Nam!

Denne har jeg vist frem før i alle slags varianter.

Androida.Net

Jeg har prøvd å få liv igjen i bildebloggen min på Androida.Net med ny layout og greier. Sjekk det ut!

Pass deg for hobbypsykologen

Hobbypsykologen kan aldri bli din venn, for en venn er en likeperson som eksisterer ved din side. En venn vil ikke med ishakke gjøre forsøke å bryte seg inn i ditt kranie for å gå på oppdagelsesferd i menneskesinnet. En venn stiller seg ikke over deg, men ved siden av deg og en venn skal ikke herske over sine venner.

En må beskytte seg mot hobbypsykologen, han vil ha et grep om deg, dine ord vil vrenges og vendes om, tolkes og fortolkes, dine fakter og dine handlinger vil også leses og satt inn i et system og et sammensurium det er vanskelig å vri seg fra. Samvær er å vandre i et minebelagt terreng hvor vært ord kan vendes mot deg og eksplodere i ditt ansikt.

Hobbypsykologen vil ikke kjenne deg slik du vil vise deg frem, men trenge inn i din hjerne og kjenne deg fra innsiden, hun er grådig og klarer ikke å skille sannhet fra egen diktning.

Hun mener kanskje godt og kanskje hun bare ønsker å forstå, og hvem vil ikke det? Så man observerer og gjetter og etter lang erfaring med å gjette hva som rører seg på innsiden av menneskesinnet vil hobbypsykologen føle at hun vet og kan mennesker. Det er nesten som å være såkalt synsk, en kaster ut vage allmenne antydninger og plutselig treffer en og der er alltid noen som vil la seg lure. Det er intet annet enn grov manipulasjon.

Han har sett og han vet. Hobbypsykologen vil mer enn gjerne fortelle deg hva du føler, han har nemlig lest en bok eller fem om psykologi og hver eneste dag i alle situasjoner vil hun bruke sin kunnskap. Hobbypsykologen vet og hobbypsykologen kan. Aldri lytt til hobbypsykologen.

Han sikter aldri mot de gode følelser, positive strømninger berører ikke like sterkt som alt grumset menneskesinnet bærer på.
Der er intet oppløftende å finne. Nei hobbypsykologen er bare interessert i det nedrige, det som rører seg under falske smil og den glatte overflaten. Men med hvilken rett har noen til å utforske dette hos andre?

Det kan ligge så mye uforløst under overflaten, for noen bruker sine dager på å holde seg selv sammen og tviholde på sitt positive selvbilde utad. Og hva når vissheten om ens egen verdi er det eneste en har, hvem har da rett ill å invadere og trenge inn i ens tanker og bryte ned forsvarsmekanismer? Hva gjør hobbypsykologen den dagen han faktisk støter på traumer og undertrykkede følelser? Vet en hva en begir seg inn på?

Jeg lover, å få voldtektsbetroelser en fredagskveld på byen er ikke noe å hige etter. En må trå varsomt i slike terreng.

Hobbypsykologen er som mennesker flest, invaderende lite taktisk og sikter til tider mot det vonde. Og ved å sikte mot det såre og skjøre vil hobbypsykologen føle at hun har rett og få et overtak på andre mennesker.

Det er ikke dine tanker, ditt sinn og ditt innerste vesen hun analyserer, men seg selv, han speiler seg og tror han ser andre mennesker. Hun bruker så mye tid på å fundere på hva som beveger seg i andres tanker og underbevissthet at hun glemmer seg selv i prosessen..

Hobbypsykologen er kanskje dyktig til å se mønstre, strukturer og å legge sammen, men dets største svakhet vil alltid være at han aldri vil være i stand til å se seg selv.

Sannheten er at en kan lære mye om en hobbypsykologs person ved å høre på dets analyser av andre, hun nært sagt åpner sitt hjerte og bretter seg ut i sin utlegging om andres indre liv. For det er kun en selv og bare det som kan sette ord på hva en føler,

Forteller hobbypsykologen deg at du er usikker er det sin egen usikkerhet i forhold til deg han beskriver, og kanskje hun plutselig får rett, følelsen smitter som hissige bakterier. Det er lett å la seg forvirre av en hobbypsykolog.

hobbypsykologen vet ikke dette for sitt oppheng i andre menneskers feil evner hun ikke å se sine egne.

Hjelp! Noen på internett har tatt feil!

Ved en tilfeldighet fanget jeg opp at jeg har blitt sitert og lenket til fra dette nettstedet. Hvorfor det? Fordi jeg var feilinformert da jeg skrev det ene avsnittet om krympelag? Er det seriøst? Tenk hvis f.eks. wikipedia med vilje skulle begynne å lenke til alle som tok feil på internet? Jo jeg ser defintivt humoren i det.

Men der fikk jeg altså, tenke seg til, jeg kritiserte noe uten å sjekke først, jeg finnes ikke ydmyk, tar feil og jeg flåser. Nå vet jeg bedre, nå vet jeg at hvis jeg ser fulle nybakte fedre på byen så rangler de rundt fordi de f.eks. vil ha et barn til?

Det kan skimtes en tilleggsbetydning til ordet krympe; et ønske om at hendelsen som markeres skal gjenta seg.

Skål!

Bilder fra fredagens gig på Fiasco

Her kan du se resten.
Foto Chrystèle.

Neste gig blir på Norbikers i Gamlebyen 26.mars

Barn som blør, barn som dør…

Jeg liker små barn, små barn på fat.
Jeg spiser små barn til middagsmat.
Det smaker like godt som før
Barn som blør, barn som dør
Men det hender jeg blir litt vemodig
Når fatet igjen er tomt og blodig

(Noen spurte om jeg skrev dikt, nei absolutt ikke, her ser du hvorfor:)

Når noen tråkker over

Noen ganger sniker mennesker seg inn og legger seg på hjernen som en vond sang. Jeg har altfor mye å tenke på og jeg liker ikke gjøre meg selv vondt, så jeg tar avstand fra å dyrke generell nærtagenhet.

Men likevel skjer det, noe går inn på meg og noen klarer virkelig å irritere eller gjør meg sint. De som gang på gang setter en i ubehagelige situasjoner, trekker enn inn i personkonflikter eller på annet vis tråkker over en grense. Jeg sitter igjen og føler meg forurettet og har nærmest en barnslig trang til hevn, i hvert fall å få sagt i fra, for mens det sto på ble jo alt feil.

Jeg kan våkne sur og tenke; ”Faen! Hvorfor sa jeg ikke det eller det?!” og alt jeg skulle sagt og gjort står så inderlig klart for meg. Den er klassisk.

Bitterhet er gift i tankene for uansett hvem man anklager og uansett hvor god grunn, vil ikke det som har skjedd endre seg. Så da står man igjen med seg selv og sine malisiøse tanker.

Tilgivelse er stort det, det er så vakkert og ordet streifer hukommelsen som et hån og en parodisk tanke. Å tilgi er som å dyrke sitt eget storsinn, det er visshet om at en er bedre enn den som har fornærmet, Da kan en vandre videre nokså fri for bitterhet, men totalt uforberedt på neste situasjon som måtte oppstå. Da er det heller godt og i tillegg beherske kunsten å be folk dra til helvete, det kan ha en nokså forløsende effekt.

Det finnes også andre befriende handlinger, de er nærmest symbolske, men det kan være så enkelt som å slette et telefonnummer, blokkere fra facebook. Personen finnes ikke mer, borte. Jeg holder meg foran ørene, synger trallala, jeg hører ikke hva du sier.

Men det å få en vond sang ut av hjernen er litt av arbeid, jeg våkner en morgen og vet et uhell hører jeg ”Lemon Tree” på radioen på bussen og sangen vil garantert gå som en jevn dur i hode hele dagen, i tillegg er det også en risk for å smitte andre med elendigheten. Sangen er like effektfull som sensommerens borrer. Fornuftige mennesker vil verken ta i borrer eller dårlig humør.

Så da er det bare å blokkere, ta med egen musikk, gå med headset, holde alt dritt utenfor og selv velge hva en vil omgås med, med mindre det som irriterer og tråkker over med bøllete oppførsel er noe en må forholde seg til, en kollega, noens kjæreste, en medstudent, osv.

Det eneste som er sikkert er at de i likhet med de dårlige hitlåtene alltid vil være der, og forsvinner en, vil det alltid komme en ny, gjerne også i flertall
Heldigvis må en ikke bli nær med alle, en må ikke ta alt og alle seriøst og en må ikke bry seg om hva de sier.

Å avvise

Jeg og en venninne hadde noe til felles, vi havnet med de merkeligste, men hyggelige mannlige selskap og på et tidspunkt må man bare si; Beklager, dette fungerer ikke, det vil aldri bli noe.

Nå har jo sikkert vi begge også opplevd å være det ”merkelige og hyggelige” selskapet for andre, men det er ikke hva det dreier seg om. Det er å avvise, vi vil jo så gjerne være redelige.

Jeg har sett stygge karakterbrister bli synlige hos mennesker i hvordan de behandler sine beundrere/inner. Egoet vokser og maktdemonstrasjoner blir for noen litt for fristende, som den meldingen jeg fikk fra en bekjent her om dagen:

Beina går i kryss og tissen skrumper inn hver gang hun prøver seg…

Jeg vet mye om å flåse, men denne SMSen fikk jeg fra en mann som ikke akkurat har det store utvalget og antageligvis ikke har dameselskap på syv år. Han burde bare være glad når noen viser interesse spør du meg.

Personlig blir jeg ofte glad, så glad at jeg ikke sier i fra, jeg vil bade i oppmerksomheten litt for lenge og stakkaren får noen veivete signaler.
”kult at du er rundt, men det er alt” prøver jeg å si, kanskje jeg heller skulle sagt; ”Jeg er ikke interessert”? (Jeg er jo heller ikke interessert i å ha en selvtillit basert på oppmerksomhet fra menn for stakkars meg da til tider…) Men så har vi jo heller ikke gjort noe, så dermed har man ikke noe andre forpliktelser enn det som handler om folkeskikk.
En annen ting, litt oppmerksomhet blir plutselig for mye.

Forsiktig forsøkte jeg og min venninne å lage noen vage regler for oss selv, for å spare oss og andre for bry:

Om en ikke har vært på date i er det lov å hinte; ”Jeg har veldig mye å gjøre for tiden…”. De aller fleste tar slike hint, hvis man virkelig vil, finner man alltid tid. Etter sex eller treff i flere måneder derimot, blir det en smule ufint å hinte.

Etter en date, går det greit med en tekstmelding eller epost, å si det ansikt til ansikt der og da er unødvendig og mest pinlig.

Trenger en å begrunne det? Nei, mente jeg, en venninne sa hun gjerne ville like å vite hvorfor. Men må en mates med det? ”Nei, her er ingen kjemi…” Det lar seg ikke alltid forklare. Det er også unødvendig sårende å si til noen; ”Egentlig finner jeg deg ikke attraktiv”.

Etter sex blir det litt annerledes, en kan selv mene at en kan ha sex som ikke betyr noe, men en kan ikke forvente at folk rundt tenker og føler det samme. Jeg for min del vil ikke være så intim med noen som jeg ikke respekterer. Hovedpoenget er å finne ut av hvor vedkommende står i forhold til sex og om en er på linje før det skjer, men innser at å grave etter seksualmoral er en smule turn off.

For å unngå one nights om det ikke er hva en er ønsker så unngår en sex første kveld (eventuelt ikke, mer enn ett ”one nights” har blitt til forhold). Skjer det, er det fint å si i fra hvor en står ganske fort, om det så bare er ”jeg er ikke klar for et forhold”-tekstmeldingen.
Jeg synes også det er fint å være var på at andre lett kan bindes emosjonelt etter sex og det bør en ta hensyn til.

Etter flere måneder med treff, er samtale fint, kanskje telefon eller ansikt til ansikt, det kan jo hende vedkommende lurer på hva som er grunnen.

Ved ekteskapsbrudd: Tja, telefonsvareren er det vel ingen som benytter seg av, men hva med en SMS?

En dame jeg kjente fant seg en revisor av alle ting, sammen kjøpte de (eventuelt han kjøpte) et stort hus der de bodde i sus og dus til han en dag kom hjem til et tomt hus og en kort liten notis: Dette fungerer ikke mer. Like etter giftet hun seg med en adm. dir. something something og siden har jeg ikke sett eller hørt fra dem.

Det går vel ikke an å gjøre det på en hyggelig måte…
Andre igjen bare slutter å forholde seg, lar det langsomt oppløses bort til ingenting.

Alt i alt ønsker jeg bare å behandle folk med respekt, for ikke snakke om å finne de menneskene som behandler meg på samme måte.
Hvis en person får en til å tenke dårlig om seg selv, er vedkommende et dårlig selskap.

Seksuell oppmerskomhet, når, hvor, hva?

Dette skrev jeg en gang etter en dramatisk natt ute, i en skjelvende “jeg-skal-aldri-drikke-mer”-tilstand.

Jeg er skitten inn til beinet, jeg rives i stykker fra innsiden og tenker tanker hundrevis, ja tusenvis har tenkt før.

Seksuell oppmerksomhet, hva er det, hva er det verdt? Når trenger jeg det, må jeg ha det? Vil jeg ha det? Får jeg nok av det, får jeg altfor mye? Sliter det? Kan det rive en opp, kan det alene ødelegge noe.

Det er klart jeg vil ha det, i ønskede omgivelser fra ønsket person. Jeg skal ikke si for sikkert, men likevel; vil ikke alle ha det?

Jeg trenger det når han ligger ved siden av meg og ikke vil røre meg, når jeg hører hans pust, når han er der, jeg vil ha han og han ser en annen vei.

Jeg trenger det fordi jeg liker han, fordi jeg må ha han, er tiltrukket av han, fordi jeg lurer på hvordan han er, fordi jeg vet hvordan hans hender griper om mitt håndledd, hofter, eller drar fingrene igjennom håret mitt, griper meg om nakken, bakhodet. Da vil jeg han skal se meg, da vil jeg han skal være der, jeg vil det fordi han er tiltalende og det finnes hundrevis av uforklarlige grunner som gjør at jeg vil.

Jeg vil ikke ha det fra hvem som helst.

Uønsket seksuell oppmerksomhet er en invasjon som består av andres viljer og ønsker, det er de som går i mot mine egne. Jeg snakker ikke om blikk på gata, eller det som skjer på et dansegulv eller en scene, men en slik oppmerksomhet som fremstår som krav, som en invasjon av ens egen private sfære. Det opplevelses inngående intenst, lammende og besværlig.

Det kan være alt fra uskadelige, men upassende ord, berøringer og hele veien til overgrep. Og noen ganger ligger trusselen bare i blikket til en som kan hvis han vil fordi han er sterkere, fordi han ikke evner å se lenger enn sin egen vilje.

Mest er det såkalt harmløshet, det er når han klønete nærmer seg etter at alkoholrusen sløver ned evnen til å vurdere og gjør en sterkere i troen og en prøver kanskje litt mer enn det en ville gjort i hverdagen.
Så tråkker en over, en lar små berøringer bli litt mer og plutselig blir en monsteret som invaderer utilnærmelige områder. En kan også bli det mennesket som passivt tar i mot uten evne til å si i fra.

Flørt under ruspåvirkning kan få en til å sveve enda høyere, det kan også være en lek i utkanten av gråsonene som når som helst trekker en ned i grøftekanten giftige mudderslam.
Det handler om å ha kontroll, tviholde den og aldri miste den. Og den eneste en kan kontrollere er seg selv. Hendelser som står utenfor kan en ikke bebreides for.

Og jeg har blitt dama jeg aldri forsto noe av, den som paralyseres, som ikke snakker det forståelige nei språket, som vil ha det gøygøygøy til det blir for mye og jeg tenker hva faen gjør jeg nå? Men bør det ikke være greit, bør det ikke være lov å være dama som vil ha det gøy uten at noen fremlegger krav av den grunn?

Artister jeg liker som covrer artister jeg liker (7)

En evig føljetong jeg startet for lenge siden Her skulle jeg egentlig sette inn Roky Eriksons versjon av Heroin, men innser jeg heller må legge inn en kjedelig wimp lenke for jeg finner den ikke på youtube.
Så i dag får det heller bli Jphnny Cashs versjon av The Mercy Seat, nok og ta av der.