Fyllenerver
Og her kan du lese posten, funka i grunn best som tekst.
Filed under Kreativ, Tull og Tøys, tegneserie, uteliv | Tags: alkohol, dagen derpå, fyllenerver, tegneserie, uteliv | Comment (0)Det er meg likegyldig hvem du kjenner
Jeg klarer det ikke, jeg merker faktisk antydning til stress i det jeg må lytte til oppramsninger av menneskers bekjentskapskrets. C-kjendiser, d-kjendiser, en og annen politiker med null innflytelse, kanskje en har håndhilst på fem, vært på en innmari interessant fest og møtt den og den, ja til og med en som har vært på TV…
Det spiller vel ingen rolle hvem en henger med så lenge en velger sine venner med omhu, det er meg likegyldig om en henger ute med en markert journalist eller kjenner en som er på TV, alt jeg bryr meg om er hvem en er og da snakker jeg ikke i målbar status eller om hvorvidt en er synlig i offentligheten, men personen bak.
Faktum er at ens evne til å innsmigre seg gjør meg heller mistenksom enn interessert, det er ikke slik jeg ønsker å møte mennesker.
Dette er selvsagt tosidig, det er klart jeg vil møte interessante mennesker, selvfølgelig jeg vil kjenne de som er kreatve, de som er dyktige, jeg vil jobbe med flinke folk, jeg vil kjenne dem også privat og jeg liker at mine venner får ting til, også om det innebærer å være synlig i offentligheten.
Dette har selvfølgelig en mindre tiltalende side. Det er faktisk de som er både synlige, interessante, dyktige med masse bra resurser, kreativt, politisk og så videre. Men de tiltrekker seg så mye rask, ved siden av dette er det en massiv vegg med talentløse middelmådige individer uten noe å komme med, de ønsker bare å være til stede i kraft av seg selv uten noe å tilfør, de bare er der, de tar bare plass og deres eneste talent er å vite hvem man skal snakke til, hvem man skal innsmigre seg med og hvilke saker som brøyter vei i offentligheten. En får spalteplass med null refleksjonsevne og tilfører verden absolutt ingenting med sin parasittaktige tilværelse.
Og jo, det er et talent i seg selv å vite hvordan en skal bli synlig i offentligheten, bare det å være i stand til å sosialisere med så mange forskjellige mennesker er en fin egenskap. Kanskje jeg svakt misunner evnen og ønsker meg selv å kunne markere meg sterkere slik at jeg og mitt kom frem, jeg bare orker ikke leke den leken, det er som å bedrive regnskap, og dyrke vennskap innenfor en målestokk, en kan ikke føre en samtale uten å tenke: ”hva kan dette menneske tilføre meg?” Ingen mulighet til å klatre, da er det bare å vandre videre til neste og neste der igjen, nytt nummer på lista og nye falske smil deles ut.
.
Jeg vil ha venner jeg kan le med, venner som får meg til å tenke godt om meg selv og alt rundt og så vil jeg gi det samme tilbake. Slike resurser er verdt så inderlig mye, så kan en sammen kvele den falskhet som gjennomsyrer samfunnet.
Fallen
Babyfobi
Ja jeg har lurt før; hvorfor vil en ha barn?
Det hender jeg tar en liten gjennomgang med meg selv; er jeg virkelig helt sikker på at jeg ikke vil ha barn? Er det noe jeg bør vurdere igjen? Jeg ser jo at folk har et liv og få gjort ting til tross for at de er foreldre, livet mitt trenger jo ikke bli ødelagt av den grunn.
For det er hva jeg tenker, det livet jeg kjenner og liker så godt vil løse seg opp og bli borte for all tid fremover hvis jeg blir mor.
Jeg har aldri hatt en fascinasjon for babyer, ikke som barn, ikke nå, jeg har ikke en gang betraktet dem som søte, de er bare.. babyer…
I barndommen hadde jeg venninner som løp entusiastisk bort til hver eneste barnevogn for å koseprate mens jeg derimot ble stiv og rar og ante ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det.
Og slik er det også den dag i dag. Det er heller ingen overraskelse at de babyentusiastiske venninnene fra barndommen nå har barn og jeg vil fortsatt ikke, men tar med jevne mellomrom runder med meg selv; Skal man ikke ha barn? Er ikke det en del av livet, er det noe jeg bør trakte etter? Er jeg virkelig sikker på at jeg ikke vil ha barn.
Ja visst faen!
Men en familie da, det er hyggelig, en koselig liten lun familie? Dere kan gjøre alt sammen, ha hyggelig stunder i stuen, på kjøkkenet, hytteturer, vennemiddager? Tenk på felleskapsfølelsen, det å ha en familie! Tenk dine venner vil falle fra, det vil de helt sikkert, de vil slukes av familieboblen og der sitter du, hva har du, en blogg? Et band? Har du forresten en pålitelig og stabil kjæreste?
Jajaja… oppgitt. Familie høres hyggelig ut, kanskje også et evig oppgjør med useriøse og ambivalente menn (fordelen med dem er jo at jeg kan være useriøs og ambivalent selv..), men må det på død og liv inkludere en baby? Må jeg revne opp underlivet mitt for å presse ut en skapning jeg ikke en gang vil ha for den gode familiefølelse? Og hva om familien ikke blir bra, hva om han stikker av eller vi bare rett og slett er dysfunksjonelle sammen? Det er nok av dysfunksjonelle familier og jeg vil uansett ikke ha barn..
Men tenk, familie, tenk så hyggelig, du sitter jo inne kveld etter kveld uansett og alt som var spennende da du var 22 år er ikke det samme. Og de kjekke langhåra guttene har forfalt, slasker har de blitt. Hva med en familie?
Å hysj du marerittaktige stemme, jeg skal fortelle deg en ting:
Kunsten å utlevere seg selv
Å dele av seg selv i offentligheten er en risk, gang på gang er en nødt til å finne seg i å høre de samme forslitte advarslene.
Jeg har hatt blogg en stund, mange snur i døra, de oppfatter den som privat og selvutleverende, for meg handler det om distanse, saker som er gjennomtenkt, hendelser som er forbi. Det er å holde tilbake og det er kontroll, jeg blogger ikke uten filter.
Hvor andre setter sine grenser skal jeg ikke legge meg borti eller prøve å råde over, jeg vil likevel tillate meg selv å fortelle om den formen for selvutlevering som skremmer meg og jeg risikerer med dette å møte meg selv i døra, for her er jeg som vanlig ute og tramper på syltynn speilglatt overflate.
Jeg får vondt av å lese følelser som ikke er bearbeidet, men som likevel plasseres ut i offentligheten for alles skue.
Den er den unge personen som gang på gang bretter ut sine frustrasjoner på en blogg med hundrevis av lesere uten den nødvendige distansen.
Det er de som poster familiebilder og drar barna sine med i dragsuget. De som deler fullstendig ukritisk. Og det er de som skildrer sin egen fortvilte situasjon akkurat der de er mens de lever det. Om det gjelder sykdom, tragedier, økonomiske kriser eller annet. Det er fortvilte rop om hjelp ut til alle og ingen og gjør en utsatt i en situasjon hvor en i utgangspunktet er sårbar.
Jeg vet at en del kan ha en verdi og det jeg kan komme med flere eksempler på de som har et reflektert forhold til dette. Det er ikke disse jeg tenker på, noen vet nøyaktig hva de gjør og velger likevel å hoppe ut i det.
Det er et rått publikum der ute, begir en seg ut på noe sånt bør en ha en vegg av venner og familie rundt en til støtte. For utenfor sin egen sfære er det ingen garanti for hva en møter. Selv om intensjonen kan være aldri så god og at en kanskje ønsker å nå ut til mennesker i samme situasjon og formidle et budskap som kan være viktig for flere.
Mennesker kan være mer enn hensynsløse, i sårbare sitasjoner er det best å beskytte seg i mot dem og velge sin omgangskrets med omhu, i offentligheten vet man aldri hva man møter. Selv om det bare er snakk om semioffentlighet i bloggform.
Å dele ukritisk setter en i en sårbar situasjon. Det gjør en klar til hugg og svekker evnen til å verne seg og mennesker er uaktsomme, de klarer ikke å snu seg bort fra trafikkulykker. Jeg har sagt det til meg selv flere ganger; Jeg vil ikke se, men klarer ikke la være.
Mye journalistikk er tilrettelagt akkurat for dette, ukebladene har lenge betalt for betroelser, familier med sjeldne sykdommer får stå frem med bilder og fortelle om en vanskelig hverdag. Ulykkesrammede mennesker uten filter får en mikrofon i ansiktet med spørsmål om hvordan en føler det akkurat nå.
Det trykker på noe, det får en til å føle, det kan være sympati, grådighet, overlegenhet, fortvilelse eller noe helt annet, saken er et en føler noe og det rører ved en. Det har en sterk effekt, og det er dessverre ikke lett å skille den ene følelsen fra den andre, dette kan lett utløse et besynderlig morbid kick hos en. Er det bare at en gjerne vil forstå som gjør at Fritzl saken får så mange oppslag og klikk selv lenge etter det er noe nytt å formidle om saken? Ofrene trenger vern, men det er det ingen som bryr seg om.
Selv om intensjonen kanskje er i utgangspunktet er god er det også slik sterke inntrykk gjør noe med en, derfor trekkes mennesker mot ulykkessteder. Dessverre er det slik at en i sin utilstrekkelighet for det meste ikke begir seg ut på noe annet enn å stirre og stå i veien for de som faktisk handler.
Den tabloide ukebladjournalistikken vil ha offeret på sin pidestall, grille det i offentlighetens grådige blodtørstighet. Populistiske Politikerne vil ha den syke ved sin side, en trist historie en kan gråte av, et lite øyeblikks sympati slukes av underholdningsmassen mens en kan si til seg selv at en er engasjert, en bryr seg. Det finnes ingen mer effektiv måte å fremme seg selv på som journalist eller politiker enn å ha et offer ved sin side, en å redde en å være god mot.
Og det er nettopp dette en bør verne seg mot, for selv om det finnes mange bra mennesker og en kan nå frem med sin historie til de som trenger å høre det er det også todelt, en kan risikere å stå ribbet og brukt tilbake og tilføre enda mer problemer inn i hverdagen. En kan få støtte og hjelp, men en kan like gjerne også få hatmeldinger og bli møtt med forakt og er det noe man virkelig trenger å kjempe i mot når en står i en vanskelig situasjon?
Filed under Internettliv | Tags: blogg, seøvutlevering, sosiale medier, sykdomsblogging | Comments (6)Fredagskveld
Den hemmelige hage
Fra en park i Wien
Filed under Bilder | Tags: Bilder, Foto, hage, hekk, Wien | Comment (0)Døde søsken
Jeg er ikke en lukket person, men jeg passer med omhu på de områdene og tankene i meg som betyr noe. Det ubetydelige og det som for lenge siden er overstått kan jeg valse ut med.
Det var best å ikke si noe til min venninne den kvelden. Hun vet et og annet om døde søsken, det ligger som en mørk tunghet over familien og er et savn som alltid vil være der.
Sønnen var oppkalt etter hennes døde bror og det er kanskje en av mest triste begravelsene jeg noen gang har vært i. Nitten år var han, på forsiden av alle aviser, lenge, på TV, i radio, i nyhetsbildet overalt. Jeg hørte det av media før en slektning rakk å ringe. Etterpå så jeg henne og søsteren gråte på talerstolen i kirken, stappfull og tettpakket som en rockekonsert.
.
Det var vondt, jeg gråter ikke i offentligheten og i hvert fall ikke foran slekt og venner. Jeg holdt ansiktet, alle gråt, men ikke jeg, ikke min mor, jeg klarer ikke sånt, men vondt var det.
Jeg klarer heller ikke å glemme etterlyst plakaten av en jevnaldrende gutt der jeg handlet grønnsaker. Noen får større plass i media enn andre, noens sorg er landsomfattende, andre får en liten etterlystplakat i sitt eget lille miljø.
Dette var verken tid eller sted for å snakke om sosiale forskjeller, selv om et stort aspekter av denne saken var knyttet til akkurat det. Også Staff påpekte dette i media, men det var ikke tiden for noen av oss å nærme seg sånt, sorgen var større og altoppslukende da det sto på.
Og der vi satt var det ikke tid for å snakke om døde søsken. Jeg hadde intet ønske om å gjøre min halvsøsters dødsfall til mitt tap, til hvilken hensikt? Hun hadde hatt nære venner, en mor og en slekt som hadde sørget, mest av alt var hun deres tap.
Min venninnes savn vil aldri forsvinne, dette kan ikke sammenlignes, sorgen hadde lammet henne lenge, mens jeg bare var delvis fastklemt i det surrealistiske rundt min situasjon.
Jeg hadde tidligere fortalt om min døde halvsøster til en person jeg kjente fra barndommen, jeg sa at jeg ikke kjente min halvsøster, at det faktum at vi var slekt av blod var ikke nok til å frembringe en sorgreaksjon i meg, men det var rart å snakke om da det var forventet at jeg skulle si noe, føle noe, vise en form for reaksjon eller blottlegge meg på et vis.
Det er nærmest forventet at en skal vrenge innsiden ut og noen har nærmest et vampyrisk forhold til dette, aller helst vil en åpne hode mitt med boksåpner og spise hjernen med skje. Beklager, her er intet å finne, jeg er kald.
Men noe må det være, du sier intet.
Damnet if you do damned if you dont. Ikke prøv å treng inn mitt hode og aldri fortell meg hva jeg føler, kanskje en mener det godt, men det er og blir en simpel måte å herske over andre på. Jeg bryr meg ikke om noen kaller det omtanke, det er ikke alltid like troverdig da mennesker ofte dras mot ulykkessteder.
Halvsøster
En ting er at jeg ikke liker at en deler ut sin sympati der sympati ikke trengs, med dette kan en gi seg selv en overlegenhet en ikke har. Jeg finner det nedlatende og det er vanskelig å svare da det er gjort i beste mening.
Likevel er det slikt som trykker andre ned. Jeg kunne tatt samme rolle ovenfor min venninnes og hennes streben etter konformitet og vi kunne sittet på hver vår side med vår arroganse. Det er så mange av oss som aldri vil se arrogansen en bærer i seg.
Jeg har aldri satt det ene opp mot det andre, vi er født inn i forskjellige situasjoner, lever forskjellige liv og det er hva vi har og det er ut i fra det vi former livene våre og det er dette utgangspunktet en er nødt til å leve etter, hvis en lar tankene vandre til hvordan ting kunne vært eller ønske seg det umulige, danner en et dårlig utgangspunkt for seg selv.
Det å ha det annerledes er ikke det samme som å mangle noe. Og det å leve med ”bare” en mor betyr ikke at en ikke har mennesker rundt seg, barndommen besto alltid av å ha mange voksne, venners venner og barn av venner. Vi var mange, men relasjonen var aldri bunnet av slektskap eller gener.
Man kikker ikke over på neste person med grådighet og misunnelse, en tar for seg sin egen verden og formes best mulig ut i fra det man har, og jeg har absolutt aldri kunnet tenkt eller forestilt meg et liv med en søster eller bror. Det er så fremmedartet for meg at tanken er utenkelig.
Ikke før hun spurte meg om hvor gammel min søster var, gikk det opp for meg at jeg faktisk hadde søsken, hadde hatt, det var riktig nok bare snakk om en halvsøster på farssiden, men likevel en slektning av blod.
Dette kan ikke sammenlignes med det hun beskrev som livet med søsken, jeg og min halvsøster hadde ikke samme utgangspunkt, vi hadde ikke vokst opp sammen eller de samme foreldrene. Det vi delte var gener og det er alt.
Det kan være uvesentlig eller det kan ha betydning, et spørsmål vi kan stille hverandre inn i evigheten. Jeg har ingen ensidig tilnærming til slike spørsmål og er åpen for flere muligheter selv om jeg er tilhenger at kultur og omgivelser i stor grad bestemmer hvem vi er. Og jeg synes det er viktig å betrakte verden slik ellers blir mennesker gjort til noe uforanderlig limt til en rolle fordi en er skapt til den, mens en i virkeligheten kan formes til hva som helst. Ideer om at vi er født til noe og bestemt til hva vi er ut i fra det vi er født med er grobunn for så mye undertrykkelse at de ikke er verdt å forfølge.
− Min halvsøster er født fem år før meg, sa jeg og undret, er det man unnlater å fortelle en løgn? Jeg har nemlig ingen søster, har ikke hatt det på mange år,hun er død.
Jeg forteller det ikke til så mange, men publiserer det på internett i bloggen min og i tillegg satt jeg i en samtale med min venninne og delvis løy. En hvit løgn kalte jeg det, men jeg undret, var det nå egentlig det? Min halvsøster var en person ingen hadde møtt som bodde et helt annet sted av landet, hun kunne en fantasiskapning jeg har diktet opp igjennom barndommen og ingen av oss ville merke forskjell.
Men det er feil, for andre var hun i høyeste grad reell.
Å fortelle om hennes dødsfall ville innebære at jeg måtte fortelle mer, jeg måtte si at hun allerede hadde vært død i ti år uten at noen hadde informert meg. Og så måtte jeg vise at jeg følte noe, for ikke å virke likegyldig og kald.
I løpet av disse ti årene hadde jeg funnet en gammel profil med hennes navn på et forum på internett og vurdert å ta kontakt, men kommet frem til at det kunne vente.
Fem år senere fant jeg ut at jeg skulle legge henne til på facebook og da jeg ikke fant henne gikk jeg mer grundig til verks. Det var da jeg forsto hun var død.
Litt paff ble jeg jo for jeg befant meg på jobb den kvelden og alt jeg kom på å gjøre var å skrive en melding på twitter. Jeg kunne jo ikke like gjerne sette meg i stolen ved siden av en kollega og si: Jøss, jeg fant akkurat at halvsøstera mi er død… for ti år siden.
Samtidig hadde jeg i tankene at kanskje det ikke var henne, men en annen med samme navn, med en mor som het det samme, samme sted…
Nei best å holde kjeft.
Filed under Hverdag | Tags: familie, halvsøster, søsken, søster | Comment (0)