Det er så godt å ha draget…

Det var en gang tre karer som skulle til puben og drikke seg full, Roy, Ronny og Roger, den ene større og bredere enn den andre.

Men nå tuller jeg litt, for der var jo så klart flere, puben var stappa, der er langt flere enn tre øltørste menn på en fredagskveld og de har selvfølgelig ikke bare lyst på øl. Dessuten har jeg ikke lyst til å fortsette historiens gang, for da er det i så fall jeg som er det store stygge trollet som blir stanget ned til slutt og det er ikke tilfelle.

Inn kommer Hell og blir fort ledet til bordet til Roy, Ronny og Roger, der var også noen fler, en med ettersittende klær og fine armer og en annen som aldri ville ta av seg frakken. Kanskje det er like greit, man vet aldri hva menn med lange frakker ikke har under.

Jeg ble ønsket varmt velkommen og måtte ikke en halv gang anstrenge meg med å finne på noe å si
Du skjønner steder som det har ikke overflod av damer, noen ganger er de knapt å skimte noe sted, jeg har flere ganger tatt meg selv i å undre; drikker ikke damer øl? Hører de ikke på rock?
Jo det vet jeg at de gjør, men hvor er de?

Jeg satte meg ned med mitt nye manneselskap og lurte fort på om jeg hadde havnet i galt selskap.
Roy lurte enkelt og greit på hva en dame som meg gjorde på et slikt sted.
Jeg lurte som sagt litt selv.

Ronny fant plassen ved min side, han fortalte om alt det gale han har gjort; Du skjønner, jeg har nettopp sittet inne.
Jeg må innrømme at jeg er en enkel pike og rygger litt tilbake når menn har et rulleblad som de skryter av. Denne dama søker ikke et oppusningsobjekter, derimot så styrer hun litt unna slike.

Roger vaklet litt på stolen, hjelpe trøste klokka var jo bare åtte, jeg var på min første øl mens Roger derimot hadde begynt tidlig og muligens gitt opp hele sjekkingen. Han plasserte hånden på låret mitt og sa:
Hallå! Kan jeg få se på puppene dine?

Mannen med den lange frakken sa han fikk utbetalt femtitusen i måneden, men hvis han jobba fulltid ville det være hundretusen.
Jeg må si det var en snedig åpningsreplikk og sa vel noe sånt som ”åja..” Min entusiasme lå på minussiden.

Her hadde jeg sjansen, her var den rike mannen jeg ønska meg, men det var liksom ikke så fristende når det først sto der av en eller annen mystisk grunn.

Han høye mørkhårede med ettersittende klær sa svært lite selvfølgelig, bare han fikk ølen sin var han fornøyd og det var umulig å prate til han da jeg stadig ble avbrutt.

Akk ja, sånn er naturloven. De jeg ikke vil ha er alltid tilgjengelige, mens jeg ikke en gang klarer å snakke til de som er attraktive.

Og gjett hvem av disse jeg var vitne til plukke opp en dame fra baren her om dagen?

(Her bør teksten egentlig stoppe)

Dagen etter fikk jeg høre det vanlige: Men Hell, du er privilegert, tenk deg å kunne velge å vrake i menn, du kan ha sex med forskjellige partnere hver kveld. Du må slutte å være så kravstor.

Så fantastisk, jeg kan velge og vrake i halvalkoliserte menn hvis eneste hobby er å se på porno og å drikke altfor mye alkohol hele tiden. Å så privilegert jeg er.
Eller skal man ha en annen tilnærming? Mannen er bare en kukbærer og det er ikke stativet det kommer an på, kuk er kuk.

(Åkey nå ble jeg litt kvalm og hvis du også har lyst til å bli litt kvalm, kan du sjekke ut denne, hva er det der?!)

Organdonasjon

SV vil at leger skal kunne disponere organene når du dør, med mindre en selv aktivt sier nei
.
Jeg har tenkt på dette med organdonasjon mange ganger, også dette med å donere kroppen til forskning, rett og slett fordi det jeg føler ikke helt står i samsvar med mitt syn på døden.

Jeg klarer ikke og orker ikke tanken på at fremmede skal ta i min kropp, jeg setter meg selv utenfor kroppen når det må skje. Dette gjelder heldigvis ikke i forbindelse seksuell kontakt med partnere jeg har valgt selv.
Dette gjelder all kontakt med helsevesenet der er jeg ikke annet enn en stor kjøttklump, det bør jeg sikkert helst være, for det skal ikke være personlig, men jeg liker ikke situasjonen i det hele tatt.
Men ikke misforstå, dette er ikke traumatisk vondt&vanskelig, må jeg så må jeg, men jeg liker det ikke.

En gang ble jeg stoppet i tollen fordi mannen jeg gikk sammen med hadde langt hår, jeg måtte kle av meg alle klærne mens en fremmed kvinne stilte ubehagelige spørsmål, dette gjør de for se mine psykologiske reaksjoner og å ”lese meg”. Jeg har aldri helt taklet det å få stilt spørsmål ved mitt verdisett og å bli mistenkeliggjort, pluss at jeg i tillegg mot min vilje måtte kle av meg helt naken foran en ukjent. Dette opplevdes som et overgrep.

Altså jeg klarer ikke på at fremmede tar i den levende kroppen min. Og nå i levende live liker jeg heller ikke tanken på at noen skal kutte i den når jeg ikke lenger eksisterer, det vil si kroppen er jo der, men jeg finnes ikke lenger.

Min bestefar donerte sin kropp til vitenskapen, alt jeg klarte å se for meg var en haug med harry legestudenter med svart humor leke og tulle rundt med hans organer. Jeg fant det hele ubehagelig og ble nesten lettet da han i stedet ble kremert.
Dette er irrasjonelt.

Når jeg er død er jeg ikke i stand til å tenke disse tankene, da er det ikke lenger noe meg som kan føle det jeg nå føler, da er det som er igjen av meg, kjøtt og bein. Det jeg føler nå er ikke lenger relevant.

Men uansett hvor irrasjonelt det er og hvor mye jeg er klar over det, om det for meg i levende live får meg til å føle meg bedre å vite at ingen kommer til å få denne kroppen til disposisjon etter min død, så greit nok. Men jeg synes ikke det jeg føler ikke samstemmer med mitt syn på døden.

Det føles heller ikke prinsipielt riktig at stat eller noe annet automatisk har eiendomsrett over noe menneskets døde legeme. Samtidig blir slike prinsipper små når en kan redde liv.

Personlig har jeg lyst til å kremeres, smuldres opp og bort, så vil jeg at de skal spille Black Sabbath på begravelsen min. Men når jeg først er død spiller det ingen rolle hva som egentlig skjer så lenge jeg lever med den overbevisningen nå (men det er ikke så veldig viktig for meg).

Dette kan være et ømtålig tema for mange og man har sine grunner til å reagere, jeg sier bare at det jeg selv føler er irrasjonelt i forhold til at jeg gang på gang ytrer at døden er endelig, over og slutt, dermes synes jeg ikke min øyeblikkelige reaksjon står i forhold til det jeg tenker om døden. Jeg er en gravlundturist, jeg lager selvportrett av meg selv som død, jeg liker å se på gamle knokler og hodeskaller. Jeg liker det mørkt.

Kan mine organer redde liv så skal ikke jeg la mine irrasjonelle følelser stå i veien, kjør på!

Sigrun har blogget om saken, der er også lenker til andre bloggposter om organdonasjon.

Rimmer, rusty trombone & boston pancake

Jeg er så glad for at urbandictionary.com eksisterer. Den ordboka har vært til god hjelp mange ganger. Jeg er så uskyldsren og er ikke bestandig bevandret i de mest harmløse slanguttrykk, spesielt ikke de fra pornoen.

Da jeg mottok tekstmeldingen ”do you squirt?” (ikke spør) var jeg i ferd med å spørre karene i rommet hva ”squirt” betyr, og selv om jeg ikke har noen skam i livet er jeg kjempeglad for at jeg ventet til jeg kom hjem med å sjekke det. Det er sikkert åpenbart for mange, men når meldingen kommer dalene ned fra ”ingensteder” blir denne dama litt forvirra (se jeg er rene uskylden).

Jeg ville fått et forklaringsproblem. Hvorfor dukket det ordet opp på min telefon, hvem tekstet jeg egentlig med og om hva? Og dette drev jeg altså på med under bandøving…?
Og hvis noen faktisk lurer, nei jeg gjør ikke det.

Jeg lurte på det samme da jeg første gang kom over ordet rimjob, jeg leste det i en bloggeprofil av alle steder og det passet ikke helt inn i sammenhengen heller. Ikke noe galt i det, folk har forskjellige interesser, fyren likte bøker, gode filmer, musikk og rimjobs. En eks hadde sansen for det samme. (TMI?)

Og jaggu fikk jeg svaret på 6th base også, det har jeg faktisk lurt litt på.

Nå derimot er jeg litt i villrede, for på puben fikk jeg komplementet ”du har et fint bredbånd?” og karene snakket nok ikke om det som telenor leverer hjemme hos meg, men hva da?

Og denne gangen hjelper ikke urbandictionary meg heller.

Er det mulig?!

Nå er jeg sinna, jeg er fly forbanna og rasende. Jeg er sint på meg selv fordi jeg har vært en idiot og jeg er enda mer sur på mannen i butikken, han var et stort kålhode.

For det første er jeg ikke glad i å handle, jeg kan ikke fordra det og jeg skjønner aldri hva jeg skal ha til middag. Jeg klarer ikke å finne ut av det når jeg er hjemme og jeg klarer i hvert fall ikke å bestemme meg i butikken. Jeg ender ofte opp med grønnsaker ris/pasta og håper jeg klarer å lage noe fornuftig ut av det, ellers går jeg bare ut å spiser. Menn som kjøper mat til meg er de kuleste menn i verden! (og fy svarte det utsagnet var nesten antifeministisk, fy meg.)

Det er enda kjedeligere og handle når det er mye folk i butikken, jeg liker ryddige reoler, god plass mellom hyllene og at det er folketomt.

Sånn er det ikke i Oslo sentrum en mandag morgen, man bør holde seg unna området rundt OsloCity, det må være et sted som ligger ganske nære helvete på jord. Der er det konsekvent graving og ombygging, det er dårlig tilrettelagt for både fotgjengere og kollektiv trafikk, nå er det i tillegg sørpete og vått med stor fare for å få en istapp i hode. Sentrum i hovedstaden er rett og slett ikke bygd for folk og bør unngås i den grad det er mulig

Likevel klarer jeg altfor ofte å rote meg borti det området, det er helt utrolig at jeg hver eneste dag på ett eller annet tidspunkt vil befinne meg et sted utenfor Oslo City og at jeg faktisk bruker det kjøpesenteret ganske mye. Jeg kjøper kontaktlinser, undertøy, skjerf, mat og dill der, jeg har til og med spist på den ekle kinesiske restauranten i underetasjen og en gang oppdaga jeg at de faktisk hadde ganske billig øl der.. Er det mulig?!

Så dette utsetter jeg altså meg selv for til tross for at jeg føler ubehag i hele kroppen og et snev av stress, og jeg kan godt innrømme at jeg finner all ombygging i sentrum belastende og jeg som ellers er så rolig klarer faktisk å irritere meg. Men sånn er det bare, det er i denne byen jeg er født og her har jeg valgt og bo, det er ikke noe bedre andre steder.

Folk har en lei tendens til å stå i veien i sentrum, de stiller seg foran trange ganger, stopper på toppen av rulletrapper eller har allmøte midt på fortauet rett foran en dør. Sånt bruker jeg ikke en gang tid til å irritere meg over, jeg har sikkert en lei tendens til å stå i veien selv.

Men da jeg var i butikken merket jeg at mennesket som sto i veien gjorde det med vilje, rett og slett på pur faen. Og siden jeg i disse dager ufrivillig forsker på hvor mye smerte en kropp kan tåle og er ganske søvnløs er jeg mildt sagt jævli irritert og har ingen sans for humor.
Og uansett hvor jeg gikk, sto samme dusten i veien og det er helt umulig å ignorere vedkommende for jeg kommer ikke frem til hyllen med varene jeg skal ha.

Gikk jeg til venstre, gikk han til venstre og så videre, slik gikk det frem og tilbake og vi så antageligvis ut som klovner. Og da jeg snudde for å gå en annen vei, løp karen rundt og stilte seg faen ta i veien igjen! Da begynner jeg å bli klar for å dele ut et realt ballespark, men viste fyren fingeren og gikk fort vekk og tror du ikke den dustete idioten løp etter!

Jeg har ikke ord, det var så jævli, sorry språket, men hallo, det var jævli, jævlig irriterende. Og på toppen av det hele forteller møkkatrynet meg at jeg er jo så fin. Helvete heller! Jeg kjenner irritasjonen bare bygger seg opp her jeg sitter, jeg fatter ikke at det er mulig!

Det hele skjedde i løpet av ganske kort tid, men på et tidspunkt begynte jeg å se meg om etter ansatte, der er selvfølelig ingen å skue noe sted. Fyren var en klegg og jeg ba han dra til helvete litt for høyt og selvfølgelig falt blikkene på meg, det er jeg som er gærningen her, det er klart, for egentlig burde jeg sikkert bare begynt å grine eller bare bite det i meg. Men det er sånn at hvis jeg ikke kan be urimelige tullinger dra til helvete får jeg et ubehag inni meg som er verre enn all verdens sinne og irritasjon, da får jeg heller bare tåle blikk.

Fyren ga seg kjapt nok og jeg fant veien til hyllen min, der ble jeg sikkert stående apatisk i flere minutter i villrede, og var jeg i tvil om hva jeg ville ha før jeg gikk inn, visste jeg det i hvert fall ikke da. Hjernen var helt blank, det var nesten like før jeg tok en av disse grusomme posegryterettende, men jeg stanset i tide, heller ingen mat enn ren gift.

Så jeg har ikke noe mat og det er jo bra for blodsukkeret så sur som jeg er nå. Det hadde vært veldig veldig fint om noen ville ta med meg ut på middag i dag, jeg er en skikkelig solstråle, dessuten er jeg fin, det sa mannen i butikken, jeg har ikke ork eller tiltak til å ta meg med ut selv. Jeg tror jeg bare får prøve å lulle meg i søvn.

Egentlig skulle jeg fortelle om min egen idioti, men den historien får jeg spare til senere. Jeg er sur nok som det er.

Og ja, det er lov å le og ja jeg ser komikken i dette, men hvorfor meg? Hvorfor, hvorfor, hvorfor?!
Det er ikke første gang heller, her om dagen følte jeg et blikk brenne så intenst og lenge et sted at jeg til slutt bare måtte gå, og tror du ikke fyren løper etter og begynner å hyle og rope på meg. Og dette var klokka syv om morgenen på vei til jobb.
Men okay, nå må jeg stoppe!

Å jeg hadde helt glemt hvor fin Jim Morrisen var, hvis du er mann og ser ut som han må du bare ta kontakt.

Oops! I Did It Again

Å som jeg gleder meg til åttende mars!

Å! Ååå! Jeg har funnet kampsaken, den viktigste av alle. En sak jeg virkelig skal fronte og slåss for, særlig nå, nå som det snart er 8.mars og sånt.

Det er damenes dag ikke sant, og det å være dame dreier seg veldig mye om å pynte seg og være pen og sånt. Jeg synes det er innmari viktig at alle damer skal ha rett til å føle seg vakre og å bli betraktet som objekt, tykk, tynn, deilig eller stygg.

Jeg synes det er en veldig fin greie at damer lærer seg å gjøre seg deilige for menn sånn at de under deres blikk kan føle seg sexy, å bli sett på og kontinuerlig vurdert etter utseendet er bra for selvtilliten. Også er det veldig viktig å få frem at ikke bare tynne damer kan være objekt, men også de som har litt fett på kroppen, eller mye for den saks skyld. Alle damer faktisk, yeah! Seksualitet og sånt. Endelig, jeg føler at vi har fokuset nå, at det har stått ekstremt mye på repeat og man har hørt ramsa innpakket i forskjellige ord en million ganger før spiller ingen rolle.

Altså, vi skal være fornøyd med oss selv, være resurssterke og slåss for likelønn og sånt bare man fortsetter og lar seg vurdere etter utseende, setter store resurser inn for å være deilige og gjerne tar et stanggnikkekurs i tillegg.

Å som jeg gleder meg til åttende mars!

Sexy

Jeg viste et lite utkast av et bilde jeg jobber med til en venn, det skal bli CD-cover på en promosak og siden jeg er såpass forfengelig og fronter bandet bruker jeg likegodt meg selv.
Det er kun et idé-utkast, så det ligger ikke så mye arbeid bak ennå, dog var reaksjonen til min venn en smule overraskende:

− Wow, det der får meg til å tenke på sex!

− Eh?

− Det er noe med det hvite øyet, leppene, en nesten bar skulder, det får meg virkelig til å tenke på sex…

− ????

− Det er sikkert sånn du ser ut når du ligger på ryggen når du har se..

− HEY!! Greit nok at du er full og jeg setter pris på din oppriktighet, men slutt og kødd!

Jeg tviler egentlig ikke på at vedkommende hadde noen poenger, og jaggu fikk jeg også sleeze-assosiasjoner når han understreket det på en humoristisk måte. Men jeg vet ikke helt hvem av oss som er psykest, han som tenker sex, eller jeg som lager sånne selvportretter

Uttrykket vil bli helt annerledes når jeg nærmer meg resultatet, det vil kanskje bli noe som ligner mer på dette

Valentinos-dagen

Det begynner å bli en del år siden jeg jobbet på Gallup og ringte rundt til folk på kveldstid for å spørre om de feiret ”valentinos”-dagen.
Jeg klarte ikke uttale valentin uten å slenge inn en ”o”, det bare gikk ikke. Og Valentinos var som kjent et skjellsord av et utested, der spilte de ompf-ompf-musikk og var atten år.

Valentinos var også en kjede av diskoer spredt over flere byer i Norge og uansett hvor i landet, var Valentinos like forhatt blant folk. Så jeg undret, ingen liker dette stedet, likevel så det ut til at det er masse folk både inni og utenfor når jeg passerte det i Torgata, noen må jo være der, hvem er disse folka?

Så plutselig fant jeg ut at en venninne av meg faktisk var en av ”disse folka” og ikke bare det, hun hadde funnet seg kjæreste der og bodde i en periode i sjefens sokkelleilighet, det var liksom ikke bare nok å henge på byens verste ompf-ompf sted, hun sosialiserte og ble en del av miljøet i tillegg. Der lå hun lavt, veldig veldig lavt, for ingen måtte vite at hun var oppvokst i en villa i Holmenkollåsen.

Vi er visst litt for fine, så vi ler av dem, jeg ler av dem på samme måte som jeg ler av Man o War og heavy metal white trash kulturer, danskebåten og charterturer, herregud, de stemmer sikkert FRP uansett, man må le av sånt. Også ler jeg av hele valentins dagen, det vil si, et hvert påskudd for å gi meg sjokolade og fine ting er et bra påskudd, om det er en valentins dag eller en vanlig mandag, men rosa hjertekort kan butikkene beholde for seg selv.

Og skal man først se en romantisk film, se denne.

(Hvis noen faktisk har lest bloggen min fra første stund, og det klarer jeg ikke forestille meg at noen har, så legger de kanskje merke til at jeg repeterer meg litt noen ganger og det er så klart fordi jeg er senil og ikke fordi jeg gir faen og arkivet har smuldret opp)

Syte!

En ting er sikkert, man blir fryktelig uinteressant av å være syk.
Eller forresten, glem den setningen, den var slem, jeg får heller si rett ut at JEG blir fryktelig uinteressant å være syk.
Hallo hodet mitt, er det noe der inne?
Hvorfor blir jeg bare trøtt av å sove?

Jeg pleide å være opptatt av viktige ting i livet, som for eksempel hva jeg skal ha på meg, hvilken frisør jeg skal gå til og sex, men plutselig ble jeg apatisk. En gang tenkte jeg at er man syk kan man bare ligge hjemme hele dagen og gi seg selv orgasmer, men det går ikke, kroppen vil ikke.

Også har jeg ikke kjæreste, jeg pleier å nyte mitt single liv, men det er stunder som nå en kjæreste hadde vært fint, han kunne oppom med sunn takeaway og kanskje tåle og se meg med ugredd hår og fillete strømpebukser og overleve det faktum at min garderobe faktisk bare ikke består av lakkbukser og små kjoler.

Nei det hjalp sikkert ikke med whiskyavbrekk lørdagen. det gjorde definitivt alt vondt verre, men jeg ”måtte” jo se Grand Prix (og sånt kan man bare ikke se edru). Og jeg vet ikke om det en gang hjalp å døyve det ned, jeg har hatt voldelige og blodige mareritt, sånt er bare ikke bra på noen måte (bortsett fra kreativiteten)

Jeg sier bare en ting, når det hele er over, vil jeg ut.
Akkurat nå orker jeg ikke tanken på alkohol, dagenderpå og pubstøy, men jeg har veldig lyst til å orke det igjen.

Og når jeg har mer overskudd skal jeg en ”dette mener jeg egentlig” – guide, jeg mener tenk hvis noen tok alt jeg skrev bokstavelig, alt bare ikke det….

(f.eks. en liten filleting i avsnitt tre her, jeg vet ikke om en mannlig bekjent som ikke ville tålt det faktum at jeg ikke bare eier “fænsy” klær, påkledning er bare et påskudd, det handler at jeg føler meg i elendig form og orker ikke tanken på å sosialisere med eller uten klær, men se, det er gørr kjedelig om jeg skal være så snusfornuftig når jeg skriver at jeg er nødt til å si det selvfølgelige til enhver tid)

Uro

Har du kjent på rastløsheten, den inderlige intense og altoppslukende rastløsheten?
Det er ingen bra følelse. Det er det motsatte av ro og det buldrer på innsiden, det er noe som må leves ut, noe som er vanskelig å gripe fatt i og det i seg selv kan drive en til vanvidd.

Selv tenkte jeg et øyeblikk at ro og struktur ville hjelpe. Men jeg forandres ikke, jeg er den jeg er. Jeg forsøker å forandre meg til det mer passende, det som fungerer bedre i samfunnet rundt andre, og det er lett, ingenting er så lett som det.
Jeg kan tjene penger om jeg vil, kjøpe meg leilighet om jeg vil, jeg kan til og med gifte meg med en kjekk mann om jeg ønsker. Og hva er egentlig galt med en kjekk mann?

Men hva gjør man da med rastløsheten? Hva gjør man med den når dagene bare går og alt er rutiner?

Hvordan takler folk et sånt liv? Et liv uten variasjoner, som bare er et liv, som bare går og går og går til man dør. Dager som legger seg over virkeligheten en som en klam løgnaktig illusjon om trygghet.

Så ligger man på dødsleie og tenk, hva har egentlig forandret seg? Man føler at man er den man var da man var man var 20, ikke på en ung og frisk måte, men at all utvikling gikk i stå et sted. Ligger man ved dødsleiet og kobler øyeblikkene sammen? Livets barndom og begynnelse er i utvikling og går i stå etter endt utdannelse og alt har repetert seg siden den dagen en gikk inn i fast arbeid. Eller byttet jobb og gikk inn i nye rutiner som lignet. Kanskje barn hjelper, jo det gjør det nok, men hva med rastløsheten?

Selv klarte jeg å innbille meg selv at jeg ville være en annen når jeg ble eldre og føle meg annerledes, men annerledes betyr at det fortsatt er meg som er på innsiden med mer erfaring og kanskje mer kunnskap og alle andre inntrykk jeg har fått med på veien som også har formet meg.

Og en dag, jeg vet ennå ikke når, har livet bare passert, det er borte, forbi og over. Og det gjør ikke noe, det er greit, jeg synes ikke det er så farlig, sånt skremmer meg ikke, men jeg må innrømme jeg føler en herlig skadefro av å skremme andre med det.

Jeg har skjønt hvordan ting fungerer for at en skal kvele rastløsheten til en viss grad, det gjelder å ha en følelse av at en ”kommer videre” at en jobber mot noe og utvikler seg selv et sted, for blir man sittende fast i repeterende oppgaver, kan man ikke bli annet enn et sterkt redusert menneske, og hva skjer da med rastløsheten? Den kan kues, men hvor blir den av? Og kommer man egentlig videre, eller gir en bare seg selv en følelse av det, en illusjon?

Så man kan altså finne oppgaver av en sort som føles utviklene for seg selv, oppgaver som gjør at en føler at en har et slags ansvar og at noe skjer og at en kan se et resultat. Jeg ser de har slike holdningskampanjer rundt meg, jeg hører mennesker snakker om karrierer, herregud jeg vet hva de mener, men jeg kan si ærlig rett at det er meg likegyldig, det er bare en følelse av noe, en gjenspeiling av seg selv utad, mer penger på kontoen, tilgang på mer eiendom, ikke så mye mer.

Rastløse mennesker går ut og drikker seg full, de puler fremmede, de røyker hasj, de setter sprøyter, de reiser verden rundt, de driver ekstremsport, de gambler, de lider av spillegalskap, de ser nye steder, de oppdager nye steder, de lager ekstremmetal, spiller i punkeband, de jobber aktivt for å bryte ned de strukturer som holder samfunnet oppe med de midler de mener måtte virke, de går ut og demonstrerer, de er politiske på en ikke-politisk måte, de skriver ned det som raser på innsiden, de okkuperer hus, de er kreative, de bryter grenser, de er kriminelle, de fyller fengslene, de finner ikke plass, de bryter ned, bygger opp, skaper noe konstruktivt.

Eller en undertrykker det og nærmer seg førti, det er ti år siden en har klart å lese lengre avisartikkel, bøkene har for lengst støvet ned, det er tirsdagskveld og en er på den fjerde, femte, kanskje sjette eller tiende klikkerunde på de samme nettsidene, manisk klikking på refresh, holdt i selskap av løgnens tuber som lover tilfredsstillelse i alle fargenyanser og størrelser, siklende, spyttende, altoppslukende. Avbrutt av den uendelige svitsjingen fra kanal til kanal, det finnes ikke en film eller et program som kan holde interessen oppe.

Uroen er der for en grunn. Å undertrykke rastløsheten er å ta liv av konsentrasjonsevnen og all videre evne til å skape noe, gjøre noe og å føle noe virkelig.

(Fordi jeg synes den er så fin, både denne versjonen og originalen)