Det hender jeg får vite langt mer enn jeg trenger

Jeg var på kafé med en venn jeg ikke har sett på lange tider.
Først: Pratprat, hei så hyggelig, lenge siden, hvordan går det og hva driver du med for tiden, osv,

Og brått plutselig sladder:

Venn1 åh å! Har venn2 forresten nevnt blaa?

Jeg: Jeg, nei, hæ? Hva blaa?

Venn1: Åneeei, hun har ikke sagt det, jeg som lovet og ikke si noe.

Jeg: Hæ hva da? Fortell!

Venn1: Åkey, men du må virkelig love, du MÅ ikke si det til noen..

Jeg: Hva? Hva da? Fortell… Ånei, jeg vet ikke om jeg kan.. men hva er det?

Venn1: Du må virkelig ikke si det til noen, venn3 må ikke få høre dette, for da skjønner venn2 at jeg har prata..

Jeg: Ånei ånei, dette vil jeg ikke være med på… (Dog veldig nysgjerrig nå) Åh, men hva er det? Hvis jeg ikke bør vite dette så ikke fortell selv om jeg er veldig nysgjerrig.

Venn1: Men det går ikke an å la være å fortelle det nå… Det er venn3s kjæreste.. det er skikkelig vemmelig.. han blablablaa blablabal og bla

Jeg: Uææ ææ neeei! (Angrer nå, jeg fordømmer min nysgjerrighet, jeg skulle ikke insistert på å høre dette, virkelig ikke, dette var mer informasjon enn jeg ønsket.)

Venn1: Venn2 tok han på fersken og hun virkelig aner ikke om hun skal fortelle venn3…

Jeg: Og nå vet snart alle det bortsett fra dem det gjelder… Jeg kan ikke gå rundt å vite dette uten at hun vet. Og nå må jeg møte henne uten å si noe som helst. Faen, burde hun ikke få vite?

Venn1: Nei du kan ikke si noe, da får venn2 vite at jeg har sladra. (For vi driver ikke med sånt, vi liker jo alle og tro vi er for gode for slikt)

Jeg: Svarte! Dette skulle jeg ikke visst.

Og jeg virkelig mente det, dette skulle jeg ikke visst.

Tiden gikk, jeg fortrengte og holdt kjeft og så svært lite til disse menneskene, både venn1, 2 og 3, best det. Kanskje det ikke var så farlig likevel? Men det er virkelig sant at noe informasjon lever man lykkelig foruten.

Jeg glemte det inntil jeg plutselig møtte venn3 igjen og i en tilfeldig samtale på byen sa hun følgende:
Jeg ville aldri vært sammen en mann som blablablaa blablabal og bla.

Oi, tenkte jeg og minnet av bilder ikke ville ha i hodet dukket opp igjen, hun var jo med en som blablablaa blablabal og bla.
Jeg sa ikke et ord, dette ville jeg ikke ta del i, neste gang noen vil sladre om ting som vedkommer mine venner så skal jeg holde meg for øra og si “LALALALALA”

Og du lurer kanskje, hva er egentlig “blablablaa blablabal og bla”? Nei det får du ikke vite, det skal jeg ikke si, jeg har aldri fortalt dette til noen og har ikke tenkt nå heller.

Jeg har tegnet en ape

Jeg var fornøyd, endelig begynte det å ligne på noe så kommer en venn av meg og sier;
“Haha! Du har tegnet en ape!”
“Heh, ape? Det er et menneske i oppløs…”
“Nei det er en ape!”

Og dermed så jeg det også.

Sånn ser den ut akkurat nå
For litt siden så den sånn ut.

Ensom og desperat

Han hadde eldet over natten, luggen som hang ned i øynene var grå og trekkene druknet i rynker og linjer. Jeg klarte ikke gang å se om det en gang hadde vært et attraktivt ansikt der. Det eneste gjenkjennelige var nesen som fortsatt buet svakt oppover, hvordan kunne dette skjedd så fort?
Møblene var også nedslitte og rommet bar preg av en tung innesperret lukt, støvlaget hadde lagt seg tung langs alle karmer og kanter og jeg hadde falt dypt ned i sofaens sittegrop.

Vi satt side om side da han strakk en arm i mot meg og skulle til å trekke meg inntil han da kroppen min stivnet;
“Jeg må gå!”
“Hva? Skal du gå allerede?” Hans arm var nære nå.

Jeg forsøkte å smile, love falske løfter med et stivt ansikt.

“Ja, jeg har mye å gjøre…”
“Du kan ikke bare gå.” Sa han.

“Vi kan jo finne på noe en dag.” Det var noe ved han som fikk meg til å lyve, hvordan oppsto denne situasjonen i utgangspunktet? Hvorfor var jeg her?

Jeg reiste meg og gikk mot gangen, men han var rask, den gamle skikkelsen passerte meg med smidighet jeg aldri kunne forestilt meg, det var noe i han jeg ikke hadde sett og plutselig var det bare meg i rommet.

Skoene mine lå i gangen, svarte tøysko hadde ventet lenge på våren. Det var ikke så lenge siden jeg hadde gått ute langs gaten i mild luft og kikket inn i blanke ruter. Jeg stakk foten ned i den første skoen og kjente vårens letthet følge med da han kom tilbake. Gangen var mørk, noe glimtet i hånden hans.

“Nei, du kan ikke bare gå,” sa han.

Døren var en halv meter unna, jo jeg kunne bare gå. Det var ikke før jeg så opp mot han igjen jeg så kniven i hånden, en taggete kjøkkenkniv, jeg kjente en synkende følelse i magen. Ansiktet hans så enda mer herjet ut, han var ugjenkjennelig.

“Du kan ikke bare stikke av sånn.” Sa han igjen. Hele kroppen min var rammet av fallefølelse, klaustrofobi og et inderlig raseri. Med hvilken rett hadde han å holde meg her inne mot min vilje? Med hvilken rett ville ha ta fra meg våren og en gåtur i lette sommersko.

Jeg så på kniven, den var verken skarp eller effektiv, men likevel i stand til å yte stor skade. Om jeg grep om bladet og skjøv den unna, ville jeg nok få en del kutt i hånden, men der var kort vei til døren og noen kutt var ikke dødelig.

Jeg satt fremdeles på huk der jeg snørte skoene og så opp mot han, jeg bestemte meg for å ignorere kniven.

“Jeg må gå nå, jeg har avtaler, jeg sa til min venninne at jeg skulle innom deg først før jeg stakk videre.”

“Gå tilbake til stuen igjen.” Kommanderte mannen, han ignorerte løgnen om at min fiktive venninne visste hvor jeg var. Det var kortere vei til døra enn inn til stuen, gikk jeg inn dit igjen ville rommet sluke meg, jeg ville dekkes av støv og puste inn den samme luft gang på gang.

“Å herregud slutt og kødd! Svarte jeg sint, “Dette er faen meg så utrolig drøyt.”

Det var da min venninne ringte meg og sa vi skulle til Barcelona, så jeg har dessverre ikke peiling på hvordan det gikk. Men jeg våknet opp med en utrolig guffen følelse som fortalte meg at jeg har vært med noen jeg aldri burde tatt i, men kunne heldigvis ikke komme på noe, alt er fint, alt er helt fint

(Men hvis noen lurer kan jeg sikkert dikte en slutt altså…)

Parklunsj, Jehovas Vitner og Amnesty

Jeg spiste lunsj i Vaterlandsparken i dag, jeg tror ikke jeg vil anbefale det. En får ikke sitte i fred. Det er alltid så mange som vil verve en der, om ikke det er noen som bare vil gi deg litt kjærlighet.. Andre tror også at hvis de sier “hæææi” med litt lav luftstemme til alt av hunkjønn vil det før eller siden vil slå an.

En gang tok en venninne med meg inn på en tyrkisk kakesjappe, i området, jeg tror de har over 100 prosent sukker i de kakene, gjerne glasert i enda mer sukker med sukkestrø på toppen. NAM (ironisk). Jeg er sikker på at en eneste liten bit vil etse bort alt av tenner og hvis man sovner med et kakestykke i munnen, vil halve ansiktet være borte neste morgen, en slik kombinasjon av tilsetningsstoffer og sukker med sukkerlake og melis og karamell og hvem vet hva, er ingenting for meg. Men en iskrem kunne jeg alltids prøve, en hjemmelaget is på pinne etter en ukjent tyrkisk oppskrift. Så eksotisk.

Iskremen viste seg å være lang tynn og rar, for ikke snakke om steinhard, det var ikke en slik man bare kunne bite av, men fint måtte slikke på. Så der satt vi, to blonde jenter og sugde på hver vår lange tynne og rare is i Vaterlandsparken, og det føltes bisart. Ikke bare fikk vi oppmerksomhet fra ubegrenset mange menn, vi måtte flytte oss to ganger, der var også en ganske hissig og kranglete svovelpredikant som skulle frelse oss. Vi var synderne selv.
Jeg kasta isen, den var ikke bare lang tynn, rar og steinhard, den var ikke spesielt god heller.

Jeg hadde fullstendig glemt dette og hadde en venninne, en salat og en halvannen time til banen gikk. Vi satte oss sola, godt gjemt bak en politibil og det tok ikke lang tid før første “hææi”-mann dukket opp.

Dette “hææi”- fenomenet er noe jeg ikke oppdaget før jeg flyttet bort fra Majorstua nærmere sentrum. På Fredensborg møtte jeg første “hææi”-mann..

I det han var i ferd med passere meg hørte jeg et “hæææi”
“Eh hei?” svarte jeg spørrende, kjenner jeg deg?
“Hvor skal du?” Spurte mannen videre.
“Hmm til butikken…” Nei, han ligner ingen jeg kjenner…
“Vil du være med meg hjem?”
Nei, han kjenner jeg ikke, jeg gikk videre.
“Hææi”-menn er heldigvis lette å ignorere.

Neste var en eldre dame som fanget oppmerksomheten min med et smil. Igjen tenkte jeg; Er det noen jeg kjenne? Så fikk jeg plutselig for meg at det var moren til en venninne og samtalen var i gang, hun hadde en interessant artikkel jeg burde lese…
Opsideisi.
Det handlet om ungdom.
Auch, jeg er 38 ville jeg lyve, men spurte heller om det var religiøst.
Det var det, det var Jahovas Vitner. Jeg sa høflig nei og hun gikk.

Men de som irriterte meg mest var to representanter fra Amnesty, ikke bare var de så innstendige og pågående, de klarte også med kløkt å skitne til min samvittighet. De hadde alle gufne salgstriks inne. Og det er følgende, inngå en dialog, ta i bruk psykologi. Få kunden til å samtykke på spørsmål, og hvilket sunt menneske kan ikke samtykke i at dødsstraff er primitivt, totalt uakseptabelt og overhode ikke greit? Er den aktuelle kunde enig, vil et følgende nei være uenig, og følgende spørsmål er da; vil jeg melde meg inn i deres organisasjon? Og i følge deres logikk vil et nei fra meg at jeg er for dødsstraff, og ikke bare det, men en dame kommer til å dø i Iran og det er på grunn av sånne som meg…

Til tross for at jeg vennlig ba dem gå, jobbet disse iherdig med å få meg til å få dårlig samvittighet, og som de ”flinke selgerne” de er, skulle de løse dette problemet med samvittighet ved å tilby meg et samvittighetsmedlemskap. Mot slutten stilte en av dem spørsmål nærgående om mine andre organisasjonsmedlemskap.

Jeg hadde en tilsvarende henvendelse fra en snusfornuftig dame fra SOS rasisme, ”Ved å melde deg inn her så får du en anledning til å ta et standpunkt mot rasisme”. Ja for hvis jeg ikke melder meg inn er jeg en rasist.

Hvorfor føler organisasjoner som driver med idealistisk arbeid at de er nødt å ta i bruk slike sleipe manipulative salgsteknikker som konsekvent undervurderer dem de snakker med? Akkurat som om man ikke daglig blir nok bombardert med slik psykologi fra alle kanter.

Og når jeg sier at det var langt mer hyggelig å prate med dama fra Jehovas Vitner fremfor de kjekke fyrene (ja for de var veldig søte) fra Amnesty, da er det noe som skurrer.

Men altså, det er varmt, jeg kan sitte ute og spise lunsj, jeg bør ikke klage.

Hva er dette?

Så mye rart jeg har laget, hva tenkte jeg på da jeg laget dette?

Dette er ikke spesielt gammelt en gang og det bringer ikke frem noen minner, det er ikke spesielt fint heller, har noen lagt denne filen blant mine illustrasjoner for kødd?

Artister jeg liker som covrer …

Rosemary’s Baby av Fantômas. Director’s Cut er en evig repeat CD hos meg. Kan ikke få nok. Og nå drar Mike Patton på turne med Faith No More igjen.

Pink Placebo

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg synes Placebos “Taste In Man” er ganske lik introen til Pink Floyds “Let There Be More Light” (kanskje mest studioversjonen som jeg ikke fant)

Let There Be More Light

(Ingen må ta kontakt med meg for å få meg ut i det fine været, jeg kan ikke, jeg er limt fast i skjermen i hele dag og synes selvfølgelig veldig synd på meg selv…)

Just Because You’re Paranoid…

En gang innkalte lærerne alle elevene til et møte der vi hadde følgende dialog:

− Vi må prate, det virker som det er et problem her.

− Åh er det et problem, hva er galt da?

− Ja, det er det vi nå vil finne ut av.

− Er det noe som har skjedd?

− Det er det vi ikke vet, det er derfor vi må prate om det

− Men noe må det være?

− Ja, det føles problematisk, vi hører jo hva sies og føler på hvordan stemningen er…

− Men hva er det som blir sagt og hva skaper dårlig stemning da?

− Det er nettopp hva vi spør dere om.

Og nei, jeg vet fremdeles ikke hva som var problemet og var mer enn fristet til å kaste diagnoser på visse lærere.

!!ADVARSEL!!

Jeg vil bare advare folk, vær forsiktig, ikke oppsøk steder for sosialt samvær, hold deg unna andre mennesker, de kan være kyniske og kalde og du kan risikere å bli såret.

Det slår aldri feil, med et hvert nytt sosialt medie er det alltid noen som skal fortelle oss hvor farlig det er. Det gjør mennesker kyniske, umoralske og kalde. Jeg tviler ikke på at skriftlig kommunikasjon uten ansikt kan gjøre at evnen til innlevelse og empati svikter hos enkelte, og dette blir gang på gang oppdaget av ferskinger som skal ut og advare verden mot det farlige internettet.

For en stund siden oppdaget Dysthe datingsidene og skapte overskrifter om at nettsjekking kan gjøre deg kynisk og iskald. Og tenk, de forestillingene hun lagde seg om menneskene på nett stemte ikke overens med personen i virkeligheten.

Nettdatesider (og vi kan sikkert slenge inn de fleste andre ymse nettsamfunn og blogger) er også stedet for mytomane, narsissistiske mennesker, som skaper forvrengte bilder av sin egen personlighet (for ikke snakke om folk med usaklige forventninger).

Her advares det egentlig ikke mot kommunikasjonsverktøyet i seg selv, men folk, og vet du hva? Jeg har en tilståelse å komme med; Jeg er et av disse menneskene som det advares mot. Er du sosial på Internett kan det hende at du treffer på meg, jeg er nemlig en lystløgner på nett og jeg har blitt beskyldt for å være mytoman.

Og jeg lyver ikke bare på nett, en gang forsøkte jeg også å innbille en jente at sjåføren får et lite støt hver gang en trykker på nestestopp-knappen på bussen. Hun pleide å være lettlurt, dog fantes det likevel en grense.

På nettet er det mye lettere å lyve, jeg har forsøkt å utgi meg for å være død og den eneste måten jeg kan kommunisere med mennesker på er igjennom teknologi, men folk er ikke fullt så lettlurte så jeg forsøker å moderere meg litt.

Jeg jobber til vanlig i en gigantisk underjordisk hemmelig base med nasjonal sikkerhet/generell spionasje på befolkningen, herfra har jeg tilgang til alle overvåkingssystemer i alle landets vaktselskaper, også overvåkingspolitiet, jeg sitter på det høyeste mest superhemmelige organet og faktisk kan jeg når som helst logge meg inn på akkurat din maskin. Forøvrig er veggene her av flammer og sjefen har horn. Jeg heter ikke Hell for ikke no.

På fritiden driver jeg med gjørmebryting, soumobryting, fotball, boksing og generelt alle harry sportsgrener, jeg ønsker meg egentlig silikon og er konstant på slankern, spirulina er i skuddet, jeg spiser krom og digger Michael Jackson.

Jeg er også en samler, først og fremst har jeg en stor samling av fargesprakende blomsterkjoler og perleøredobber, jeg har store krokker med kjemikaler som jeg pleier å stikke hode nedi når jeg vil ha hvitt hår og ja, jeg tar selvfølgelig jevnlig permanent.

Og ikke minst, jeg samler på guccifeminister, de pleier jeg å skyte, flå og lage håndvesker av. Jeg er trendy må forstå, for det er hva alle snakker om eller hva? Guccifeministhåndvesker?

En mer velkjent løgn som sikkert flere har hørt er at jeg er stygg og hårete, siden jeg elsker å skuffe folk skal jeg nå klarne opp i denne løgnen, mitt hår er kun på hode og det er bleket.
Ellers fortalte jeg senest i går til en mann at jeg mest av alt liker stygge perverse menn, Quagmire er en våt fantasi.

Konseptet er å lyve og tulle så mye at sannheten står frem som det mest absurde og jeg har lært meg at hvis jeg forteller sanne historier, vil folk ta meg for å være mytoman. Hvis man balanserer akkurat riktig er løgner litt mer troverdig enn sannheten, forøvrig gjør jeg alt annet enn å balansere, jeg fjaser.

Dette kommer til å skje

Jeg har intet å gi, intet å si og jeg har ikke vett til å stoppe. Så enten vil jeg

A) Fortsette å fylle opp denne bloggen med lite gjennomarbeida svada, bare enda mer.
B) Langsomt la den dø ut til jeg plutselig vender tilbake
C) Hva er egentlig forskjellen mellom A og B?
D) Putte inn noen bilder og illustrasjoner nå og da akkurat som før.
E) Nei jeg har ikke vett til å stoppe i tide.
F) Ikke har jeg forstått konseptet punktlister heller…

Det er ikke en gang vits å tenke på å legge ned da jeg om noen måneder helt sikkert igjen vil oppstå under et nytt nick og ny domene. Så jeg får heller bare gå ut bloggeoffisielt å si at jeg kjører på tomgang her mens jeg venter på bedre tider.

Jeg har ikke overskudd til å engasjere meg i Viktige Ting så det kommer jeg ikke til å gjøre og jeg kommer ikke til å unnskylde meg. Det er det hyggelige og fine med og ha et liv utenfor bloggen, et hvilket som helst liv.

Så det er bare å skru ned dine skyhøye forventninger (for det har du jo selvfølgelig, eventuelt en barnslig trang til å fortelle meg at jeg/min blogg, det er jo som alle vet ikke forskjell på blogg og person, er eller alltid har vært betydningsløs). Om du lenker hit er jeg takknemlig, men stiller du høye krav til din lenkeliste vil jeg anbefale å la være.

Ellers viser feedleseren over 3000 uleste blogginnlegg jeg vet lite om hva som skjer og jeg lurer litt på hvordan jeg skal forholde meg til andre bloggere. Jeg har forstått at det er en høy sladrefrekvens i lukkede fora.

Må jeg forholde meg til andre bloggere? Jeg vil si nei. Kan alt, må ingenting.

Vil jeg? Ja, det hender, noen er veldig okey å forholde seg til. Noen skriver også bra. Enda flere er og skriver som store dasser, det er derfor veldig viktig og ikke valse rundt i feil fora. Nettavisenes kommentarfelt er et godt (og feigt, det tøffe ville vært å bruke en blogg) eksempel for feil fora. Slikt bør jeg ikke lese.

Liker jeg når en blogger skriver ”vi bloggere”?
Nei. Jeg er ikke med i det ”vi-et”. Bare glem det. Jeg har en PC, du har en PC vi kan å bruke et publiseringsverktøy, thats it. Men jeg er åpen for at en igjennom nett kan finne tonen og mennesker med felles interesser på godt og ondt. Jeg tenker for eksempel på å legge ned bloggen og bare ha en design og gravlundblogg (ikke i ett da, eller vent det har jeg jo…), men så vet jeg hvor dårlig jeg er til å oppdatere sånt.

Er bloggere en stor vennegjeng og familie?
Kanskje noen små miljøer her og der, men ellers 100xNei. Jeg forholder meg ikke til de bloggene med for mye ”intern”-kommunikasjon bloggere mellom, sånt har man twitter for.

Når jeg leser rundt helt tilfeldig hender det at jeg tenker; ”Fy svarte, så mange ekle folk det finnes”. Dette er dumt da jeg er et menneske av det slag som forsøker å ligge unna herlige nedadgående følelser som irritasjon og frustrasjon. Jeg er ikke av det slaget som koser meg med en god krangel eller synes hakking mennesker i mellom er en grei adferd. Det er mye lettere å irritere seg over folk på nett enn IRL og sånt krever for mye, jeg vil bruke energi på ting som føles bra. Under de svarte klærne er jeg en fargeglad hippie. Peace$Love. (jeg vet ikke forskjellen på $ og &)
Og når jeg skriver ting som dette vet jeg at feil mennesker vil føle seg truffet, og at det er en store fare for at mange synes jeg er et nek, det kan jeg dessverre ikke gjøre noe med. (buhu)

Andre igjen gjør meg nysgjerrig. Alt i alt liker jeg best å kommunisere med mennesker ansikt til ansikt over en kopp te, middag eller øl, med mindre de er veldig ekle. Jeg rett og slett liker mennesker bedre på den måten (med mindre de er helt ufordregelige) og jeg undrer meg ofte over den harme det skrevne ord kan bringe frem. Selv sier jeg mye med et smil og humor, ikke minst, det er det forståelig nok ingen som får med seg her, folk tror jeg er sur, krass eller tøff i tryne, det forstår jeg ikke, jeg har det ikke i meg, jeg er rett og slett snill og tar avstand fra folk som generelt bare er ubehagelige. :) :) :)

Jeg har både lyst til å være her og å melde meg helt ut samtidig, jeg føler blogging spiser opp tid jeg kunne brukt til andre kreative prosjekter og klarer ikke å bestemme meg for om det krever mer enn det gir.

Godt jeg har funnet twitter, det er en grei måte å forholde seg til ukjente og bekjente. Du kan følge meg her.

Kort: Min blogg vil antageligvis fortsette å være som dette innlegget, lite fokus og full av avsporinger, jeg fraskriver meg med dette all kvalitetsansvar for det jeg poster.
En dag snart skal jeg fortelle om den nye kjolen min, den er kjempefin med sommerfugler på…