Musikk jeg hører på for tiden
I følge last.fm har jeg lyttet til følgende artister i det siste:
Morphine, Pixies, Coil, Nick Cave and the Bad Seeds, Dissection, Marilyn Manson, Fatboy Slim, The Chemical Brothers, Patti Smith, Kyuss, The Beatles,
Leonard Cohen, Iggy Pop, Neurosis, The Third Eye Foundation
Gjennom wimp er det følgende:
Johnny Cash, Doors, 16 horsepower, Calexico, Muse, Radiohead, Chris Isaak (litt mer enn sunt, eller er det overhode sunt, det er i hvert fall nais)
Jeg skal ikke telle antall kvinnelige artister i forhold til menn, der ligger jeg virkelig tynt an, hjelpe trøste.
Det stygge store poenget her er at denne lista var ikke så veldig annerledes for to og tre år siden, kanskje fire, det er ikke blitt lagt til mye nytt for å si det sånn.
Jeg hører jo nye ting hele tiden, men oppdager ikke mer enn to tre artister i året som jeg virkelig virkelig liker, og det er dårlig av meg, meget dårlig.
Jeg vet det er mer, det er bare jeg som er så treig, lat i hode, jeg gidder ikke. Jeg har også blitt lat når det gjelder å gå på konserter. Det er helt forferdelig.
Uansett, hvis du som leser dette har et kreativt forslag, enten gammelt eller nytt, så sjekker jeg gjerne ut. Jeg trenger påfyll og vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg er ganske allsidig, men liker ikke hiphop og slottsmetal.
Filed under HellYeah! | Comments (6)En ekte glitterfitte
Hun skulle til gynekologen første gang, ung usikker, ikke helt komfortabel. Dette surret og gikk i tankene da hun stresset ut den morgene.
“Må ikke glemme deo nå”, tenkte hun i det hun var på vei ut døra, og sprayet kroppens kroker, inkludert skrittet før hun løp ut døra.
“har du pyntet deg” Lød kommentaren til legen da hun la på den åh så komfortable gynekolog benken.
“Pynta meg?” Svarte hun forvirret.
Det var ikke før etterpå hun innså at det ikke var deodorant hun hadde sprayet seg med, men glitterhårspray.
* Og nei, denne jenta er ikke meg, helt sant. Jeg synes historien er tullete og rar; Spraydeo? I skrittet? For et konsept!
Det er i hvert fall dette jeg tenker på hver gang noen nevner glitterfitter.
Å kødde med hodet til folk
Det var allerede natt da jeg ankom stuen hans, det var tilrettelagt, dempet belysning, udefinerbar musikk, varm krydderte, sjokolade, løfter om en lang natt og en påfølgende rolig morgen, den natten skulle det være han og meg.
Han løftet håret mitt til side, kysset meg i nakken på halsen og aldri på munnen. Ingenting hadde tilsagt noen gang at vi skulle knytte nære relasjoner, vi var bare tilgjengelig for et kortvarig kick som ville løsne seg opp og oppløses i det morgenlyset skled igjennom glippene i gardinene neste dag. Ingenting tilsa noe annet, likevel vil jeg si at mannen var både løgnaktig og sleip, og jeg helt likegyldig til hans fantasifulle løfter og historier.
Han var en player, en god gammeldags rundbrenner (finnes dette ordet ennå?), en kvinnebedårer (au, enda et ord hentet fra dynga), en såkalt pick up-artist (enda et tacky ord) og her må jeg jammen at jeg er ordfattig, hvordan beskriver man slike med et enkelt norskt ord?
De lyver, spiller dobbelt, de henter sine kick av å ”lure” medmennesker og i mange tilfeller tror jeg ikke helt de kan noe annet, da livet deres lenge har bestått av alt annet enn å bygge nære relasjoner og å holde på et forhold. Derfor tror jeg heller ikke alle gjør det med vilje, mange lyver fordi de er konfliktsky eller ikke våger å nærme seg sannheten.
Det var ikke før neste dag han fortalte om den fantastiske kjæresten sin, jeg var likegyldig og gikk, han forsikret meg om at det var åpent forhold. Ja, det kan godt tenkes, men jeg tror hun var ikke-eksisterende han ville bare finne en fort vei ut, det ville vi begge, jeg var slettes ikke bedre enn han.
Hans kommunikasjon besto av hinting, han holdt tilbake informasjon som ikke passet inn i det bilde han ville vise frem. En må være naiv for å la seg lure av sånne, likevel er uærligheten og spillet utilgivelig, en har ingen rett til å lure noen bare fordi noen er tillitsfull og står enkelt klar til hugg, det gjør aldri noe bedre.
Hva gjorde jeg der? Vil noen spørre. Felles tiltrekking vil jeg svare. Det var bare en natt, kanskje to, denne mannen lurte ikke meg, jeg gikk igjen etterpå og var like lett på innsiden.
En kan ikke omvende en player, en kan ikke fange han inn i et forhold, en bør ikke utsette seg selv for en slik belastning. En kan aldri stole på en player. Han tuller med hodet ditt og han vil alltid lyve og benekte det, han vil alltid møte andre damer og han vil aldri være trofast, den eneste formen for kommunikasjon han kjenner er mindgames og løgner.
Ikke at det er umulig å holde interessen oppe en lengre periode, ja til og med holde spilleren i et forhold. Likegyldighet, det evinnelige gørr kjedelige prektigspillet, aldri ringe, være utilgjengelig, men ikke for avvisende, spille kanskje-leken.
Han vil ikke bare ringe om natten når han er full, han vil sende meldinger ukedager, han vil igjen komme med løgnaktige løfter, men der er en liten sjanse for at interessen opprettholdes over en lengre periode til tross for at der alltid vil være andre i hans liv.
Hvorfor noen vil spille dette spillet forstår jeg ikke. Jeg behersker ikke å leke prektig, når jeg vil så vil jeg, ødelegges det fordi jeg ville med en gang, er det ikke ment til være. Jeg orker ikke en gang tanken på å befinne meg innenfor dette sørgelige sjekkespillet som ikke klarer å kave seg en halv millimeter utenfor det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret.
For en stund siden ble jeg omvendt, totalt og inderlig, okay, kanskje ikke, tilbakefall skjer, jeg for bare noen avsnitt siden skrev jeg at jeg ikke tror på omvendinger, det skjer langsomt. Nå kaster jeg fra meg de menn som vil ha intimkontakt med meg uten forpliktelser, ikke bare det, jeg blir faktisk fornærmet. Er jeg virkelig ikke bedre enn som så?
Hva skjedde? Jeg møtte mannen som spilte prektig-spillet, han som ville vente, selv om vi var fulle, hanglet i armene på hverandre og var på vei hjem. Han var hverdagens avsporing, jeg hadde allerede en date for neste dag og plutselig sa denne nye at han at han ville vente.
Ikke nå, ikke i natt, sa han, han pleide ikke å gjøre sånt, så vi ventet og ventet og jeg ble undrende og mer og mer nysgjerrig; Hva skjer? Hvem er dette for en, hvorfor? Er det noe galt med han? Tenk, en mann setter disse grensene og ikke jeg, og jeg lente meg mot dem med velbehag og irritasjon, og plutselig likte jeg mannen som skulle egentlig være nattens avsporing, alt takket være at jeg fikk tid til å oppdage mer enn fine øyne og gode kyss. Var han en player som fikk meg til å føle, eller ventet han slik at vi begge kunne føle?
Jeg velger å tro at ikke alt er kald beregning og jeg ble sulten på det gode ektefølte og tillit mennesker i mellom.
”Tenk, han tror på alt jeg sier” Sa jeg til en venninne.
”Så klart, man må jo det eller kan man jo ikke bli nære” Fikk jeg som svar.
”Jammen jøss, man kan ikke bare tro på folk, de sier så mye rart og har så mange merkelige intensjoner” Svarte jeg forundret.
Nei ikke alle, det er bare så inderlig tungt så altfor lenge når det ikke fungerer.
(Jeg liker ikke å ha disclaimer, men jeg føler at jeg må, dette er ikke utlevering av meg personlig og mitt privatliv, det står riktignok ”Jeg”, men det er en meget innpakket variant og meningen med slike tekster er ikke å formidle til verden hvordan jeg er og hvordan jeg har det. Noen ganger har jeg bare lyst til å fortelle en historie og da bruker jeg meg selv eller noe i nærheten av selvopplevd i stedet for å bruke generelle vendinger. Jeg har mildt sagt svidd meg brutalt på denne skriveformen før, men prøver så smått igjen likevel)
Filed under Sex sex sex (og kjønn), kjønn, xxx | Tags: damer, menn, mindgames, player, sex, sjekking | Comments (3)Hva skal jeg stemme?
Jeg har skikkelig god greie på politikk, jeg leser alltid alle partiprogrammene og følger med på alle debattene og på et tidspunkt har jeg også vært medlem av alle partiene…
Frp hadde de kuleste festene, RV var ikke så ille de heller. KrF og SV tok aldri helt av og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hvem som hadde de kjekkeste mannfolka. Jeg tror kanskje jeg går for SV eller Høyre eller kanskje det lille partiet med han rare mannen, det spørs litt hva man er foretrekker. Hvis ufrivillig sex er en ting har jeg hørt FrP står høyt, men tør ellers ikke helt anslå hvor daterapestatistikken er høyest, helt sikkert ganske jevnt.
Ellers går jeg for de med finest brosjyrer også synes jeg det er viktig at de er fine tøyet har har en skikkelig frisyre. Å ta en Obama og å love forandring eventuelt fornying er fresht og tøft, hvis de bare i tillegg kan love større flatskjermer til folket og fjerning av bompenger, da er jeg med.
Og en liten parentes til de som gir meg lite kred fordi de selv tror de er så smarte og alle andre er så dumme, og følg med følg med, jeg forklarer hva jeg egentlig mener selvom det er åpenbart:
(Et valg er ikke et bord av bugnende matretter der en kan plukke og velge, en stemmeseddel er ikke en ønskeliste, politikere er ambivelente som deg og meg, noen rikere på selvmotsigelser enn andre.
Politikk er styringsprosesser i et samfunn og bør være grunnfestet i sterke prinsipper styrt av en helhetlig ideologi med ønske om å bringe samfunnet fremover et sted strippet for alle egoistiske mål. Og ikke bare det, det skal være et likestilt samfunn som ikke ekskluderer de syke. Også vil jeg ha langsiktige mål og riktig bruk av resurser også med tanke på at verden er større enn Norge.
Å gi valgløfter for menneskers egoistiske nehov er å tilrettelegge for et samfunn jeg verken ønsker å leve i eller vil at skal eksistere noe sted og ikke minst, det stripper valgkampen for enhver interessant debatt. Jeg er opptatt av ideologi og hvilken retning man ønsker at samfunnet skal gå og jeg vil at det skal ha en sammenheng. Våse kan jeg gjøre på min egen blogg.
Sånn, jeg tror ikke jeg skal engasjere meg politisk ever.
Så hva tror du jeg stemmer?)
Filed under Hverdag | Tags: politikk, valg | Comments (13)Søkende og utro
Jeg liker å tenke godt om folk.
Litt for godt kanskje? Jeg står i fare for å fremstille meg selv som naiv her, men det får gå.
Hvis en person vier meg mye oppmerksomhet og vi stadig befinner oss i oppslukende samtaler føler jeg at vi har mye til felles og kanskje dette er en aktuell venn. Det er i hvert fall sånn jeg tenker om fyren har kjæreste, er han singel derimot stiller det seg annerledes.
Det slår meg ikke en halv gang at mannen er en apekatt som fortsatt holder seg fast i greina mens han griper etter neste. Mannen er på kjærestesøk mens han fremdeles har kjæreste. Han befinner seg faktisk i et godt etablert forhold mens han er på søk etter ny dame uten å gjøre det slutt først.
Er dette utbredt? Er folk virkelig så feige at de ikke et lite øyeblikk tør å stå for seg selv, eller sveve litt i luften helt alene?
Hva vil han si til kjæresten når den nye damen ankommer og samlivet revner?
“Det bare skjedde, vi ble forelsket, jeg er en emosjonell tullebukk.”
Så kan de begge gråte litt sammen før han går videre til den nyes armer og er alt annet enn en emosjonell tullebukk, men et kaldt beregnende feigt fjols.
Og hva med mannen på internett? Han som smiler på profilbilde der han står på stranden med solbleket hår og brun hud? Han som sier han liker å reise og være ute med venner, en god vin og bra litteratur, han som gjerne vil møte en interessant kvinne, men oppgir ellers svært sparsommelig informasjon om seg selv.
Personlig ville jeg tro de utro ville skjule sitt ansikt, vise litt diskresjon, men nei, han er gift, har bilde av seg selv på internett i en profil på jakt etter spennende kvinner. En person jeg kjenner brukte til og med kjærestens visakort til å betale for datingsider på internett, vedkommende skriker etter å bli oppdaget, men later som ingenting.
Jeg vil ikke moralisere for disse kvinner og menn, trengende apekatter og utro søkende, men komme med et enkelt lite forslag; Prøv å være alene en liten stund eller livet ut. Det er ikke så farlig, en kan treffe den en vil og de en har tilgang til uten å såre noen. Det er selvfølelig skummelt, en kan risikere å tilbringe tid alene, kanskje til og med ensomhet. Eventuelt kan en finne seg en medsammensvoren som er så redd for å være alene at den avfinner seg med hva som helst, så kan en leve et miserabelt liv sammen.
Selv krysser jeg fingrene på at jeg slipper apekatten og den utro og jeg lover herved at jeg aldri skal røre ved din mann eller apekatt, skulle ønske alle kunne gå sammen om det, da ville det ikke blitt spillerom og noe plass for slike fjols å utfolde seg.
Filed under Hverdag, xxx | Tags: nettsamfunn, sex, utroskap | Comments (7)La Défense
La Défense er det moderne området i Paris, et sted jeg må besøke når jeg er i Paris.
Dette bilde er fra en av mange nye bygninger, og man skal ikke se bort i fra at jeg er kommer til å poste flere bilder.
Pedomote eller bare uskyldig og søtt?
Det virker nesten litt slemt å si noe stygt om subkulturer, de er jo utenfor det almenne og vi har lest nok av små hulk fra allerede nok latterliggjorte emoer om hvor utenfor og hvor mobbet de er. Og ikke minst, folk sliter nok som det er med fordommer mot alt som skiller seg ut og er annerledes. Jeg har overhode ikke lyst til å servere slike mer påfyll i sin fobiintolleranseangst.
For noen er subkulturer en kreativ grunn med positive strømninger, for andre er det tilfluktsteder. Og noen ganger representerer de direkte frastøtende trender på lik linje med resten av verden. Og dette er bare ikke søtt.
Er det et barn, en voksen, en tenøring? Hva skal det liksom forestille?
Jeg må alltid ta turen innom Camden når jeg er i London og der blomstrer Lolitaene fortsatt yndig, i annenhver turistsjappe kan man se elementer som i utgangspunktet var tenkt til åh så søte barn er sydd i størrelse unge damer, slik at voksne kvinner kan ligne mer på barn, eller unge jenter kan starte voksenlivet med en klesstil inspirert av små barn eller skal jeg si smånymfer og porseleensdukker?
Nei, nei ikke små nymfer, alt bare ikke Humbertreferanser (annet enn selve navnet Lolita), for dette har jo ikke noe med Nabokovs berømte oppskrytte pedoeventyr.
Tilhengere av denne snedige subkulturen som jeg åpenbart ikke forstår vil da fortelle meg at Lolitastilen nemlig ikke er tatt fra Nabokovs fortelling ”Lolita”. Dette er en subkultur/klesstil importert fra Japan der de forsøkte å etterligne viktoriansk jente-mote, eventuelt porseleensdukker. Hadde jeg sett mer av den creepy dukke-looken, ville jeg kanskje blitt mer begeistret, men jeg befinner meg altså i vesten og ikke Japan.
Les om det her, med flere lenker.
Men det er så mye jeg ikke vet, hvis dette ikke har noe med pedofortellingen “Lolita” å gjøre, hvor kommer f.eks. navnet fra? Og hvorfor denne åh så sexy ungpike/barnelooken hvis det ikke har noe med pedofili å gjøre?
På Lolitafashion.org står følgende;
The term “Lolita” may be off-putting to those who first hear about the fashion because of the connotation it holds from Vladimir Nabokov’s novel, “Lolita”, which changed the meaning of the name for most people in the Western world. It is generally assumed though that the name of the fashion comes from a distortion of the meaning while word-borrowing from English. In the case of the fashion the term “Lolita” only refers to the child-like nature of some of the clothes and is also used because of the beauty or cuteness of the name. Lolita Fashion is emphatically not about looking sexy and is instead about looking cute or elegant.
Pass på, nå skal jeg bruke en velkjent hersketeknikk; Herregud dette er så naivt!
Ting henger sammen, Lolita er en veldig kjent roman, en allmenn referanse, en kan ikke bare skru av dette faktum og late som pedoreferansene ikke finnes, Og plutselig skal hakekorset representere solens gang på himmelen igjen… (ops sorry Hitlig å nei, alt bare ikke det). For ikke snakke om hva dette reduserer kvinnen til…
Men okay, dette er en subkultur, et lite hjørne av Camden, noen nettbutikker, societies her og der. Større utslag i samfunnet har det vel ikke?
Jeg har alltid ønsket og villet tenke at subkulturer først og fremst representerer kreative resurser og motstrømmer og det er det defintivt, dog er det likevel også et trekkplaster for mye annet. Og det “mye annet”, er slett ikke alltid bra.
For det førsre betrakter jeg ikke alltid subkulturer som motkulturer, men ytterliggående miljøer som uttrykker holdninger, trender og strømninger som allerede er godt forankret samfunnet i en ytterliggående form og kontekst. Jeg har faktisk sjeldent støtte på holdninger og meninger i subkulturer som jeg betrakter som en motstrøm til dagens samfunn, de er bare mer “ekstreme”.
Det siste jeg vil gjøre er å fortelle damer hva de skal kle seg i. Jeg vil ikke pålegge et lite enkelt individ en masse gufne politiske holdninger fordi det kler seg som et barn eller er tilhenger av en eller annen klesstil. Smak og behag.
Det er ikke personlig, jeg misliker f.eks. ikke de som er fascinert Hello Kitty, men klarer ikke på noen måte å like at det selger push-up BHer med barnesymboler på HM, like lite hadde jeg blitt sjarmert av en mann med boxer med bombibjørnene på.
Joda, jeg forstår humor, fjas og tull, det er hva jeg stort sett driver med, disse detaljene er ikke blodseriøse. Men i en helhet og i en verden der damer konsekvent igjennom motemagasier og reklame blir fremstilt som dukker med kokett småpikeaktige holdninger, blir disse elementene bare et påfyll for alt det triste der ute.
Jeg vil bare enkelt påpeke hvor guffen trenden er. Og den skremmende pedomoten er en av haugevis av strømninger som viser at barnekvinnen er fortsatt en dominerende trend som verden ikke har kastet fra seg.
Jeg kaller det barnekvinne.
Det er den hjelpeløse, den uten autoritet, dens eneste domene er innenfor hjemmets fire vegger, den som bare er søt, den som er avhengig av mannen og ikke ser sin egen verdi. Barnekvinnen er ikke en kvinne, men et slags pyntet husdyr mannen kan ha sex med og for videreføring av slekta. Hun har alltid måtte holde hjemmet og i århundre har hun ikke hatt tilgang på utdannelse. Det er snart hundre år siden vi fikk stemmerett og barnekvinneidealet er fortsatt levende.
En gang fikk hun utdannelse, så fikk hun stemmerett, hun fikk gå ut i miniskjørt og ligge med hvem hun ville, så tok hun på seg en liten rosa kjole, sløyfe i året og bare ville være barn igjen
Hvorfor?
Fordi uskyld er sexy? Og fordi en kvinne med autoritet er uhyre skremmende?
Filed under Patriarkat, Sex sex sex (og kjønn), kjønn | Tags: lolita, mote, subkulturer., trender | Comments (32)
Kjipinger!
Det at folk gjør kjipe ting er ille nok, men greit, alle kan være kjipe i blant, også de som generelt er sympatiske.
Det som jeg synes er kjipt er når folk føler seg så bra og flinke fordi de unnlater å gjøre noe kjipt selv om de kunne.
”Jeg kunne gjort det, men velger å ikke gjøre det, heder og ære til meg liksom.”
Også liker jeg ikke fluene på veggen, de som ikke gjør noe, men bare observerer, dermed stilltiende aksepterer, kanskje de synes det er trist at det skjer, men likefullt lar de det skje. De er kjipe de.
Noen ganger undrer jeg på om den vanskeligste delen av oppdragelsen er å støpe en solid ryggrad eller om den bare slipes om og ned etter hvert som livet går og man er for distrahert til å leve det.
Og slutt og gjett hva jeg egentlig skriver om, dette er et sammensurium og er alt i alt generelt.
Filed under Hverdag | Comment (0)Boligblokk
Jeg var i en veldig bråkete fornøyelsespark i Wien og dette er utsikten fra parishjulet, jeg er feig skjønner du, på den treigeste kjedeligste dingsen på hele tivoliet der finner du meg. Hensikten var å utfordre en venns høydeskrekk, det var da uhyre effektivt å reise seg opp og å få den tingen vi satt i til å vugge og snurre rundt samtidig. Det likte han ikke.
Filed under $$$ | Tags: , Austria, boligblokk, tivoli, Vienna, Wien | Comments (10)Tvilsom idiotisk tysker
Jeg satt ute og skulle ta en enkel liten øl, ikke noe mer, etterpå skulle jeg hjem. Helgen hadde jeg tilbragt med ugjenkjennelig slektninger på familieslag og karneval, en liten øl med en mann var en rimelig avslutning på helgen.
Jeg kjente han ikke så godt, men han virket søt og utsiktene var ikke så ille, i hvert fall der og da, vi snakket om IKEAmøbler og senger, og klarte ikke bli enige om hvem som hadde best seng, og jeg må innrømme at det føltes som en akkurat passe fjollete diskusjon. En øl ble til to og samtalen gikk av seg selv, det var da den idiotiske tyskeren kom.
Og når det gjelder idiotiske tyske menn, er min tålmodighet tynnslitt, bare aksenten gir meg gåsehud.
(Jeg gir deg herved en anledning til å briske deg med din briljante hjerne slik at du kan fortelle meg at nasjonalitet i denne sammenheng er irrelevant. Eller kanskje du til og med kjenner en tysker som kan bli såret? Fortell meg gjerne om det også, jeg har åpenbart ikke empati. Men husk, jeg snakker om idiotiske tyske menn her, ikke tyske menn generelt)
Jeg hører ekkoet av stemmen i hode: ”Hei Ida, går det bra?”
Aksenten er som slim i øret og i et øyeblikk kjente jeg hender på hele kroppen samtidig, mannen har blitt en blekksprut, hånden skled over skuldre, rygg, hofte, midje, ja hvor er det å ikke ta? Og hva er galt med et lite håndtrykk? Og jeg sitter bestandig igjen og lurer, kan jeg si følgende; Du venninne, kan du få typen din til å slutte og klå?
Jeg kan vel kanskje si det, men vet av erfaring at det å sette ord på handling blir sett på som konfliktskapende, ikke handlingen i seg selv.
Ikke drep budbringeren lyder teorien, i praksis flår man den levende. Personlig har jeg lang erfaring i å bli flådd og har mer enn en gang snakket der andre har tiet, dette er en vane jeg lenge har forsøkt å kue da jeg er ca verdens mest upopulære person. Men uansett, jeg kom aldri så langt, jeg fikk aldri uttalt hvor ekkel og slimete jeg fant akkurat denne tyskeren. Han klarte å kødde det til helt uten min hjelp.
Der kom altså en ny idiotisk tysker inn i mitt liv, og inntrykket av han var ikke bedre og det til tross for at det første han gjorde var å plassere drinker på bordet, baileys, sprit og mer bailays. Jeg så tvilende på min nye venn:
− Skal vi eh.. drikke det der?
− Nei, det er det ikke snakk om, sa han. Man drikker nemlig ikke ukjente udefinerbare drinker fra tvilsomme mennesker.
− Så dere vil heller ha øl? Sa mannen med den tyske aksenten og løp bort til baren der han kjøpte tre øl til.
Dette ble klamt og umulig, det forsto jeg med en gang, og enda så sjenerøs han var, så var det bare guffent, det finnes ikke nok øl til å oppveie slik guffenhet. Vi ville jo ikke ha øl av fyren, vi ville jo ikke ha han der.
Fyren utstrålte ikke annet enn ubehag. Og selvfølgelig måtte han innlede en underlig samtale med min nye venn, jeg tror faktisk den tyske mannen var i ferd med å legge an på han. Tyskeren var både anspent og uforutsigbar, ingenting ved han gjorde at man fikk lyst til å invitere han til bords.
Og da samtalen gikk i stå reiste han seg, vrengte av seg jakken og t-skjorten, viste overkroppen, snudde seg rundt, viste oss ryggen, ja, han bøyde seg fremover slik at vi virkelig skulle få anledning til å se, jeg prøvde å la være. Dermed satte han seg ned igjen ved bordet med bar overkropp. Jeg tror det var en tatovering han skulle vise frem, men det var jammen ikke godt å si.
− Er dere sammen eller?
Eh, hva liksom? Alt vi hadde gjort var å snakke om senger og nå dette?
Jeg svarte, han forsto ikke, jeg repeterte:
− Vi er venner, sa jeg kort og godt.
Den heslige karen som omsider hadde fått på seg t-skjorten igjen snudde seg mot min nye venn;
− Er ikke dette det verste du kan høre fra en dame? Venner liksom?! Hæ?
Alt jeg hørte var et mumlesvar, min nye venn forsto at dette ikke var karen å si seg uenig i, men hvis min nye venn ville komme noen vei med meg, var det best å ikke si seg enig.
Damned if you do, damned if you don´t.
− Jeg virkelig hater damer, norske damer er så vemmelige, de er helt forferdelig. Bare venner du liksom, de bare…
Jeg holdt på å koke over, ikke bare hadde han invadert bordet vårt, avbrutt en kveld som kunne bli riktig så hyggelig, han var i ferd med å øse sin forakt og et udugelig kvinnesyn over på oss. Han tedde seg på en måte som fikk meg til å tenke at det eneste han ønsket var en misogyn homoerotisk aften med min nye venn og siden hans oppførsel var på grensen til truende sa all fornuft meg at jeg burde holde kjeft, men nei, den gang ei;
− Nais, en misogynist.
Han forsto ikke og jeg litt høyere:
− jeg sier bare at du er misogyn, det var en konstatering.
− Hva? Sa den ekle mannen.
− DU ER EN MISOGYNIST! Sa jeg enda høyere.
− Hva?
− Du_er_en_misogynist! Jeg ga opp å være tydelige.
− Hæ? Sa mannen igjen
− Glem det, det er ikke så nøye
Mannen henvendte seg til min nye venn: − Skjønner du hva hun sier?
Nei, det gjorde han ikke.
Okey, thats it, jeg går, tenkte jeg. Og sa til han jeg egentlig kom dit sammen med at det hele var en smule ubehagelig.
− Vi går! Sa han.
Enstemmig vedtatt.
Så gikk vi ut sammen og hver til vårt.
Sånn, det var den historien, ganske kjedelig ikke sant? Den hadde vært langt mer spennende hvis mannen virkelig gjorde noe ekkelt, hvis jeg ble dopa av drinken, at han kledde seg av seg alt og ikke bare på overkroppen og kanskje forsøkte å kysse min nye venn. Eller hva hvis min nye venn dumpa meg til fordel for tyskeren? En slik historie ville vært fullkommen, for det er alltid disse uggene små tingene som er gøy å fortelle om, ikke så gøy å oppleve. Jeg begynner mer og mer å ønske meg et gørr kjedelig liv.
Men dette var ganske trist, for det som faktisk skjedde her var et hyggelig øyeblikk som kunne lede hvor som helst, ledet oss til slutt edru ut og hver for oss og alt på grunn av en skrullete tysker ingen av oss klarte å jage bort. Vel, kanskje vi prøver igjen, kanskje ikke.
Filed under Sex sex sex (og kjønn), Sinna&Sur, Tull og Tøys, uteliv, xxx | Tags: øl, bytur, døll, kjip, misogynist, plagsom, pub, slem, slimete, tysker | Comments (8)