Fraser jeg ikke liker

… som har en tendens til å dukke opp i diskusjoner;

”Noen vil kanskje mene at…” fyll ut selv.
Dette går det ikke an å diskutere med, dette er en fjollete og kujonaktig måte å utrykke idiotiske meninger og snuskete holdninger som en selv ikke tør å stå inne for, men som man av en eller annen grunn mener er viktig å få frem, og jeg sier bare; hvorfor det mon tro? Det er feigt og unødvendig, jeg synes en bør si hva en mener og stå inne for det eller bare holde kjeft.

”Jeg vil ikke diskutere, men jeg vil bare si….”
Sånne vil jeg fly rett på og hudflette (verbalt altså, men jeg er ikke typen til det, jeg er for mild og snill), det er nemlig en arrogant og drittsekkaktig oppførsel og påberope seg en rett til å si sin mening uten at noen ”får lov” til å komme med innspill eller innsigelser, fordi vedkommende ”ikke vil diskutere”.
Når en sier sin mening, kan det ikke være annet enn greit at andre kan svare med sitt syn på saken, alle har like mye rett til å si hva de mener, å gardere seg med at en ikke vil diskutere er feigt. Selv ville jeg ikke blitt annet enn frustrert om jeg hadde levd i en verden hvor ingen kom med motargumenter og innsigelser på alt det bullshittet jeg til tider kan komme med.

Krangleflørting

En venn av meg kom med en spydighet, jeg holdt på å svare at det var ikke noe vits å krangle siden vi ikke kunne avslutte det hele med sex da den delen av vårt vennskap er avsluttet. Men jeg holdt kjeft fordi sånne kommentarer bare kan bli pinlige. Det er ikke alltid jeg viser slik takt og tone (eventuelt så er problemet at hele meg ER takt og tone…), men styrte altså unna hele krangeldiskusjonen og kommentaren som kunne fått en anelse flau litt despo undertone.

Egentlig forstår jeg meg ikke på flørting, for det som kan fungere med en person, kan være fullstendig turn-off med en annen. Kjemi er et forklarende, uforklarlig ord.

Jeg er ikke den som krangler som flørting, ei heller faller jeg for spydigheter. Jeg skjønner at det kan fungere hvis man er på bølgelengde, litt verbal knuffing og dytting kan gå, men da skal man jammen tråkke forsiktig. Noen ganger er det rett og slett umulig og se om det bare er møkk i bunn eller om det er harmløst tull. Det er store sjanser for at vedkommende ikke tuller, men er en real drittsekk som ikke vet bedre.
Jeg har for eksempel en tendens til å tro at den som uttrykker grusomme politiske holdninger bare kødder og ler godt når en kar sier at ”sivilbefolkningen i Afghanistan ikke fortjener bedre fordi de har guts nok til å gjøre opprør sjøl” eller noe annet som ikke henger på greip. Jeg oppfatter sånt som parodisk svart humor, og når jeg forstår at personen ikke kødder, ler jeg likevel fordi jeg ikke tar det seriøst uansett hvor mye en prøver å overbevise meg. (En taktikk jeg vil anbefale; hvis en befinner seg i en drittsekkverden, ikke la seg provosere selv om det ER provoserende, le av dem!)

Det er akkurat som jeg bruker ironi på internett. Det går ikke hjem hos så mange tror jeg. Likevel velger jeg og ta sjansen, akkurat som enkelte tar sjansen på at krangelen/diskusjonen skal ende i senga.

Nå lar jeg meg ikke lede ut i krangeldiskusjoner, jeg liker samtaler, ikke hakking. Folk kan slenge ut så mye tull “bare for å provosere” og det berører meg ikke. Det er en slags kontroll-lek for mange (og jeg snakker ikke BDSM her altså), de synes det er gøy å bringe frem reaksjoner og sterke følelser. For meg er dette en stor turn off, jeg liker ikke å bli kødda med og jeg gidder ikke la folk kødde med meg.

Jeg har ikke alltid vært like varsom, jeg har gått i fella og jeg har latt meg provosere av bare tull og jeg liker det ikke, det er ikke alltid greit å slenge ut hva som helst med et ”bare kødda” etterpå.

Jeg har heller ikke alltid bedt folk om å gå i tide, som da en kar som insisterte på å sitte ved bordet mitt på tenåringstedet Møllers (gå dit når du er over 25, og du vil føle seg som en olding) for en del år siden.
Han spurte aldri om det var greit, jeg ba han ikke om å gå heller. Vi drakk øl og alt var tilsynelatende bra, men fyren viste seg og være mer enn ekkel. Han hakket på alt, på klærne mine, på stilen min, og antok mye om hva jeg mente uten at jeg fikk komme til orde; ”Du er sånn og du mener sånn…”. Han gjorde ivrige forsøk på å grave frem alle slags fornærmelser, men hodet hans var ikke kreativt nok.

Da en kamerat av han kom bort til bordet og spurte om han skulle være med på nachspiel svarte han at han allerede hadde ordnet et, og dette nachspielet var åpenbart meg.

Så der satt altså fyren og trodde vi flørtet og var i ferd med å ”sjarmere” meg til sengs, mens jeg følte meg skikkelig tråkket på og lurte på om han som barn hadde mista oksygentilførselen til hode i litt for mange minutter, for han var virkelig ikke god. Selvfølgelig fikk han ikke komme på nachspiel hos meg, jeg har ikke for vane å slippe inn menn full av drit i mitt hjem (bortsett fra noen ganger, men det snakker vi ikke om…)

Jeg er absolutt for intense følelser, uenigheter og det å la seg rive med, men noen ganger er det fantastisk hvor dårlig man kommuniserer, eller hvordan noen mislykkes i hva de prøver på.

Jeg spyr

Vel, ikke jeg, men det kunne ha vært, noen ganger blir jeg mer enn overrasket over menneskers adferd, selv når de er fulle.

Jeg satt på Cacadou med to venninner og var på den andre ølen. To bord bortenfor satt en mann, jeg la ikke spesielt godt merke til han annet at han ved en anledning forsøkte å si noe til oss stakkar. Dette var på en av de mer arrogante periodene i mitt liv og alle som forsøkte å snakke til meg på byen ble halshugd på stedet, eventuelt bare ignorert. Nå derimot er jeg en snill liten pusekatt.

Plutselig helt uten videre bøyde mannen seg ned og spydde utover hele gulvet, i hvert fall store deler av det. Den søte spysmaken smøg seg mot oss, og jeg er en ømfintlig følsom dame, det er regelrett umulig for meg å befinne meg nære spystank uten selv og brekke meg. Og der satt vi hjørne med hver vår nesten fulle halvliter ved siden av en spyende ekkel mann som ikke en gang kom seg bort til do. Cacadou har en smal liten krok, man ikke bare kan brenne inne i, men også bli spydd inne i, om jeg beveger meg inn dit igjen, holder jeg meg nære døra et sted…

Ulykker kan skje alle, jeg forstår jo det, men siden dette var på en pub en fredags kveld går jeg ut i fra at det var selvforskyldt. Fyren løp selvsagt inn på do med en gang, mens vi satt frosset igjen og så foraktfullt i hans vei. Og stakkars dama i baren måtte til med klut og såpevann.

Jeg tenkte at karen antageligvis skulle få litt vann i ansiktet og var i ferd med å hente masse dopapir slik man gjerne gjør når man søler på bar. Folk flest gjør i hvert fall tafatte små forsøk på å rydde opp etter seg. Men nei, ikke denne karen her, i stedet kom han tilbake uten skam i livet, han hverken unnskylde seg til bartenderen eller forsøkte å hjelpe henne, derimot forkynnet fyren at “det går helt fint med meg nå altså, formen er mye bedre nå…”

Og var det noe ingen brydde seg om var det hvordan det sto til med formen til karen som hadde spydd utover gulvet på Cacadou. Og nei, han fikk ikke lov til å sitte der og drikke opp sin øl.

Etternavn

− Hei det er Ida, sier jeg, det er hva jeg presentere meg med, selv når det er formelt og i en jobbsammenheng. Så hyggelig, greit og nære liksom; Her er smilende Ida, hva kan hun hjelpe deg med?

Jeg skal begynne å bruke etternavnet mitt i stedet. Barn omtales med fornavn, barn og damer. Jeg er ikke bedre selv, jeg bruker etternavnet mitt minst mulig.

Jeg liker ikke etternavnet mitt, jeg synes det ikke klinger så bra, det er som å ha et stygt guttenavn på slep etter det fine navnet mitt.

Det er så mange etternavn som bare er guttenavn med -sen slep eller lignende. Mitt etternavn er fra den hyggeligste politimannen som finnes med en “sen” bak. Jeg har lurt om det er mulig å kutte det ut og bare beholde fornavn, så kan jeg bruke mellomnavnet til etternavn. Ellers så kunne jeg ta min bestefars etternavn, det er finere, men det ville nesten bli snobberi. For det klinger ikke bare finere, det er finere om man tenker på klassetilhørighet. Jeg driter i sånt, jeg synes gener er uinteressante (med mindre vi snakker sykdom og arvelige uhumskheter, men må vi være vrange her?).

Men jeg ville aldri tatt en manns etternavn, jeg kunne ikke en gang gjort det om navnet var veldig kult, eller ville jeg blitt snudd så rundt at plutselig ga faen i enkle prinsipper så kan jeg på den måten slippe unna et etternavn jeg ikke liker? Men jeg skal jo ikke gifte meg heller, da måtte jeg ha brutt to prinsipper…

Nei, man tar ikke en manns etternavn, man gjør bare ikke det. Jeg har heller ingen kjip familie og ta avstand fra, ingenting galt med slekta mi. Og når jeg tenker på store slekta, filletanter, tremeninger og alt det der, de er på en måte så stolte av å være en del av vår slekt, navnet og alt. Min ene tante sa at hun aldri ville byttet etternavn, det er en vesentlig del av hennes identitet.

Mange krangler om etternavn når de får barn, de vil at deres etternavn skal gå videre til neste generasjon.
Men hvorfor er det så farlig?
Jeg skjønner dette med identitet og hvorfor skal hans navn bringes videre og ikke hennes? Jeg ville nok kranglet selv og ikke gitt meg før jeg fikk viljen igjennom og det til tross for at jeg tilsynelatende ikke liker mitt etternavn.

Og dette med identitet er rart, en mann jeg møtte på byen skrøt av sitt etternavn, det var ingen andre familier som hadde hans etternavn. Jeg ble ikke imponert, fyren har da ikke prestert noe og om slekten liksom var så fin, er dette uvesentlig for meg, fyren var likefullt en tulling, sjeldent etternavn eller ikke. Etternavn er kanskje enda mindre interessant enn gener og hvem som er ens tippolderforeldre. Jeg går med på at det kan være litt gøy og morsomt, men vesentlig er det ikke.

Likevel, jeg skal bruke mitt etternavn når jeg introduserer meg til ukjente mennesker, alle mennene på jobben gjør det, damene bruker fornavn. Jeg også, jeg er og blir tradisjonell…

En vits jeg overhørte;

− Finanskrisa er verre enn en skillsmisse, du mister alle penga, men sitter igjen med kona..

Hå håhåhå!

Der lo vi godt.

Bare ikke jeg, sur i tryne, humørløse dølle meg, huff så kjip jeg er, herregud jeg skjønner jo ikke humor eller en uskyldige spøk fra en haug med gubber som på en bar eller arbeidsplass spøker om hvor forferdelig samlivet med kona er.

Man får ikke alltid det man ønsker seg, jeg forstår jo det, men det er en smule stakkarslig det hele, som om ekteskapet og et liv med kona er noe man ble tvunget inn i. Får ikke slik vitsing en til å fremstå som en tøffelhelt av dimensjoner akkurat motsatte av hva en prøver å oppnå ved å latterliggjøre sin kone?

Det får meg til å tenke på et ekstremt sært bekjentskap jeg hadde, en kar på 26 hadde funnet seg en seisten år gammel jente, en meget usikker person, og fyren var en utrygg overkjørende slask som antageligvis ikke hadde guts til å være sammen med damer på sin egen alder, ikke hadde han draget på dem heller.

Kanskje han var hyggelig mot henne på tomannshånd, men blant venner la han ikke skjul på hvor mye han egentlig mislikte henne (eller lot som han gjorde, fordi hun ikke var ”kuuul” nok). Fyren hadde en crush på Eddie Wedder, men var ellers homofob og vanlig folkelig jovvialrasist (for dem som absolutt vil misforstå; nei det er ikke noe jovialt med rasisme). Fyren sa at sin egen tenåringskjæreste ikke var spesielt pen, men noen ganger når han virkelig var despo og det ikke fantes noen tilgjengelige, ja da måtte han bare ha sex med dama si…

Dette bekjentskapet løste seg opp, deres samliv dog varte i over et år eller så, forunderlig nok, hun ble dumpet til fordel for en fjorten år gammel jente.
Dog klarer jeg ikke karakterisere fyren som direkte usympatisk, jeg vil ikke forsvare noe, men jeg tror de mentalt befant seg på samme nivå, eventuelt var damene hakket smartere, men hadde minimalt med selvtillit. Karen var mildt sagt fortapt og ikke i stand til å leve et ”voksent liv” (okey, det hørtes kjedelig ut, jeg tenker på ansvar og evne til å ta vare på seg selv).

Og menn som slår vitser om koner som er fryktelige å leve med, eller er stygge, sånn vanlig folkelig, uten et snev av ironi (eller med mislykket ironi der de egentlig mener det de sier likevel) får meg til å tenke på dette bekjentskapet og jeg tror at ingen menn vil assosieres med denne karen. Han var så lite oppvakt at han i fylla rana en bank og satt inne en lengre periode for noe han ikke husker at han har gjort en gang, fyren hang med på lasset fordi det hørtes greit ut der og da..

Men i motsetning til dem, fikk han meg til å le. Gang på gang, og hvor usympatisk er vel det? Jeg lo og lo av hans miserable liv og mislykkede forhold og kjeftet litt når han ble ufordragelig, så forsvant han og det var greit. Jeg er sikker på at hans bakgrunn var like bedrøvelig som han, dermed blir alt bare trist, og karene som vitser om sitt dårlige valg av partnere virker bare fjollete. Det er akkurat som kona symboliserer alt det kjedelige i livet deres, alt som holder dem tilbake i verden. Nedlatende flåsing om noen en deler sine intime øyeblikk med får en til å fremstå som desperat og litt for trengende. Jeg ser for meg en som hjemme vil tilfredsstille sin partner og blant venner vil stagge flokken.

La meg aldri tre inn i en slik desperat situasjon, jeg vil gjerne være i stand til å holde sammen med en jeg respekterer.
Jeg vil ikke inn i et samliv der noen vitser om meg med sine kamerater, er deres samhold så viktig for vedkommende at en er nødt til å hevde seg selv på en så simpel måte, jeg vil forsvinne og han vil oppdage at i det heteronormative samliv er det steder hvor kameratflokken aldri vil være i stand til å tilfredsstille han.

Sånn ser en feminist ut / Hellyeah Fashion V

Men ops her var det ikke noe ansikt, så dette var vel ikke spesielt oppklarende. Godt at jeg benytter enhver anledning til å poste bilder av meg selv ellers da, så slipper man å undre liksom.

Denne toppen er satt sammen av to t-skjorter fra Fretex og HM og kom på rundt hundrelappen. En vakker dag når jeg har tid, skal jeg håndarbeidsblogge litt.

Edit: Og nå kom jeg plutselig på at enkelte som leser her ellers ikke leser blogger, overskriften kommer av at det har vært en feminist debatt blant bloggere, selv har jeg bare holdt kjeft, men er du interessert kan du f.eks. begynne hos Mihoe, ellers vi jeg anbefale fr.martinsen post om feminisme, og der er mer, mye mye mer. Denne posten handler ikke om noe av dette, men min hjemmelagede topp.

En morsom samtale om fitte

Hell: Det snakkes om fitter for tida. Hva skal man si, skal det hete fitte eller skal vi bruke et annet ord som er såkalt mindre støtene?
Hun: Jaha, så det er hva bloggere og folk diskuterer?
Hell (ironisk): Ja, hva skal man si i stedet for fitte liksom, det er jo så ekstremt støtende…
Hun: Du bruker ikke ordet fitte du, gjør du det?
Hell (ikke ironisk): Jammen hæ? Hva skal man ellers si? Sier ikke du fitte?
Hun: Eh nei, jeg sier faen jeg…
Hell: Hæ??! Kaller du damers underliv for faen?!
Hun: Oi, jeg trodde vi snakket om banning jeg…

(Discl. vi har snakket om banning og skjellsord tidligere, derfor kan misforståelser lett oppstå – se jeg bryr meg bittelitt om de jeg skriver om her…)

Ut alene

Det er alltid hyggelig med en date, så absolutt. Med date menes enkelt og greit selskap for kvelden, ikke noe mer romantisk enn det, selvom det sikkert også kan være ”romantikk”, det spørs jo på selskapet. Det blir sjeldent noe særlig romantikk mellom meg og venninner, egentlig aldri, men det hender jeg bruker ordet ”date” for det.

Men nå skal jeg bli voksen, gjøre sånn som voksne gjør, som jeg aldri har gjort før uten at jeg egentlig vet hvorfor, jeg skal gå på konserter alene, jeg skal også klare å komme meg på kino alene, museer og sånt også.

Ingenting er mindre inspirerende enn å ha med seg et selskap som okker og stønner over hvor kjedelig musikken er og jeg innser at vedkommende bare ble med for å holde meg i selskap og ikke engang gadd og bry seg med å sjekke ut musikken først. Noe som krever et lite klikk på myspace.

Jeg har også trasket rundt på mange utallige dårlige rockekonserter, mye fordi at det er kult å gå på konsert og det er okey å drikke øl, men også fordi jeg ”hang med”. Nå klikker jeg meg i det minste inn på myspace først og hører om det virker interessant før jeg stormer ut døra om noen ringer.

Da jeg var svartmetalentusiast var alt så inderlig greit, det er et sånt stort felleskap når det kommer til metal, man trenger aldri å gå alene på en metalkonsert. Men på et tidspunkt for mange år siden innså jeg at det eksisterer mye mer enn en liten smal sjanger.

Jeg skal også bli flinkere til å gå på kino, slutte å være støttemedlem på Cinemateket og innse at nei jeg deler ikke alle interesser med mine venner og jeg kan ikke vente til noen andre også kan, dessuten er ikke det å se film en sosial aktivitet. Jeg vil for eksempel aldri finne på å leie film med venner, da sitter vi igjen med en kompromissfilm ingen egentlig vil se.

Det er bare større tiltak og komme ut alene, lettere å bli sittende på en pub med en kamerat, skravle tull og drikk øl i stedet. Jeg liker mitt eget selskap godt når jeg er hjemme, så hvorfor ikke ute?

Ikke se sci fi fikk jeg høre

Jeg har alltid fått høre at scifi og fantasy er som smuss og regne, det er fordummende og lite givende, men i stedet for å lese høyverdig litteratur (ok det hender, men jeg later som jeg ikke gjør det, da det vil knuse det image jeg forsøker å bygge opp her) ser jeg såkalte sjeløse actionserier. Men jeg må innrømme at det gir meg en hel del og jeg synes det er vanskelig å skrive om det, for jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Feminismen ville vært det mest åpenbare, de religiøse referansene eller den estetiske herlige gladvolden?

Jeg har sett alle episodene med Sarah Connor som er laget hittil, serien blir bare bedre og bedre, jeg tenker stadig; jøss action ser kult ut på TV og jeg liker hvordan serien bygger seg opp. Det er godt og se på en tøff og bra heltinne i action.

Jeg tenker også en del på fienden og jeg er glad for at det ikke er russere, muslimer, andre land, kontinenter eller folkeslag, slikt har fått det til å krølle seg på innsiden når jeg har forsøkt å se agent og sci fi serier tidligere, der onde stereotyper med rare aksenter kommer jagende etter heltene.

Jeg er glad for at det ikke er mørke fantasy skapninger fra Ringenes Herre som til en forveksling så meget etnisk-inspirert ut i filmatiseringen, på samme måte som om de gode snille alvene er høye og lyse.
For fiendebilde som blir servert oss er sjeldent tilfeldig og har ofte den funksjonen at den opprettholder et lite nyansert bilde av godt og ondt.

Men her har vi roboter, skapt bygget og laget av mennesker, samfunnet og den kulturen de selv er en del av.

Nå er det ikke dermed sagt at robotene ikke kan representere det en betrakter som en trussel for samfunnet som jo for mange kan være andre land, kontinenter, folkeslag, religioner, noe annet enn ”oss”.
En viktig del av å male en fiende er å skape avstand, så dehumanisering og hvem er mindre menneske enn terminator? Og hvem er det som går i blant menneskene, ligner dem, høye og lyse akkurat slik ”en liker dem” er en drapsmaskin og representerer alt det onde en ikke vil identifisere seg med, det er terminator.

Akkurat det samme tenkte jeg på Battlestar Gallactica. Der har vi også noen representanter som er både høye, lyse og blåøyde, de vandret rundt blant menneskene med en intensjon, å utslette dem.
Cyloner er i utgangspunktet skapt av mennesker, de er en humanoid rase er skapt å infiltrere mennesker, disse var så godt som identiske med mennesker da de hadde følelser, evne til å elske og å formere seg. De følte også traumer etter misbruk og ekstrem påkjenning og de var religiøse.

Forskjeller mellom maskin og mennesker hviskes ut og selv om maskiner er programmert, er de også så avanserte at de er i stand til å ta selvstendige valg. Og man kan jo egentlig spørre seg om hvor mange mennesker som egentlig er i stand til det…
Til slutt blir den eneste forskjellen mellom menneske og maskin at mennesket kan dø, mens cyloner kan gjennoppstå gang på gang om skipet som oppbevarer deres kropper befinner seg innen en viss radius.

I Sarah Connor Chronicles har ikke robotene den samme evnen til å føle og å være menneskelig, de er og blir noe fremmedartet i en menneskekropp. Det er mulig at Cameron kan føle eller det er noe galt med hennes chip.
Men utseendemessig er robotene identiske som mennesker dermed kan en terminator også være i stand til å infiltrere menneskene, men vil skille seg ut som noe merkelige. En psykolog antydet at Cameron muligens hadde asperges syndrom, det er kanskje ikke så rart, hun er en maskin.

Men det er fiendebilde jeg tenker på, det er så mye lettere å forholde seg til en konflikt om det eksisterer en ond og en god side og de kludres til når de plutselig har følelser.

Hva om det onde er oss selv, det samfunnet og den verden vi omgis av? Hva om vi hver eneste dag deltar på det og lar det skje, lar hatet gro, lar distansen åpne seg, bryter ned omgivelsene, dyrker fremmedfrykten mens bilde av ens selv blir forhøyet, det en daglig tror på splitter mennesker inn i folkegrupper, raser, religioner, ideologier, lager et ”oss og dem” og innbiller seg at den ene siden er mer ren, opphøyet og bedre den andre.

Slik jeg ser det, er robotene oss, det er mennesker, det kalde, det er de vi blir når vi dehumaniseres, når vi dyrker distanse og frykt, når mennesker demoniseres, de er resultatet av det verste i oss og vår kultur, det er hva som bryter verden ned og de oppsøker oss for å slakte menneskene ned en etter en. De er et resultat av det samfunnet vi lever i og det en ukritisk omgir seg med og lar skje.

Og her har vi en av de tøffeste scenene fra sesong en, at Johnny Cash er soundtracket gjør det heller ikke verre. Her klarte de også å filme brutaliteten uten av vi ser selve volden fra bunn av et svømmebasseng.

Når jeg er apatisk…

… lager jeg mønster som repeterer seg i det uendelige. Jeg er sikker på at jeg kunne blitt en gardin eller duk designer, det er liksom mitt kall i verden. Og her er mine første blomster.

Vanligvis er mønstrene mer komplekse, jeg liker å lage bilder ut av dem, dette er første utsnitt og det kommer til til å ta en helt annen form når det er ferdig.
Men dette ble litt plagsomt, jeg skulle liksom ironisere over at jeg faktisk satt her og tegnet blomster, men så ble jeg oppriktig engasjert.

Det er akkurat som om når jeg og noen venninner planla å gå i klesbutikker å kle oss ut i lyse olabukser, rosa topp og lys lippgloss, noe vi aldri gjorde, men tenk hvis jeg gjorde det og plutselig fant ut at jeg kledde det…