HellYeah Fashion IV

Dagbladet sier at goth er tilbake i motebilde, i følge dem kan du f.eks. ikle deg en fuglehatt fra Norsk Film eller en bukse til fem tusen kroner. Dem om det. Men dette betyr at de som liker svarte klær inspirert av goth kanskje kan få kjøpt klær i en vanlig butikk en stund fremover og det er ikke verst bare det.

Eventuelt kan man lage nye klær ut av gamle, denne toppen er laget av en HM singlet og en rød helsetrøye. Helsetrøyer selges i mangfold på Fretex, da gjerne hvite, men de kan farges i alle nyanser. Det jeg liker med denne toppen er at den kan brukes og kombineres på mange måter:

Apropos goth så har jeg lyst til å si at jeg aldri har kalt meg selv goth. Noen ganger har det hendt at noen har kalt meg det/eller spurt meg om jeg er er det og jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til sånt, ingen mener jo noe galt og det er ikke noe galt å være det heller, men det føles bare ikke spesielt komfortabelt. Og jeg får veldig lyst til å si at “streitinger” har det med å sette merkelapper på folk, sånn rett tilbake der fikk du den ja….

En egen stil, eller noe som er markert, kan ta influenser fra flere subkulturer uten og nødvendigvis tilhøre en, selv har jeg f.eks. aldri vært spesielt begeistret for gothe-stilens rysjer og store hvite pirataktige bluser, ei heller den forferdelige Lolita stilen, der voksne damer kler seg i barnekjoler og knestrømper, ikke er jeg spesielt romantisk heller.

Jeg liker det svart rødt og rått, men jeg kan også like bronse, lilla, gult og blått. Verden er for stor til å sitte i et bittelite hjørne sammen med noen få andre.

Kjapt, enkelt og fatalt

En venn av en venn av meg døde denne uken, han kom hjem fra byen, satte en pizza i ovnen, sovna og våknet aldri igjen, han døde av røykutviklingen. Så kjapt, enkelt og fatalt, det kunne skjedd meg og ganske mange andre.

Min venn lurte på hvorfor han var trist fordi han aldri kunne drikke øl med vennen sin igjen og ikke var trist fordi vennen aldri mer kunne drikke øl (altså, stå, gå, puste, snakke og alt man gjør når man lever), var ikke det egoistisk av han?

I så fall er alle ritualer rundt døden egoistiske svarte jeg, det handler ikke om den døde lenger, men de som er igjen. Den døde er ikke mer, borte vekk, over, vedkommende er ikke en gang i stand til å føle sorgen over tapet av sitt eget liv.

Men er det ikke egoistisk av meg at jeg sørger over at jeg ikke får oppleve han fremfor at jeg sørger over alt han går glipp av?

Jeg synes ikke det, det går ikke an å sørge på noens vegne når den personen ikke er, alt en har igjen er det som var rundt han. Men selvfølgelig har jeg ingen fasit og en sjelesørger er jeg i hvert fall ikke.

I Don’t Like Mondays

Der var lite å se frem til, dagen var lang slik mandager ofte er. Vi gikk på videregående og ba til ikke eksisterende høyere makter om at noe skulle skje slik at vi kunne finne veien hjem til senga igjen, eventuelt alle andre steder enn skolen.

Vi ble hørt, en jente i parallellklassen hadde gått lei, kanskje hun ikke hadde pugget til en lekseprøve eller glemt matteboka. Hun dro til nærmeste kjøpesenter der hun tok en kjapp telefon til skolen, gjorde stemmen mørk og fortalte at det var en bombe gjemt i bygningen.

Dette var før den store terrorfrykten, men regelen er enkel, bombetruede bygninger måtte alltid evakueres selv om det var en videregående på Oslos verste vestkant (Hovseter er ikke akkurat noe å skryte av) med ikke så altfor mange elever. Ingen trodde seriøst det lå en bombe der.

Dermed måtte politiet komme med hundene sine og alle elevene fikk gå hjem. Den skyldige ble aldri tatt til tross for at alle visste hvem hun var.

Dette var før 9/11 og displayet. En bombetrussel var såre enkelt og det er det kanskje ennå, det skjedde nå og da, hvem har ikke opplevd en liten bombetrussel på skolen? Antageligvis utført av en skolelei elev som ville ha litt fri.

Noen ganger kom barn og unge tidligere hjem enn ventet og kunne meddele til sine foreldre at det kanskje var en bombe på skolen, nesten litt forhåpningsfull om at bygningen skulle bli sprengt og skolen ikke skulle være der neste dag, men akk, den var der alltid like hel. Men det var en sikker vei til litt uventet ekstra fritid, noe de fleste satte pris på.

Første gang det skjedde var på barneskolen, jeg og en venninne dro til de forbudte områdene som besto av butikker og kiosker der vi spiste sjokolade før vi gikk hjem til meg, der vi spilte piano, lekte med barbie, kledde oss ut eller tegnet.

Selv om alle visste om den enkle bombetrussel-utveien var det ingen som våget å benytte seg av den så ofte, jeg husker bare to/tre ganger igjennom skolegangen fra barneskolen og ut videregående. Men derimot husker jeg K. som daglig forsøkte å sette fyr på skolen, det begynte allerede i første klasse, vi sto en liten gjeng rundt og fulgte med på hvordan han tente på fyrstikk etter fyrstikk, men flammen klarte aldri helt å bite fast i bygningen, den slukket hver gang, kanskje ikke så rart da den var av mur.

Det er rene uskyldsleken, hadde det skjedd her jeg sitter nå, ville det vært alt annet enn lystig moro, det ville bli satt inn store resurser og melodramaet enormt.

Jeg synes voksne kan virke naive i forhold til hva som foregår i barnehoder, som liten lovet jeg meg selv og aldri glemme, og det vil jeg prøve å holde på. Voksne vil sensurere alt fra barneverdene, døden, sex og livet selv, de skal spare alvoret til senere. Og kanskje det er noen poenger i det, jeg trenger ikke ta bekymringene til mor når jeg er åtte, hun kan tenke på økonomien, mens jeg kan tenke på leksene mine.

Likevel, mens lærerne sitter på lærerværelset sitt og skal skjerme oss mot å vite om verdens realiteter, sto vi utenfor og forsøkte å sette fyr på skolen. Friske sunne barn fra friske sunne hjem, ikke avvik, ikke utskudd, bare litt lei.

Stalkeren

Når alkoholen regjerer hjernen, resonerer jeg på de underligste måter, på et merkelig vis finner jeg det betryggende at jeg faktisk tanker og ikke bare natten består av en rekke uforklarlige handlinger. Tross alt…
Dette er en historie av det slaget som dagen derpå er mer eller mindre tåkeaktig for meg, jeg våkner og tror jeg har drømt det hele.

En gang fulgte en mann etter meg hjem fra Grønland (blant annet). For en stund siden hadde jeg fått besøk på døra av en annen mann som hadde fulgt etter meg. Han kom på flere nattebesøk kjørende til stedet i bil og det var litt av et mysterium for meg hvor den karen kom fra. Første gang det skjedde var jeg så susete at jeg innledet en samtale med fyren, han var åpenbart ute etter snusk så jeg skulle heller ringt back up i form av muskler og balltre (jeg har ikke noe tro på rettsvesenet og politi her, når vi har et system hvor bevisbyrden hviler på min seksualmoral, ja da har ikke jeg noe rettsvern what so ever).

Altså jeg var fylleklok av skade og tenkte at denne gangen ville jeg i hvert fall ikke vise min nye stalker mitt hjem og hvor jeg bodde, så jeg gikk omveier.

Dermed gjorde jeg akkurat det motsatte av hva en pike burde gjøre, jeg styrte inn i kratt og stier, fant øde plasser og forsøkte å gjemme meg for stalkeren. Men dette var en pågående mann og for alt jeg visste kunne han ha lang erfaring i stalking for jeg så aldri ut til å riste han av meg og jeg var på vei alle andre steder enn hjem.

Jeg trodde jeg omsider var kvitt han da jeg gjemte meg i bakgård og var i ferd med å klatre over et gjerde sikker på at jeg endelig har mistet stalkeren da en stemme bak meg sa:

- Trenger du hjelp?

Sterke hender løfter meg opp og plutselig er jeg på andre siden et ukjent sted i Ekebergåsen og en mann er i ferd med å klatre etter meg.

− Faen! Sa jeg og ga opp.

Dermed var det bare å traske hjem igjen med en mann på slep, jeg klarte ikke å bli kvitt han. Nå virket han relativt harmløs da jeg gikk inn i en slags dialog med han. Eller dialog og dialog;

Han: Kan ikke jeg få lov til være med deg hjem a?
Jeg: Nei! Det kan du ikke!

Jeg må også bare føye på, med ”relativt harmløs” menes at han ikke voldtok eller rana meg, han ikke så mye som prøvde, han forsøkte heller ikke å legga armen rundt skuldrene mine som enkelte ukjente fyrer gjør på byen, men han fulgte tross alt etter meg så totalt harmløs var han nok ikke. Ikke at han skal få noe kred for det, men det gikk altså bra med meg.

Et annet problem; Hvor var hjem? Jeg var fortsatt surrete i hode, verden virket uklar og jeg hadde tatt en underlig vei opp til åsen, jeg stirret utover sentrum, jeg så jernbaskinner, gatelys, folketomme gater og Oslo S.
Men hvor var hjem?

Det tok meg over time og finne veien hjem, det er utrolig hvor mye feil det er mulig og gå, en skulle tro at det å finne veien ned fra en ås burde være relativt uproblematisk. Jeg resignerte og fortalte stalkeren hvor jeg bodde så han kunne følge meg hjem.

Jeg kom meg hjem, fortalte han pent at han ikke fikk komme inn og har ikke sett fyren siden.

Skremte han meg? Nei han gjorde ikke det.

Løp jeg hjem bevrende og redd og satt i lange samtaler med pitypratende venninner? Nei, jeg gjorde ikke det.

Ble jeg sint? Nei, bare litt oppgitt.

Hadde han rett til å følge etter meg? Nei, mannen tok seg definitivt inn på et område og invaderte mitt privatliv og er antageligvis ute der et sted og lusker etter andre.

Er dette litt sårt å tenke på? Jeg liker ikke tanken på at han lusker rundt i denne verden og kanskje skremmer andre, men jeg er ikke i stand til å mane frem et bilde av han uansett hvor mye jeg prøver.

Har jeg lært at jeg ikke må drikke så mye nå/ikke må gå alene hjem/ha anstand/og you name it? Nei. Følge hjem er selvfølelig veldig hyggelig, men jeg elsker å spasere ute om natten, jeg liker høy musikk på øret, å gå i parker og langs forlatte veier. Det er jo bare om natten jeg kan se byen alene.

Kommer det til å skje igjen? Sikkert, jeg tror ikke noen luker ut sånne menn av samfunnet med det første.

Syk

Jeg lå side om side med en mann, det er mange år siden, en gang delte vi seng nå og da, jeg likte han godt, men betraktet han aldri som spesielt skarp.
(Sorry, den setningen var arrogant)

Vekkerklokken ringte sadistisk tidlig, vi var begge B-mennesker, min plan var å sove mens han skulle tidlig opp. Etter å ha blitt drevet ut av søvnen av hans hensynsløse snoozing i snart en time spurte jeg forsiktig:

− Skal du ikke stå opp, er du ikke litt sent ute?
Han mumler trøtt:

− Du Hell, jeg tror jeg vil sykemelde meg jeg..

− Å? sier jeg, forsiktig nå, tenker jeg som ikke ville ikke fremstå som snusfornuftig eller overkjøre noen, men så vidt jeg visste så var han ikke syk.

− Er du syk da? Spurte jeg.

Stillhet, en tenkepause og han snakket betenkt:

− Neeei…?

Javel? Tenkte jeg, nå måtte jeg tråkke forsiktig, ikke dømmende, ikke belærende, jobben er uutholdelig, den kan slite, kanskje det er noe ubehagelig han ikke vil snakke om, eller kanskje han rett og slett bare er lat? Det kan være mange grunner til å sykemelde seg, men stort sett tror jeg man egentlig bør være syk, derav ordet sykemelding.

For alt jeg visste kan det hende han ikke brydde seg overhode og jeg er ikke den som moraliserer, men det kan i det minste være greit å være forberedt og å ha noe å fortelle om sin tilstand selv om behovet for sykemelding er oppdiktet, en kan jo ikke bare spørre pent fordi en vil ha fri? Eller kan en det?
Er det forresten rart en blir forvirret? Jeg husker jo for en stund siden da en rekke piloter hadde en sykemeldingskampanje, er det rart betydningen av sykemelding blir tøyet og bøyd, men det gjelder vel kanskje ikke lønnstakere i lavtlønnsyrker?

− Du vet at du bør være syk for å sykemelde deg? Spurte jeg forsiktig, det hender jeg blir oppfattet som spydig, selv når jeg sier de enkleste ting og snakker enkelt rett ut. Ja særlig da. Jeg forteller en mann at han har et fint ansikt fordi jeg virkelig liker å se på det og han tror jeg mener det motsatte.

- Å? Svarte han, – Må man det…?

- Eh.. ja.

- Å faen! Sa han og begynte å kave seg opp av sengen.

Jeg ble sittende igjen undrende; Kødda han med meg? Visste han virkelig ikke at sykemelding hang sammen med en sykdom? Spilte han idiot, eller trodde han sykemelding var en ekstra ferie skrevet ut av legen?

Dermed tenkte jeg på alle de gangene vi hadde sittet ute og drukket kalde pils, der var alltid en som var sykemeldt, selv hadde jeg vært overalt og ingen steder de ukene jeg hadde vært sykemeldt for infeksjon på øyet.

Jeg tror ikke min venn betraktet sine syke venner som syke, men noen som fikk en betalt ferie fordi de spurte legen pent. Kan man gå og stå, er man jo frisk. Men hva skal f.eks. en dame som meg gjøre mens hun ventet på at øyet skulle leges? Sitte foran en skjerm hjemme, lese en bok?

Nei da duger heller øl, akkurat som de med senebetennelse og alle slags former for slitasjeskader. Okey, så sliter den underbetalte jobben en ut, men der er kalde halvlitere på puben og lite å gjøre for den med ”defekte” kroppsdeler. Jeg kunne berolige mannen med at om han bare holdt ut en stund til, noen år eller så, ville nok jobben slite i han også, dermed ble det sikkert en og annen kald pils og lange morgener med søvn på en og annen sykemelding. Hold ut!

HellYeah Fashion III

Glem det jeg skrev om produktanbefalinger for her kommer et bilde av skoa mine. Jeg la nylig merke til denne fantastiske detaljen, nå kan snøen komme så kan jeg lage avtrykk av demoner og hodeskaller.

Det flyter over med rasisme

Jeg var litt surrete, litt sleivete, ganske bråkete, veldig flåsete og alt det man er når alkoholen bruser på innsiden. Der var intet ledig bord, blikket gikk fra plass til plass og veiet det ene mot det andre. Der var bare menn, de med langt hår, med de tatoveringene, de med skjorter, de som pratet høyere enn alle andre, han med skjegget eller han med frakken?

Jeg hadde brukt den lille spaserturen bort til baren til å skremme forbipasserende ved å rope uææ i ørene deres og ha en slags rope konkurranse med min venninne. Vi forsøkte også å forhindre en slåsskamp ved å “Hey, stopp, slutt med det der!”, uten at det hadde noen funksjon. Noe bak i min hjerne begynte svakt å tenke på damer som hadde blitt dratt bort etter håret da de forsøkte forhindre vold og jeg tumlet av gårde igjen.
Det var fint vi ikke møtte kollegaer den kvelden.

Stadig irriterer jeg meg over min manglende kreativitet, for jeg havner bestandig på de samme stedene. Jeg savner det perfekte utestedet og ikke bare ett, men mange av dem, så det blir alltid til at jeg spaserer blant de samme rockepubene som jeg egentlig ikke liker. Garage og Mono er okey, men køen i helgene gjør stedet uutholdelig. Der er noen steder på Grønland som duger, men det er ikke helt på topp. På Grünerløkka har vi Mir, men er man der på feil dag blir det nesten som spasere inn på en privatfest, dessuten stenger det så tidlig. Gamlebyens lokale sportspuber er greie når det ikke er kamper på skjermen, men klientellet kan bli litt i overkant slitsomt og så videre. Det er vel bare Bogstadveien som ikke er prøvd skikkelig ut og jeg tror jeg står over.

Så der sto jeg på en av Oslos gufne barer og fant plass ved bordet til to babyfjesmetalgutter, det viste seg fort at de var noen enfoldige kålhoder like reflekterte som plankebiter og det har jeg god grunn til å si da de var reinspikka rasister og så klart i mot all innvandring, men var de norske selv? Nei, de hadde innvandret fra Island.

Og der har vi det samme, gang på gang på gang, disse kjøtthuene som breier seg ut overalt med sin idioti. Enda mer idiotisk blir det med små marginale miljøer som utgir seg for å på et vis være alternative, men jatter på de samme melodiløse fraser som 30 prosent av befolkningen og et av landets største partier som bruker mye av sin tid på å oppmuntre folket i retning av snauskalleideogi. Jeg sier et ironisk hip hurra for sånne.
Der sitter de og tror de er i et slags opprør mot samfunnet iført svarte klær og breker som sauer.

Men nå er det nok. nå er det virkelig over, jeg kommer ikke til å oppholde meg på en slik bar igjen med mindre det er i forbindelse med konsert. Jeg kommer ikke til å sosialisere blant mennesker som ukritisk tilber metal/ekstremmetal som en slags religion med mindre det er knyttet til musikk jeg kommer ikke til å for moroskyld gå ut og feste blant sånne.

Jeg finner det slitsomt og nedbrytende og høre på rasistisk babbel og jeg forstår ikke hvorfor det er en allmenn aksept for dette. De burde skamme seg på god gammeldags vis og mure seg inne med forakten sin.
Mennesker rundt som faktisk er i musikkinteressert burde ta avstand og snakke dem i mot og ikke være så “frisinnet” at alt skal tolereres. Det burde kjøres uthenging og utdriting mot rasistiske kålhoder for å la dem kjenne på hva slags idioti de dyrker og la dem for alvor forstå at det ikke er sosial aksept for sånt bullshit. Nulltolanse er stikkordet her.

Det er ikke sånn at jeg ikke har reagert før, da en dame uttrykte klare nazisympatier og ropte sieg heil ”bare på kødd”, ble jeg hissig og sa i fra, det er nemlig sånn at enkelte må oppdras som barn, for de tror det er kult og de gjør det for å tøffe seg, så det er faktisk viktig og si at det ikke er tøft. Men hva skjer? Sidepersonen ble flau på mine vegne og den spirende nynazist fikk gå fri. Hva er dette for en satanlogikk? ”Her er vi så tolerante at vi tåler intoleranse?”

Så nei, ikke mer ”brune” puber på meg. Det er også lenge siden jeg slutta å sjekke ut nye svartmetalband. Det finnes mer konstruktive ting i verden. Nå skal vi også stable Imago opp på beina igjen.

Lea har skrevet om å si fra.

HellYeah Fashion II

Det er på tide med moteblogging igjen, nå skal jeg sette kvinnekampen tilbake og vise frem jakka mi, den får man kjøpt i hvilken som helst billigkjede eller bruktbutikk og rølpe i stykker med hvilken som helst symaskin, rød tråd og røde kantbånd. Den kosta meg til sammen 200 kroner og ble mer eller mindre ødelagt i i prosessen, men bruker den likevel fordi jeg synes den ser tøff ut.

(halsbåndet som bare er et rot har jeg også selv laget av små svarte perler)

Ellers vil jeg nevne at jeg har noen problemer med dette; bloggen flyter allerede over av bilder av meg selv. Det er snedig og skulle stille seg opp foran et speil med kamera. Jeg har ikke for vane å gjøre det og det er verken snusfornuft eller selvforakt som gjør at jeg vil stagge min forfengelighet, jeg tror rett og slett det ikke har noe for seg.

En morsom tanke er at på 1800-tallet så man slik ut på bilder. Og i dag er dette et helt vanlig uttrykk. Vil jeg kaste meg på dette? Er dette et uttrykk jeg liker? Og hvorfor liker jeg/misliker jeg det? (En stiloppgave jeg aldri kommer til å løse)

Jeg vil definitivt ikke kaste meg på den trenden hvor man slenger rundt seg av såkalt produktanbefalinger og reklame, om det så gjelder gadgets eller klær (tenk jeg liker begge deler og konsum er konsum er konsum, det ene produktet blir ikke bra bare fordi noen andre er interessert i et annet tilsvarende like dyrt/dyrere produkt.)

På en annen side er det morsomt og på et vis dokumentere det jeg lager, det hender jo jeg viser frem mine illustrasjoner, hvorfor ikke klær til tross for at de henger på meg? (Jeg prøvde kleshenger og det så kjedelig ut).

Den stygge kjæresten

Han sa at utseende ikke er viktig, det eneste han brydde seg var hennes indre, hennes intellekt og det hun hadde å fare med. Han brydde seg overhode ikke om utseende i det hele tatt.

Vi satt i parken og drakk øl, og jeg forsøkte taktisk og slenge til; også er hun ikke så verst og se på heller da…

Han: Neineinei, jeg tenker ikke på sånt i det hele tatt…

Jeg ble nesten brydd, hans kjæreste satt ved siden av og skulte på sin mann mens han nærmest ventet på en medalje for sin hederlighet.

Jeg kunne ikke dy meg og svarte at jeg også er litt nyansert i mine partnervalg, jeg foretrekker at han har flere sider, at der er mer enn bare en ting; Han kan ikke bare være ansiktspen, kroppspen er minst like viktig.

Mitt selskap lo, men satt ikke så veldig pris på min sarkasme, han hadde nemlig et poeng og understreke; alle var så utseendefokuserte, men han var i hvert fall ikke det.

… og ved siden av satt kjæresten og følte seg direkte stygg.
En kjæreste som normalt sett ikke er opptatt av sitt utseende, det er snedig hvordan ord kan virke mot sin hensikt.

Jeg tenker at et menneske er en helhet, ikke bare en hjerne som flyter et kranie, altså “indre verdier”, men kropp, bevegelse, pust, tilstedeværelse, øyne, ansikt, hud. Det er en hel pakke en får og hva som gjør den tiltalende er en kombinasjon, det ene utelukker ikke det andre.

Egentlig burde jeg bli glad når noen sier det at de går for “indre verdier” (selvom jeg finner det mer enn pompøst) i et samfunn som er så fokusert på det ytre. Men i stedet blir jeg sint på kjærestens vegne fordi han indirekte kaller henne stygg.
Men det er vel forventet av oss kloke piker at vi skal heve oss over disse følelsene og bare være smarte, kloke, åndelige og uklanderlig.

Han hadde også en egen tendens til å få meg til å føle meg ukorrekt på flere plan, men det er ikke politisk ukorrekt og være fysisk tiltrukket av den en er sammen med, hva som bringer frem disse følelsene er individuelt. Jeg synes faktisk dette er viktig og vesentlig, så overfladisk er jeg. Hvis personen jeg er med ikke synes dette er vesentlig i det hele tatt, ville det fått meg til å undre.

Å sparke den som ligger nede

En gang hadde jeg en venn som gikk på heroin. Han var verken nær eller i familie, men levde under samme tak som meg i samme leilighet, så jeg opplevde han hver eneste dag.

Jeg visste at han hadde hatt problemer før og at han var deprimert til tider, men jeg visste ikke at han fortsatt hadde sine bedrøvelige uvaner og satte frivillig sprøyter i armen. Det vil si, jeg vet at når folk først får den uvanen er ikke dette noe som plutselig stopper av seg selv, og giftsprøytene med det beroligende middelet kan være et symptom på en alvorlig sykdom, rusen i seg selv er vanedannende, men det er helt klart flere elementer enn det som spiller inn. Jeg visste at denne karen var glad i rus, men hadde ingen ide om hvor på kjøret han var. Dette var helt klart et naivt trekk hos meg, man vet jo aldri helt omfavnet av problemet, folk gjemmer dem bak behovet for å vise et positivt bilde av selv utad.

Det jeg derimot visste var at han var veldig morsom og vi lo mye sammen, han hadde også en enorm CD samling og introduserte meg for mye musikk i en periode hvor jeg kun lyttet til blackmetal og absolutt trengte mye mer.

Det første hint om at han fortsatt slet med heroin var ganske vittig. Jeg har alltid likt bandet Morphine og hadde/har fortsatt (jeg er ingen samler av noe slag) en heller skral CD-samling

Jeg møtte han tidlig en morgen på kjøkkenet, vi lagde begge frokost da jeg stilte han det enkle spørsmålet;

− Du har vel ikke noe av Morphine?

Kroppen stivnet litt der han sto, han ble noe perpleks og hendene urolige. Stemmen var liten når han snakket.

− Morfin, hvorfor tror du at jeg har morfin?

Stille. Jeg ble undrende før jeg måtte oppklare;

− Bandet Morphine. Jeg forsto fortsatt ikke hvor treffende mitt spørsmål var og plutselig sto jeg med to skiver i hånden.

− Bare ta dem du! Sa han, − det er et ypperlig band.

Jeg gikk fornøyd tilbake til rommet mitt og tenkte ikke mer over det, samtale slutt.

Siden fant min venninne en sprøyte på badet og derfra skulle jeg oppleve melodrama, intriger, beskyldninger, sammenbrudd (ikke mitt altså, det tror jeg aldri at jeg har hatt gitt), overdose, nesten utkastelse og trusler.
Disse intrigene nådde stadig nye høyder. Og da vi forsøkte å kaste han ut møtte jeg hans familiemedlemmer med formaningene om at man ikke sparker de som ligger nede.

Jo jeg gjør det, jeg sparker hardt og brutalt på den som ligger nede. For er det en ting jeg ikke tåler er det manipulering, jeg blir kald og på grensen til ond av det. Hvis ondskap er å kvitte seg med mennesker som utelukkende har en skadelig effekt på alt rundt seg, så er jeg ond. Det handler om egen grensesetting.

Etter å bli møtt med trusler fra min venns voldelige far og da vi nesten holdt på å miste leiligheten begynte jeg og min venninne å innse at det å bli kvitt han ikke lot seg gjøre uten videre med mindre vi flyttet. Dette gikk vi ikke med på, så vi tok opp kampen.

Vi ”sparket ikke bare den som lå nede”, vi ”sparket den som lå nede” under beltet.

Og jeg har nesten dårlig samvittighet for det vi gjorde mot den stakkars mannen som hadde et rusproblem og åpenbart hadde lidet gjennom barndommen med blant annet en voldelig far og en veldig skvetten mor.

Med kalde kyniske ord og små stikk gjorde vi en skjelvebunt av en… vel skjelvebunt og han ga seg omsider og flyttet ut. Det var en rå kamp med mye nerver og slit. Jeg skammer meg nesten litt over det som ble sagt og gjort, det var lavt, veldig lavt, jeg la meg nesten ned på samme nivå som han.

Men bare nesten.

For hvem er det som er på toppen av manipulering og ekspert på å vri hjernene til de fleste rundt.
Det er gjerne de syke som også i tillegg går på junk, de som selv har vridd hjernen sin rundt og velter seg i sin egen medynk, det er en del av hele tilstanden.

Manipuleringen begynner når en rettferdiggjør seg selv og sine nedrige handlinger med sin rusavhengighet og sykdom.

En som står ved siden av må gang på gang kjenne på svik, brutte løfter og dårlig samvittighet, mennesket kan stå foran en og virke frisk og klar den ene dagen, men en vet ikke om en kommer hjem til en død og kald kropp eller om en fortsatt har sine eiendeler inntakt.

Jeg og en venn er i en evig diskusjoner om narkomane, om de i det hele tatt har krav på medynk, han forakter dem og mener de selv har satt seg i situasjonen, de velger selv og sette sprøyten. ”Frie valg” er også en evig og lang diskusjon dit skal jeg ikke gå nå, jeg tviler heller ikke på at noen begynte med hardere stoffer fordi de likte å feste hardt, men om noen linjer med pepper på fest fører til å være på plata med knekk i beinet aner jeg faktisk ikke. Hvis en begynner riktig tidlig så kanskje, men der er nok av mennesker som holder misbruket sitt til helgene og går på jobb hverdagen. Selv tenker jeg at junken, altså heroinet er symptomer på noe mer og jeg ser på narkomane som psykisk lidende. Jeg vet ikke om dette er korrekt, det er bare mine gjetninger, jeg har ikke bladd i statistikker eller lett opp fakta. Men en ting er helt klart, det er mye som kan gå galt i et menneskets liv og bryte det ned før en setter en sprøyte.

Så jo, jeg betraktet han som psykisk lidende, han hadde sammenbrudd og var veldig ustø, han lovte, falt tilbake, var utilregnelig og satte rohypnol i armen når ingenting annet var å få. Og det anbefales ikke å føre en samtale med en som går på ”hyppere”.

Men det er ikke dermed sagt at de som blir utsatt for dem ikke har rett til å forsvare seg, jeg synes heller ikke en sykdom, om den sitter i magen eller om den sitter i hode, fritar en for ansvar over sine handlinger, og om det så gjør, har jeg likevel rett til å verne meg ovenfor dem.

Dette tviholder jeg på, derfor finnes det mennesker som mener jeg sparker på den som ligger nede, mens det jeg faktisk gjør er å behandle en drittsekk som enhver annen drittsekk. Og er det noe jeg virkelig ikke tåler eller orker å ha forståelse for, er det mennesker som bruker sin sykdom for å få andre til å fungere etter deres hode. Og jeg blir skremt når jeg ser hvor lette folk er å manipulere med.

Men alt dette handler om grensetting på det personlige plan, det handler om en enkelt situasjon der jeg og en venninne fikk lempet et heftig problem over på oss og ble beskyldt for å sparke noen som ligger nede da vi nektet å ta over ansvar for en problematikk vi overhode ikke har kompetanse for. Vi hadde vårt eget liv å leve, vi hadde eksamener, skolegang, sommerjobb, pengeproblemer, ferieplanlegging, kjæresteproblemer, fremtid og alt det andre man har i livet sitt. Og plutselig fikk vi kastet over et problem på oss og et menneske vi ikke hadde mulighet til å ta vare på uten selv å bli trukket ned i dragsuget, vi ble anklaget av både familie og venner som selv fraskrev seg ansvaret og bygde derfor opp vår egen beskyttelsesmur av forrakt og pigger, det var helt nødvendig for oss.

Og det er uhyrlig provoserende å tenke at noen trodde to ”søte små jenter” mer enn gjerne tar på seg et slikt ansvar og fordi vi ikke gjorde det, sitter jeg igjen og tenker at jeg ”sparker den som ligger nede”. Jeg undrer jo helt klart om dette er et drass som følger med den kvinnelig rollemodell, vi har jo som kjent et hav av morsfølelse vi bare ønsker å øse ut av til enhver ynkelige lille idiot. Og jeg kan bare spekulere villt? Ville det blitt stilt samme krav om det var to menn/gutter han levde med?

I ettertid har mange belært meg om empati for de ”svake” og at det er klart hvem som var svake og hvem som var de resurssterke i situasjonen.

Saken er bare det at jeg akter fortsatt å forbli resurssterk med en frisk syke og være i stand til å ta vare på meg selv. Jeg ønsker også å bygge en krets rundt meg av mennesker som holder det samme nivået (dette høre nesten kvalmt ut…) og hvis noen jeg liker og bryr meg om får problemer så er jeg selvfølgelig der, det er en annen sak.

Alt i alt handler dette om en sak der gode ideer om at alle burde ta vare på hverandre kommer i konflikt med grensesetting. I det samfunnet jeg vil ha er det plass til mennesker som min junkevenn der er det mennesker som kan da vare på han. I det samfunnet jeg vil ha vil noen fange han inn før han kravler nede, der vil han også finne sin plass og slippe å føle på traumer eller alt som jager i hans hode for problemet vil ikke oppstå i utgangspunktet.
Men jeg som enkeltindivid alene kan ikke hamle opp med sånt, her gjelder regelen; Aldri stol på en junkie.