Feministisk påfyll

Noe nytt, mest gammelt og en del grunnleggende.

Noe du lurer på om feminisme? Da kan du kanskje finne svar på Feminist FAQ

Selv lurte jeg litt på hvorfor så mange slår seg vrang bare man nevner ordet patriarkat, de kan vel ikke være så tette at de virkelig seriøst tror det er en konspirasjon man snakker om? Eller, eller…?
Selv gidder jeg ikke en gang å ta i slike diskusjoner, så fint at noen orker å svare; Isn’t ”the Patriarchy” just some conspiracy theory that blames all men, even decent men, for women’s woes?

Og hva er egentlig et sexobjekt? Så åpenbart for noen, så inderlig vanskelig å forstå for andre. Og underlig nok er det nesten bare radikal feminister som tør å ta i ordet.

Har du lyst til å bli skikkelig sur, kan du lese om seksuell trakassering i Egypt. Der har de ingen lov som beskytter mot slik trakassering og damer er mer eller mindre fritt vilt for alle, også politiet.

The aggresive egg. Dette handler om kulturelle myter som blir til vitenskapelige myter
Jeg tipper du har hørt en annen historie enn dette om hvordan du ble unnfanget:

Ah, fertilization–that miraculous process to which we all owe our existence. Let’s review: First, a wastefully huge swarm of sperm weakly flops along, its members bumping into walls and flailing aimlessly through thick strands of mucus. Eventually, through sheer odds of pinball-like bouncing more than anything else, a few sperm end up close to an egg. As they mill around, the egg selects one and reels it in, pinning it down in spite of its efforts to escape. It’s no contest, really. The gigantic, hardy egg yanks this tiny sperm inside, distills out the chromosomes, and sets out to become an embryo.

Og så har vi skjønnhetstyranniet igjen da. Stadig et hett tema det ikke kan misforstås nok (ehm, hvilken del av feminismen er det som ikke til stadighet blir misforstått?)
Her er en gjennomgang av hvordan kvinner blir fremstilt i media. Den viser trendene klart og tydelig i bilder, der vi også kan se hvordan kyniske markedsførere bruker fremstilling av vold og voldtekt til å selge sine produkter.

Killing Us Softly har jeg lenket til tidligere, og den synes jeg nesten er bedre.

Dette bilde viser som String-Emil har gjort lenge, la menn posere som damer og det blir komikk.

Damebladmalen; Hvordan lage dameblad på fem minutter, husk bare ikke å ha en farget modell på forsiden og skriv mer enn gjerne om produkter vi ikke trenger, f.eks. blank maskara. Og slik retusjeres de.

Over til noe annet; Ti store matematikere – og ja, selvfølgelig er de damer.

Til slutt, her kan du lese litt om anarko-feminisme

Jeg har tegnet…

Denne gangen tar jeg sjangsen på å poste noe som skiller seg ut fra tidligere arbeider, det er ren vektor, piktogrammer har jeg laget for et vintersportsarrangement. Det passer seg så bra, siden det var 19 grader i dag og jeg går med ermeløse topper og spiser min lunsj ute. Derfor er det logisk å poste bilde av bestikket, også bla. fordi denne stilen ble forkastet med engang.

Prektige unge, fulle foreldre

Jeg var på fest, alle generasjoner, mest konsentrert rundt 25+, noen foreldre 50+, og ikke minst en baby. Det er gratis bar og drinker i alle kreative varianter, veldig gode saker, men vi som har foreldre der er forsiktige med alkoholen, meget forsiktig. Ikke noe sprit til meg, ikke noe som kan få meg til å tro jeg drikker en god saft eller juice, jeg nipper til medbrakt øl og holder meg i ro.
Det gjør ikke våre foreldre, de har en riktig hyggelig kveld og ser ingen grunn til hvorfor de skal ta det med ro.

Jeg drakk så sakte og så lite at jeg måtte ta kvelden mens våre foreldre fremdeles skålte og storkoste seg. Alkohol gjør en nemlig svært søvnig.

Først skulle jeg høre min mor si: “Huff for en fryktelig musikk, kan dere ikke sette på noe metal?”
Nais, noe som faktisk irriterer på fester er de som alltid skal starte musikkkrig, jeg lar verten/vertinnen bestemme uansett hvor kjedelig musikksmaken, man kan komme med forslag, men ikke kritisere musikksmaken til den som holder festen og vennene.

Og forøvrig, hadde hun vært litt mer edru ville hun brukt den erfaringen og innsikten hun var fra subkulturer og deres symbolbruk og klesstiler, da ville hun sett at vi var i et litt alternativt ”hippiebol” og vi bør være meget fornøyd med Jackson Five og litt funkie toner da det en kontinuerlig trussel om reggae ja til og med hip hop…

Og dermed kom talen, pling pling sa det i et glass eller en flaske og det var i gang;

VI var jammen prektige. Var det virkelig ingen her som hadde noe hasj? Hva har skjedd med dagens unge? Dette var virkelig bekymringsverdig…

Jeg som selv trodde jeg var en olding i forhold til resten, var nå en av dagens prektig unge og vi krympet oss og ble litt flaue på prektig vis, jeg nippet til min prektige øl og bestemte meg for å få litt prektig søvn.

Jeg vet virkelig ikke mitt eget beste og jeg forstår ikke at de klarer dette på bygdene. Der hører jeg rykter om at de fester alle generasjoner i ett og samme bygg. Jo da jeg synes det er koselig, jeg synes ikke vi bør sitte i hvert vårt rom, jeg vil gjerne feste med alle generasjoner. Litt øl, litt mat og prat, gjerne det, men direkte rølp, og å se foreldre dritings, neineinei!

Joda, jeg er prektig, jeg går på min streite sikkerhetsklarerte jobb, i mine streite klær, går hjem om kvelden lenge før stengetid og sover min streite søvn så jeg kan møte de streite vennene mine og trille barnevogn langs Akerselva og Grünerløkka, det er lenge siden jeg har så mye som sett i retning slaskete rockemenn og hasj synes jeg er dølt, de har all grunn til å bekymre seg, jeg bryter aldri loven og jeg har ikke en gang et rulleblad. Jeg er en prektig pike.

Gjør som NKM, stress en homofob

Homofobe har mye å slite med i hverdagen, det er mye å tenke på for dem, mye å bekymre seg over;

1. Tenk hvis noen tror jeg er homo

2. Den mannen så på meg, å nei, han ser litt for mye på rompa mi. Hjelp.
(Velkommen til hetero dameuniverset der uønsket seksuell oppmerksomhet er et hverdagsinnslag, den eneste forskjellen da er den stort sett er reel)

3. Uææ noen et annet sted som jeg overhode ikke ser har homofil sex akkurat nå.

Alle vet at NKM har vunnet en pris for å tilføre de homofobe enda mer stresselementer i hverdagen, for i tillegg til alle disse snedige tvangstanker, irrasjonelle følelsene og nevrosene så må de skvetne homofobe også bekymre seg om barna. Hvordan får de sove om natta? Spør nå jeg.

Tenk hva slags tanker og bekymringer som nå vil surre i deres forvirrede hoder; Vil et menneske med en seksualitet som er annerledes enn min fungere i dette samfunnet?
Og barna, deres nye mantra; hva med barna? Hva vil skje med deres identitetsfølelse?

Slemme slemme NKM, tenk å tilføre disse irrasjonelle følsomme og lett stressete mennesker som sliter med så mye frykt og fobier i hverdagen, noe som nesten grenser til ekstensielle spørsmål? Hvor skal dette ende?

Personlig ville jeg aldri gått så grundig til verks, jeg nøyer meg med de små ting, de homofobe er jo som sagt en gruppe mennesker som det er lett å plage.

Ingenting er så enkelt som å stresse den homofobe mann, felles for dem alle er det åpenbare og banale; de ikke har så mye manndom og maskulinitet, det kan de jo ikke ha for ellers hadde den ikke blitt så lett truet.

På et utested er det bare å ta med seg en bitteliten veske besatt av perler og paljetter og be han holde den når en går på do, der kan man bli lenge, sørg for at han står et godt synlig sted hvor andres øyne riktig kan få naglet seg til kroppen hans og veska han holder. I hvert fall er dette noe han vil føle.

Ingenting er så skummelt for den mannlige homofobe som å gå til frisøren. Det kan nemlig være en mann. Da kan en berolige vedkommende om at den mannlige frisøren ikke kommer til å stikke tissen i øret hans, det er ingenting å frykte med mindre en går til en pervofrisør, men dette henger ikke sammen med verken legning eller yrke. Ja legning og yrke henger heller ikke sammen, jeg kjenner enn veldig hetero litt homoredd mann som er frisør. Men æsj dette er bare snikk snakk, fokuser på tissen i øret.

Hvis en likevel skulle bli utsatt for fenomenet mannlig frisør og en skulle oppdage at det rører seg i underlivet under hårvask eller hodemassasje, så trenger det ikke bety en er homo for det, en har bare livlig fantasi. Men for en hetero mann som ser på porno med gutta burde ikke dette være noe å frykte.

Jeg kunne lagt til mer, men det er for enkelt, for åpenbart og banalt, jeg lar det bli opp til hver enkelt leser, hva kan du gjøre for å stresse en homofob? Stikk hvor det er sårt og la vedkommende føle det på sin kropp hvordan det er å være et utskudd. Husk der er også homofobe damer. De må heller ikke slippe unna.

Konsert

Omsider kom vår trommis tilbake etter fullførte studier i Kanada og nå er vi i gang med å øve igjen. Det som blir mest spennende denne dagen er at mitt fly lander på Gardemoen 22:00 og konserten skal begynne 23:00. Ingen må påstå noe annet enn at metalfolket er optimistiske.

Jeg ønsker eventuelt den ene leseren som er interessert velkommen, nysgjerrige kan finne seg et freakshow.

Jeg har tegnet

Jeg gjør fremdeles forsøk på å oppdatere bildebloggen min, denne gangen med et knust ansikt.
Jeg har også sagt at om noen faktisk vil bruke dette skjørtet gir jeg det bort, det henger i skapet og det er ikke min stil…

Folk flest er rasister

I morgen er det Norges nasjonaldag og i den anledning er det helt på sin plass å snakke om rasisme, dette handler om mitt første helt presise møte med rasismen. Jeg skulle lære at det er ikke noe ”oss” og ”dem” bare de skillene man lager og opprettholder selv.

Første gang jeg kan huske at jeg noen gang hørte ordet ”muslim” var i følgende setning:

”Alle muslimer er farlige, de burde skytes”

Nå skal det sies at jeg har vokst opp blant mennesker med all slags resurser og referanser og ikke blant de med hatefulle skyldfordelinger og urimelige årsaksforklaringer.

En veldig vanlig måte å fordele skyld på er bl.a. : Jeg har det ikke så bra, noen fremmede kommer hit og tar noe jeg kunne fått, ergo er det deres feil at jeg lider.

Dette er en tanke som effektivt kan brukes politisk i en splitt og hersk retorikk blant partier (FRP) som griper etter overforenklede urimelige årsaksforklaringer:
Det er et oss og dem, de er annerledes og forlanger derfor særbehandling, resurser vi kunne brukt på de gamle og svake. Ergo er de en trussel.

Ingen er opptatt av et samfunn der vi forsøker å finne felles løsninger på hvordan alle slags mennesker med alle slags behov kan leve sammen, en vil heller si at hver gang noen av norsk opprinnelse ikke får oppfylt sine behov ligger skylden hos noen utenfra. I stedet kunne en f.eks. sett i retning mot de som fordeler resurser.

Et eksempel på politisk splitt og hersk er brunfeminismen, og da mener jeg ikke et kritisk hode som tør å kritisere kvinneforakt i alle kulturer, men den ”feminismen” statshoder bruker som argument for å innvadere muslimske land og den ”feminismen” som bruker hudfarge og etnisk opprinnelse til å forklare årsaken til voldtekt, bare ikke når det samme skjer i norske hjem og forbrytelsen begår av norske menn. Dette kommer fra de som aldri ellers er opptatt av kvinners integritet og rettigheter. Ikke her eller noe annet land.
Noen bruker feminisme til å spre hat og forakt med, andre bruker generell misnøye.

Dette er tanker innsmurt med uvitenhet, men det fungerer fordi det enkelt og en slipper å sette seg inn i komplekse problemstillinger, fraser brukes som en slags massesuggesjon av folket, fakta og usannheter blandes, tankene blir gjentatt og blir en ”sannhet” og gir grobunn til hat og ekstreme ytringer;
”Alle muslimer er farlige, de burde skytes”

Setningen ble uttalt av en voksen person jeg stolte på, den snek seg over til oss fra ukjent hold, inn blant freakere, intellektuelle, blant hippier og anarkister, plutselig var et en som kjente på og uttrykte hatet som herjer det norske folk.

Jeg var et barn, liten og uvitende, jeg tok setningen med meg hjem til min bestemor, jeg pekte mot tv-skjermen der de viste mørkhudete og sa:

”De er farlige, de burde bli skutt”

Jeg var fem år gammel og min bestemor ble mildt sagt satt ut. Aktiv politisk engasjert, miljøvern, aktiv kampen mot atomvåpen, bestefar holdt foredrag på foredrag, de reiste verden rundt og hadde kontakter over alt, intellektuelle, politiske, kunstnere, de knyttet bånd over alt og en dag kom deres barnebarn hjem med en ytring i mot alt de jobbet for. For en klisjé og for en tragedie.

Det var på den tiden jeg trodde alle pakistanere jeg så var fra India og jeg synes det var noe eksotisk over det. Jeg så med nysgjerrighet på jevnaldrende jenter iført fargesprakende kjoler med broderier og paljetter, de hadde langt mørkt hår og fletter og jeg ville ha en indisk venninne. Dermed fikk jeg høre hun ikke var indisk, men pakistansk og vedkommende som sa det lot det skinne igjennom at det å være pakistansk var ikke like eksotisk som indisk. Det viste seg at de voksne egentlig ikke kunne stort mer enn meg om innvandrere. Jeg var fem år, hva var deres unnskyldning?
Når jeg så på mørkhudete fikk jeg høre at de hatet damer og jeg satt undrende igjen.

For hvordan kunne noen hate andre for det de var født som da ingen kunne noe for det de var? Jeg klarte rett og slett ikke tro at det fantes kvinneforakt og forsto ikke hva begrepet innebar. Men det er en annen sak, for dette handler om hvordan noen forsøkte å lulle meg inn i hat og foraktfulle tanker i svært tidlig alder og hvordan jeg tok ordene med videre som om de var sanne.

Heldigvis var det verken til min lekekamerat i første etasje eller i barnehagen der vi sammen kunne spekulere og legge sammen biter av overhørte samtaler om innvandring og fremmedarbeidere.
Jeg sa det var til min bestemor og møtte en uventet sterk reaksjon, dermed måtte hun forklare fenomenet rasisme til meg før jeg begynte på skolen.

På samme måte som det var vanskelig å forstå kvinneforakt, var rasisme også vanskelig å ta til seg, for hvordan kunne noen hate andre for hva de var født som? Å hate folk for fæle ting de hadde gjort var forståelig, men ikke å hate fordi noen bare var som de var og for det de var født som. Det virket irrasjonelt selv for en femåring.
”På samme måte burde ingen skytes bare fordi de tror på noe annet og er som vi er vant med” sa min bestemor.

Min bestemor tok også for seg den voksne uvitende, og da i en krass tone, jeg hørte det igjennom veggen.

Jeg vet den dag i dag at det er ikke noe ”oss” og ”dem”, der er bare de skillene vi skaper og jo mer man plasserer skylden på sin egen elendighet på andre grupperinger, eller andre enn seg selv generelt, jo mer bitterhet og hat, og ikke bare det, en overfører det på andre også sine barn og neste generasjon. Det sniker seg inn overalt, i alle tenkelige og utenkelige kroker og på alle nivåer, folk flest er rasister.

Uro

Jeg våknet med en stigende uro, alt jeg kjente var en synkende fallefølelse på innsiden, noe var galt.

Jeg støvsuget, tok oppvasken og da jeg var i ferd med å fjerne støv fra rammer og lister innså jeg at det jeg drev med var fjollete, følelsen så ut til å vedvare og jeg kan ikke huske at støv og rot noen gang har forårsaket slike følelser så jeg lot det være. Dette var overflate arbeid, slikt en tar seg til når dypdykk virker skummelt og truende.

Jeg gikk igjennom alle regninger, sendte ut nye fakturaer, rettet opp små feil. Jeg overførte 70 kroner til Rikshospitalet for noen gamle papirer og betalte et medlemsgebyr til en organisasjon jeg støtter.
Følelsen vedvarte, en slags gnagende uro, det satt i magen og smøg seg på innsiden under huden. Jeg visste at hvis jeg ikke gjorde noe ville den gjøre meg apatisk.

Jeg tekstet en venninne jeg ikke hadde sett på lenge og fikk et lykkelig entusiastisk svar, hun hadde mistet telefonen og dermed også meg. Vi skal ut å spise middag sammen igjen. Det gjorde meg lettere, men uroen slet fremdeles.

Jeg gikk ut, pustet inn frisk luft på gravlunden, leverte tilbake den overdelen som glitret til meg fra butikken, men på et mystisk vis hadde endret form og utseende på vei hjem. Å bruke penger på ting som bare vil henge i skapet gnager på samvittigheten så jeg ga den tilbake. Men følelsen vedvare.

Det var da jeg betalte ned studielånet, alt på en gang, takket være overtiden sto kontoen igjen nesten uberørt. Jeg logget inn på nettbanken og stirret fascinert på tall. Det var befriende og jeg kjente det lette.

Jeg bestilte time hos optikeren, et sted jeg burde besøkt oftere. Jeg gikk dit pliktoppfyllende og mannen sa enda en gang at jeg måtte komme meg til øyelege og jeg gjorde som han sa. Og mens jeg var i gang bestilte jeg time hos tannlegen til tross for at det som venter er fjerning av visdomstenner, noe jeg skulle gjort for flere år siden.

Noe var galt så jeg spurte etter høyere lønn med et positivt svar, jeg var glad en liten stund, så innså jeg at jobben ikke var noe for meg og dermed bestemte jeg meg for å slutte. Ånei sa de, jo sa jeg og det føltes riktig. Hvor mye jeg må gå opp i lønn for å fortsette vet jeg ikke, penger er min motivasjon.

Jeg var i ferd med å lette der og da, følelsen holdt på å miste grepet, jeg visste jeg var inne på noe.

Jeg så på min venninnes voksende mage og hennes nye familie som var i ferd med å spire, hun er jurist, gift med en advokat, alt var så ordentlig satt inn i trygge rammer.
Jeg spurte meg selv med undring og en inderlig uro; Kunne det virkelig være sånn at jeg hadde lyst på et barn? Var jeg ferd med å gi etter for galskapen? Kunne dette virkelig være noe for meg? Rammer, en familie og en mann.
Jeg så meg rundt, skrikende barn på banen, ulende hunder livredd for trikken, en baby var i ferd med å putte gråstein i munnen, bekkenløsning, søvnplager, mobbing på barneskolen, par var i oppløsning. Dysfunksjonalitet i rammer og system. Ingenting vil bli som det var, repetisjon resten av livet. Nei, dette var ikke for meg.

Jeg satte meg på atelieret og tegnet, timene gikk, det var da jeg fikk datoen til den nye spillejobben og det var godt, noe gikk fremover. Jeg gjør ting, selv når jeg er apatisk gjør jeg ting, jeg stryker silke og henter frem symaskinen.

Dermed gikk jeg ut i parken med vin og venner, der kjente vi på solen og ingenting var galt. Ikke der og da, men jeg var glad fordi følelsen var i ferd med slippe tak.

Vil jeg ha en kjæreste? Tenkte jeg. Hvem da i så fall?
Han søte, han som er morsom og alltid smiler? Men som bare jatter med. Han på baren, han reflekterte, men som drikker altfor mye altfor ofte? Nei ikke han, jeg går jo nesten aldri ut selv.
Jeg vil ha den intellektuelle, smarte, attraktive, han jeg kan prate med å utforske alt med, han som skjønner musikk og ikke tror feminisme bare er et virkemiddel til å markere seg politisk eller frykter den.
Han er ikke-eksisterende, jeg vet det, i stedet vil jeg antageligvis en gang i samlivet finne blondswhosuckbigcocks.com i loggen han glemte å slette og lære meg å forakte en skikkelse som dag etter dag skranter inn. Nei jeg vil ikke det sånn.

Den gnagende følelsen var i ferd med å oppløses, men ikke helt, det var noe der, noe som kavet langs bunnen og gnaget på innsiden, noe uhåndterlig og underlig. Hva med kan jeg gjøre? Spurte jeg meg selv, det er noe jeg glemt, noe jeg ikke helt har fått med meg, hva pleide jeg å gjøre før som jeg ikke gjør nå?

Jo, det hendte jeg skrev, ikke noe viktig, alt uten ambisjoner, men jeg skrev og jeg jobbet med tekstene.
Det er lenge siden nå. Jeg har endret form, noe skjedde, jeg møtte meg selv som den personen jeg beskrev og likte henne ikke. For den personen jeg beskrev likte grums, paranoide tanker og følte en sadistisk glede ved å beskrive små og store ydmykelser, så mye at hun faktisk glemte den mørke humoren og fremsto som alvorlig.

Jeg er ikke sånn, jeg har aldri vært sånn, jeg har en fascinasjon for det som tråkker utenfor og tøyer grenser, ellers er jeg hun som smiler og er lett, jeg ler hvis du sier noe morsomt og er lys på innsiden, jeg har godt humør og blir sjeldent sint.
Jo, jeg vil skrive mer igjen og gjerne i bloggeform, men jeg har lært at risikoen er at jeg tiltrekker meg nettopp det jeg skriver om, grums, paranoia, usikkerhet og da er det ikke rart at jeg heller vil fjase, være ironisk og lettere overfladisk.

Det er alltid noe galt

Han hadde et par mokasiner i gangen, jeg vet ikke om han virkelig brukte dem, men kan ikke ta noen sjanser.

Han kledde seg som en boms, jeg vet ikke hvor lenge han har hatt på seg den ene slitte t-skjorta eller om han noen gang grer håret. Jeg vil ikke finne det ut.

Han la kontaktlinsen sin på nattbordet mitt. Hvorfor ligger den der? Er den min, har jeg mistet den? Hvorfor har han tatt den ut av øyet og lagt den der og ikke i søpla?

Han var umulig i sengen og nå snakker jeg ikke seksuelt; han sprellet, han kjempet seg frem og tilbake mellom dyner og tepper, han la seg sidelangs, falt ut, kavet mellom lakenet og madrassen.

Han gikk naken ut i gangen, nei ikke min gang, men oppgangen. Hvorfor gjorde han det? han kan gjøre opprør i sitt eget hjem, jeg vil leve i harmoni med naboene og de vil nok ikke møte nakne fremmede menn i oppgangen.

Han fortalte meg hva jeg følte. Folk må ikke fortelle meg hva de tror jeg føler, de må analysere seg selv og sin egen adferd og hvordan den virker på andre, ikke projisere sitt drass på andre.

Han inviterte meg aldri ut, men tok meg med gang på gang på stampuben så vi kunne ha samtaler avbrutt av mennesker jeg ikke kjenner. Han lot oss ikke en gang bli kjent. Jeg vil han skal ta initiativ, akkurat som meg.

Han drakk for mye, den eneste hobbyen hans var å drikke øl alle dager og så fort han kom hjem fra jobb.

Han var gnien og lite sjenerøs. Nei ingen trenger å betale for meg, men han ville aldri ut å spise sammen med meg. Han ville ikke unne seg selv noe heller.

Han så meg ikke, bare seg selv dagen lang i sitt eget speilbilde.

Han hadde åpen dodør. Hvis han er så avslappet etter en kveld, hvordan er det så om et halvt år?

Han hadde forferdelige venner. Irrasjonelle brautende, menneskefiendtlige, rasistiske, sexistiske. Men han er ikke sånn og det er jo ikke kameraten jeg har sex med, men han er jo en del av dem.

Vi våknet etter en natt med svette og mye aktivitet, han sto opp, tok på seg gårsdagens klær og gikk ut for å møte venner mens jeg gikk i dusjen. Hvorfor dusjer han ikke, er det mandig og lukte svett kuk?

Han ville aldri at vi skulle gå ut sammen, men bare være hjemme hos meg eller han og drikke alkohol.

Han ville ha barn og familie, kanskje helst med en gang.
Han kunne ikke le av seg selv.
Han hakket på meg
Han insisterte på at vi skulle se Young Guns.
Han var pornoavhengig.
Han gikk med selvlysende lysegrønn caps.
Han sa jeg var rar.
Han vasket ikke hendene etter han hadde vært på do.
Jeg turte nesten ikke å gå på do hos han
eller vise han mitt hjem.
Han luktet stram svette.
Han likte Mötley Crüe.
Han var for feminin.
Han ville jeg skulle begynne på en eller annen skole, eller studere noe. Er det ikke opp til meg å ville slike ting?
Han var for macho
Han hadde bare lest en bok i hele sitt liv.
Han pratet bare om seg selv.
For slapt håndtrykk.
Han finnes ikke.

Det er ikke uten grunn til at kroppen reagerer på enkelte mennesker med å koke hormonsuppe der hjernen skulle vært. Noen ganger er jeg helt sikker på at den kjemi som oppstår mellom to mennesker, også kalt forelskelse er utelukkende konstruert for å usynliggjøre den aktuelle partnerens små og store skavanker. Dog er det visse ting, noen av dem nevnt over her, jeg håper jeg aldri vil lære å overse uansett hva slags følelser vedkommende måtte bringe frem i meg ellers.

Jeg har tegna

Og denne gangen er det ikke en skalle for en gang skyld, men andre deler av skjelettet. Og det slo meg at hadde colaflaska virkelig vært formet etter damekroppen ville det vært en skikkelig freak of nature, eventuelt “of aspartam”.

Og jo, det gikk akkurat opp for meg at jeg burde la det jeg lager stå ukommentert av meg. Det er ikke bare en som har kommentert at hvis jeg fortsetter sånn vil jeg ta fra meg selv muligheten til alle videre kommersielle oppdrag.

Klikketiklikk. Den ser bedre ut med svart bakgrunn.