Så fint at jeg tok abort

Ikke bare ville barnet vært ferdig med å leke med dukker nå og jeg hadde mistet et par gode fine utekvelder på byen, som alle skjønner er gull verdt for meg og i følge denne bloggen det eneste jeg driver med…

Men tenk om jeg hadde fått barn med den kjæresten jeg hadde da jeg var nitten år. Tenk om jeg og han hadde hatt barn i dag! Tenk om jeg måtte forholde meg til han i alle disse år og fortsatt måtte kjenne han.

For det må man jo, eller må man? Har barnet automatisk krav på denne faren? Hvorfor er denne familieformen så hellig? Mor far barn samme hva? Jeg har kjent de som må forholde seg til en udugelig fjott som virkelig ikke er bra for dem og muligens ikke er bra for barnet bare fordi barnet ”fortjener en far”. Ja vel, men hvilken far, og er det totalt likegyldig hva slags far dette er? Det er akkurat som det å være biologisk far er det som veier tyngst uansett hva slags menneske det er snakk om.
Ordet far kan når som helst byttes med mor i denne teksten, men jeg snakker fra min side her, veie opp og ned og alle veier kan noen andre gjøre i en annen tekst.

Nå var det ikke sånn at jeg en gang vurderte å bli mor, men mannen jeg var med kunne vært en av mange grunner til at jeg ikke ville ha det som muligens kunne utviklet seg å bli et barn (for man vet jo aldri om den celleklumpen man fjerner virkelig ville blitt en liten baby, det er jo en grunn til at man venter med å annonsere sin graviditet i tredje måned, og bare på grunn av dette synes jeg mange abortdebatter tar helt av på ville veier.)

Ikke at jeg har noe vondt og si noen av mine ekser. Men noen ganger er det bare godt at det er over og det forblir sånn.
Med et barn blir det aldri aldri aldri over.

Tenk hvis jeg hadde hatt barn, jeg ville ikke vært den jeg var nå, jeg ville ikke kjent de jeg kjenner, jeg ville ikke hatt mine venner, jeg ville ikke bodd her jeg bor eller gjort det jeg gjør, jeg orker ikke tanken på hvor jeg ville vært. Det er som å ta turen inn i en parallelldimensjon, nei en helvetesdimensjon.
Jeg ville forfalt, jeg er helt sikker på det, jeg ville ikke utviklet det jeg har kunnskap om i dag, jeg ville ikke kjent interessante mennesker, jeg ville ikke vært meg.

Eller jeg ville vært noe mye bedre… Hvem vet, hvem bryr seg? Bare tanken på at liv hvor jeg måtte forholde meg til de jeg kjente for mange år siden og alt det rotet rundt, pluss det å ha et barn kunne vært mer belastning enn en glede.

Men nå er dette bare bakenforliggende, vil man virkelig ha dette barnet finner man alltid en vei, når jeg i utgangspunktet ikke vil ser jeg alt rundt som store hindringer.
Da jeg var yngre hadde jeg helt andre kriterier for dem jeg omgikk med og jeg er fremdeles fri til å vandre rundt mellom miljøer fordi jeg har en stødig grunn. Og det er hva jeg også ville gitt et barn, er ikke den biologiske far stødig duger han ikke. Ingenting er så lett som å lage dette barnet, det kan hvem som helst gjøre, men grøss, tenk å skulle forholde seg til det som en gang var dag ut og dag inn i all tid fremover…

Jeg har støtt på nok av de som river seg i håret fordi de må forholde seg til en slask bare fordi barnet ”fortjener en far”. Jeg er for at en familie skal kunne ha alle slags former og bare man sørger for å ha et trygt sosialt nettverk, tror jeg ikke barnet vil lide, derfor er ikke nødvendigvis bioligisk far (mor om du vil kverulere) så viktig

Og bare for å være litt mer ekstra harry kan jeg slenge på at det er nok av de som duger i senga og that’s it.

Edit: Jeg la plutselig merke til denne posten fra en som rett og slett blir helt forferdet over de som ikke viser anger etter en abort, men som han selv sier ikke vil stille seg over de som velger å ta abort, bare en gjør det av riktige grunner og føler seg dårlig etterpå…

For en tilfeldighet at vi skulle ta opp dette temaet fra så forskjellige standpunkt, dette kunne vært, men er ikke skrevet i den hensikt å være et motinnlegg til det vedkommende skriver, for sorry, jeg klarer ikke å ta så mye pekefinger seriøst, jeg får bare lyst til å hugge den rett av. Å fortelle noen hva som er riktig å føle er et dårlig utgangspunkt for en saklig debatt.

Hyggestund i prøverommet

I dag har jeg hatt en uhyggelig opplevelse, jeg vil nesten si det var ydmykende. Jeg hadde nettopp vært hos fysioterapeuten og vedkommende sier ting som at likestillingen har kommet for langt, at vi burde kritisere muslimene mer og snakker om tatoverte menneskers kultus; de sender ut signaler som ikke er bra.

Han sier så mye rart at jeg er nesten redd for å ha på meg noe som kan oppfattes som subkulturelle preferanser i frykt for å få dårlig behandling. Men alt dette kan jeg ignorere, jeg er nesten vant til det, og det er ikke denne fysio-peuten jeg skal skrive om, saken er at jeg blir bedre, og det er hva som teller akkurat nå.

Det var på vei hjem jeg fikk et idiotinnfall å stikke innom en av disse billigkjedene for å sjekke ut siste rest av salget, kanskje jeg kunne finne en svart enkel kjole til en hundrelapp? For noen dager siden hadde jeg funnet et skjørt for femti kroner og var godt fornøyd med det. Samtidig var jeg en smule bekymret over dette nye konsumbehovet mitt. Shoppefobien har begynte å løsne taket, trangen etter nye ting er som dop og regne og jeg er som en ravn etter alt som er svart, blankt og glitrer, i går kjøpte jeg et svart skjerf med paljetter.
En ting er sikkert, all antydning av shoppelyst ble brutalt revet bort av et guffent uhell i prøverommet.

Jeg fant faktisk en kjole, svart selvfølgelig, kjolen var nesten tøff til tross for at jeg misliker å bruke masseprodusert møl, det er dårlig kvalitet, mest sannsynlig laget av barn og det er helt garantert en annen i rommet som har akkurat lik. Camden er et av de få stedene som egner seg for innkjøp, Torggata er heller labert.

Syersken i meg er ikke noen mester, men hun visste med en gang at denne kjolen så muligens grei ut, men designet og materialvalget var idiotisk, det var rett og slett uproft og det er helt utrolig at sånt selger, men det er jo selvfølgelig en grunn til at dette henger igjen til siste slutt.

Kjolen var både kort og ettersittende, dog var den ikke av stretch, sist gang jeg gikk i noe som var veldig trangt og i et ikke-elastisk materiale satt det som et skudd og det så bra ut, men jeg måtte klippe det av meg. Løsningen pleier vanligvis være glidelås, men denne glidelåsen var for kort, det så jeg med en gang.

Likevel holdt jeg kjolen foran meg og den så bare kulere og kulere ut, plutselig kunne jeg ikke bli lykkelig uten akkurat dette plagget så jeg dro den over hode og brystet og der satt den. Var det noe kjolen ikke gjorde, var det å gjøre meg lykkelig…

Kjolen var ikke så verst, men den lot seg ikke rikke, den satt helt fast og ville ikke av samme vei den kom, skulderen nektet, nå var det nok sa den. Mitt leddbånd har gitt meg en del våkenetter og ble svært misfornøyd av mine intense kraftanstrengelser.

Jeg sto der i en liten evighet, om ikke mye lenger. Ikke ville kjolen ned over hofta heller, det var det ikke snakk om, og jeg var i ferd med å få klaustrofobi. Hele hendelsen hører hjemme i en komedie og ikke i mitt liv for selv om jeg forsto at dette sikkert kunne være morsomt i ettertid, var det overhode ikke gøy der jeg sto og vred, slet og klynket inni meg over noe som føltes som en totalt ydmykelse. Det hele toppet seg da jeg innså at det ikke fantes noen vei ut av dette plagget. Mitt skjelett og hele meg hadde åpenbart vokst den lille perioden.

Jeg gikk til den lille piken som voktet prøverommene og fortalte at denne kjolen får jeg ikke av så nå river jeg den i stykker og betaler for den i kassa. Sånn kan det gå, 55 kg fordelt på 1,75 cm er ikke barebare.

Hun så rart på meg og sa ”okey, greit!” Men jeg trengte egentlig ikke hennes tillatelse da dette plagget var i ferd med å gi meg alvorlig klaustrofobi og siden plagget var i elendig kvalitet ga sømmene lett etter og jeg ble lettere irritert på meg selv som hadde brukt så mye tid på å prøve å vri meg ut av plagget og skadet meg selv og skulderen ytterligere da løsningen var så enkel.

Dama i kassen syntes synd på meg, femti kroner var alt jeg trengte å betale, kjolen er ikke egentlig ødelagt en gang, jeg kan bare sette i en lenger glidelås og den sitter som støpt. Men jeg vet ikke jeg, alt jeg vil føle når jeg ser det plagget fremover er ubehag for dette var jammen ekkelt og guffent. Dog har jeg ikke noe problem med å le av det nå.

Meg, meg, meg!

Siden du som leser denne bloggen sikkert aldri kommer deg på en konsert med oss, kan du se det her.

Dette er på ingen måte en proff musikkvideo (den er ikke spilt inn ennå). Dette er klipp satt sammen av en konsert på Maiden filmet av en veldig full person med et veldig dårlig kamera. Ellers har jeg filma den bratte bakken ned fra et sted der ingen kunne tru at nokon kunne bu. Jeg har åpnet et videoredigeringsprogram ca fire ganger i mitt liv (men vet hva jeg liker), så bær over med meg.

Sangen kommer på vår skive, selv synes jeg den er tøff som bare det, jeg er syngedama og har laget vokalen og gangen i den, gitaristen står for det meste ellers.

Full av tull

Jeg hadde hatt en forferdelig dag, en forferdelig ”date”, en forferdelig kveld og var i ferd med å drikke meg forferdelig full da jeg innså at det var på tide å komme seg hjem.

- Men sitter du her og drikker? Sa en mannestemme.

- Ja jeg fikk ikke plass noe annet sted, verken ved baren eller ved et bord. Svarte jeg som innså at stedet jeg satt på var en smule snodig.

- Du kan jo drikke med meg, sa mannen.
Jeg var aldeles ikke i form til å bli plukket opp, men kunne alltids drikke, så jeg fikk omsider et bord.
Vi snakket og snakket, mest av alt hørte jeg ekkoet av min egen stemme igjennom et tåkelagt område i ettertid. Dette var den store skrønekvelden.

- Hvor bor du da? Spurte mannen.

- Jeg bor på Majorstua, svarte jeg. Selv bodde han på Midtstuen og jeg klarte å la være å le.

Hva drev jeg med til daglig? Jo jeg var flyvertinne og faen heller det var bare noen timer til jeg skulle på jobb og jeg var drita full.

Han så bekymret på meg.

Nei vanligvis er jeg ikke så uansvarlig, forklarte jeg, – du skjønner typen min har akkurat gjort det slutt, vi har vårt sammen i syv år…

- oida

- Plutselig skjedde det, helt uten videre, jeg ante ingenting… huff jeg får rett og slett sykmelde meg i morgen.. la jeg til, med et slikt ansvarlig og dollete yrke som jeg hadde var det jo en plikt og se fresh ut og være tilstede. Det var jo min spesialitet, tross alt…

- Nei, nå må jeg visst gå, sa jeg.

- Allerede svarte mannen.

- Ja med en gang, svarte jeg.

- Men jeg er jo restaurantsjef, sa mannen og slo mitt vås i grøfta.

- Yeah right, du er like mye restaurantsjef som jeg er flyvertinne, vi sitter på møkkapuben Stargate og jeg har malingflekk på jakka.

Men likevel, om han så var, hva er det for en tulleting å si?

Også sa han det en gang til; – Jammen jeg er jo restaurantsjef.

Javel.

So?

Tenk hvilket fint par vi kunne vært? Flyvertinnen og restaurantsjefen…

Typisk damer og menn

Jeg henger mye i mannsdominerte miljøer, kjapt og flåsete kan jeg si det er typisk menn å slenge ut flåserier som ”typisk damer”. Men for alt jeg vet kan det godt tenkes at det i miljøer dominert av damer gang på gang blir repetert ”typisk menn”.
Det er ikke alltid så farlig, eller verdens undergang, men jeg er litt nysgjerrig; hvorfor er det så viktig for så mange å opprettholde sitt trange syn på kjønnsstereotyper?

Selv om det ikke alltid er så farlig så må jeg likevel si at årsaksforklaringer basert på kjønn, legning, etnisk tilhørighet osv er temmelig slitsomme og idiotiske å forholde seg til. Også kommer det gjerne snikende inn i hverdagen i de rareste sammenhenger.

“Å, du tar en pille, det er ett eller annet med damer og piller…” (Denne overhørte jeg her om dagen og må innrømme at den var ny for meg)
“Har aldri tatt en smertestillende i mitt liv, det er noe med smerter og smertestillende tenker jeg heller vi sier…”

Det første utsagnet er basert på stereotypetankegang som er inderlig godt representert blant Folk Flest. Dette irriterer meg, for er det noe som skaper mindre forståelse og mer avstand til andre mennesker er det nettopp denne tankegangen.

Her er noen små eksempler på absurditeter innen kjønnsstereotypetankegangen jeg har blitt møtt med:

Hvis jeg ikke ønsker å ta med en mann hjem fra Gloria Flames for et engangsligg, er dette fordi jeg er jente/dame/kvinne.
Eller hvis jeg ikke har lyst til å bli ingeniør er det antageligvis også fordi jeg er av hunkjønn.
Hvis jeg vil ha et nytt skjerf eller spiser en salat er dette noe damer er opptatt av, så det gjør jeg også fordi jeg er dame.
Og fyll inn noe annet absurd her som gjerne blir fulgt av frasen ”typisk damer”.

Jeg blir liksom stående igjen litt paff, som om meg og mitt bare ble blåst vekk av mitt kjønn, og derfor ikke er vesentlige, utsagnet kommer nærmest som forklaring på hvorfor det jeg føler og tenker er annenrangs. Selv har jeg haugevis av andre årsaksforklaringer på disse små tingene. Jeg har ikke lyst til å ligge med mennene på Gloria Flames fordi de var en smule slimete akkurat den kvelden og et nytt skjerf ville vært fint fordi det er kaldt ute.

Man kan sikkert grave frem en statistikk som sier hvem som tar ingeniørutdannelser og ut i fra mine observasjoner som kun er observasjoner og ikke noe mer, er det flest menn.
Jeg har ikke noe i mot at en forsøker å finne ut av hvorfor det er flest menn i slike yrker og at det forskes på kjønn, dette er helt i orden fordi det kan hjelpe Folk Flest til å forstå at det er mulig å løsrive seg fra kjønnsrollemønster og selv om Det Nye sier det, så eksisterer det ikke ”kjør-fort”-gener hos mannen, det finnes ei heller ”spise-salat”-gener hos damer og homofile.

Jeg vet at de biologiske kjønnene mann og kvinne er forskjellige, men våre handlinger og det vi gjør i hverdagen har lite med dette å gjøre, det er i desto større grad påvirket av det vi har blitt sosialisert til å være, altså kjønnsrollemønster. Konsekvensen av dette igjen er som kjent, forskjellbehandling og at den ene part konsekvent blir vurdert til å være mindre vesentlig enn den andre i gitte sammenhenger, om det så gjelder kvinners evne til å lese kart, eller menns omsorgsevne.

Det som jeg gjør som er ”typisk dame”, vil alltid bli brukt som bekreftelse på at damer er noe annet enn menn, men hvorfor er det slik at avvik fra stereotypeboksen alltid ignoreres?

For når jeg bestiller en biff, er det ingen som forklarer det med at jeg er dame.
Når jeg tilbringer lange kvelder på puber der nesten det bare er menn, forklares ikke dette med at jeg er dame.
Når jeg drikker øl er det heller ikke fordi jeg er dame.
Når jeg lytter til svartmetal er det heller aldri noen som har sagt det er ”typisk damer”.

Er det bedre å ha klargjort en liten boks merket “typisk dame” eller ”typisk menn”? Alt utenfor blir liksom litt vanskelig og uforklarlig…

Jeg vet ikke alle har et reflektert forhold til dette, frasene bare kommer, en mener ikke en gang å være ekkel. Det kan tenkes at det ligger en liten hersketeknikk bak, men det kan like gjerne være at vedkommende bare ikke vet bedre.

Men jeg liker det ikke. For alt i alt, hva er ”typisk damegreie”? Er det;
Mindre vesentlig?
Uten betydning?
Fjasete og dumt?
Guddommelig?
Mystisk og uforklarlig?
Annerledes?
Er det der saken stopper, ikke noe mer å si om det, neste sak, neste emne, noe litt mer viktig? Hva med fotball?

Jeg har et forslag, hva med menneskelig?
For eksempel; det er typisk damer å være mennesker.

Meg og fagforeningen

Det viste seg og være en dårlig idé. Veldig dårlig idé, det finnes nemlig ikke grenser på hvor sleipe arbeidsgivere kan være og hva de kan finne på for å unngå reglementer og de organiserte. Man skal ikke underordne seg sånt, selvfølelig ikke, men noen ganger er det også ålreit å ha jobb. Heldigvis trenger man ikke jobbe for hvem som helst.

Vi var en gjeng som ikke var fornøyd med arbeidsforholdene i det lille firmaet. Det var vi som jobbet turnus, resten klaget ikke, jeg tror mange tenker at det å si i fra er å være illojal mot arbeidsgiveren. Der har jeg ikke noe problem, jeg har ingen respekt for såkalt autoriteter fordi vi er bare mennesker og jeg behandler folk slik de behandler meg, det er ubevisst, men det skjer automatisk, uansett, respekt skal gå begge veier, så også lojaliteten. Om en sjef tenker bruk og kast, tenker jeg det samme.

Denne mannen var mildt sagt slimete, hans ansikt var ofte i media, han gliste stort eller var alvorlig, enten det handlet om han privat eller hans firma. Han var en guffen guffen mann som blant annet saksøkte staten fordi kona hadde tatt abort. Jeg gidder ikke en gang nærme meg akkurat den saken, den er for ekkel, men det sier seg vel selv at jeg og han ikke var noen match.

Vi organiserte oss og lærte regler og lover. Alle på avdelingen var med og den effektive sjefen innkalte til et møte der vi fikk sparken alle som en.

Dette var en snedig vri vi ikke hadde tenkt på før, men jeg lurer på om det muligens er utbredt; det viste seg at alle som jobbet turnus og hadde de dårligste vilkårene ikke jobbet for hans firma, men et lite underselskap som han da valgte å legge ned for og så opprette et nytt et og vi fikk da tilbud om å jobbe for dette nye selskapet med de samme vilkår.

Og det var da jeg innså at jeg var maktesløs og at jeg var en fagorganisert uten jobb. Det var en kamp jeg ikke var interessert i å ta. Dette var meget effektivt, for selv om alle fikk tilbud om ny jobb, var dette klare signaler på at vi var uønsket i hans firma og vi kunne bare å glemme å gjøre noe med lønna, for her bestemte han og han ville ha billig arbeidskraft. Ingen av oss tok tilbudet. Vi jobbet ut oppsigelsesperioden og de måtte slite med en skokk nye folk som ikke kjente rutinene eller arbeidets art og et generelt stort gjennomtrekk av medarbeidere.

Og nei, dette er ikke noe argument mot å være fagorganisert, det er noe jeg kan vurdere igjen, det gjelder bare å velge sine arbeidsgivere med omhu og en skal absolutt aldri være noens slave eller finne seg i dritt.

Forøvrig var jobben en av de mer snedige jeg har hatt, men det er en annen historie.

Dårlig syn og blinde fotografer

Noen lurer; hvordan er det mulig å drive med billedbehandling, tegning, illustrasjon foto osv når jeg “nesten ikke ser”? (Alt er relativt)

Ja hvordan går det egentlig? Hva skal jeg si? Jeg har ikke noe sammenligningsgrunnlag så det er nesten opp til den som ser å vurdere, hvordan står det til med min formsans, min sans for farger, min estetikk og så videre? Det finnes mennesker med utmerket godt syn som kombinerer sennepsgult og lilla, prikker, ruter og striper eller lager layouten på Se&Hør. Hva er deres unnskyldning?

Men dette er egentlig mer et spørsmål om smak og behag. Du liker det eller du liker det ikke. Om en så bare ser lys og farger er det fullt mulig å vurdere det en ser. Ellers finnes det nok av hjelpemidler, forstørrelsesprogrammer, zoom-funksjoner osv.

Og hva skal jeg si når folk spør om det er vanskelig å (fyll inn passende) når man ikke er fullkomment syn? Siden spørsmålet kommer så ofte (senest i går) burde jeg hatt et gjennomtenkt og bra svar, men nei, jeg aner ikke. Jeg har mye tålmodighet, men en ting er i hvert fall sikkert, det finnes nok av dumme spørsmål.

Som en jente jeg en gang kjente som gjentatte ganger fikk spørsmålet; “Hvordan er det å være blind?” Hun har heller ingenting å sammenligne med da hun aldri har sett.

Før en spør bør en kanskje prøve å forestille seg hvordan er det å se, å høre, å være i stand til å bevege seg, å føle. Hvordan er det i det hele tatt å være født med sanser? Hvordan er det å mangle en sans alle andre tar som en selvfølge, hvordan er det å være annerledes? Hvordan er det å hele tiden høre det fra omverdenen; du er ikke normal, vær så snill forklar meg hvordan det er?
Hvordan forklare det selvfølgelige? Det som bare er og ikke kan endres?

Noen synes det er vanskelig å leve, tungt å puste, tungt og gå, vanskelig å sove, alt som kommer til andre som en selvfølge. Det er ikke fravær av en sans i seg selv som gjør det vanskelig, det er hvordan omverdenen tar en i mot og hvordan en lever. Men det er klart, jo bedre utgangspunkt, jo bedre potensiale har en for et enklere liv, det vil jeg ikke benekte.
Og ikke for å moralisere, men jeg synes at en i stedet for å spørre om andre har det vanskeligere med et dårligere utgangspunkt, bør en heller spørre seg selv om hvor flink en er til å benytte det en selv har, også det mest grunnleggende.

Det er bare å bruke sin forestillingsevne eller en kan finne et par briller med feil styrke og gå i tåke en dag hvis en lurer, en kan også lukke øynene tape igjen øyelokkene og gå en tur med blindestokk en hel dag, men jeg tror ikke en vet før en virkelig mister synet.

Og så skal jeg introdusere en av mine fordommer; jeg forstår nemlig ikke hvordan en blind kan ha glede av å fotografere. Men jeg kan jo alltids prøve å gjette, jeg tror også det ligger en god del humor i dette.

Da jeg hørte om fenomenet måtte jeg google. Det eksisterer flere kunstprosjekter, de blinde orienterer seg etter vind, lyd og varme fra solen, dermed bruker de sin egen fantasi og forestillingsevne og knipser i vei. Jeg måtte se igjennom alle bildene for det er jo interessant på et vis, bildene har ikke uventet ganske originale utsnitt og vinkler. Der er motiver som har sin verdi.

Flau på andres vegne

Først skulle jeg skrive en tekst om hvor idiotisk det er å være flau på andres vegne, men så kom jeg de situasjonene hvor jeg virkelig har hatt lyst til å gjemme meg under en stol og helst aldri krype fram igjen…

Det finnes enkelte mennesker som bare er pinlige som får det til å krølle seg på innsiden, jeg hopper over dette fenomenet.

Selv kan jeg huske minst en episode hvor jeg har gjort andre flau, det er gjerne små ting, da jeg sto bøyd over noen flere tusen år gamle knokler på et museum i Europa (muligens British Museum), en kunne aller nådigst ta bilde uten blits, men i min ivrige fotografering glemte jeg det og mitt følge lot som han ikke kjente meg. Jeg forstår at dette er litt pinlig og jeg skjønner at gamle ting er sårbare for blits, det var ikke min hensikt å gi faen.

Selv blir jeg sjeldent flau på mine eller andres vegne, jeg hadde et skrekkelig øyeblikk på scenen en gang da jeg forsto at skjørtet mitt hadde hektet seg opp, eller da jeg glemte å trekke opp smekken.

Jeg har bekjente som er store i kjeften, noen ganger ufordragelige, og selv er jeg usympatisk nok til å se underholdningsverdien i dette, også de gangene hvor jeg skulle sagt i fra at nok er nok, men prinsippet om at jeg ikke driver med oppdragelse av hverken barn eller voksne veier tyngst her.
Jeg synes ikke man skal være ufordragelig og det er heller ikke noe jeg vil stille meg ved siden av. I mitt hode er frekk og ekkel det samme som useriøs, så jeg tar det med humor og ler mens jeg gjerne for sent innser at dette kan virke oppmuntrende.

Jeg pleide å påstå at jeg ikke ble flau på andres vegne, jeg sto fast at enhver står selv til ansvarlig for sin idioti og jeg ikke trenger å ta sidepersonens manglende ”skam i livet” innover meg selv om jeg kjenner vedkommende.

Jeg har kjent en som går ut udusjet etter sex hele natten fordi han tror det er mandig å lukte gammel sæd og puling på jobb. Det er sikkert veldig artig og provosere skrukkete damer med pels og puddel, men jeg er nok også dessverre en følsom pike på det området og får brekninger om lukten er for påtrengende.

Så det er altså feil, jeg blir flau på andres vegne. Jeg har en venn, han klarer alltid på et tidspunkt alltid å vippe meg over og jeg har ikke lenger lyst til å stå ved dette bekjentskapet.

Det som skjer er uforklarlig, jeg kan f.eks. møte han Karl Johan da, der han med store vidåpne øyne snakker høyt om baller og store kuker mens han vakler og er et syn som får mennesker til å krasje på gata og jeg virkelig klarer ikke å fange sammenhengen i det han sier og så snart han ser en annen vei løper jeg og gjemmer meg.

Alt dette er ikke så farlig, det er bare morsomt, problemet er at han klarer i samme slengen å legge ut om ting som er ganske personlig, som ”hey, hvordan gikk det hos gynekologen?” og om jeg hadde hatt en kjønnssykdom ville alle fått vite det også. Han er langt mer opptatt av skuespillet sitt enn eventuelt andres følelser.
Vedkommende har svært sjeldent noen idé om hva som foregår i rommet, viser liten interesse for andre mennesker enn seg selv, har ingen følere ute eller kjenner ikke til noen form for normal høflighet. Det kan være både morsomt, underholdende og verdifullt. Det kan også være marerittaktig, ødeleggende, uvirkelig grusomt og kanskje destruktivt, i hvert fall for meg som lever mellom flere verdener.

Når en har tråkket over i den verden hvor ingen konvensjoner lenger er viktige eller betyr noe, er det greit, men jeg vil gjerne selv velge og jeg lever i en verden hvor jeg har slekt og kollegaer å forholde meg til. Jeg har ikke murt meg ute og vil ikke at andre skal gjøre det for meg.

Han burde nesten få en pris og en premie, han klarer ene og alene å få meg til å føle meg flau og ille berørt, og bare det i seg selv er litt pinlig.

Og man kan lure, er denne teksten en liten hevn og en uthengning av en person fordi han her om dagen slo seg ned ved mitt bord og uten videre bomma øl av en god venn og gjorde meg mer ille berørt enn noen sinne?

Neinei, jeg driver ikke med sånt…

Pinlig, pinlig, pinlig!

Jeg husker jentebladene, da jeg var liten leste jeg Starlet, det var tegneserier, dårlige noveller, problemspalte, skjønnhetstips, kjerringråd og ikke minst en spalte for flauser.

Jeg har en slik historie, den er kort og forferdelig pinlig, det tok meg lang tid før jeg kunne fortelle om det, men det var sikkert fordi jeg var mye yngre og da er ting en del flauere. Selvfølgelig er dette bare en historie av mange, noen ganger toner livet seg litt som en rekke med pinligheter og bare det, og jeg må bare med en gang at jeg stoler ikke på folk som aldri gjør pinlige ting.
Her teller ikke det man gjør i alkoholpåvirket tilstand, her er det snakk om edru sviming.

Jeg hadde sovnet hos daværende type etter sex, jeg lå naken under dyna, klokka var fire på ettermiddagen og jeg var alene da han hadde gått ut et ærend.

Så banket det på døra. Bank bank. Jeg løp for å åpne for jeg tenkte kanskje det var han, men tenkte tidsnok at det kanskje var lurt å slenge på noen klær i tilfelle det ikke var han.
Det ble en kort genser, en bukse og null undertøy, jeg åpnet og der var det et helt svartmetal band (og de er som regel menn).

Jeg merker en øyeblikkelig reaksjon, om der var småprat stoppet den med en gang.

− Hei! Sier vokalisten litt nølende.

− Hei, svarer jeg og tenker ikke over reaksjonen som er noe underlig. Vi har en noenlunde vanlig konversasjon, men jeg synes de er litt fnisete og rare.

Ikke før jeg er i stua igjen innser jeg at jeg har glemt å trekke opp buksesmekken, den var vidåpen og sprikende og jeg har ingenting under, absolutt nada.

Ikke rart de fniste og var rare, jeg sto jo foran dem og blottet meg uten å vite det.

De må ha pratet, herregud de må ha skravlet etterpå på puben, historien må ha gått noen runder. Jeg ville i hvert fall skravlet om en mann åpnet døren med tissen hengende ut av buksa. Jeg fikk sikkert et kallenavn til og med.
Jeg kan bare være glad at dette ikke skjedde i Oslo.

Søppel

Det hele begynte med det enkle lille spørsmålet:
Kan du ta ut søpla når du går?

− Ja det er alt hva jeg duger til ja, du ringer meg du, så kan jeg løfte og styre rundt for deg, bære ut søpla. Det er min funksjon, bære søppel, jeg er søppelbæreren, det er meg, din personlige søppelmann, det er alt jeg duger til, å bære søppel for deg. Du vet å behandle dine menn, de skal bære søppel for deg alle som en, søppelmenn, det er hva vi er. Har du tenkt på at vi er mer enn det, at vi har følelser og tanker innvendig, at vi er tenkende vesener, at vi faktisk vil noe mer med livet og at vi ikke liker å bli brukt, at vi kanskje duger til mer enn å bære søppelet ditt ut på gaten…?

Jeg som begynte å lure på hvor langt det var mulig å drive spøken tok kritikken til etterretning og foreslå at han kunne pante noen flasker med det samme, for ikke snakke om støvsuge, ta oppvasken, vaske gulv, skrubbe dusjen og pusse vinduene. Det er klart de duger til mer en søppelbæring.