøver og … (feiler/ lykkes)Stiller meg selv spørsmål om hvorfor ønsker jeg å skrive dette, publisere dette.. og blir av og til svar skyldig. Så da lar jeg være. Offentliggjøring kan være en tøff vinterdag… men på den annen side… noen av oss er født til å formidle noe… men å være selektiv er utvilsomt viktig.
Det er ikke alltid så lett å vite hvor grensen skal settes, vil man være helt fri bør man nok være anonym, det er jo så behagelig å bare skrive uten å måtte begrense seg selv.
Det spørs også hvordan tone en har i bloggen og hvor mye den leses og igjen hva en vil si.
F.eks. har jeg nå satt meg i en situasjon hvor det er vanskelig å ytre noe rent politisk da bloggen min har en personlig form. Synser jeg f.eks. om far og omsorg kan det settes i forbindelse med at jeg har skrevet at jeg ikke har kontakt med min egen far og argumentene vil ikke leses for seg selv, men det trekkes linjer til hvem jeg er som person.
Eller enda mer “festlig”, en abortdiskusjon som springer ut av et innlegg som handler om at jeg har tatt abort. Noe som i ettertid virker helt absurd.
Så ja, det er mye å tenke på.
Ja det er mye å tenke på… Men det er noe med at vi kan aldri kontrolere hvordan andre oppfatter eller tolker det vi leser… Så hva gjør man for å beskytte seg? Holder kjeft. For oss som er formidlere ned på cellenivå… er det ikke ukomplisert å finne det riktige uttrykket til enhver tid. Med mindre man ønsker å begrense sjangeren innenfor gitte rammer. Mulig det er løsningen, å tegne opp rammene selv.
Jeg går for å sette sine egne rammer, ingen andre skal gjøre det for en. Det er bare verdt å ha det i minne at man plutselig en dag kan få mye mer oppmerksomhet enn det en er vant til, eller gamle poster kan graves frem fra webarkivet om en plutselig er ute i offentligheten på en helt annen måte.