Damnedifyoudo, damnedifyoudon´t
Jeg fortsetter å late som om det eneste jeg driver med er å gå ut og min eneste hobby er å drikke øl:
Finnes det noen sosiale utelivsmennesker som aldri har havnet i situasjonen ”damned if you do/dont?”
Jeg finner meg selv der gang på gang på gang… Sist fikk jeg nesten litt vondt i magen, og det er litt rart for det var en liten fillesak og det var ikke så farlig, likevel føltes det mildt sagt ubehagelig.
På grunn av mitt dårlige syn setter jeg meg ofte i baren, det er ofte sosialt og greit, da har jeg også oversikt, er det noen kjentfolk i lokalet vil jeg møte dem i baren før eller siden og jeg vil ikke overse noen. Så nei, jeg sitter ikke der på en vagle og venter på at en hane skal plukke meg opp.
Mannen ved siden av meg nærmet seg selvsikkert og sa et enkelt ”hei” før han presenterte seg. Høflig nok, ikke noe problem, vi kunne godt slå av en prat. Jeg hadde en øl sammen en venn, han måtte gå tidligere enn meg og jeg var i ferd med å avslutte, men ikke noe hastverk, så vi pratet mens jeg vurderte hvem han var og hvordan han så ut og lurte på om jeg var i ferd med å bli despo; Tenk å sitte der i baren, bli oppsøkt av en fremmed mann, for så vurdere om han funker. Som om jeg regelrett bare ventet og håpet den rette skulle dumpe ned. Og nei, jeg gjorde ikke det, jeg skulle drikke opp ølen min og gå, og så plutselig satt han der. Så ja, hvorfor ikke?
Kan jeg stille deg et spørsmål? Spurte han.
Åh der kommer det, spørsmålet, det evinnelige spørsmålet, hva gjør en kvinne som meg på et sted som dette alene, ja hva gjør en kvinne noe sted i denne verden? Hva gjør en kvinne ute på gata, hva gjør hun inne på baren overfylt av menn, hva gjør hun på vei hjem alene? Hva gjør en kvinne? Og hva gjør hun alene?
(Bortsett fra å onanere en god del)
− Hva bringer…
Åh damn, damndamn. Hva bringer en jente som deg alene til et sted som dette? Faen! Må jeg virkelig svare, hva skal jeg si? Jeg må ha et lurt svar; ”det samme som en mann som deg” nei det hørtes tamt ut; ”Hva gjør en mann som han på et slikt sted”…
Nei kjære meg, uansett hva jeg sier er det feil, alle vet de kloke svar kommer to timer etterpå.
− Hva bringer deg hit i kveld?
Jeg falt nesten av stolen, jeg kunne svare uten å være sarkastisk, jeg kunne til og med spørre om det samme tilbake. Kanskje det gikk an å prate med denne fyren? Kanskje jeg og han kunne slå i hjel litt tid sammen før jeg omsider fant veien hjem? Kanskje… hmm kanskje jeg bygger opp litt store forhåpninger nå? Og hva var det jeg sa om despo nå igjen?
Dermed pratet vi. Jeg drakk opp min øl og vi snakket fremdeles. Helt til han sa;
− Jeg kommer ikke til å kjøpe øl til deg hvis det er det du tror.
Jeg stivnet, det fantes ingen ord, for ja, jeg er godt vant, jeg må innrømme det og ja, jeg tar i mot øl fra menn i dårlig feministisk ånd. Jeg liker ikke sleske folk som skjenker en full, men at man er sjenerøs skader ikke. Deres konto bugner alltid i forhold til min så jeg tar i mot, det gjør jeg, så kjøper jeg tilbake, det gjør jeg også. Men jeg sitter ikke i en bar og venter på at en fremmed mann skal kjøpe min øl. Og for å være ærlig; Jeg har sjeldent blitt så fornærmet.
Så hva gjør jeg; Bestiller jeg meg øl etter en slik kommentar er det en bekreftelse på at jeg ventet på en øl fra han og siden jeg ikke fikk, kjøpte jeg en selv.
Det ubehaget jeg følte på grunn av hele uttalelsen tilsa jeg burde komme meg ut så fort som mulig, men gjorde jeg det, kunne en få inntrykk av at jeg ikke gadd å tilbringe tid med en lite sjenerøs mann som ikke en gang ville spandere en øl på meg.
Samme hva jeg gjorde ville det være feil, og det var mer enn irriterende, for det var ikke meg, det var han. Han var feil, hele situasjonen var feil, nei jeg sitter da vel ikke i en bar der de spiller heavy metal og venter på at en slask skal plukke meg opp. Jeg liker verken heavy metal eller slasker.
Så jeg tok meg sammen og gikk.
Min favorittleke
Med dette leketøyet bygget jeg tannhjul på tannhjul, for ikke snakke om tivoli for playmofigurene. Andre slutter aldri.
Filed under Kreativ | Tags: barndom, leke, Tinkertoy | Comment (0)
Bloggen fyller 7 år og litt…
Og i løpet av tiden har filter.androida.net blitt hellyeah.no og jeg gjort et totalt mislykket forsøk på å bytte nick…
Jeg har merket meg at andre blogger har en slags markering når det har gått en viss tid, denne trenden har jeg ikke kastet meg på ennå. Men nå er det på tide, den er tross alt 7 år+1mnd+15dager gammel, altså 2232 dager, 53569 timer 3214185 minutter, 192851145 sekunder.
Dette feirer jeg med å importere et gammelt støvete arkiv full av gramatikalske feil og et lite helvete for enhver språknormalist (en flokk sensible mennesker som er lette å irritere).
Jeg har mistet alle kommentarene, og arkivet er bare rot. Buhu, vi kan altså ikke lese om den stakkars mannens bitre utredninger mot feministene fordi han måtte spise fiskepinner som barn.
Men seriøst, hvem leser egentlig igjennom bloggearkiver? Jeg koste meg en periode med mail fra godeste Sasha Gabor, som i dag er død stakkar.
Jeg har også merket at mange har en slags samling “best of” når en har årsmarkering på bloggen sin. Jeg må jo da selvfølgelig ha en “worst of”, men jeg orker ikke gremme meg mer i dag så det må vente. I stedet tar jeg heller for meg to poster som bringer frem særskilt gode minner hos meg. Det var en gang en tid hvor jeg brukte lang tid på postene mine:
Natures Own
Ei venninne forsøkte å få meg med på å selge sjampoer og slankeprodukter, etter et møte fikk jeg en sterk følelse av å bli slukt av en sekt og kunne konkludere med at deres form for markedsføring kan sammenlignes med rå manipulering. Noen med god psykologisk innsikt brukte sine kunnskaper på et sterkt gruppepress for å selge slankemidler og et udugelig “konsept”
Gutta på Gølvet
En liten reise ned til et lavtslønnsyrke som skremte meg videre inn i mer skolegang. Det er kanskje snart på tide at jeg skriver en post hvor jeg sammenligner denne arbeidsplassen med et arbeidssted der alle ansatte faktisk har utdannelse. En forskjell, bortsett fra lønna, er f.eks. at vi får salat og masse mat hver dag og ikke feite burgere ved overtidsjobbing.
Hvorfor har jeg ikke importert arkivet før? Jo det var for stort og for langt, det var også en del ødelagte filer og jeg gjorde et mislykket forsøk på å redde kommentarene som var unødvendig tidkrevende.
Filed under Internettliv | Tags: antikk, blogg, internettliv, markering, meta | Comments (9)Hvordan står det til med fordommene?
En eldre mann: Hva tenker du når du ser noen med tatovering?
Jeg tenker noen med tilhørigheter i forskjellige subkulturer, ulikt ut i fra motivvalg og plassering, det utrykker også forskjellig kombinert med annen utsmykking piercinger, kroppskunst og klær. Noen har skinnjakker, andre har hvite bluser og det er de som har begge deler. Videre vil jeg tenke at det er en motesak, hvem har ikke møtt en søt jente som vil ha en delfin på leggen? Eller sett modeller i Vouge utsmykke kroppen med roser, hodeskaller eller kinesiske symboler? Jeg tenker at jeg har hatt mer enn en elsker med mønstre dandert på skulderblader, ryggen, brystet eller nedover armen. Elefanter, keltiske mønster og små tigre. Jeg tenker også på rare mennesker på internett som tatoverer hele ansiktet og morsomme tatoveringer, jeg tenker at den tatoverte kan være hvem som helst. Det kan være en direktør på jobben som dekker til merket fra ungdomstiden under skjorten og slipset. Jeg tenker på motorsykler og langhårede menn, på de som føler de må fortelle verden at de ikke er kriminelle bare fordi de kjører en Harley, på metal og rock, jeg tenker på glamourmodeller, fetisjfolket på motemagasiner og på en klassevenninne med langt tykt hår som ville drive med mote fremfor å studere jus.
Jeg tenker at jeg selv noen ganger har ønsket meg en, men aldri funnet motivet, at jeg nå er veldig glad for at jeg ikke tatoverte det motivet jeg valgte ut da jeg var 19, at en venn av meg forsøkte å utfordre meg til å tatovere en pølse med lumpe på leggen.
Den eldre mannen snakket videre før jeg fikk formulert et svar:
”Man tenker på MC-miljøer, folk som sitter i fengsel, kriminelle, på utskudd, man tenker på dårlig mennesker. Det er dumt å tatovere seg, hvem vil være sånn, hvem vil assosieres med sånne?”
Hvis verden er full av mennesker som deg, vil jeg med glede være et utskudd, for hvem vil være sånn, hvem vil assosieres med de som uten skam kaster rundt seg med fordommer uten en gang prøve å gjemme dem bort?
Og man bør bli skremt, veldig, veldig redd faktisk, for dette kom fra en mann som jobbet i helsevesenet.
Hva tenker du når du ser tatoveringer? Eller enda mer viktig; hva tenker du når du ser mennesker i helsevesenet?
Selv gjemmer jeg naglene langt ned i vesken, smiler så godt jeg og priser meg lykkelig fordi jeg er lys i huden.
Filed under Hat, HellYeah!, Hverdag | Tags: fengsel, fordommer, helsevesenet, kriminelle, MC-miljøer, Metal, rock, subkulturer., tatoveringer | Comments (18)Et positivt selvbilde utad
Mange har fortalt meg ting, enda flere tier, og gang på gang slår det meg; tenk alt hva en gjør for å opprettholde et positivt selvbilde utad.
En tier, en holder tilbake, en lar det skje. En lytter til skjellsord, biter det i seg, en tar imot trusler og håper de ikke er reelle, en dekker over blåmerkene og håper ingen ser. En smiler på skolen og håper ingen vet, en dekker over sine foreldre og håper lærere ikke ser.
En legger et mykt teppe over livet og håper og lar alt det vonde forbli i mørket.
En kutter seg opp, river av fjoner med hår, putter fingeren i halsen og tar ikke til seg næring, en stopper opp, en lever ikke lenger, en bare eksisterer.
Alt for et positivt bilde av seg selv utad.
Å holde på et positivt bilde av seg selv er som å opprettholde nedverdigelsene rundt seg og la det fortsette, det er å beskytte den som tråkker over
Et positivt selvbilde utad er å spille teater, og la ydmykelsene fortsatte inne i et lite lukket privat rom for ikke å bli ytterligere ydmyket i et større rom med flere involverte. I et klasserom der alle vet, i en bygd der alle stirrer, i en rettssak der de dømmer og en kan risikere det som er verre enn alt; Å ikke bli trodd. Og hva skal en gjøre blottlagt for denne verden, naken og avkledd når ingen tror?
Hvem som helst vil heller holde en smilende maske og si at alt er bra selv når innsiden er mørk og raser.
En kan smile så mye en vil, så lenge en klarer, men det jager ikke bort traumer, og smerten fra dype sår får en til å skjære grimaser mens en håper ingen ser.
Så hva gjør en når skammen er større enn ydmykelsen?
Køsniking
Jeg verken tuller eller er ironisk når jeg sier at jeg har et hav av tålmodighet, jeg er visstnok også veldig serviceminded og hjelpsom og har sikkert en rekke andre gode egenskaper jeg kan skryte av, men det er ikke min intensjon her. Jeg skal fort bare nevne noe av det som strekker ut og tøyer min tålmodighet; køsnikerne.
Jeg erfarte nettopp at på flyplassen Orly, Paris var dette ganske utbredt, folk gikk ved siden av køen; “Lallalalala”, lot som ingenting, og så; Jeg sniker meg inn her jeg for jeg er mye bedre enn alle de andre som har ventet i over tre kvarter på innsjekking.
Så den berømmelige franske arrogansen finnes altså i enkelte parisere, det er et lavmål for meg å gripe til sånne stereotyper. Dette er ikke bra.
Til slutt kom en ung herremann som virkelig strakk min uendelige tålmodighet helt til ytterkanten;
Hei, jeg er en mann med en baby og femten kolli som må pakkes om, jeg tror jeg stiller meg foran deg til innsjekking jeg…
Nei ikke gjør det, jeg har stått her i en time på grunn av sånne som deg
Jammen baby kan ikke stå i kø, se så liten den er…
Jo det kan den, det er bare dere voksne som vifter med dem i ansiktet mitt og forlanger spesialbehandling som om dere har prestert noe. Babyer merker ikke om en venter i terminalen eller her.
Videre må jeg bare si at jeg vet at småbarnsforeldre kanskje er en utskjelt gruppe, den skal jeg ikke kaste meg på, men bare ikke kjør vognen gjentatte ganger inn i leggen min bak meg i køen med vilje fordi en håper at køen beveger seg fortere. Og ikke bli sur fordi man sier i fra.
PS.
Og med dette innser jeg at bloggen min virkelig har nådd nye dybder av lavmåls innhold. Hva blir det neste? Hva jeg spiste til middag i dag, hjemmehos repotasje, ting jeg er glad i eller folk som ikke vil flytte seg når jeg skal av trikk/buss?
Følg med, følg med, dette må du ikke gå glipp av!
Alle barn skal sove nå….
Kvelden lister seg på tå, over kløverengen, alle barn skal sove nå, sove søtt i sengen
Denne tegnet jeg for ca. 11 år siden, jeg hadde selvfølgelig planer om å lage en hel serieroman, det ble med en eller to sider, alltid like optimistisk.
Og apropos ting jeg har laget, jeg oppdaget akkurat at jeg ved et uhell har tegnet Hanne Nabintu Herland. Jeg er litt usikker på hva hun har fått i seg og hva hun egentlig problematiserer; menn liker visst sex og god mat.
Javel okay, etter hva jeg har forstått gjør visst damer det også, tenke seg til, felles interesser her, dette bør jo ikke være vanskelig. Det er bare det at når damer vil ha det samme som menn er de kravstore og fæle, ja til og med vanskelige…
Okey la oss late som om dette er et problem, hvordan vil Nabintu løse dette? Jo hun foreslår importerte slavedamer. Jeg synes hun kompliserer litt vel mye her, dette er faktisk ikke så vanskelig; hva med å gå på restaurant og så hjem og pule? Har man dårlig råd kan man lage middag sammen, det er faktisk ganske hyggelig.
Hvorfor skal en part av forholdet på død og liv være ulykkelig for at den andre skal trives?
Filed under Kreativ, Patriarkat, Sinna&Sur, kjønn, xxx | Tags: Hanne Nabintu Herland, kjønn, prostitusjon, puling, reaksjonær, sex, sexisme, steinalderfolk, tegneserier, tegninger, tusj | Comments (2)Menn er også mennesker
Kjære meg. Det er ikke så veldig klokt å dele ut telefonnummeret sitt på gata, hvorfor gjorde jeg det egentlig, hvorfor, hvorfor og hvorfor?
Ja nå kan jeg undre, nå kan jeg virkelig kaste meg fra side til side hele natten og spørre meg selv; Hvorfor Hell, hvorfor?
Men har det egentlig skjedd noe galt da Hell? Hva galt har egentlig skjedd? Alt du gjorde var å taste ned et nummer til en fremmed uten og en gang notere navnet.
Og han er jo pen, veldig, veldig pen. Direkte vakker, herregud, jeg kommer sikkert til å tenke på han når jeg omsider kryper under dyna i natt. Pene, pene mannen, jeg blir myk og varm.
Så ringer han, kaller meg pen og jeg ler; Hahaha! Samme det vel. Jeg ler litt for høyt.
Hvem er denne mannen? Han er pen, det er alt jeg vet, ikke noe annet. Så spør jeg meg selv; Hva vil jeg egentlig? Nei, si det, jeg aner ikke, vet ikke. Jo da jeg vet, selvfølelig vet jeg.
Men hvem er han? Alt jeg vet er at han er pen og jeg ler litt for høyt fordi han er vakker. Så jeg vil ikke se han igjen, du skjønner jeg er en kravstor pike, pen er ikke nok, jeg må ha mer, litt mer, dessuten føles det nesten litt slemt, jeg kan jo ikke bare møte en mann fordi han er pen… eller kan jeg? Eller er jeg bare litt slesk på en kald vårdag?
Nei jeg kan ikke, menn er ikke bilder man henger på veggen, menn er ikke vakre dukker med noe mystisk og rart inni som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til.
Jeg objektiviserer han, jeg liker mennesker ikke objekter, når vi snakket sammen, ble hans person blandet inn i mine fantasier der han er en tilgjengelig kropp. Dette forvirret meg.
Han vil møte meg på kafé, han vil snakke og bli kjent, men jeg vil ikke kjenne han. Jeg vil ikke vite hva han tenker på, hva han liker å spise, hvem vennene hans er, hvor liker å gå ut, hva han jobber med, hvor han kommer fra, hvem han er. Jeg vil ta han med meg hjem og putte han i min seng sammen med meg, eller nei, det er løgn, jeg vil ikke en gang at han skal se mitt hjem og jeg vil ikke en gang vite hvor han bor. Alt jeg vil er å se han uten klær
Kanskje han ikke har noe i mot dette, kanskje det kan leves ut, kanskje jeg kan si; kropp men ikke mer, bare dette ene, et å ta for seg, å se, det å tenke på en mannekropp som noe for sin egen del, noe for sin egen nytelse.
Jeg vil ikke tenke på et mann på den måten, jeg vil ikke gjøre det mot meg selv, jeg vil forholde meg til menn som de menneskene de er, så jeg kan ikke ringe smile og be han komme til meg fordi han er pen. Jeg vil ikke slipes ned og ødelegge mitt følelsesliv med å bruke andre selv om han kanskje vil smile og si at det er greit. Hvis jeg reduserer han, vil jeg også redusere meg selv og jeg vil ha nærhet mennesker i mellom, ikke avstand.
Jeg vil se på menn som noe annet enn tilgjengelige kropper og pene ansikter, men noen gjør det så inderlig vanskelig.
Jeg har kommet til den radikale erkjennelsen; Menn er også mennesker.
Du er en idiot sa en venninne. Jeg kan tåle det.
Filed under Hverdag, kjønn, xxx | Tags: dating, kjønn, kjekke menn, objekt, pene menn, sex, sjekking, subjekt | Comments (12)Ting du lurer på om brazilian wax, men aldri turte å spørre om…
Kommer det noen å vasker en med en klut først?
På en skala fra 1 til 10, hvor nuppete og hovent blir det etterpå?
Vil ikke dette hovne opp ytterligere når det begynner å klø og en ikke klarer å holde fingre med lange negler unna?
Hvilken kjønnssykdom ligner det da mest på; herpes, HPV eller et hissig utslag av candida?
Dyrebeskyttelsen protesterer med god grunn mot behandlingen av fjærkre under dun-produksjon, tror du fjær kan byttes ut med menneskelige kjønnshår?
Filed under Tull og Tøys, kjønn, xxx | Tags: , bikini, bikinilinje, damer, kjønn, kjønnshår, kvinne, menn | Comments (15)