Engel

Denne engelen fant jeg på en gravlund og klarer for øyeblikket ikke huske byen eller landet jeg var i.

Ha en fin jul uansett hvordan du måtte finne på å feire den, eller ikke feire i det hele tatt. Selv akter jeg å tilbringe den med familie og venner og avslutter det hele med en hyggelig pliktfest med fyrverkeri slik nyttårsaften faktisk er.

Medias kvinner

Den stygge mannen

Planen var å lage serie ut bloggen min, men bare det å tegne seg varm er for tidkrevende, selv med veldig enkle tegninger, Jeg har altså noen striper liggende av variert kvalitet og poster dem innimellom her.

Og nei, det er ikke selvbiografisk, jeg skriver ikke en slik roman. (åh så irriterende å srive akkurat denne setningen!)

Konsertbilder

Lindex #trygthjem-kampanje

Alt de vil er å selge, det vet vi så inderlig godt.

Som barn hadde jeg en storartet dag på det lokale kjøpesenteret på deres markedsdag, jeg kunne spise meg mett på is, kaker, suppe, kjeks og alle de andre smaksprøvene de delte ut. Etterpå kunne jeg gå til leketøysavdelingen og få noen ubrukelige små plastikkting som antageligvis ble ødelagt på hjemveien. De kalte det gaver.

Jeg visste det ikke da, men jeg vet det godt nå, alt de ville gjøre var å lage en forbruker av meg.

Grunnen til at jeg i dag går forbi vareprøver med kjeks og ost er fordi jeg vet at med dette følger det et åttesiders langt spørreskjema. Det blir for mye arbeid for meg. Jeg svarer ikke på markedsundersøkelser av prinsipp. Nå tar jeg heller ikke i mot vareprøver fordi jeg stort sett ikke trenger dem.

I disse tider har Lindex en kampanje, der nøyer de seg ikke med vareprøver, neida de kjører jenter hjem gratis fra byen og oppfordrer dem til å ta følge. Her bruker de aktivt Twitter og jeg har sikkert til noens undring også videresendt deres kampanjemelding, i ren fascinasjon og også med tanke på at noen kanskje har behov for gratis drosje hjem fra byen.
Og jeg vet godt at prinsipielt er dette galt av meg. Kampanjen er feilfeil og feil! Eller skal jeg si #Lindexfail?

Overfladisk reagerer jeg sånn: Gratis drosje kult, ta det hvis man trenger. Jepp vi vet alle at kjeden bare vil ha nye kunder, men det kan være greit å slippe og gå. Jeg ser ikke noe problem med at noen velger å dra med Lindex-drosjer hjem fra byen.
Ja jeg er visst enkel å manipulere med sånn sett.

Rent prinsipielt tenker jeg AU Lindex, dere driter dere ut, skjerpings! Dere vil ikke noe annet enn at redde piker skal kjøpe de ultrakjedelige dølle klærne deres. Ja for alle damer er vel redde, det bør de være, alle vet hva som kan skje.
Dere har virkelig nådd bunnivået av hva markedsføring gjelder, og jeg ser på det som korttenkt. Jeg burde vel ikke en gang omtalt det i bloggen min, er det ikke sånn at all omtale er… hmm omtale?

Mens HM nøyer seg med å klistre opp damer i stygt undertøy over hele byen slik at vi damer alltid for evig tid skal vite hva vår egentlig verdi vurderes ut fra, drar Lindex det lenger, damer bør i tillegg være redde.
Ikke uvanlig da markedsføring fungerre sånn; en peker på et problem for så foreslå å være en del av løsningen. Barnet vil ikke drikke melk, dermed gir vi det sjokolademelk.

Jeg har store fordommer mot mennesker i reklamebransjen, og Lindexkampanjen hjelper ikke på, problemstillingen de peker på er så kompleks og det hjelper dessverre ikke å strø sjokoladepulver på i form av en gratis drosjetur hjem. Voldtekt forsvinner ikke hvis noen av hunkjønn blir kjørt hjem fra byen (der de aller fleste voldtekter faktisk foregår). Om dette er en problemstilling en vil ta fatt i er det et politisk spørsmål og har ingenting å gjøre i en glossy reklamekampanje.

Jeg er en enkel dame, om jeg skal kjøpe undertøy med svarte paljetter vil jeg tenke på gode ting, og jeg kan komme på uendelige mange bedre assosiasjoner enn aktuelle farene jeg møter på vei hjem fra byen.

Hva om en heller kjørte kampanjen for menn? Det er de som bråker og lager støy i fylla, det er de som voldtar, jeg foreslår at kleskjede for herrer tar tak i problemstillingen og kjører de fulle mannfolka hjem og leier dem opp til senga si slik at vi andre kan gå trygt hjem.

Å nei, ingen menn liker få ”aktuell voldtektsforbryter” stemplet på seg? Hæ, jeg skjønner ingenting, hvorfor ikke det a?
Damer liker sikkert bedre å høre ”Hei aktuelle voldtektsoffer − kom og kjøp klær hos oss”.

Har jeg lenket til Fjordfittes råd for å unngå voldtekt før? Jeg tror det…

Edit: Jeg oppdaget at magasinet Woman ikke er noe bedre, det er visst en kamp om å kapre damene på vei hjem fra juleburdet. Jeg må spy.

Innspilling av musikkvideo

Her er noen bilder fra innspilling av musikkvideo for Gate To Khaos.
Det var kaldt og vått, vondt luktet det også, men det skulle bare mangle, låta heter Decay.
Dette er elendige mobilbilder, men gir et lite inntrykk av hvordan det var der (-stanken).

En grå dag

Dramadronning

En gang gikk jeg ut med en dramadronning av dimensjoner, i tillegg gjorde han alt han kunne for å være i sentrum av oppmerksomheten, det spilte ingen rolle hvordan oppmerksomhet, hovedsaken var å bli sett.

Om vi var på konsert kunne han for eksempel finne på å krabbe over scenen med en sko i munnen (voff voff!). Han lot ikke en gang bandet få full oppmerksomhet, han skulle være med på alt.

Hvis han var riktig full kunne han også blåse seg opp og bli kranglete, nå snakke jeg ikke om machokrangler der de skal ut og slåss, nei, denne karen skulle grinekrangle på skikkelig fjortisvis. Å involvere hele puben var ikke han i mot. Jeg kunne hatt en egen blogg bare dedikert til byturer med denne karen, den tid er heldigvis forbi for meg. Vi går ikke lenger ut sammen.

Før jeg bestemte meg for å aldri gå ut med han igjen satte han meg i grusom forlegenhet. Det var så pinlig, jeg var ute med kollegaer og der dukket han opp, fullere enn jeg forventet dermed dum og krevende på alle vis, Og da han omsider gikk ble vi alle lettet. Han hadde nærmest begynt å kle av seg for en av karene for å bevise et poeng, jeg vet ikke hvilket. Å blande jobbmennesker med pubmennesker er en dårlig idé, gjør aldri det.
Han gikk, jeg kunne endelig puste, men ti minutter senere var han tilbake igjen i skrekkelig dårlig humør:

− Du er ikke glad i meg, du er bare helt likegyldig, du gir bare faen!

Beskyldningene haglet, jeg var en likegyldig kjerring fra helvete og dette skulle mine kollegaer høre. Jeg trenger ikke en gang fortelle at dette var både skrekkelig og grusomt for meg.
Jeg så ingen annen løsning enn å ta han med inn på et rom og låse oss inn til han endelig roet seg. Vi gikk på do og gjemte oss. Der gråt han i armene mine, en mann over 30 år, buhu,, jeg var på høye hæler og høyere enn han den kvelden, Han ville ikke slutte å gråte og jeg måtte si jeg var glad i han selv om jeg følte alt annet enn godt for den fyren akkurat da, jeg orket ikke tanken på hva som ville skje hvis jeg ikke klarte å dysse han til ro. Noe jeg ikke klarte, det endte med at jeg måtte følge han hjem.

Jeg angrer ikke på vennskapet, men nå og da dukker han opp i mitt liv og lager lignende scener og jeg hater det, Jeg lusker meg stille ut bakdøren om jeg skimter han og sikter han inn bordet mitt, må jeg finne på avledningsmanøvre. Jeg er ikke lenger interessert i å måtte forklare dette vennskapet til nye bekjente. Heldigvis går vi ikke på samme steder lenger, når jeg først er ute har jeg mer å gjøre enn å la kvelden drukne i tårer, drama og andre snedige uforståelige innfall.

Min suicidale venninne

En dag ringte hun meg og sa følgende:

Hun: På onsdag prøvde jeg å drikke meg ihjel.

Jeg: Åh, var det kult, hvor var du?

Hun: Jeg var hjemme og nei det var ikke kult.

Jeg: Godt du kom deg hjem om ikke noe annet

Hun: Jeg prøvde å drikke meg til døde.

Jeg: Til døde? Hæ, hvorfor det?

Hun: Fordi jeg ikke har lyst til å leve.

Jeg: Åh, det er kjipt, det må du ikke gjøre…

Inni mitt eget hode: Ja nå får hun sikkert lyst til å leve, jeg vippet sikkert rundt hennes verden; huff og huff, så
dumt, det må du ikke gjøre, ja der har vi frasen, akkurat det man skal si til en suicidal.
Men på en annen side, er man suicidal hvis man forteller om det? Er ikke de suicidale de som smiler hele tiden, de som aldri sier et ord? Eller hvordan var det nå igjen…?
Spiller det noen rolle? Hun var ute av seg og hun kom til meg.

Jeg så på bokhylla mi, det sto “Selvmord” i store bokstaver på en av de mange psykologibøkene jeg ikke har lest (av frykt for konseptet hobbypsykologi), hvor kom den fra? Hvorfor sto den egentlig i minhylle? Jeg hadde likevel et langt større problem, hva skulle jeg egentlig si til henne? Jeg forsto jo selv da at det siste hun trengte var en hobbypsykolog.

Så alt jeg gjorde var å lytte og snakke om profesjonell hjelp mens jeg angret på at jeg hadde vært så flåsete, det var en underlig måte å bli vekket på en lørdags morgen og jeg trodde seriøst hun egentlig bare skulle fortelle om noe dumt hun hadde gjort i fylla, i stedet fikk jeg høre om selvmordsforsøket hennes.

Siden ringte hun meg daglig, jeg lyttet til henne, traumer, vond barndom, seksualisert vold, brutalitet, ekstreme handlinger. Noen ganger i godt humør, andre ganger kom hun med underlige beskyldninger, hun vippet fra mistro til tillit.

Jeg hadde viklet meg inn i et slags vennskap, et av den sorten der jeg stadig vekk ble gjenstand for alle slags merkelige projiseringer. Beskyldninger jeg ikke forsto haglet mot meg, urimeligheten var så uvant og ny at jeg lot meg vikle inn i logikken, flere ganger ba jeg forvirret om unnskyldninger for noe hun mente jeg hadde gjort. Jeg ville jo ingen noe vondt og jeg hadde absolutt ingen intensjon om å valse over hennes følelser. Jeg sto igjen som en dum, flåsete, lite sensitiv person, hun var den empatiske, den følsomme, jeg kald og upålitelig.

Jeg som var frisk, i godt humør, hadde gode venner ble tynget nedover av et nytt stort lass og klarte ikke løsrive meg, hun var jo suicidal og til tider utilregnelig, men jeg lot hennes virkelighet farge min og det var ødeleggende, jeg ble mørk til sinns.

Jeg gikk fra å være fortvilt over min egen ufølsomhet, stadig tynget av dårlig samvittighet til å være rasende. Tenk at hun bare kunne komme her og velte alt dette inn i mitt liv?

Så kunne vi gå ut sammen, hun var jo morsom, vi hadde det så gøy, der var ingen hemninger, jeg liker sånt og jeg ble fanget av alle hennes gode egenskaper, for dermed igjen bli møtt av stygge beskyldninger dagen etterpå.
Hvorfor sa jeg det? Hvorfor gjorde jeg det? Alt jeg sa og gjorde dreiet seg om henne. Jeg brydde meg ikke om henne, jeg var likegyldig, jeg snakket om henne bak hennes rygg… En samtale med henne var å vandre i et minefelt.
Jeg ble sliten matt og jeg hadde latt meg overkjøre.

Jeg skyldte på intensiviteten og nærheten som plutselig ufrivillig hadde oppstått, jeg hadde en ny bestevenninne.
Og ja, jeg liker gode nære fine vennskap, men dette, dette var noe annet, noe langt mer krevende oppstått av et tyngende behov og det var ensidig. Hun visste ingenting om hva som foregikk i mitt liv.

Plutselig en dag forsvant hun, jeg har aldri sett henne siden. Verden min fortsatte uberørt, venner band, jobb, skole og alt jeg drev med var der akkurat som før, jeg sluttet å tenke på henne, var lett, aldri skulle jeg la andres tunge følelser bli mine igjen. Heller være kald, lite sensitiv, flåsete og likegyldig da.

Det hente jeg lurte; hvor ble hun egentlig av? Hadde hun flyttet, forlatt byen, forsvunnet ut av landet? Levde hun fremdeles?

Ikke før nylig hørte jeg at hun bodde i et lite hus utenfor byen, hadde en kjæreste og at hun hadde sluttet med alkohol, dermed også meg. Og det var nok riktig for begge. Hun fikk også profesjonell hjelp.
Jeg håper hun lever uten uroen og at hun har fått det slik hun ønsker med den mannen hun ville ha, kanskje hun også vil få eller har en familie akkurat slik hun ville ha, men følte hun aldri mestret.

Nå er jeg bare glad og over at historien hadde en lykkelig slutt og hvis jeg ser henne igjen vil jeg bli oppriktig glad, for hun var jo bra og jeg likte henne, tross alt jeg hadde møtt henne i en vanskelig periode og så jeg selv måtte jobbe med min egen grensesetting.

Jeg har fremdeles ingen løsning på hva man skal gjøre med suicidale venner sånn bortsett fra å repetere hundre ganger profesjonell hjelp og veien dit. En ting man ikke skal gjøre med en deprimert venninne er å gå på fylla sammen.

(Denne historien er anonymisert og forandret, noe jeg gjør med det meste her inne da jeg ikke vil utlevere, sånn i tilfelle du lurte)

Uthenging av barn på internett (2)

Nei, det er ikke spesielt taktisk av meg å be enkelte foreldre anskaffe seg hunder, hamstre eller katter som kjæledegger i stedet for sine barn. Den posten fikk så mye oppmerksomhet og trafikk at jeg fikk lyst til å skrive litt mer, og nei, jeg rettet det ikke mot en spesiell mor, far eller person. Jeg tenkte på den generelle holdningen mange voksne har overfor sine barn der de viser at de ikke behandler eller tenker på barn som et likesinnet menneske.

Jeg oppfatter at mange voksne går over barns grenser med den unnskyldning om at barn ikke er like utviklet som voksne. Altså i praksis tråkker man på dem som er mindre enn seg bare fordi man kan eller ikke selv har utviklet forståelse for at små mennesker også har bluferdighet og grenser som kan overskrides.

Barn er kanskje ikke utviklet som en voksen og nettopp derfor i en ekstra sårbar posisjon hvor det er vanskeligere å si i fra og sette grenser. Det er nettopp der en voksen skal være en støttespiller, ikke tråkke over. Nå er det jo heller ikke sånn ar barn er skjøre og må overbeskyttes, langt derifra. Jeg synes bare ikke alle voksne er like vare over for deres forsøk på grensesetting.

Ikke alle barn er for eksempel like glad i fysisk kontakt. Hvorfor er det da så mange foreldre som ikke ser hvilken ukomfortabel situasjon de setter barna i når de ber det gi tante en klem? Dermed setter man både tante og barn i en beklemt situasjon.

Voksne elsker å sette sine barn i flaue pinlige situasjoner, de kaller det søtt når barnet blir ille berørt over badekarbildet som de viser det frem på familiesammenkomster og de glemmer å ta det ned fra veggen når barnet er ni år og har invitert klassen over på bursdagsfest og barnet er helt uten myndighet eller evne til å bestemme selv.

Samme foreldre vil jo barnet bare godt, de ønsker det så godt at når deres datter eller sønn møter problemer i livet, er dette et problem som ikke bare de må ta fatt i, men involvere alle rundt i slik at barnet virkelig kan velte seg i ydmykelser fra hjemmets iskalde lunhet og skolebygningens likegyldighet.

Så finner disse foreldrene internett, familiealbumene blir ikke lenger bare liggende til skue for besøkende i deres hus, men for de 300 ”vennene” de har på facebook og kanskje til og med på myspace, eller hva med en åpen blogg for alle?

Foreldre med syke barn, med ADHD og ualminnelige diagnoser ingen har hørt om før kan lett falle for den sosialpornografiske tilnærmingen ukebladene har : ”Se stakkars OleBjarne, født med Downs og bare en arm”.

Og jeg kan nesten forstå det, en sitter ensom og alene i sine problemer og der ute er en hel verden som kan hjelpe, så en åpner sine dører og bretter ut sine barns diagnoser for omverdenen i internetts offentlighet i håp om å møte forståelse og kanskje få litt hjelp. Det er bare at folk forstår ikke, de synes synd på samtidig som de lar seg underholde.

En forteller om sitt barns problemer på skolen og der ute sitter det mange, kanskje flere hundre og i hemmelighet lar seg underholde av ditt barns vansker. Med dette lar en også barnet tro at det å komme seg frem i verden er det samme som å samle inn sympati, en blir sosialisert inn i en offersituasjon hvor en ikke kan noe annet enn å være den alle synes synd på og i alle verste fall ikke klarer å sosialisere med andre mennesker som likepersoner.

Personlig har jeg bare gode og lune minner fra barndom med en stor slekt og omgangskrets. Ting er ikke verre enn at jeg fremdeles husker trangen til å klore i stykker visse album og fjollete hyttebøker, men akkurat det ser jeg på som harmløst, jeg er glad og lykkelig for at dette kun har holdt seg i stua utenfor all offentlighet og det er ikke verre enn at jeg kan gjemme hyttebøkene om jeg skulle ta med meg en kjæreste på ferie.

Jeg har hatt all anledning til å selv bringe mine egne pinligheter på nett uten hjelp av foreldre og omgangskrets.
.