Jeg er ikke gammel

Neida, dette er ikke selvfornektelsen som snakker, dette er ikke jeg som benekter det faktum at alle blir eldre, dette er en liten hilsen og en påminnelse til alle det måtte vedkomme:

Kjære venner, ukjente og bekjente. Det er noe jeg føler er litt uklart her, noe jeg gang på gang blir møtt med, og det den småvittige selvironiske tonen “vi som er jo så gammel”, “Ja nå begynner vi å bli så gamle”.

Jeg tenker følgende; snakk for deg selv a, for jeg personlig nekter å bli gammel før rulatoren venter utenfor døra og hukommelsen svikter for alvor. Men det virker som svært få er enig i meg, for jeg kødder ikke når jeg sier at jeg har hørt at vi er skikkelig gamle siden jeg var 23.

Jeg forstår at man kan tulle med det faktum at man blir eldre, jeg gjør det jo selv, men det er til tider så massivt og så mye at jeg begynner seriøst å tro at folk for alvor faktisk bærer på alderskomplekser og med den største selvfølgelighet vil overføre dette til omgivelsene.

Jeg lurer jo litt, når en faktisk merker at en blir eldre, la oss si over femti eller mer, vil det da bli stille, eller vil jeg høre at jeg er gammel i en litt halvirinisk tone til jeg dør? Og hvordan tenker man om seg selv når en er over femti og vet at en brukte slutten av 20-årene på å klage relativt mye over “hvor gammel en var”?

Hva er greia? Er det en slags omvendt psykologi som gjelder og nå tråkket meg midt i det fordi det er bare gamle folk som sier de er unge og unge som klager over at de blir eldre? Vel jeg brukte i det minste ikke ordet ungdommelig, for når det kommer, da kan til og med jeg innrømme at jeg er gammel.

Jepp, vi blir alle eldre, vi har hatt hele livet til å venne oss til det, jeg likte absolutt ikke å forlate barndommene, tenårene var bare slitsomme, jeg kom over det da jeg ble 20 og niks og nei, jeg vil ikke være nitten igjen!

Og nå tror sikkert folk jeg er eldgammel, for dem som lurer; jeg blir 32 7. oktober, gratuler meg gjerne når den tid kommer, send meg gave, penger, kjøp en middag eller drink…

Dette vil jeg se i en TV-serie

Alle hovedrollene er damer, uten unntak.

Noen av dem ser ut som takras.

Noen er til og med feite.

Alle har mer enn én egenskap.

De har en saklig økonomi. Hvis de f.eks. kjøper sko til titusen kroner må de sulte en hel måned.

Noen går på trygd.

Enkelte har drittjobber.

Andre igjen gjør det skikkelig bra.

Venneflokken synes ikke det er spesielt interessant å henge med noen som er diametralt forskjellf fra dem. Det vil si, vennskap mellom ulike mennesker oppstår hele tiden, men TV-varianten er påtagelig og sjeldent troverdig, forskjellene er der utelukkende fordi det skal gi dialogen i serien en slags “dybde”.

Det hender de snakker om politikk.

Menn opptrer utelukkende som far, bror, elsker eller noens kjæreste. Og de er alltid pene og riktig styla, absollutt alltid.

Og mens jeg skrev dette, ble det mer og mer tydelig fror meg, noen har skrevet en lignende post før, dermed måtte jeg google og hey, hva ser jeg, Fjordfitte selvsagt. Dette ble jo bare tamt i forhold.

Dette får meg til å tenke på South Parks “Simpsons Already Did it” Neste gang skal jeg liste opp hva jeg ønsker å se i en animasjonsserie.

SATC – oppfølgeren

Jeg har langt ansikt og krøllete hår som jeg noen ganger retter ut når jeg skal på date med han stygge eldre rike mannen som behandler meg relativt dårlig, men det er veldig romantisk altså.

Jeg har akkurat spist lunsj med noen venninner og Sabrina begynte nesten å gråte fordi hennes kjæreste hadde for liten pikk. Charlotte prøvde å trøste henne ved å minne henne om alle de andre fantastiske sidene ved denne kjæresten, men Sabrina bare himlet med øynene, hun var utrøstelig.

Charlotte er lykkelig og smilende for tiden, hun er nemlig gravid og har møtt en ny mann og godt er det for hennes eks var både voldelig og psykisk ustabil. Den nye mannen er foreløpig bare hissig og ustabil, men han er veldig veldig glad i henne altså og som de gode venninnene vi er støtter vi hennes valg fullt og helt.

Nå lever hun trygt i sin nye verden, snart skal hun ha et lite barn og den skal hun ta vare på helt uten bruksanvisning og vi krysser alle fingrene for at det ikke er en kolikkunge og mannen ikke stikker av. Jeg, Sabrina og advokatvenninnen. Neida, jeg bare tulla, hun jobber på Rema, dressjakken er den eneste hun har og den har hun kjøpt på HM. Skoene er flate og ikke det minste fansy.

Sabrina har en småsprø eks, inn og ut av psykiatriske, men det er ikke så verst, jeg har hørt rykter om at de har designermøbler der og pappa betaler, det er bare det at han har begynt å ringe meg så ofte. I går ringte han i et kvarter sammenhengende, gang på gang.

Jeg tror han vil bli sammen med Sabrina igjen, eventuelt har han kjørt over på et nytt spor. Hell-sporet, menn som kjører på det sporer vil helst bare pule og helst uten forpliktelser ellers har de små og store nykker. Kanskje en og annen dustete fetisj som de tror Hell vil være åpen for. Men det er hun ikke, hun vil ha friske sunne normale og greie menn rundt henne som behandler henne med god gammeldags respekt og tar henne med ut på restaurant. De med avsideliggende seksuelle preferanser kan pakke seg langt vekk.

I mens har advokatvenninne, altså hun som egentlig jobber på Rema funnet seg en døll bartendermann med komplekser fordi han har mindre penger enn henne, mest fordi han bruker opp alt før neste lønning, da går det i gitardingser og øl derfor må snylte på henne måneden ut og derfor synes han veldig synd på seg selv.

Hun er den kyniske venninnen, du skjønner, alle mine venninner har fått utdelt en egenskap hver, Charlotte er romantisk, ergo dum og gammeldags, Sabrina er en frisinnet og jeg er litt usikker på hva hun driver med, sikkert noe som har med markedsføring å gjøre. Min advokatvenninne/altså rema kassadamen er kynisk og jeg er bare irrasjonell og sammen med en stygg rik mann (og en freak magnet, eventuelt også veldig søte unge gutter, må ikke glemme det)

Selv har jeg en spalte i en avis der jeg skriver om sex og sånt, der formulerer jeg følgende “sist gang 69 stillingen var populær må ha vært i 1969″ Jeg er ganske vittig skjønner du, har en god del humor og sånt, Jøss to egenskaper , jeg begynner å nå en viss dybde, på grensen til en nyansert tv-serie karaktert. Uansett så løy jeg, jeg skriver ikke i en avis men en blogg, for tiden uten arbeid så jeg forsøker å tjene mine kroner på usynlige banneradds.

Alle pengene bruker på dritstygge sko jeg nesten ikke klarer å gå på, så jeg må kjøre drosje fra dør til dør og snart skal jeg delta på luksusfellen fordi jeg ikke helt får ting til å gå opp. 2600 kroner for et par sko for bare en begivenhet er vel ingenting…

Neida, jeg liker faktisk SATC, men ved gjensyn av serien slår det meg enda sterkere at om den hadde lignet livet til noen rundt meg ville samtlige av oss gått i luksusfellen, for ikke snakke om noen blitt utsatt for et og annet voldektsforsøk, kanskje daterape og en og annen veldig psyk mann. Men akk, det blir ikke komedie av sånt. Bare veldig svart og litt mer virkelighetsorientert humor og satire.

Jeg liker fine klær, sko og gode middager ute, og sett meg i riktig butikk og jeg liker å shoppe, men konsumet og forbruket til meg og mine venninner ligger ikke i nærheten til den verden som fremstilles på skjermen og det er jeg veldig glad for. Noen har i tillegg drittjobber og slumper borti skikkelig ekle fyrer og får problemer av et helt annet kaliber enn en mann som tisser med dodøra oppe, selv om det er høyst forståelig at det er irriterende.

Om overklassedamene med usaklig og urimelig stort forbruk får en liten realitetsorientering til neste film, er heller usikkert. Men det gjør ikke noe, lettere underholdning, om den er morsom, fungerer helt fint, men da bør den jo helst være bedre enn den forrige filmen.

Skal jeg se den? Javisst, helt sikkert, det må jeg nesten. Vil Carrie og Big få et lykkelig ekteskap? Og vil Samantha omsider gifte seg, eller kanskje dø? Jeg klarer nesten ikke vente…

En samtale med en fersk mamma

Først mye prat, litt om baby, mest om henne, det å få barn var å tråkke inn i en ny verden, en ny dimensjon, alt som hadde skjedd før barnet tilhørte et tidligere liv og hadde ingenting med dette nye å gjøre.

Dermed skulle jeg fortelle om itt liv på den andre siden, i den barnløse verdenen.

- Jeg står opp halv seks for tiden, tenk deg, halv seks! Jeg går jo rundt som en zombie hele dagen, det passer jo ikke døgnrytmen min i det hele tatt, jeg får ikke nok søvn og…. eeh…

En liten tenkepause fra min side før jeg fortsatte litt mer klønete:

- … Noe du som nettopp har fått barn ikke er helt ukjent med… ehm, var det to timer den lengste sammenhengende søvnen du hadde hatt etter fødselen?

Dermed gjorde jeg et lite forsøk på å ro videre:

- Jeg må lære opp en ny person, egentlig har jeg bare lyst til å dra til Spania og bare ta det med ro, men jobber og jobber. Voksenlivet ass, bare ansvar og forpliktelser og… eeh

Igjen måtte jeg stoppe opp:

- Ansvar og forpliktelser ja.. noe som du sikkert har fått et helt nytt forhold til nå som du ikke bare er en.

Godt hun hadde humor for jeg var litt i overkant ufrivillig morsom.

Hjernen min

Edit: Jeg håper hjernen min er litt mer tilstede enn fantomskapningen kalt Gud.

De kjipe streitingene

En gang for lenge siden var det de streite verses de ikke-streite. Det de freaka, de som var annerledes, de alternative eller de som ønsket å leve ut andre livsstiler. De ville ikke leve eller bli som alle andre. De streite var de ekle glætte guttene på BI.

Så ble noen presset inn i rutiner, en blir slukt inn i en jobb, noen får barn, andre gifter seg og de vandrer akkurat samme vei som de forferdelige streite rutine-menneskene.

Og deretter kom innsikten om at de virkelige fleksible hjerner kan ikke graves frem i et spesielt miljø, blant alternative steder og subkulturer. Tvert i mot, hvert lite hjørne har streng kustus på hva som er sosialt akseptert. Bare prøv å gå på en alternativmesse iførst svarte klær eller gå på en Mayhem konsert i rosa topp.
En får grenser å bevege seg innenfor nesten uansett hvilket miljø en befinner seg i, og jo mer “ekstremt” eller ytterliggående, jo strengere blir reglene.

Hva må man oppsøke hvis ikke dagliglivets strenge rutiner er tiltalende og subkulturenes normer blir for stramme og begrensende?

En får gjøre det som er sunnest for de aller fleste av oss, å omgi seg med det som virker oppløftende og godt.

Og hva er oppløftende og godt? Jeg vet ikke hva som fungerer for alle andre, men jeg vet hva jeg foretrekker, det er mennesker som er fleksible og åpne, det å ha en fleksibel hjerne.

En fleksibel hjerne gir meg det jeg trenger, den aksepterer, den har humor, den får en til å føle seg komfortabel med seg selv, den kan tenke, føle empati, være nysgjerrig, inkluderende, den ser en verden utenfor sin egen hverdag, den er kritisk uten å være dømmende, den har gode intensjoner uten å være godtroende. Den synes du er helt okey akkurat som du er, ikke noe dill, ikke noe tull, bare aksept.

Kanskje noen miljøer er preget av mer slike egenskaper enn andre, noen miljøer er mer inkluderende og åpne enn andre, men jeg tror de ikke de er samlet et sted, de er spredt og de er mangfoldige. En fleksibel person kan stå opp og gå på jobb hver dag som alle andre, en kan gjøre karriere og være tilpasningsdyktig, eller en kan flytte ut på landet og bo i et lite hus, skrive bok eller drive en hundekennel.

Slikt er det godt å tenke på når en er ung et lite sted, eller i en stor by og føler seg så fremmedgjort og annerledes, da er det godt å rase rundt i en subkultur med likesinnede og hate ekle “glatte BI-gutter”. Selv om en en gang blir voksen og ansvarlig trenger en ikke gå en kjedelig vei, det går an å holde på seg selv selv, for evnen til å skille seg ut er en positiv ting og ikke noe en trenger å kaste fra seg selv i det voksne liv.

Fra ikke-røyker til antirøyker

Jeg pleide å være en tolerant ikke-røyker. Jeg syntes ikke det var et stort problem at folk røyket og lot meg ikke plage.

Nå har jeg gått fra å være en ikke-røyker til antirøyker. Jeg har ikke lenger forståelse for røykernes ”problemer” og ”motstand” i livet. Jeg er likegyldig til all deres problematikk og jeg er evig takknemlig og lykkelig for røykeloven.

Jeg har aldri likt snusfornuftig og moraliserende mennesker og jeg hadde aldri trodd jeg skulle skrive en klisjé av en tekst som dette. Jeg vil aldri legge meg opp i andres private dårlige valg eller vaner og jeg vil ikke løfte den evinnelige forslitte pekefingeren, men jeg har gått fra å være tolerant til nulltoleranse. Det er over og der er slutt.

Hva skjedde? Jeg som år etter år aldri klaget eller gjorde noe stort ut av passiv røyking. Jeg som gang på gang har stått ute og holdt røykere med selskap kalde vinterkvelder. Jeg som har kysset mangfoldige røykere, ja til og med vært kjæreste med en og annen røyker. Når var det jeg snudde?

Fordi enkelte av dem, eller ganske mange faktisk, forpester ikke bare luften med røyk, men også sutring. Og bare det i seg selv er en evig påminnelse over hvor plagsom denne uvanen faktisk er for meg.

Og sutringen er nesten enda mer irriterende (men bare nesten), det er så stygt å høre på, det er vemmelig. En skikkelig annenrangs borger verdig. Som om røykere med sine forpestende hobbyer har rett til å eie utelivet, som om de har førsterett på å vifte gloen uaktsomt rundt seg i tette menneskemasser, du vet slike som det er på konserter…

Som om det er greit at enkelte mennesker bare bretter seg utover og tar så enormt mye plass med sin uvane og vi andre bare skal avfinne oss. I årevis har de med verdens største selvfølge tatt denne plassen til det plutselig tok slutt og de følte sin frihet innskrenkes mens vi andre omsider kunne oppdage hvordan luktfrie klær føles.

Dermed kom den påfølgende sutringen og jeg har vært så tålmodig og på grensen til forståelsesfull, men jeg kan virkelig ikke komme på en eneste gang hvor noen har tatt hensyn og spurt om det er greit at de tenner en røyk, de gjør det fremdeles med største selvfølge hvis de kan. Og får de ikke røyke, da sutrer de. Hva vil du ha ved siden av deg på et fly, en treåring eller en røyker?

De gjør stusselig små forsøk på å okkupere sin plass igjen på små nacshpiel, bakrom, biler og backstages. De gjør det med en trassig mine som om de er i protest mot noe og det å si i fra at det ikke er greit, handler utelukkende om å være slem mot de stakkars undertrykkede røykere.

Jeg har vært så forståelsesfull og tålmodig, men hva får jeg? Tørre røde øyne med noe som føles som sårskorpe rundt og regnbuehinnebetennelse. Empati var det ingen som puttet i nikotinen.

(Jeg har nesten skrevet noe tilsvarende før)

Ingen selvtillit

Hva gjør man egentlig når en venn ikke kjenner sin egen verdi?

Man vet man er bra, det er en selvfølge, man tenker ikke over det en gang, sånn er det bare. Så kommer dårlige dager hvor man ikke er fullkommen og noe går galt, men det går alltid over.

En som vet at en stort sett er bra kan fokusere på det riktige, på det en vet er godt for seg selv, en kan lett fokusere på det som er godt og viktig for en, en kan rett og slett skjerpe seg når de dårlige tankene kommer.

Alt er så lett når en kan det, da kommer alt som en selvfølge, som alle andre små innlærte rutiner i livet, og hvis noe går galt kan en jo bare skjerpe seg.
Og med beste ønsker kan en si “skjerp deg” til den som tenker dårlig om seg selv, en vil til og med riste i vedkommende og be personen om å ta seg sammen, “sånn går det da ikke an å være, bruk hode.”

Men når selvtilliten ikke er der og de negative tankespinningene er hverdagen, er det jo ingenting å skjerpe, da er dette en normal tilstand. Da kan en bare riste og riste og det eneste en oppnår er at vedkommende føler seg verre fordi det ikke lar seg gjøre “å ta seg sammen”. Det er som å be en person uten bein om å gå. Det er fysisk umulig uten hjelpemidler.

Det er så lett å glemme når sirkelen av nedadgående tanker sluttes og det høres ikke ut som en prøver en gang, dessuten er det rett og slett nedbrytende å lytte til noen som “ikke kan”, ingen vil bli slukt av dragsuget.

Noen vet hvordan de skal ha det bra på samme måte som de vet hva slags mekanismer som utløser det dårlige og derfor unngår dem. De kan gjøre feil og mangle dømmekraft i situasjoner, de kan gjøre ting ille for seg selv, men de føler alt i alt at de er bra til slutt likevel.

Andre igjen har kanskje aldri lært det, de vil gjentatte ganger forelske seg i mennesker som bare vil gjøre dem ulykkelige og en vil ikke vite hvordan oppsøke det som gjør livet og situasjonen bedre for mennesker har en tendens til å tråkke i gamle tråkkede stier og da gjerne i sine egne. En oppsøker gjerne det en kjenner fra før, ikke bare gode ting, elendighet har aldri vært noe unntak.

Personlig har jeg lurt på hvordan banke inn selvtillit et sted der det er ikke-ekisterende og jeg aner ikke. Et søk på google viser til mange artikler og de sier stort sett det samme, snakk med folk, ikke tenk negativt, ikke lytt for mye på kritikk, fremstå riktig, kle deg med stil, tren, ha økonomisk stabilitet, vær positiv og smil.

Det slår meg at dette er ikke råd til mennesker uten selvtillit, dette er rettet mot de som har en dårlig dag. Er du bustete på håret så gre det, dårlig ånde? Ja så puss tenna.
Synker en ned i gjeld og frustrasjoner, blir råd om økonomisk stabilitet, meningsløse.

Jeg tror det kan hjelpe om man prøver å forstå noe utenfra hvis en virkelig vil komme med velmenende råd. Jeg har sett hvor hemmende mangel på selvtillit kan være og hvor selvdestruktiv en blir, så det å stå utenfor og rope “skjerp deg!” og “ta deg sammen”, mens en snakker om “å tenke positivt”, vil være litt av det samme som å minne vedkommende på alt en ikke behersker.

Men hva gjør man? Nei, aner ikke, jeg bare gjetter og tror at litt evne til innlevelse vil være en liten begynnelse. Og joda, jeg innser at jeg blander selvfølelse og selvtillit her, men dette henger så grundig sammen og det ene kan ikke eksistere uten det andre. En kan ikke bygge opp selvtillit der det ikke finnes selvfølelse, det å kjenne sin egen verdi.

Det å utlevere seg selv i semioffentlighet

Jeg har lurt på om jeg skal gjøre bloggen min “stueren”. Den er jo allerede ganske jovial&koselig, så det kan umulig bli bra…

Jeg tenker og lurer på om jeg skal gjøre dette til et sted jeg kan vise frem, ikke bare til en ansiktsløs masse, men til venner og kjente. Nettopp dette har jo gradvis allerede skjedd ettersom fenomenet blogging har blitt mer utbredt.

Da jeg startet med dette var det med tanke på å få meg til å skrive igjen etter noen år i dvale. Jeg husket tilbake på det å skrive som noe jeg virkelig likte, men hode sto stille, å skrive var som å tenke. Jeg hadde tilbragt år med absurde mennesker og havnet i de mest psyko-situasjoner, mye bra bloggemateriale med andre ord.

Jeg startet med en gramatikk fra helvete og var likegyldig til det, jeg brydde meg heller ikke med insigelser fra mennesker som åpenbart mente de hadde eierett på språket og det å uttale seg i semioffentlighet fordi de behersket enkle grunnleggende regler, noe jeg regelrett har kjørt over med dampveivalser. Det ville vært hemmende, for et sted må man jo begynne.

Å skrive i semioffentlighet var på et vis som å tenke høyt. Jeg fikk fort mange lesere for den tiden og være, og jeg er heller usikker på om jeg fremsto som sympatisk eller skarp. Jeg var ikke så opptatt av det, jeg så for meg at hver post var en historie.

Jeg ville skrive en feministblogg, men fant ut jeg heller ville la det skinne igjennom historiene jeg fortalte. Jeg har ikke et ønske om å kaste meg på uhyggetrenden der enhver kvinnes snodige form selvrealistering, om det så er å poste bilder av seg selv eller å strippe automatisk blir gjort til feminisme. Det er og blir feminismens drass; “Se hvor flinke vi er til å innordne oss de patriaralske strukturer, dette MÅ jo være feminisme”. Antilogikken har ingen grenser og jeg er redd for å gå i kvasifeminismens feller. (Jeg har ingen problemer med at folk stripper, problemet oppstår når det blir kalt feminisme, dette kunne blitt en egen post)

Altså jeg skriver blogg og jeg er feminist blant mye annet, men om det automatisk blir en feministblogg av det, er heller usikkert.
Så for å underholde meg selv og ansiktsløse ukjente mennesker skrev jeg små historier om meg og mitt liv, jeg følte at jeg hadde noe å fortelle og ville et sted, og selv om det handlet om meg, kunne jeg likevel klare å underholde flere. Jeg håpet blant annet på gjenkjennelsesfaktor og kanskje det ville gi noe til en og annen leser. Det var heller ikke så veldig alvoflig eller høytidelig, det er bare en blogg.

Etter en stund skjønte jeg at jeg måtte holde tilbake opplevelser som kunne vært gode historier. For plutselig begynte jeg å se meg litt rundt og å bry meg. Det å være mytoman ville jeg ikke ha på meg.

Jeg er ikke anonym, jeg har flere nick, de byttes ut nå og da, det sklir inn i hverandre, jeg lar folk vite hvem jeg er på nett, men fordeler det altså ut over flere nick. Det er heller spakt, jeg vet, men etter et langt aktivt liv i sosiale medier så blir det mye.
Jeg trenger bl.a. sikkerhetsklarering for å jobbe, hvordan jeg fremstår utad også har begynt å bety noe for meg. Jeg er tross alt en skikkelig dame og her sitter jeg å lager snubletråder for meg selv og livet mitt med å fortelle om sider og hendelser jeg ikke bør snake høyt om under lunsjen.

Jeg koker i sammen fantasiillusjoner i hodene til gutter og menn når jeg skriver åpent om sex og blir kontaktet av journalister som vil brette ut min identitet og mitt sexliv i avisen fordi de trenger enda en sex-overskrift. Først tenker jeg kult, så går det opp for meg at en slik opp,kersohet vil bare være skadelig.
Og det fordi jeg liker å skrive og fordi hemninger og sperrer vil ødelegge alt, det vil kue interessen og tankene vil gå seg vill i normer, hvordan jeg nør te meg, og kan jeg virkelig skrive dette?

Dog er det stor forskjell på en tekst og det å skravle fritt til kolegaer og slekt, jeg liker ikke tabuer, men jeg mener at normer ikke trenger å være en dårlig ting. Det er begrensninger på hva vi skal tåle å høre om hvem som helst og hva en skal orke å forholde seg til om deres følelsesliv. Derfor er det ikke riktig å si at en bloggetekst skal kunne ropes ut på nærmest torg, selv om en må forberede seg på at en er i en offentlighet og det er en mulig konsekvens.

Den jeg viser frem her igjennom mine fortellende tekster er nære meg, men ikke hundre prosent. Jeg har skapt et produkt jeg verken vil vise til venner, familie, kolegaer eller aktuell arbeidsgiver for det er disse menneskene jeg har noe å bevise for. Bloggen min er med andre ord ikke stueren, men å gjøre dette til noe jeg kan vise frem og glitre med for alt og alle, vil ødelegge hva jeg i utgangspunktet tenkte var viktig; Å grave i grumset bakerst i hjernen, skrive ned uheldige hendelser jeg ikke vil fortelle min mor. Fortelle om seksuell trakassering, dårlige opplevelser og alt det andre guffet livet har å tilby.

En gjeng med menn omringet meg på Grunerløkka en kveld, han ene tok et godt ta i rompa mi og jeg ble rasende og løp inn på næreste trikk, det ga meg en kraftig følelse av deja vu, noe lignende har skjedd før, hendelser står på repeat.

Under lunsjen på jobb neste dag vil jeg få en sterk demonstrativ trang til å si “heh, vet du hva som skjedde meg i går eller…?”. Var jeg riktig så desuillusjonert kunne jeg tenke tanken at det var deres venner, deres far, eller bror. Realiteten sier ja, men skyld kan likevel ikke fordeles på den måten. Men jeg kan likevel drøfte det og tenke på det i en bloggepost. Den som begår overtramp og overgrep er alltid noens slektning eller venn.

Nei, jeg tror ikke de vil høre, de vil virkelig ikke. Og det er helt greit, jeg mener det er et fora for alt. Man skal prøve å møte hverandre så godt man kan i dagliglivet, men det er ikke alt det er mulig å ta i mot, vi trenger også å skjerme hverandre mot våres privatliv.

Jeg ser for meg at jeg forteller om min stille kveld da jeg tilfeldigvis fant ut at halvsøstra mi er død, hun har vært død allerede i ti år og jeg ante ingenting, jeg gikk rundt og trodde jeg hadde en halvsøster. Kan jeg prøve med svart humor tro? Eller skal jeg gå hjem å skrive det ned et sted der kanskje andre vil lese? Nei, ikke sårt, rart og sært, å si sånt bringer en ikke nærmere, det er fremmedgjørende da ingen kjenner seg igjen.

Jeg vil altså gjøre bloggen min “stueren”, og la det bli et produkt jeg kan vise frem, men vet at det vil drepe hele interessen. og jo mer jeg tenker “Kan jeg virkelig skrive dette?”, jo mindre produktiv blir jeg, politiske ytringer blir tamme eller ikke-eksisterende, historiene blir innholdsløse. Heldigvis tar jeg ikke avstand fra vås og dagligdags pjatt, men jeg tror ikke hjernen min har godt av å gå på tomgang stort lenger.

For den som ønsker å skrive absolutt åpent og uten å føle begrensninger er anonymitet å anbefale, eventuelt en slags annerkjennelse om at tekstene kan ha en litterær form og mening. Ellers er det lett å dumpe inn i sosialpornografiens sumpområder og lage snubletråder for det paralelle liv en lever utenom internett. Hvis ikke holder man seg til en ren politisk blogg eller ens interessefelt.
Så kanskje en temablogg er veien å gå for meg og.

(Jeg innser at denne teksten burde blitt innledet med en slags navlelo-advarsel…)

Bloggeren og leseren

Man forteller litt, det virker personlig, kanskje litt privat, noe fra dagliglivet, små hendelser, man danner bilder i hodet sitt og skaper så smått et omriss av et menneske, en person, og med det gir en leseren en illusjon av å kjenne bloggeren. Kanskje til og med komme nær en.

En leser vil fylle inn hullene selv, de manglende bitene er det den leser som putter inn. Kanskje ubevisst, og plutselig har en mange forestillinger om en person en ikke kjenner.

Jeg har en liten anbefaling, røsk bort alt du tror du vet før et møte, la det du møter utfylle de deler av bilde du mangler og ikke la dine forestillinger bli projiseringer. Ikke tro at jenta som skriver fritt om sex er seksuelt tilgjengelig. Ikke kom med emosjonelle krav. Ikke tro hun vil være elskerinnen din, eller vil møte deg seksuelt, ikke en gang spør henne om uforpliktende sex selv om at hun skriver at hun har det. Aldri tenk at du kan bli person hun skriver om. Ikke tro at hun vil lytte til dine inneklemte hemmeligheter fordi du føler du kjenner hennes.

(Og snart enda mer meta…)