Bråk og støy

I morgen blir det Khaos bråk og støy på John Dee, det vil si, i mine ører er det melodier jeg hører og andre kaller det enkelt og greit metal.
Jeg håper og i hvert fall se en av dere der (om ikke to eller tre).Jeg er veldig åpen for å drikke øl etterpå. Det koster ingenting, konserten altså, ølet koster nok dessverre. Det er lov til å ta en liten pause fra Haloween feiringa (den begynte jo allerede i går for mange). Selv tror jeg at jeg muligens står over denne gangen og heller kjøper Nille-juggelet senere på salg.

“Den feite dama” (Når noe virkelig er pinlig)

Jeg satt på puben drakk øl, alt var helt okey, ingenting var dårlig, jeg sa lite, tok en slurk av ølen og ante klisjeen fred og ingen fare da mitt følge for kvelden brøt ut litt for høyt:

- Å FY FAEN, SE DER A! DET ER DEN FEITESTE DAMA JEG HAR SETT EVER!

Jeg så mot døra og en ny person hadde ankommet rommet, eventuelt hadde hun vært der hele tiden, men jeg hadde ikke sett henne før.

Det var som en klam stillhet pakket seg rundt oss, vi syltynne damene, det spilte ingen rolle hvem av oss som hadde hugget så ondsinnet løs, jeg satt der som fettfobiens representant og visste i sannhet hva det vil si å gremme seg. Det kriblet smertefult bak huden ned til hver fingetupp, det var som om negler løsnet og det kriblet i hårroten. Jeg fikk vondt, alt var uutholdelig, jeg hadde verken sagt noe eller tenkt noe galt, aller minst på damens vekt.

Og jeg lover, om den personen jeg satt med så hadde hvisket det til meg, ville jeg ønsket å krype under bordet, ned i bakken og under asfalten et sted. Jeg tror ellers ikke på konseptet å bli flau på andres vegne, men denne gangen ville jeg forsvinne og dø på hennes vegne.

Hun derimot kunne ikke forstå problemet.

Gode vaner

Der finnes gode vaner, positive små ritualer, ting som sklir inn i hverdagen og blir en del av den, en del av vennskapet og en del av samholdet. Det er de små tingene som plutselig forsvinner og blir små hull i dagene etter bruddet, etter vennskapet løste seg opp, eller tiden plutselig ikke strakk til. Det er de små tingene vi ikke snakker så mye om, men bare gjør, det pakker dagen inn i en lunhet.

Det er hverdagslige ting som sprer godt humør, som å flokkes rundt skjermen hver gang en ny episode av Buffy var lastet ned (det var sesong syv) eller drikke te på kjøkkenet og snakke om siste gjest på Skavlan.

Jeg og en venninne pleide å lytte til Kristoffer og Alexander Schau hver søndag når vi var fyllesyke (”Hybelen” het det). Jeg pleide å ta opp radioprogrammet (”Karate”) deres hver dag slik at jeg kunne lytte til det sammen med min kjæreste når han kom hjem fra jobben, jeg har fortsatt en boks med opptakskasetter, og ingen steder å spille dem.

Jeg hadde en sommerjobb der jeg lyttet til lydbøker hele tiden, jeg og venninner som også var mine kolleger lånte store bokser på biblioteket, og vi lyttet til de samme bøkene, dermed kunne vi prise, rakke ned på dem, like eller hate dem sammen i lunsjen.

Jeg pleide å drikke Cava på atelieret med en venninne, så blir vi så fulle at vi ikke får gjort noe. Og siden Mono er nærmeste nabo er det der jeg ender opp.

Jeg tegnet sammen min malende venninne, vi spiste marsipan og snakket om vår hverdag og var produktive sammen, så gikk vi ut og spiste eplekake. Eller vi går langs Akerselva med barnevogn og besøker markedet ved Blå og spiser vafler.

Jeg pleier å tekste en venn hver gang et kult band dukker opp på Simpsons, og han kom løpende over da Homer dukket opp som en parodi av Curt Cobain, sammen kunne vi le av den teite sexistiske professoren som lekte feminist for å smiske seg inn på unge studenter. Vi lo også godt av datteren i American Dad´s som forsøkte å frigjøre seg på Paglia vis, noe som selvfølgelig gikk rett til helvete, det var jo det som var så ufattelig festlig (duh). Han ble ikke mindre begeistret da sex pistols dukket opp.

Jeg har bandøvinger, det er selvsagte møtesteder hvor jeg etter hvert også får venner, vi har bandølen og røykepausen (passiv røyking for min del).

Jeg har hele dager viet til musikk og øl og vin med en venn hvor vi snakker om tegneserier, animasjonsfilmer, sex, musikk og reiser og spillejobber.

Jeg har kvelder med min venn, med restauranter og samtaler hvor jeg kan snakke om min jobb og han er den eneste jeg vet om som faktisk forstår hvor jeg snakker om, vi enes om at det er dølt og nerdete og snakke om, men jeg koser meg likevel, jeg har lært meg å sette pris på pludring, de små samtaler om ingenting. Så blir vi fulle og kanskje sentimentale.

For ikke snakke om kvelder med rødvin og fyring i ovnen.

Også har jeg mine egne alene-ting, de små ritualer jeg gjør med meg selv, jeg har skrivestunder foran PCen, jeg har stunder med lydbøker og photoshop og jeg har søndagskveld, kvelden for ”Hallo i Uken”, da har jeg min lille stund med eplejuice og internettradio og photoshop.

Der er også noen vaner jeg skal styre unna, det er Gloria Flames i helgene, Rock In og Unholy og jeg begynner også å undre på om jeg kanskje ikke også for alvor bør holde meg unna ”True Blood” også, jeg gir det en sjanse til, tenker jeg alltid og det tar absolutt aldri av og likevel ser jeg neste episode, det verste er at det kommer kanskje til å vare sesongen ut…

Vinn en mobil!

Eller kanskje en månedslønn (til en gjennomsnitts indisk barnearbeider)
Bare svar, alle er garantert en ”premie”, du vil med andre ord helt sikkert få noe tilsendt i posten, per mail eller sms, alt du trenger å gjøre er å svare på noen enkle spørsmål fra oss:

Synes du det virker smart å gi fra deg personlig informasjon/interesser/navn etc til bedrifter som vil kartlegge deg som vil vite hvordan de skal selge DEG mer produkter?
1) Ja det er klart jeg gjør, det er jo 0.00001 % sjanse for å vinne en skrøpelig chartertur
2) Jeg får jo gratis klistremerker da.
3) Å hallo! Er det så farlig da?
4) Å hallo!!

Spørreundersøkelser er jammen gøy?
1) Ja også kan det hende at jeg får gratis kjeks
2) Jaja, skjemaer er artig, alle former for kartlegging er fint, vi trenger mer av det
3) Nei, jeg må være en gjøk som sitter her og klikker på tull

Nok? Neinei; På en skala fra 1 til 10 der 1 er utrolig irritert og 10 er ganske misfornøyd, hvor fornøyd er du med denne posten?

Vil du i tillegg ta i mot et “medlemskort” registrerer alt du kjøper overalt mot ti øre avslag i året slik at bedriften kan kartlegge deg, vite alt hva du kjøper, sånn at de kan selge deg og dine likesinnede enda mer du ikke trenger?

Ved å sende inn denne informasjonen godtar du følgende vilkår

Betingelser
Undersøkelsen utbydes av Hell, som er en del av HellYeah.no. Du skal være temmelig sosete og bakfull, eventuelt lett å underholde for og delta i undersøkelsen.

Deltagelsen er betinget av at du gir samtykke til å motta møkk og spam via e-post, samt å bli kontaktet telefonisk til alle tider av døgnet med elleville tilbud fra våre standhaftige telefonselgere som aldri gir opp.

Ved å sende inn svarene på denne undersøkelsen samtykker du også i at vi deler ut all infoen om deg videre til våre kunder og oppdragsgivere, vi har også rett til å selge all informasjonen videre og gjøre hva faen vi vil med det. Vi er ganske joviale sånn.

Ved din deltagelse aksepter du mottak av skikkelig mye møkk og reklame, en haug med trær i posten daglig og en telefon som piper av SMSer til batteriet er flatt og du må bytte nummer, i tillegg vil bedriftens agenter oppsøke deg på døra med andre heftige tilbud til alle døgnets tider. Du forplikter deg også til å svare på samtlige spørreundersøkelser ved personlig oppmøte og telefonisk kontakt.
Hoihoi, dette skal jammen bli moro!

Samtidig aksepterer du å motta nyhetspost fra vår undersøkelsers sponsorer som er en rekke møkkabedrifter som kun har skadelige produkter som bryter ned jorden og sliter i stykker resursene rundt oss litt fortere. Du vil absolutt aldri kunne si opp spammen og oppretter du en ny epostadresse så finner vi den også, dette varer forever and ever.
Men hey ikke tenk på det, kanskje kanskje kanskje du vinner en ny mobiltelefon.

Dine avgitte svar vil bli lagret hos oss og oppbevart til evig tid, vi driter i personvern som i utgangspunktet bare er bullshit for all slags info har en tendens til å lekke ut i hytt og vær, spesielt hvis du er kjendis, har en kjendismor eller kjenner en kjendis. Du kan selvfølgelig ta kontakt med HellMedia og be oss slette infoen, men det gidder vi ikke selv om vi sier at vi gjør det.

Konkurransen utbys av HellMedia og løper til den 12-03-2999. Heretter vil vinnerne bli kontaktet direkte via e-post, telefon, brevdue, papirfly, post eller en mann på døra med et balltre. Vi er seriøse og vi kødder ikke!

Lykke til a!

Men jeg klarer jo ikke stoppe her…

I markedsundersøkelser deler du ut informasjon til bedrifter som utelukkende har som mål å kartlegge ditt ”behov” og eventuelt ut i fra informasjon om deg å skape nye behov, hvilket ofte er et mål hos en slu selger.

Dette gjør de ved å innhente, registrere og analysere den informasjonen du frivillig gir fra deg, en informasjon som for enhver bedrift er både verdifull og viktig for deres eksistens videre.
Målbevisste bedrifter vet at det viktigste er å fokusere på kundens såkalte behov fremfor produktet, behov kommer altså i første rekke, så er det for firmaet og tilby det som blir etterspurt. Og jatt jatt, jada jada, tilbud og etterspørsel og så videre…

Også har man konkurrentanalyse, hva som allerede finnes på markedet, hvor stor markedsandeler de har og så videre. Mange aktuelle kunder er totalt likegyldige til om det kommer en ny hamburgersjappe, så bedriften må bruke tid på å finne om det i det hele tatt er et behov, eller om de med enkle midler kan skape et.

Vel dette er ganske grunnleggende markedsføring. Mange som styrer med dette synes de selv er ganske glupe og henvender seg til mennesker utelukkende som om de er sauer og det er kanskje ikke så rart ettersom folk frivillig deler ut hva det skal være av info om seg selv uten å dra nytte av dette. Personlig oppfatter jeg det hele som en prosess som går på manipulering, som jo reklame faktisk er, stikk mot såre punkter, skaping av nye behov, og hugg løs på selvbilde.
Om alle damer for eksempel hadde forstått at de fleste skjønnhetsprodukter er overflødige og ikke lenger hadde funnet det så viktig å være tynn, ville det solgt ganske dårlig. Med andre ord det er viktig å holde damers selvtillit nede ellers går en industri til helvete.

Bedriften ønsker å kartlegge hvorvidt du er en potensiell kunde, den ønsker også og vite hvordan henvende seg til deg, det vil kartlegge ditt adferdsmønster i forhold til kjøp og vite hvordan de skal synliggjøre sitt produkt for deg.

Dette betyr i praksis at god oversikt over deg som person og menneske som en får med den verdifulle informasjonen en gledelig deler ut med løfter om å vinne en reise, et “medlemskort” eller delta på de aller fleste markedsundersøkelser, vil ikke annet enn føre til mer reklame og skape nye unødvendige behov, større forbruk og mer nedbryting av jordens resurser.

Dette er enkel psykologi, folk med en psykomanipulerende eks/kjæreste/venn/venninne vet dette. De forsøker å snike seg inn bakveien for å dynke en inn i sine ideer som kan være nokså nedbrytende da alt handler om egen vinning. Det er lettere å få noen der en vil, om en bryter en ned. Dette vet psykomanipulerende kjærester og reklamebransjen.

Jo mer informasjon en deler ut om seg selv, jo enklere blir det for alle reklameprodusenter å krype inn i ditt hode og de har ingen intensjon om å gjøre noe bedre for deg, der er utelukkende kommersielle hensikter. De vil ha dine penger og det er alt.

Det handler om å skape kunstige behov i et marked som allerede har det aller meste.
Og apropos kunstige behov så må jeg le litt; Her om dagen forsøkte en selger å prakke på meg en fjernkontroll til håndfrien “for da slipper jeg å ta frem mobilen hver gang jeg skal bytte låt på MP3 spillern”. Det hørtes jo både artig og fancy ut for en som er litt svak for sånt (jeg er det), men dog, jeg ville jo vært idiot om jeg hadde gått på den, dette forenkler jo ingenting, da må jeg jo ta frem fjernkontrollen i stede for mobilen…

Hvem?

Hvem er disse mennesker som truer, slår og mishandler fysisk og psykisk? Hvem er det som kommer med dødstrusler og forvandler hjemmet til en brutalisert lekegrind for voldelige utfoldelser?

I drapssaker som mange har valgt å kalle familietragedier (dog er en slik handling aldri en tragedie selv om den er aldri så forferdelig) står de utenforstående igjen og forstår ingenting. Det som skjedde var et mysterium, uforståelig og beskrives som en tragedie, for han var jo ikke sånn!. Han som var så snill mot dyr, han som var så omtenksom, han hjalp meg å skifte dekk, en skikkelig kjernekar.

Jøss en person har flere sider, en person kan være både snill og slem, han kan gjøre hverdagslige ting, smile, leke med barna, gå på jobben som folk flest og vips plutselig er han en drapsmann.
Jo jeg kan forstå at denne plutselig innsikt i et menneskers dobbelthet kan sette et støkk i omgivelsene. Mennesker flest er mangesidige, også de voldelige, de som truer og de som dreper, men det er vel kanskje lett å glemme med de tabloide overskriftene.

I noen saker blir den som utfører volden fremstilt som den sympatiske nabo og i andre saker er personen en nærmest satan selv. Selv kan jeg forestille meg at mennesker som ligner en selv som begår drap i familier som ikke er ulik en familie en kjenner, er ”tragedier”, mens det som skjer med noen en ikke kjenner igjen, er vold og drap. Men jeg vet ikke, det var bare en tanke som slo meg.

Sjeldent får man høre ord fra naboen til den som forfølger sin kjæreste, den eiesyke med vrangforestillinger, den sjalu ekskjæresten, den som ikke kunne la partneren gå eller kontrollere sitt sinne.
For personen er et monster, et udyr, en som ikke er lik oss, noe umenneskelig, demonisert og distansert.

Det kan like gjerne være en man drikker øl med i parken, han kule og joviale på puben, den gode kameraten, eller en man snakker fortrolig med, en som inviterer på middag eller en venneforespørsel på facebook. Små hint og glimt om menneskers mørkere side er overskygget av et ønske om å tro godt om folk, eller rett og slett ren ignoranse.
Vedkommende er verken en kjernekar, en demon eller et monster, bare en skikkelig kjip person som i tillegg har noen gode sider og tidvis glimter til.

Det hadde vært mye enklere hvis han virkelig var et udyr, hadde han hatt horn og hale i tillegg kunne vi pekt han ut på gata og han ville aldri vært i stand til å etablere nære bånd til mennesker han kunne plage også slipper man å bli så overasket hver gang det skjer for vedkommende var jo så snill og harmløs…

Fyllebetroelser

Klisjeen sier at sannheten kommer fra barn og fulle folk. Og jeg undrer selvfølgelig hvor sant er egentlig det?

Jeg vet det er vanskelig å holde tilbake, det er lett å si for mye, lett å røpe noe en vet en burde holdt kjeft. Det er altfor enkelt å prate for mye om den nye kjæresten en helst ikke vil utlevere, om sin hemmelige elsker, om sin venninnes silikonpupper en helst ikke burde snakke om eller en pinlig episode en skulle holde kjeft om.

Det er lett å la det positive selvbilde en forsøker å opprettholde i dagliglivet sprekke, og la mennesker få innsikt i mer enn en helst vil dele.

Hos noen vet jeg ikke om det er ”sannhet” de kommer med en gang, bare grums og beskyldninger som kommer av dårlig selvbilde eller en generelt dårlig periode.

Jeg spør meg jo selv, hvor mye av det jeg sier påvirket av alkohol faktisk sant? Jeg kan kanskje si mer enn jeg ønsker, men bretter aldri ut mitt følelsesliv for jeg vokter meg vel mot mennesker som vil ”inn i min hjerne”. Jeg kan si litt mer enn jeg ønsker, men jeg snakker ikke noe mer sant om jeg er full fremfor edru, jeg har ingen pinlige fyllebtroelser og velte utover noen, bare det vanlige bullshittet vi alltid deler.

Jeg tror det er litt viktigere enn ellers å kontrollere sitt alkoholforbruk i perioder hvor en er psyksik nede. Har en alvorlig psykiske problemer eller er deprimert, er det kanskje best å bare ligge unna. Jeg får inntrykk at de negative følelsene forsterkes i fylla, at en “tipper” over. Det virker som alkohol og annen rus kun er noe som bør nytes når en allerede stiger, at rusens stimuli ikke har mulighet til å påvirke humøret eller psyken i en ny retning, og kun virker som en forsterker av det en allerede føler og tenker.

Og under slike tilstander kan en si hva som helst, jeg er faktisk ikke sikker på om sannheten kommer fra fulle folk, folk i psykisk ulage kan være vaklende og ambivalente og være en prøve for omgivelsene, påvirket av alkohol så blir den såkalte oppriktigheten mer enn vemmelig, men den representerer ikke alltid det vedkommende står for.

Ydmykelser som underholdning

Jeg klikket på en lenke, og fikk se et youtubeklipp, en person gjør innbrudd i en spritsjappe og alt er filmet med overvåkingskamera.

Han bryter seg inn via taket og det hele er en veldig klønete opptreden, han faller stygt og får flasker i hode, de knuser rundt han, men han er så beruset og omtåket og ute av stand til å merke smerten. Han tomler rundt i butikken, henter seg en handlevogn, fyller den med flasker og røyk, men i det han skal forlate butikken innser han at det ikke er like enkelt da glasset i døren er skytesikkert og ikke lar seg knuse, ergo må han klatre opp samme vei han kom ned, igjennom taket. Det viser og ikke være like enkelt, han faller stygt og treffer toppen av en hylle med ryggen først, han velter og vaser rundt i knuste spritflasker, og mannen må virkelig være bedøvet av alkohol, de fleste ville ikke klart å reise seg etter et sånt fall.
(Nei du får ingen lenke, hvis du ikke har sett det allerede, er det sikkert ikke så vanskelig å finne)

Hele tragedien spilles av mens en litt ovenpå mann kommenterer det hele, vi mangler bare lydeffekter og kanskje litt studiolatter for å toppe det hele.

For og være helt ærlig så synes jeg dette er litt slapp underholdning. Og det at de bare viser ansiktet til karen er også litt feigt, hva med et bilde av hans gamle mor, søster eller bror? Og har mannen barn? Hvorfor ekskludere dem i så fall? Ingen underholdning blir bra nok hvis vi rike middelklasse folk ikke får stampa dem langt nok ned i gjørme og det er viktig å gjøre ydmykelsen total eller får de ingen lærepenge, tenk det, fyren er en full fattig idiot, det skulle han ikke blitt nei. Kanskje blablabloggeren kan selge han et eksemplar av ”The Secret”?

Jeg har noen andre forslag til underholdning. Vi kan for eksempel følge Ronny Kåre Limsniffer langs Akerselva en dag, han vingler litt mens han går og har knekk i knærne etter mange års misbruk. Her er det bare å sette på litt funkmusikk og sånne lydeffekter de setter på de søte hjemmevidoene av katter og hunder, han har kanskje ikke rytmesansen helt inne når han går, men jeg tror det kan svinge skikkelig til litt funk.

Ey, mens vi først er i gang, hvorfor ikke lage ”Skal vi Danse” for narkomane? De gjør det sikkert for en hundrings eller en ren sprøyte, og hvis noen forsøker å si at dette er jo et rent utdritningsprosjekt kan man enkelt replisere med at det skulle kanskje de tenkt på før de ble narkomane.

Men dette er fortsatt ganske slapt.
Hva med å følge traficking ofre langs Toftesgate? Jeg ser for meg den samme karen som kommenterer på det filmklippet jeg refererte til først her, det er ikke noe problem å forestille meg hans snusfornuft og hånlige litt lette stemme;

”Ja der går hun inn i den bilen, se på den mannen, han kan ikke ha dusja på flere uker, ja hun får litt å styre med, og hvordan finne frem blant alle de fettvalkene? Så jente, hva vil mora di si til alt dette? Ops jeg synes du vaklet litt, er stiletthælene litt for høye for deg?… Og denne dama hun må virkelig være desperat, for en slik bil ville ikke en gang svigermor satt seg inn i… håhåhåh!”

Nei jeg gir opp, jeg tror jeg heller vil overlate dette med underholdning til FOX, de har noen artigkarer og damer på teamet som er langt mer dyktige enn meg. De kan virkelig dette med å bruke ydmykelser som underholdning. Jeg kikker over på dem og ser jeg har mye og lære.

FOX sitt realityshow Solitary som består av fysisk og psykisk tortur helt til deltagerne knekker sammen. Og dette er på tredje sesong.
Nysgjerrig? Kanskje det ligger på youtube? Eller finnes det torturetube? For alt jeg vet eksisterer det en tube for bare vold. Det er så mye i denne verden jeg ikke vet om, det er så mangt og mye å utforske.

Å forandre en mann

Dette er nesten en litt pinlig innrømmelse, for jeg er jo ikke sånn. Men det er en stund siden, jeg var tross alt bare seksten år og visste ikke bedre, og det er mildt sagt lenge siden jeg slutta over å være flau over det jeg gjorde som tenåring, det jeg gjorde i begynneslen av 20 åra har overgått alle de små fjortisflausene.

Jeg traff en gang en mann, han var ikke helt som jeg ville, så jeg forsøkte å kle han opp, jeg farget midtskillen svart når det mørket lange håret vokste ut og jeg handlet klær for han.

Han var ikke den jeg ville ha og ble det heller aldri. Selvfølgelig ikke. Jeg var som sagt bare seksten, jeg visste ikke bedre.

Ikke hadde jeg spesielt god smak da heller, det var tiden for slengbukser, batikk t-skjorter og fløyel, så stakkars stakkars mann. Jeg ville ikke sett en halv gang på en mann i fløyelslengbukser i dag.
En fyr jeg kjente kledde seg i vide bukser av nervøs fløyel, det legger ikke skjul på noe og er ikke et estetisk syn. Heldigvis var det ikke dette typen min kledde seg i, der fantes en grense.

Nå synes jeg hele ideen om å kle opp menn er mindre tiltalende, det er noe jeg aldri ville tatt initiativ til, jeg har ikke peiling på “manneklær” jeg vet bare hva som ser bra ut og hva jeg ikke synes ser fint ut. Og hvis han i utgangspunktet ser ut som et takras, vil jeg ikke legge merke til han en gang. Går han i bukser av nervøs fløyel vil dette trigge en slags fobi i meg, hvite tennissokker er deilig i forhold.

(Ja her kommer det frem, jeg er superoverfladisk, for alle vet jo at det egentlig bare er det indre som teller, men er det ok at jeg innrømmer at jeg har sans for en viss estetikk likevel? Jeg må si det er veldig enkelt, det er helt greit med bare vanlige jeans og t-skjorter, trenger ikke en gang være svart, men ikke stapp skjorten ned i buksa og det er fint om buksen er lang nok i beina.)

Aldri har jeg prøvd å endre et menneske igjen. Jeg prøver heller ikke få han til å like det jeg gjør eller lytte til den musikken jeg hører på. Det er klart vi kan introdusere nye ting for hverandre, men det blir noe annet.
Og jeg ville absolutt ikke likt hvis en fyr skulle “kle meg opp” med mindre han har god smak og gir meg veldig kule klær, det har faktisk skjedd en gang, og det var veldig kult. Men hadde en fyr kommet drassende med f.eks. knestrømper til meg, så ville jeg blitt litt gretten.

Det er hele konseptet med å forandre på sin partner jeg ikke forstår, og jeg liker det ikke, jeg synes det er dårlig gjort, hvis en ikke kan akseptere det en først får, forstår jeg ikke hvordan forholdet skal kunne fungere i lengden.
Det er hva en ser en må forholde seg til, og enhver person er en pakke med dårlige og bra egenskaper, jeg ønsket meg den såkalt kule sosiale fyren, kledde han opp og han forble selvfølgelig inneslutta.
(Og nei, jeg trodde virkelig ikke klær kunne endre egenskaper, så blåst var jeg ikke, men dog)

Baksnakking og ondsinnet sladder

Noen ganger glimtet hun nervøst rundt seg og møtte blikk fra pubens kroker, rundt snakket lavmælte stemmer:

… hun ser ut som en okse i ansiktet… hun er voldsom… puppene henger jo utenfor… …hun tror hun er deilig… se hvordan hun kler seg da…

Klisjeer som aldri slår feil i sin ondskapsfulle smålighet.

Hun var sjenerøs, hun delte av seg selv, åpen og i stor grad uselvisk. Uegennyttige mennesker er en sjelden art, mange nevner dumsnillhet, mange tenker at snillhet og idioti er samme sak.
Det er nesten ikke plass til uselviske handlinger i hverdagen, det er mer enn hva mange kan forstå; Finnes det virkelig handlinger uten egoistiske intensjoner bak?
For andre er handlinger av selvoppofrende art ren luft og tatt som en selvfølge, som fra en hjemmehjelper, husmor eller mor.

Noen mener at hun gjør gode ting for å føle seg bedre. Som om hun hadde en million og donerte tusen kroner for å lette på samvittigheten.
Men nei, alle er ikke sånn. Noen gir. De gir og gir hele livet. Og de aller færreste forstår hvorfor, vi lever i en verden og en kultur der alle tar, de grabber til seg alt de kan få og det er vanskelig å akseptere noe annet.

Omverdenen møtte henne med dømmende ord. Samtaler over bordene ble til lavmælt hvisking i det hun nærmet seg. Stemmer snakker nedlatende, fulle av forrakt, ukjente stemmebånd fra tomme ansikter som forsvinner i massen. De setter blikket i sitt offer og de går aldri tom for svertende ord og deres smålige kreativitet sjeldent en grense.

Hva så? Hvorfor bry seg om sånt? Ville jeg spørre, en trenger ikke å bevise noe, en trenger ikke å la noen binde en fast, Å leve opp til deres urimelige standard vil alltid være uoppnåelig, da de vil søke igjennom hver eneste del av deg og finne noe som er galt. Å hakke på utseende er siste utvei for de som ikke finner noe galt, der de så gjerne ønsker å finne feil. Alt for å kompensere sin egen utilstrekkelighet.

Og igjen undret jeg, gang på gang, hvorfor bry seg med slik ondartede ord, hvorfor la det ramme seg, når det kommer fra mennesker en ikke har noe å bevise noe for? Vi lever ikke i en bygd. Det er så mange andre mennesker i verden.
En har all mulighet til å strekke seg etter noe mer, noe som er langt forbi, det er en hel verden utenfor de hviskende stemmene.

Men hun tenkte annerledes, hun klarte ikke å fokusere utenfor den simple hviskingen og baksnakkingen, og ”alle andre” var bestandig de med de skarpeste og mest dømmende ord. Egentlig er ”alle andre” som oftest en svært liten andel av befolkningen, men i fortvilte situasjoner er det lett å glemme.

− Drit i dem! Sa jeg og mente det. Det kom som en selvfølge, som en sannhet, som noe en bare gjør helt av seg selv. Hun så på meg:

− Det er lett for deg å si, du har selvtillit.

Selvtillit, hva er det? Det er så mange områder å vakle på, det er så mye usikkerhet å grave frem hos alle, men en kan ikke og burde ikke bruke tid på å tilpasse seg etter maler konstruert av ondsinnede tunger med hensikt i å begrense vår bevegelsesfrihet. Men det er en prosess i seg selv å la være, Hun var til tross godt i gang fordi hun bestandig gjorde det hun ville.

− Damer er sånn, sa Hun, − De hater meg!

Unntatt meg, jeg var ikke som andre jenter. Damer flest var sjalu, damer hadde ingen gode intensjoner og unnet henne aldri noe godt, damer fikk henne til å tenke negativt om seg selv og kroppen sin. Det fantes ingen ting bra med andre damer.

Jeg forsto ikke, hvorfor et slikt ensrettet og ensidig hat mot andre damer? Var hun ikke selv en del av den grupperingen hun påsto utelukkende hadde dårlige egenskaper? Eller stilte hun meg og henne som de to eneste personene som sto utenfor den store og vide grupperingen ”damer”.

− Du forstår ikke, jeg har hatt så mange dårlige erfaringer. Menn gjør aldri sånt mot meg eller andre menn.

I det øyeblikket hun sa det tenkte jeg på de evinnelige dokøene, en jente med nydelig oppsatt hår og brede hofter snakket til meg:
− Å herregud, du er så tynn, så heldig du er!
Jeg ble forvirret, og svarte fort uten å lyve: − Men se på deg selv, du er en av de peneste damene her inne, skjerp deg!
− Nei, jeg er ikke i nærheten av det du er en gang…
Samtalen gikk i stå, jeg hadde gått rett i en felle, uansett hva jeg sa ville det bli galt
. Den var forunderlig. Jeg har blitt opphøyet, hetset, tråkket på, beundret, fotografert, tegnet, hånt og elsket på grunn av mitt speilbilde. Men alt i alt betyr det så lite. Jeg tenkte at en slik samtale muligens ikke ville foregå på mannedoen. Kulturen har gjort oss til forfengelige vesener, men ingenting tilsier at menn er mer hederlige enn kvinner.

Stereotyper forvirrer meg, gjerne fordi de som som tror de er reelle har en tendens til å stille seg utenfor malen eller at de uten videre godtar det og leter etter de trekk som måtte passe inn. Det er som å si at jeg er en typisk vekt, jeg fremhever de egenskapene som passer meg, mens de beskrivelsene som ikke passer, skyver jeg bort i bakgrunnen. Ingen mennesker med fornuften i behold kan tro på horoskop.

− Jenter hater meg og jeg liker ikke dem, du er den eneste venninna jeg har hatt. Sa hun og jeg ble smigret, tross alt.

Det kunne vel ikke være så ille? Eller hva skjedde egentlig rundt henne? Så oppdaget jeg også skulingen og de ondskapsfulle kommentarene som gikk over bordene, på damedoen og ved baren.
Slike utleggelser jeg har vært for lykkelig ignorant til å legge merke til.

Jeg mente aldri å lytte, men en ny innsikt kom; Ingen er feilfrie, aller minst hun. Hun hadde ligget med typen til Trine, til Mette og til Kari. Hun hadde kalt Lene en hore og hun hadde vært i slåsskamp med Frøydis. Frøydis hadde slåss med flere av mine venninner fordi hun var frekk i kjeften og stjal røyk og øl.

Hun var stadig i konflikter og hun var ikke alltid uten skyld. Noe annet ville ikke vært menneskelig

Såra og vonbroten

Han; Jeg sendte deg melding i går…
Jeg; Ja æsj, følte meg helt lost i går, jeg glemte mobilen hjemme. Blir nesten naken jo…
Han; Jeg prøvde å ringe i går…
Jeg; SÅ dumt at jeg glemte mobilen…
Han; Jeg mente ikke å mase…
Jeg; Nei herregud, jeg vet, jeg fikk jo ikke svart, glemte jo mobilen…
Han; Jeg skal ikke gjøre det igjen…
Jeg; Men hallo, det gjør jo ingenting, jeg skulle gjerne prata med deg, men jeg glemte mobilen min…
Han; Neste lørdag ringer jeg ikke…
Jeg; Jojo, jeg tar den med meg neste gang, ikke noe problem det…
Han; Du trenger ikke bekymre deg…
Jeg; Hæ? Jammen jeg glemte mobilen min hjemme.
Han; Jeg kommer ikke til å ringe igjen.
Jeg; Jammen jeg GLEMTE mobilen min, jeg fikk ikke svart fordi den lå hjemme mens jeg var på Garage og Gloria Flames!
Han; du trenger ikke bli så sur da, jeg mente ikke mase..

Da jeg omsider kom hjem var der flere tapte anrop og meldinger, den siste meldingen sto det blant annet; Du er tydeligvis opptatt, godt jeg ikke kjøpte bursdagsgave til deg.