Lystløgneren

Jeg støtte på en dame i en dokø på et av byens ukjente utesteder, hun kjente meg igjen fra tidligere konserter med Imago og uttrykte sin entusiasme mens jeg smilte og tok i mot. Sånt er alltid trivelig.

Samme kveld foreslo hun å starte band, hun var trommeslager og hadde lyst til å komme i gang med skikkelig rock, hun hadde desverre solgt trommesettet sitt i en periode med lite penger, men hadde planer om å kjøpe nytt.

- Kult, sa jeg – Hvor lenge har du spilt?

- I seisten år, svarte hun og fortalte at hun hadde holdt på siden hun var liten, og nå så hun etter et seriøst prosjekt for hun hadde virkelig lyst til å komme i gang.

- Så Helene (oppdiktet navn) spiller trommer? Det visste jeg ikke. Sa jeg senere til en venninne og fikk et underlig svar:

- Hæ? Har hun sagt det?!

Nå viste det seg at Helene ikke spilte trommer i det hele tatt, hun hadde ikke eid et trommesett hun hadde solgt og hun hadde ikke uttrykket at hun så etter et band til noen før hun støtte på meg. Helene var en lystløgner.

Jeg må innrømme at dette er et fenomen jeg ikke forstår meg på. Nå hadde jeg ikke planer om å starte band med Helene, men undrer likevel hva hun har å hente på å dikte opp slike historier?

En venninne fra tidligere var også en ivrig lystløgner og hun var dyktig, hun klarte å innbille sin tante at hun hadde et esel i kjelleren der hun bodde på Frogner i Osgarsgate.

Denne tanten er verken dum eller lettlurt, hun har jobbet lenge i forlagsbransjen i høy stilling, men likevel klarte min venninne med kløkt å få tanten til å tro historien om eselet. Det gjelder å være påståelig, detaljert og å tviholde på skrønen; De fraktet høy inn til eselet hver dag og tok det ut på tur som om de luftet en hund.

Samme jente fikk også en venninne til å gå på posten for å kjøpe billetter til neste månefergetur. Nå hadde Nasa gjort turer til månen mulig for folk flest, billetter får du på posten…

Forskjellen på løgnhistorien fra “trommeslageren” Helene og min veninne med eselet er humorinnholdet. Humor kan jeg forstå, men hva vil egentlig jenta som skryter på seg kunnskaper? Slikt er jo så lett å avsløre.

En lun kveld

Det var lunt innendørs, rutene mørke og kalde, snøfnugg virvlet utenfor i lyset fra gatelykten.
Jeg hadde lasagne i magen, i hånden holdt jeg en kopp med honningsøtet te tilsatt for mye melk. Noen sov i rommet ved siden av, vi snakket med dempede stemmer; Musikk, bøker, studier, hverdager, klær, alt i livet, det vi har og det vi strekker oss etter.

Mye hadde endret seg siden vi var tenåringer, men noe så likevel ut til å gjenta seg.
Det var også ting jeg aldri ville gi slipp på, jeg ville ikke la kveldene koke bort i å være sliten, tilbringe mindre tid med mine venner til fordel for å sitte utmattet foran TV en hel kveld, jeg ville ikke la tid bli spist opp av selvpålagte plikter, jeg ville ikke skaffe meg et forbruk så høyt at jeg måtte tilbringe mesteparten av tiden på en jobb som ikke gagnet annet enn kontoen min. Jeg ville fortsatt ha tid til å la samtalene flyte utover kvelden, gå på natteturer, utforske steder vi ikke får lov til å være, gå inn i gamle bygninger, jeg vil sitte i timevis å tegne slik jeg gjorde på videregående, tegne surrealisme, hodeskaller eller tegneserier. Jeg vil spille instrumenter, skrive, holde på min kreativitet og virkelig bruke den slik at den får utviklet seg.

Så hvordan unngår man å havne i rutiner med repeterende oppgaver hver eneste dag hvor livet renner bort fordi man er sliten? Og hvordan unngår man i så fall da å havne på den andre siden hvor en verken tar ansvar for seg eller de en bryr seg om?

Jeg satt hos min venninne og samtalen fløt, hun tenkte på et friår, mens jeg vurderte å sende en enkel melding til en mann jeg nettopp hadde møtt. Vi skjønte vi var privilegerte fordi vi kunne tenke på sånt, der og da hadde jeg ikke større bekymringer enn å lure på hvem jeg skulle date neste gang og om skoene mine så litt for damete ut.

Jeg sendte en enkel tekstmelding og hun bestilte en reise til varmere strøk. Svaret kom raskt. Han var i området, vi kunne møtes innen en time.
Dette er for enkelt, tenkte jeg, hva kan gå galt?

Det duret i bakken den kvelden, det var noe mer en duren fra de passerende togene, det var som om noe lå under bakken og ru
mlet og laget en udefinerbar lyd som ga gjenklang i hele bydelen.

Ev1L

Og mens vi venter på at jeg skal skrive noe mer, så kan vi se på gutter med liksminke som løper rundt i skogen med gitarer og klemmer trær.

Det som selvsagt er enda morsommere er at jeg selv skal ut i skogen og bli filmet til musikkvideo om en stund og da får man bare håpe at det blir bedre enn dette… Jeg stiller meg med andre ord lagelig til for hogg her.

Uriah Heep – Gypsy

Dette har jeg ikke hørt på årevis….

Skattelista

(Egentlig skulle jeg lage ny layout…)

Tryvannstårnet

Dette tårnet gir Oslo-beboerne digitale signaler, DAB og FM. For det meste er området tåkelagt, men jeg har med mobilen klart å fange noen fine dager også. Her ser vi tårnet til alle døgnets tider. Jeg burde selvfølgelig også skrevet litt om det vi ikke ser; strålingen. Men hey, la oss ikke ødelegge idyllen for turgåere og de 17 barnehagene (eller noe der omkring) som er i området.

Her er utsikten på en fin dag

Og nøyaktig sånn er det i dette øyeblikk.

En ekte rockers grav?

Hvem vet? Det var i hvert fall en gitar på vedkommendes grav. Her kan du se et større utsnitt. Denne fant jeg på De Nieuwe Ooster Cemetery, Amsterdam. Der var også en meget moderne oppbevaring for urner, tøffere enn Ikea.

Jeg er forresten nominert til den gyldne ku, du kan stemme på meg her.

Den hyggelige rasist

Det har skjedd litt for ofte at jeg prater med en gøyal og trivelig person, og brått går det opp for meg; fy svarte, mannen er jo faen meg rasist!

Nå finnes det beklageligvis mange rasister blant oss, de aller fleste sitter inne med et ”oss og dem” – syn og har en del fordommer ovenfor andre folk, enten basert på kultur, bakgrunn eller hudfarge. Mange har uten å tenke over det en egen liten rangstige og vurderer mennesker med enkelte bakgrunn fortere nedover enn de man identifiserer seg med. Mange er tilhenger av ideen om at mennesker deles inn i raser, bevisst eller ubevisst og noen skrullinger mener at vi må ha skiller og vil opprettholde dem.

En facebookvenn påpekte det så fint, prøv å sette prefikset, ”jeg er ikke rasist, men” på andre ting;

Jeg er ikke for hat, men…
Jeg er ikke voldelig, men…
Jeg er ikke kriminell, men…
Jeg er ikke en seksualforbryter, men…
Jeg er ikke pedofil, men…

Jepp, det lyder meget suspekt, direkte snuskete er det.

Når folk prøver å pakke det inn, skjønner de i det minste selv at det de hevder er snuskete og helst bør holdes tilbake. Ikke en spesielt oppløftende, jeg vet, men det finnes faktisk de som ikke eier skam og ikke holder noe tilbake.

Jeg ønsker ikke å høre på rasistisk skvip, ikke vil jeg lese det i dagbladets kommentarfelt og ikke vil jeg høre på det i selskapslivet. Så hva gjør jeg når det skjer?

A) Bremser og stopper alt ved å si at jeg ikke liker rasisme og ikke vil jeg høre på det heller. (Risikerer da ”jeg er ikke rasist, men” – frasen eventuelt såkalt pinlig stillhet)

B) Spør ”naivt”; Jammen, hva er galt med innvandrere da? Hva har de gjort deg? (Risikerer da en innvandrer-diskusjon/krangel med svært lavt nivå, vil jo ikke egentlig vite svaret)

C) Jeg sporer av, det er enkelt og effektivt og jeg slipper å høre om vedkommendes irrasjonelle angst for en annen hudfarge. Det er veldig effektivt, her er noen eksempler:

− Jeg vil ikke bo på Grønland, det er et helt forferdelig sted, der er det så mange…
− billige grønnsakssjapper. Jeg vet, opp til flere bra takeaways også, mer enn bare pizza og burgere faktisk….

− Jo, men det er liksom så …
− Så nære sentrum ja, jeg vet, fem minutter fra Karl Johan, ikke at det er stedet, men en kan gå overalt, trenger ikke ha månedskort eller ta taxi hjem.

− Nå er det jo faktisk sånn at Grønland har…
− Faktisk mange dugelige utesteder i tillegg. Det hender de spiller rock på Gloria Flames, og der er pene mennesker, vi har Det Mekaniske Verksted, bakgården til Dattera Til Hagen om sommeren og er man blakk kan man gå til Gamlebyen, der finner man Ruinen, St. Halvards kro og Kafekontoret. På Sportsbaren rett ovenfor spiller de også rock, bare ligg unna når de har fotball på TV…

− Vel, jeg liker overhode ikke Grønland, det er så mange…
− Billige stoffbutikker der, klær i alle farger, både silke og syntetisk, paljetter og perler. For ikke å snakke om det jeg kaller jallabutikker, eksotisk juggel og dill, veldig underholdende når en har besøkt de fleste museer og vil ha en liten motvekt…

− Nå er jo Grønland ikke det beste sted å bo i Oslo…
− man kan ikke akkurat si at husleien er billig noe sted i Oslo, men det er i hvert fall langt i fra Majorstua-nivå og man har råd til å bo der uten at over halve inntekten går til leia.

− Det er altfor mange innvandrere der!
− Noe jeg har stor nytte av. Hvordan kan jeg ikke like den bydelen? Det er nesten like kult som Gamlebyen, men bare nesten, den mangler f.eks. Ruinen, Ladegården, middelalderparken og Borgen…

Det er et siste alternativet, det er det beste: Man kan finne noen andre å prate med, noen som ikke er rasister, men faren er alltid der, før eller senere vil man støte på dem, og da er det fint å si i fra og å lære seg å takle dem. Få dem til å forstå at det virkelig ikke er greit å front sitt ureflekterte hat og heller tenke seg om før man snakker.

Egoistiske ønsker

Vinterkveldens kjørlige vind glefset iskaldt i huden og lekte med skjerfet som gjorde kastebevegelser rundt ørene mine.

Vi hadde tatt farvel, hun skulle alltid et annet sted og jeg skulle ingen steder. De kommer alltid når dagene fremtoner seg som bratte oppoverbakker, for så å lette og forvinne til nye områder når alt begynner å klarne, og jeg satt igjen, trygg på plass til neste gang hverdagen ikke føltes riktig igjen.

Men det var ikke venner jeg tenkte på den kvelden, det var ikke tid som aldri strekker til, det var menn, de har ofte opptatt mye av mine tanker og min tid. Og det lar seg ikke vaske bort, alt ved dem sitter klistret fast i bevisstheten og mitt blikk suger seg fast i dem.

De er fremmedartede underlige skapninger, de er vesener en kan mislike for det da har blitt fremstilt som og sosialt dyrket frem igjennom århundre. Igjennom massemediene kanaler er de noen slags dyrelignende vesener, slaver av sin egen biologi, naturlig sterke uten evne til kontroll av sin egen seksualitet. Mens det kvinner gjør er å fjerne seg fra naturen og dyret ved å nappe ut hvert eneste kroppshår mens manken på hodet vokser fritt og dyrket frem med kunstige tilsetningsstoffer…
En vil foreksempel forklare voldtekter med at menn er ustyrlige dyr som kvinner bør passe seg for, men ingen vil advare mot menn i styreverv fordi de åpenbart i følge alle statistikker ikke klarer å holde kontroll på sine såkalt seksuelle lyster.

Og det slår meg at både mann og kvinne er slaver av sin biologi når det passer dem best, og holder kontroll og kustus på deres natur når kulturen ikke tillater det. En kvinne pynter seg fordi det er ”naturlig for henne” og med det innebærer det å nappe ut upassende hår i kroppens intime kroker fordi det i vår kultur ikke betraktes som vakkert.
Og slik hopper en mellom begreper og forklaringsmodeller etter hva som passer en best i forhold til kjønn og identitet.

Jeg tenkte ikke på kjønn den kvelden, jeg tenkte ikke på dem som biologiske eller kulturelle vesener, eller kombinasjonen. Jeg befant meg i den trygge heteronormative sonen og tenkte på menn slik jeg liker å se dem for meg, og tanken ville ikke spore av. Og det var da jeg gikk inn på baren og fant Han.

Nei, feil, det var ikke Han, ikke med stor H, men en mann som så rolig lun og snill ut. I den dunkle mørke kroken han satt i selskap med en lyshåret kvinne virket han attraktiv. Det er ikke hver kveld jeg tenker at nå vil jeg møte en og det dukker opp en passende person, langt derifra. Slike kvelder må man vokte seg for, og slike tanker bør man holde seg langt unna. Det er akkurat det som får en til å møte alle andre enn akkurat den passende. Det er da en kan risikere mer enn noe annet å møte den trengende, den desperate og de som ikke bærer på noe annet enn egoistiske ønsker.

Det var hun som brøt stillheten mellom oss, plutselig innså jeg at hun ved flere anledninger hadde forsøkt å ta kontakt og jeg kjente henne igjen fra tidligere, et annet sted i en annen bar i Oslo.

Jeg lagret to nye telefonnumre den kvelden og før jeg rakk å invitere han hjem hadde han vandret ut døren og ut i natten.

Jeg visste det ikke da, men snart skulle jeg se han igjen, i lommen lå et telefonnummer og glødet.
Det var ikke jeg som møtte en med egoistiske ønsker den kvelden, det var han.

(fortsettelse følger)

Underholdning for smilåler

Jeg har tidligere klaget på litt for slappe underholdningskonsepter på TV, det var før jeg hadde fått med meg Catch a Predator. Samfunssatire i form av animasjon viser meg verden i dens ærlige sanne form.

Konseptet er slik; En person gir seg ut for å være et barn i en chatterom på nett, lokker en pedofil til et møte. Slimålen møter opp i god tro om at de skal få en kosestund med en mindreårig. Det får han ikke, derimot blir han (jeg tror det så godt som alltid er en han) møtt av en slimeglatt programleder, kameraer, en ubehagelig samtale og til slutt politi.

Etterpå går de hjem og skyter seg. Kanskje ikke alle, men det har skjedd…
Dermed kan vi puste lettet ut, en pedo mindre i verden.

Ikke at jeg er prodrap, men det er kanskje på tide at noen setter en kule i hode på sosialpornografen?

Men hvem har lyst til å forsvare samfunnets avskum, de pratktiserende pedofile? Ikke jeg. Her kan du lese min reaksjon på pedobloggeren, det er bare synd kommentarene har forsvunnet.

Det er bare at i en rettssal er man uskyldig til det motsatte er bevist, det er man ikke på TV. Der er ansiktet klistret til en sak i langt større grad så lenge folk gidder å huske.
En politietterforsker kan ikke delta i kriminell handling eller oppfordre til det, slike regler trenger ikke et TV-show og operere etter.

Dette var vrient, jeg vil også gjerne krenke utøvende pedofile, jeg vil også henge dem ut, jeg vil ikke la dem eksistere i samfunnet blant oss som en levende trussel mot uskyldige, jeg ønsker dem langt bort, ja noen av dem til og med døde. Det er irrasjonelt, jeg vet, men det er slik jeg reagerer.

Det jeg derimot ikke vil, er et samfunn som reagerer og handler etter slike følelser, det er kun reaksjoner og de finnes ikke gjennomtenkt. Det er å gi Det er hevngjerrighet, det er å gi etter for en primitiv vilje til å krenke og nedverdige et annet menneske, kanskje et som til og med fortjener det.

Jeg har i dette kommentarfeltet sagt at det burde være livsfarlig å være pedo, ikke livsfarlig å være fattig og svak. Dermed også antageligvis blitt tolket som om en som er for pedodrap, men niks og nei, jeg er for handling og ulltoleranse.

Det snedige og motstridende her, er at hvis noen hadde gjort tilsvarende på egenhånd uten kameraer og et en stort media-konsern ved sin side, da ville jeg tankt, “yeah hurra, ta de svina”. På samme måte som jeg kjenner meg varm og glad når voldtektsofferet får tatt sin hevn.
Så hvordan henger dette på greip?