Pink is the new black

Jeg tenkte jeg skulle myke opp mitt ellers så harde ytre&indre. ☺

Kos!

Oppdatering 01.04.2009 23:02

Ganske åpenbart en spøk, jeg vet, men noen ganger er det likevel humor og bare teste ut andre stilarter selv om det gjorde litt vondt for øynene.

Artister jeg liker som covrer …

Marilyn Manson og denne passer godt sammen.

Generell hygge

De store plagåndene i bofellesskapet aldri den som innimellom glemmer å tørke bort smulene ¨på kjøkkenbenken. Det er den som kaller inn til møte på grunn av det.

Støykilden i borettslaget er ikke den som en gang glemte å smekke igjen døren eller spilte for høy musikk en lørdagskveld. Det alle de sure og tverre lappene fra den som foretrekker syting fremfor direkte tale.

Den som gjør arbeidsplassen utrivelig er ikke renholderen som overså en hybelkanin i et hjørne eller to, men de som lager et tema og en sak ut av det.

Et stikkord er fleksibilitet og hvis noe med grunn irriterer er det så lett å si i fra på en grei måte. Det er noe annet hvis det å si i fra ikke hjelper.

For en stund siden kom noen på døra og skjelte meg ut fordi det hadde blitt stjålet en snømåke og noen potteplanter fra oppgangen.

Snømåken sto ute i bakgården og den eneste som var i bygget var visstnok meg, bakgården er ikke lukket, jeg var inne, den var utenfor. Jeg befinner meg ganske nært Oslo sentrum. Dette er fakta, det at man har to sannheter gjør det aldri legitimt eller korrekt å dikte opp den tredje “sannheten”.

Potteplantene var i oppgangen, de forsvant i løpet av sommeren, de var store og tunge, hvorfor jeg skal putte slike inn i min lille leilighet vet jeg ikke. Der har de ikke plass, ikke har jeg ork til å løfte rundt på noe som er så stort heller og jeg har ingen interesse for planter annet enn trær og de skal vokse ute.

Det har blitt stjålet ting fra den lille leiegården lenge før jeg flyttet inn, stikkordet er at det er sentralt og åpent alle veier inn. Løse deler har en tendens til å forsvinne da.

I det hele tatt, ingenting av det de antydet hang på greip, men jammen hadde de evne til å tenke konspiratorisk og ikke spesielt vett til å holde paranoiaen for seg selv. Og jeg har vært barnslig langsint på grunn av dette, jeg er veldig dårlig med å takle urimelighet. Jeg er en tålmodig. samvittighetsfull og samarbeidsvillig dame, dette må ikke misbrukes med urimelighet og generell slemhet.
Så ja det er fullt mulig å bli fly forbannet uten at man føler seg truffet av anklageren. Det at noen kaster ut beskyldninger er surt nok i seg selv.

På toppen av det hele repeterte sinnadamene gang på gang at de syntes det var viktig at det skulle være hyggelig i den lille gården vi holder til i.
Det synes jeg også, men likevel virket ikke som vi var enige.

Folk som henger opp sure lapper snakker også om hygge, de som klager på vaskefolk er veldig opptatt av hygge, det gjør også de som lar seg overdrevet irritere av bagateller og brødsmuler. De vil gjerne at det skal være hyggelig rundt dem alle som en.

Jeg synes ikke “hygge” er spesielt hyggelig. Jeg synes slike folk sliter med noen antisosiale trekk og så har de liksom lov til å herje rundt med andre fordi de har noen smålige skrevne og uskrevne regler på sin side.
De burde jobbe med seg selv eller bare flytte et til sted på landet, der de kan holde alle flater blankpussede hele tiden og ingen vil noen sinne tråkke inn med sølete føtter. Der kan de leve helt alene med all sin ufordragelighet og hygge.

Jeg liker alenestunder og ha folk rundt meg, det å ha mennesker rundt seg krever fleksibilitet, folk flest er stort sett ganske mangelfulle.

Dukker

Jeg har aldri vært en guttejente, jeg var en dukkejente. Nei, ikke en slik en som ville være en dukke, men en som lekte med dem. Jeg vet, det er en lavstatusleke og jeg er ganske usikker på hva det kommer av, for det er i høyeste grad noe som holder en kreativ og aktiv. Peter Jackson har lekt med dukker, det gjør også Tim Burton. Mange kule folk er fascinert av dukker.

Så dere damer som hevder dere var/er guttejenter, dere kan bare henge i trærne deres, benekte deres kjønn og leke aper ut livet for alt jeg bryr meg. Jeg var heldig og privilegert og forsynte meg grådig fra alle sider, og aldri noen gang har en dukke forhindret meg i å klatre i trær, være aktiv, eller bygge hytter, det har ikke en gang forhindret meg i å leke med gutter. Jeg trengte ikke en gang hevde jeg var en av dem for å være med, det må ha vært flaks…

Jeg var en samler og hadde dukker i alle varianter. Min aller første het Ingenting. Jeg husker det veldig klart; jeg var under fem år og forsøkte å formidle at denne dukken ikke hadde noe navn og skulle ikke ha det heller. Så dukken ble til min store fortvilelse hetende Ingenting.

Siden fikk jeg skrikedukker, snakkedukker, barbiedukker, negerdukke (ja, det var det de het, grøss og gru) babydukker, med langt hår, uten hår, i kjoler og i snekkerbukser. Dukker som beveger munnen når de snakker, dukker av tøy, dukker av plast, myke på midten, harde hele veien, stygge dukker, fine dukker. Anatomisk korrekte babydukke (fysvarte den var stygg) og en hel barbiefamilie kalt ”Heart Family”. Jeg hadde små dukker i dukkehus, og lagde små møbler og klær til dem, huset hadde til og strøm og lys i små lamper og det var godt for jeg fikk ikke lov å ha telys i dukkehuset.
Jeg hadde også hånddukker og en liten dukketeaterscene. Jeg sydde dem selv og lagde klær til dem.

Jeg var en samler og en mat materialistisk liten pike, det manglet heller ikke på tilbehør. En knallrød barnevogn, et hus, små stoler, seng, bord, klær, hårbørste, sminke. Dukkene hadde langt mer gjenstander enn hva jeg hadde som baby.

Dukkene var godt brukt og hadde alle slags funksjoner, de var solide, de kunne herjes med, skamklippes, kles om eller man kunne ta dem med oppi trærne og leke de var små aper. Man kunne kaste dem veggimellom, banke dem opp, kjæle med dem, leke mor og barn, miste dem, ta vare på dem, drukne dem, de kunne ta hvilken som helst rolle, være hvem som helst.

Porselensdukkene var de mest forseggjorte, de hadde skikkelige sko med skolisser og en fin liten brun såle, små strømper med blonder og en kjole av hvite blonder, en liten fin hatt på toppen.

Jeg hadde flere av dem, den fineste var hvitkledd fra topp til tå, de var alle like urørlige, men hun mest av de alle. Dukken hadde roser i kinnende, hvit hud, leppene var malt rosa. En vever liten prinsesse som tatt ut fra et annet århundre.
Jeg våget ikke en gang å kle av og på henne, dukken var så skjør der den sto med lyse lange korketrekkere. Jeg visste også at hvis jeg noen gang dro en kam igjennom håret ville frisyren gå i stykker for alltid.
Dukken var direkte skummel, som tatt ut av en grøsserfilm

Det var ikke annet å gjøre enn å stramme en løkke rundt halsen og henge henne ned fra taket. Der kunne hun henge som en morbid påminnelse om hvor gørrkjedelig og døll hun var. Ikke noe å strebe etter med andre ord.

Artister jeg liker som covrer artister jeg liker (4)

Og her synger hun Soul Kitchen (som jeg allerede har posta)

Du skumle menneske

Du skumle, skumle menneske, du som aldri har en løs søm i dine perfekte drakter, du som er striglet og aldri snubler i ord når du snakker, du som alltid vet hva du skal si, du som deler mennesker inn i kategorier etter fargeskalaene vår, sommer, vinter og høst.

Du ja, du er som tatt ut av dem verste horrorhistorie jeg kan tenke meg, du kjøper egen krem til neglebåndet i en tube med syv milliliter for 287,00 kroner, og vet nøyaktig hvilken dato maskaraen går ut på, hudkremen din er dosert i bitte små ampuller til kr 3,99 pr stk importert fra Japan, du har en egen liten krem for huden mellom fingrene og du er på navn med neglepleieren din.

Du tar alltid drosje til frisøren, har ansatt en egen person til å vanne plantene dine, du har aldri dårlig mage og ingen har noen sinne sett deg nyse. Du har ikke ordforråd til å snakke om kroppslige avfallstoffer og du smiler absolutt alltid. Du har tenner som den berømmelige hvite perlesnoren mens mine sitter hulter til bulter plassert helt tilfeldig rundt i munnen og du er hyggelig selv når jeg prøver å ignorere deg. Du er også en skuespiller med så fantastisk talent at nesten klarer å bli overbevist om du er oppriktig.

Det flaueste du har gjort i hele ditt liv er å nesten snuble da du en gang gikk med stiletter på brostein, du ringer aldri kjæresten en gang for mye, går aldri ut med menn som får utbetalt under 600.000 i året, du spiser aldri annet enn salat til lunsj, abonnerer på fire forskjellige aviser pluss Morgenbladet og fem dameblader, du går på teater en gang i uka og trener hver eneste dag.

Kjæresten din ringer antageligvis inn på homolinja der han lytter på andre menn stønner for han tør ikke si noe selv og du bruker dine søvnløse netter på redtube hvor du ser asiatiske damer blir dobbeltpenetrert i sterile omgivelser.

Jeg jobbet en gang på fotolabben der de fremkalte bilder og side ved side av lekende barn tok mennesker som deg bilder av ekskrementene sine som de smurte utover kroppen på sin elsker og stakk vedkommende til blods med nåler. Andre saker igjen gikk rett til politiet, folk kan være utrolig dumme når de dokumenterer sin kriminalitet. For alt jeg vet kan du være den jeg leser om med gru og ubehag, den som popper katteøyne ut med vinopptrekker. For sånne folk finnes og de er vemmelige, jeg liker dem ikke og du er så ubegrenset creepy så jeg vet at du må være en av dem.

Hvis jeg noen gang skal forfatte en grøsser skal du få hovedrollen med temaet å være sosialt utilpass og gjett om du skal lide på ditt eget lille creepy vis. Det verste er at jeg sikkert har noen av dine skumle trekk selv, bare ikke så karikert selvfølgelig. Også er jeg selvfølgelig litt fascinert, på samme måte som jeg lurer på hvordan folk klarer å la seg underholde av mennesker som blir voldtatt av større objekter på film, så lurer jeg på hvordan du klarer å puste og å bevege deg uten at noe på deg faller av og går i stykker, du er bare ikke sann.

Jeg har tegnet blomster

Sorry, du kom sikkert hit for å lese om sex også får du bare dølle blomster, stakkars. Jeg har også laget en variant i pastell.

Artister jeg liker som covrer artister jeg liker (3)

Og noe helt annet; Spike og Angel diskuterer BG avslutningen

Du kan ikke rømme, du kan ikke gjemme deg

Jeg kan snike meg unna det aller meste, jeg kan gjemme meg for baksnakkende menn ved baren, vaskeglade damer, snedig rar listemusikk, påtrengende ekspeditriser, solarium, goa trance, danskebåten, dameblader, uhyggelige bloggere, puber som stinker piss, konforme feminister, politikere flest, norsk film, strykeorkester som spiller Marilyn Manson, denne mannen her, ekle kronikker, konsumbloggere, FHM, interiørmagasiner, Smuget og alt jeg ikke liker.

Men uansett hvilken liten krok jeg oppsøker, uansett hvor jeg befinner meg eller hvem jeg er sammen med vil jeg støte på damen ved kafébordet, mannen ved baren, kollegaen som forteller meg jeg er hyggelig og ikke som andre jenter for de er ikke alltid så greie. Menn er mye enklere å ha med å gjøre, det er nesten så jeg får inntrykk av at jeg er like real som en mann.

Jeg smiler til det todelte komplementer og forteller at vedkommende er hyggelig, men at jeg ikke har samme erfaringer.

Jeg setter pris på å høre at jeg er en trivelig person, men jeg er ikke like entusiastisk for å høre at jeg tilhører en gruppe som noen åpenbart mener består av mindre hyggelige personer. Det hjelper ikke en gang at jeg blir betraktet som ”bedre” enn denne grupperingen, jeg liker det fremdeles ikke. Jeg er altså hyggelig til tross for mitt elendige utgangspunkt.

Jeg forstår at slike uttalelser er basert på egne personlige erfaringer og de kan jeg ikke tale i mot, men jeg synes uansett at folk griper til veldig lite gjennomtenkte årsaksforklaringer og mener at deres grunnholdning burde bearbeides en smule. Skal jeg for eksempel begynne å karakterisere menn flest etter hvem som f.eks. topper voldtektsstatistikkene? Nei menn er visst ikke så veldig reale de heller.

Jeg undrer gang på gang; hvorfor har en slik tankegang hvor en automatisk gir mennesker egenskaper etter kjønn/hudfarge/hvaennduerfødtsom så stor gjennomslagskraft?

Det er ikke slik at noe blir mer sant eller har større tyngde bare det blir gjentatt mange nok ganger.
Det hadde vært mye mer behagelig å møte verden, folk hadde blitt så mye lettere å ha med å gjøre om en bare kunne legge av seg denne tankegangen. Da kunne man til og med sluppet mennesker som Siv Jensen i maktposisjoner og en uggen ambulansesak.
Verden hadde blitt et bedre sted.

En innpåsliten dame

En dame i butikken gikk meg på nervene, hun var ikke et stort troll, heller ikke direkte kjip og hun sa ikke så mye, men det hun sa hørte ingen steder hjemme.

Det begynte på trikken da jeg oppdaget at kjolen var på vrange, jeg har ingen skam i livet, så flau blir jeg ikke. Det er ikke døden om noen skulle se en søm, men litt irritert ble jeg på meg selv; noen ganger hadde det vært fint å være hakket mer forfengelig og faktisk sjekke seg selv i speilet før man tar turen ut.

Så der var jeg i sentrum med en kjole på vrange, det var ikke et stort problem og man måtte nok være ganske nære for å se sømmen, hele det faktum at kjolen var gjennomsiktig var nok litt mer øyenfallende, dog var jeg godt tildekt ellers, jeg er jo en anstendig pike.

Dette var heller ikke et uløselig problem for er det noe sentrum har mye av er det små rom for omkledning, der er også speil fra gulv til tak, sentrum er et sted for narsissistisk hygge.
Dermed gikk jeg inn i den lille kjolebutikken og møtte en skikkelig møkkadame.

Jeg har funnet en liten kjolebutikk hvor eieren hvisker søte priser i øret mitt bare for meg og jeg tror han så gjerne. Noen ganger er det godt å la seg lure. Jeg har også lagt meg merke til at ved å late som jeg ikke er interessert daler prisen raskt nedover. Så der står vi og jatter og begge vet at det hele er et spill, men det fungerer, jeg innbiller meg at jeg får noe ut av det.

− Jeg har fått inn nye kjoler sa mannen og viste meg et produkt jeg ikke kunne leve foruten, han er dyktig, etter et besøk vet han hva jeg vil ha og jeg glemmer det faktum at jeg egentlig bare skal fikse mitt antrekk og at jeg kanskje heller burde funnet veien til et av de større kjedebutikkene der ingen ville prøve å påvirke meg i noen retning.

Jeg og butikkeieren har altså funnet tonen, den unge damen som vokter prøverommet derimot slår meg i bakken med sin frekkhet.

Jeg har tidligere beskrevet en aldeles guffen prøveromsituasjon og er det er ikke et sted jeg oppsøker for moroskyld. Jeg vet mange bruker mye tid inne på slike små rom, og ikke for å være arrogant, moraliserende eller nedlatende, men jeg vil heller anbefale slike damer og menn og f.eks. onanere i stedet. Hvis man først skal elske seg selv mener jeg, for i motstetning til shopping kan det føre til en utløsning.

Så der sto jeg noe anspent og forsøkte å vurdere hvordan dette plagget satt på meg fra alle vinkler. Jeg syntes lyset faller feil og ble oppmerksom på at jeg kanskje kunne trengt en tur til frisøren igjen snart og alle andre ser så mye freshere ut enn meg, i det hele tatt, jeg koser meg ikke. Jeg er i ferd med å gjennomgå en fordummelsesprosess og hvis jeg følger tankene for langt risikerer jeg å bli et ensporet nek som bruker mesteparten av tiden på å tenke på hvordan jeg ser ut og hvis eneste hobby er sminke og klær.

− Hvordan går det med deg? Har du fått på deg kjolen? Spurte damen litt for nære gardinen som skiller meg fra butikklokalet. Jeg kunne latt være å svare og ignorert henne, men da ville det fort komme oppfølgerspørsmål som ”går det bra der inne?” og kanskje hun til og med ville kikke inn og jeg klarer ikke slike nærgående folk.

− Jo da, det går bra, svarte jeg.

− Har du fått på deg kjolen? Hun virket ikke engasjert, spørsmålet kom på automatikk som om hun var pliktig å følge meg opp.

− Jo da, svarte jeg og visste hva som ville skje
.
− Få se! Spurte damen.

Å yeah, tenkte jeg misfornøyd, jeg og henne er venninner, hun vil se meg i den nye kjolen, det er hun sikkert oppriktig interessert i. Jeg visste av erfaring hvor pågående slike er og har nærmest gitt opp og slapp henne inn; ja vel, la oss drøfte dette sammen, hvordan ser kjolen ut på meg mon tro?

− Å den kjolen var kjempefin på deg! Utbryter min nye ”bestevenninne”.

Selvfølgelig var den kjempefin på meg, hva annet skal en dame som skal selge meg en kjole si? Det spiller ingen rolle hvordan jeg faktisk hadde sett ut, det ville fortsatt vært kjempefin.

Innpåsliten lekte dama en slags venninne og jeg var en smule utilpass. Er det derfor damer shopper i lag slik at de kan stå sammen mot slike ekspeditriser? Men jeg kan ikke handle klær med venninner da vi psyker hverandre ned, ut av butikken og inn til nærmeste pub i stedet. Det kan være mer en kjempekjedelig å shoppe.

− Jeg liker ikke utringningen, svarte jeg, jeg hadde et stort behov for å dempe hennes ”entusiasme”.
Stoffet som liksom skulle dekke brystet hang utenfor puppen.

Og det er da damen vipper meg helt av, hun sier følgende:

− Det har noe med ditt eget selvbilde og hvordan du ser på deg selv.

Det er altså ikke plagget, det er meg!
Hva har selvbilde mitt med alt dette å gjøre? Vi snakker om en kjole her, ikke kroppen min.

− Det har noe med hvordan jeg ser på meg selv ja.. Gjentar jeg ironisk og lukker igjen gardinene som skiller oss. Nok ”venninneprat”.

Logikk fra helvete; Egentlig vil alle vise hud hele tiden men tør ikke fordi de har liten selvtillit. Egentlig er grunnen til at jeg ikke går naken på gata liten selvtillit. Egentlig er grunnen til at jeg ikke vil diskutere en liten kjole og en utringning med en fremmed frekk kjerring liten selvtillit. For alt med min selvtillit henger klart i sammen med mitt ytre. Det er klart. For hadde jeg hatt god selvtillit, ville jeg jo vist meg frem ikke sant.

Jeg tenker mer sånn at intens bekreftelsesøke fra alle og enhver heller understreker det motsatte av god selvtillit

Det har ikke noe med hvordan jeg ser på meg selv å gjøre, men smak og behag. Det er alt. Hvorfor sa jeg ikke det?