På sjekkern?

Jeg var vitne til to mennesker som var i ferd med å finne hverandre på byen, alt gikk bra helt til mannen begynte å snakke om privatisering av helsevesenet. Det er lov og være uenige, men det ene leder over i det andre og det ble en del murring.

Det er lett å tenke; Ikke snakk om politikk. Ikke snakk om porno. Ikke snakk om… Men jo gjør nå gjerne det (bare ikke vær tørr og kjedelig, jeg kunne ikke tenkt meg noe kjedeligere tema enn privatisering av helsevesenet når jeg drikker øl), så ser man hvem du er, dine verdier, eller mest av alt; mangel av sådanne. Er du helt sosialt tilbakestående vil du i så fall gå hjem alene, om ikke dama har veldig lyst og dumper deg etterpå.

Er det meg du vil sjekke opp så har jeg ingen gode råd, vi må like hverandre godt og ha veldig lyst begge to så går alt av seg selv, mindgames er for mennesker med litt for mange antisosiale trekk.

Liker vi hverandre trenger vi knapt og snakke, men det er godt å vite hvem man våkner med dagen derpå.

Under en slags dagenderpå frokost sa en mann; ”damer er ikke som før, alt var bedre da damer faktisk lagde mat”. Jeg og en venninne hadde da laget vaffelrøre av en ferdigmiks, og nei, mannen kødda ikke.
Vi hadde visst glemt å prate først. Han hadde store hender og fint hår, det var vi begge enige om før vi alle kollapset i sengen natten før.

”Du kan bare ta han” Sa jeg etterpå

”Nei ta han du” Svarte hun.

Så måtte han gå og ta seg selv.

(Jeg tipper dette gjør oss begge til luremus, men husk vi er alle like skuffa da det ikke ble noe på noen av oss)

Lurekuken

Det er klart han skal pules. Jeg ser det på blikket hans, signalene han sender, skjorten som strammer, harde brystvorter presser mot tynt bommulstoff, det er klart at jeg skal pule han.
Jeg ser det på blikket han sender mellom skummende halvlitere han bringer meg, han utømmelige lommebok og smilet han sjenerøst deler ut, jeg vet han vil pule.

Jeg er fanget av hans utseende, hans kropp og hans bevegelser. Han er et bugnende fruktfat, en godtepose og jeg er et sultende barn i Sudan. Han er et kyllinglår, et friskt eple, en blodig biff og en kjøttpølse.

Han ser på meg med sitt blikk, sin ettersittende topp og en kropp som skriker “pul meg!”. Frigid, kald og manipulativ. Han kysser meg med myke lepper, avser smuler til en som er sultedøden nær. Han bretter ut godteposen viser meg mørk og lys sjokolade, friske jordbær med iskrem for så nekte meg å smake. Hele meg skriker innvendig av et drivende sexbehov og foran meg sitter en manipulerende mann med tomme løfter. Han er en lurekuk.

Han sniker seg inn i barer og klubber, han danser tett med deg, deler ut sine drinker som en kald forsmak for noe mer, en aperitiff for retten som aldri kommer.

Han bruker min dyrebare tid, han sender signaler for bekreftelser, men er kald og uten evne til seksuell tilfredstillelse. Vær på vakt, det bor en lurekuk i mange menn, de viser frem fruktfatet, men ikke vil la deg smake.

Her er noen av lurekukens kjennetegn:

De kjenner deg, dine behov og forventninger, og likevel bruker av din tid og går bevisst inn for å gi deg håp uten å gi noe tilbake.

De later som de er interessert i sex ved hint og signaler for så å forlate deg i siste øyeblikk.

De bruker bevisst sin seksualitet og mannlige list til bedrageri av kvinner.

Jeg sier bare; Vær på vakt!

Les virrvarr glimrende hyllest til luremusa. Kommentarfeltet som flyter over av snedige “gullkorn” derimot er ikke fullt så oppløftende.

HellYeah Fashion

Nei jeg tuller jeg, jeg skal kaste meg på den store moteblogg-trenden og vise frem hva jeg har på meg. Men jeg er ikke så opptatt av konsum og mote, det handler ikke om hva som er å finne i butikkene, men hva man kan gjøre ut av det man har.
Denne toppen er enkel og det er en av mine favoritter akkurat nå, jeg har selv malt motivet, stroppene er laget av et beltefra Nille.

Bilde er tatt av HP og er egentlig ment for bandpromo. Jeg poserer blant glasskår, sprøytespisser og brukte kondomer og det er et mysterium for meg at noen faktisk har pult i slike omgivelserm selv opp etter veggen.
Der var også et hull i muren som gikk inn til et stort stinkende mørkt rom, hadde jeg orket å rote rundt ville jeg sikkert funnet døde uteliggere, eller kanskje Tommy Monica…

(Mote, yeah right! Jeg klarer ikke en gang holde meg til tema.)

Tommy Monica skulle gifte seg

Tommy Monica fra gamlebyen gikk i lyseblå trange miss sixty bokser, buffalo sko og rosa t-skjorte med kaninører på. Hans elsker het Ole, en man med bred brystkasse, en liten gneldrehund og bedrev ikke stort annet enn å stryke skjorter iført hvite små underbukser.

Nå og da stakk Ole hode inn i naborommet og lurte på om Tommy Monica snart ville komme til sengs, men Tommy klarte aldri å komme hjem tide eller være edru, noen ganger tok han også med seg den lille hunden til Bobs og Grønlandshagen der han vaklet mellom bordene med en halvliter i en hånd, det lille dyret i den andre og kalte hunden for ”musefitta” si. Ole ble lei og tok med seg kjæledyret og dro.

- Dette var ikke noe sted å ha hund, sa Ole og hadde sikkert rett. Selv om Tommy Monica hadde aldri så fint ansikt og trange trange bukser strakk ikke tålmodigheten til.

Første gang jeg møtte Tommy lånte jeg han penger, jeg som aldri låner eller gir bort penger, betalte halvliteren til gutten med de trange buksene og det lyse halvlange håret. Jeg glemte meg helt bort et lite øyeblikk og Tommy lovte med fine myke ord.

Det jeg ikke visste var Tommy Monica hadde bommet penger og øl av mange før meg og mange fler skulle sponse hans utekvelder fremover, det var slik han levde. Når noen med en innsmigrende stemme og hode på skakke først spør pent, faller en kanskje for det første gang, men etter hvert begynner det å murre, dermed skuler øyne i hans retning, for så se en annen vei i det en har gitt opp å se igjen pengene han skylder. Selv tenkte jeg at ølen var ikke så dyr, det spilte ingen rolle, mang en mann har spandert på meg uten å få pengene tilbake igjen.

Ting hadde en tendens til å hope seg opp litt for Tommy, stadig var det nye puber han måtte unngå og der var ikke et sted hvor han ikke hadde kritet øl eller en person han ikke skyldte penger. Han senket hode i det han passerte Stardate og sa et eieren hadde voldtatt en fjortis så der måtte vi i hvert fall ikke gå, de var ”mafiafolk” alle som en.

Han snakket i telefonen med lys stemme og holdt en iskald øl i hånden, ”skål!” sa han til meg mens han løftet glasset og pratet videre kokett og lett.
”Det er klart vi kan møtes…. jeg er på vei ut nå… hvor passer det for deg…?”

Han smilte til meg og sa; ”Nå får jeg både penger og pulings i ett”

Tommy Monica likte og tenke han var privilegert, han fikk det han ville og kunne sno seg, han visste hvor han kunne få gratis middag hver dag, hos slumsøstrene og blåkors, noen ganger fikk han til og med penger for sex.

Jeg begynte å hate han litt en morgen da han kom hjem til sin hybel med to kattunger. ”Jeg skal bare ut litt” sa han, og hele helgen hørte vi en hjerteskjærende mjauing fra den andre siden av døren og han kom aldri hjem. Den tredje dagen var jeg i ferd med bryte meg inn og ble avverget av en sliten og fyllesyk Tommy etter en helg med amfetamin og alkohol. Han fortalte meg at kattungene hadde det fint, de bare piper så fælt. Den ene falt ut av vinduet i femte etasje og den andre vet jeg ikke hvor ble av.
Det var lett å mislike Tommy, han kunne irritere på seg gråstein.

En morgen ville han være min venn igjen. Jeg satt på hans rom og han viste meg sine ting, en Madonna plakat, sminke, smykker, CD-er og rosa neglelakk.
Hadde det ikke vært fordi han drakk øl og klokka var litt over åtte om morgenen, ville jeg tenkt at vi var venninner og ikke var stort eldre enn tretten år. Han ga meg et smykke og sa jeg var hans bestevenninne og jeg smilte og lot som jeg trodde hans ord mens jeg ønsket at jeg hadde noe å gi tilbake.

Siden gikk vi ut sammen i morgentrafikken og jeg merket så smått at han terget på seg en forbipasserende bil mens han suttet på sin langefinger og vi måtte gjemme oss.

”Jeg skal gifte meg” Sa han.
Jeg lo.
”Du kan ikke gifte deg i dette landet, det vet du vel”
”Vi skal gå på rådhuset”
”Jeg visste ikke at du hadde en kjæreste..”

Det hadde han ikke, men han hadde fått et tilbud fra en pakistansk familie, alt han trengte var å leve med en mann i en periode, så ville han få penger på kontoen og alt han ønsket seg.

”Men er du sikker på at de holder hva de lover, og tror du virkelig…?”
Mine spørsmål var mange og han lo;
”Hvis de kødder med meg, så bare stikker jeg”
”Men er du sikker på du bare kan stikke?”
”Det er klart jeg kan” Svarte han.

Jeg ristet på hode, men hadde intet å tilføye, planene var lagt og dagens nye venn skulle inngå partnerskap med en fremmed mann som trengte oppholdstillatelse.

Sammen fant vi den eneste puben i byen som holdt åpent så tidlige om morgenen, der hadde allerede samlet seg en liten gjeng. Jeg hilste på Renate og Lena som smilte salig i sin tunge morgenrus og jeg drakk kjørlig øl mens dagen utenfor så vidt hadde begynt. Tommy snakket med fremmede menn, store menn, sterke menn og ustabile menn, noen lurte på hvem jeg var og jeg var utskuddet blant utskuddene.
Jeg med min bakgrunn faller alltid mellom alle stoler. Jeg drakk opp min øl, forlot stedet.

En natt for lenge siden satt jeg og en venninne uten for Baronen og Baronessen, en mann ved navn Kenneth var i ferd med å gi meg sitt telefonnummer mens hans kamerat fortalte oss at vi aldri ville få noen fremtid hvis vi ringte det nummeret. Likevel slo vi hans telefonnummer dagen etter og møtte han etter vi hadde delt en sixpack med øl. Vi var bare tretten den gangen, jeg lever fremdeles og har fortsatt en fremtid.

Jeg spaserte tidlig ut av den puben, jeg hadde ingenting der og gjøre, like lite som jeg og min venninne hadde i selskap med Kenneth.

Dette var siste gang jeg så Tommy Monica, hans blikk ble stadig tyngre mot slutten, og han kom hjem med blåmerker. En dag sto rommet hans åpent og forlatt, hans eiendeler lå spredt utover den lille hybelen og utover gangen, Madonna stirret ned fra veggen, på gulvet lå smykker, et knust speil og rosa neglelakk, men der var ingen Tommy, aldri igjen noen sinne.

Da jeg begynte å misslike progmetal

Ida 17 år: Å kult, du fikser meg noe musikk, kan jeg få L7?
Gitaristmann: L7?
Meg: Ja jeg ser du har flere CDer, om jeg kunne ta opp noen av dem? (Opptakskassetter, dette var i gamledager)
Gitarmann: Jeg hadde tenkt å gi deg noe Dream Theater jeg.
Meg litt skuffa: Åja… Dream Theater… Men jeg vil heller ha L7
Gitarmann gretten: Jeg synes L7 er simpelt!
Meg: Jo… ja…veel (men hva skal jeg med Dream Theater da? Det er jo jeg som skal høre på det og ikke du)
Gitarmann: Dream Theater er flinke, det L7 driver med er altfor enkelt.
Meg: …hva så?

Og fikk jeg punken jeg ville høre på? Nei, bare masse gitarbriefe-band med pompøse navn. Det er som å prakke leksikon på noen som vil lese tegneserier.

Barn leker

Her kan du se originalen

Mitt morbide sug

Dette går på mange måter i mot idealisten i meg; Jeg er den som klikker meg inn på de morbide overskriftene, de gufne, de motbygelige og de blodtørstige, de som er verre enn den verste horror filmen jeg kan tenke meg. Jeg klikker meg fra seriemorder til seriemorder og leser om bestialske drap på wikipedia.
Jeg kan detaljene om kannibalen som fikk fant sitt offer igjennom en kontaktannonse, offeret lå i badekaret og blødde i hjel på smertestillende mens hans drapsmannen tilberedte hans penis i en stekepanne. Ikke klarte de å spise den da det var for seig.
Kannibalsime er sånn ca det ekleste jeg vet, derfor leser jeg om det…

Jeg leste vantro om Jack Unterweger en klassisk misogyn seriemorder som drepte prostituerte, historien er ikke bare sjokkartet på grunn av kvinnene han drepte, den har en grufull tvist jeg nesten finner utrolig og som bringer frem misantropen i meg. Han ble sendt til livstids fengsel på grunn av drap på en prostituert (1976) der han begynte å skrive bøker som ble ganske populære. Dermed starter en flokk intellektuelle og politikere en kampanje med å få løslatt denne ”fantastiske” forfatteren, noe som de åpenbart får gjenomslag og bare måneder etter drepte han igjen.

Da jeg første gang fikk internett leste jeg side opp og side ned, Ed Gein, Charles Manson, Bundy, Jack the Ripper og andre navn jeg har glemt nå. Jeg kunne antageligvis flere navn på myteomspunnede menneskene bak drap og vold enn jeg kunne navn på politikere. Det ville vært innhold til en temablogg, men da må jeg ta rundturen inn i meg selv, for er dette noe særlig å gjøre til underholdning? Hver eneste gang jeg klikker meg inn på Fritzl saken gjør jeg verden til et litt verre sted og holder maskineriet som sperrer hans offere inne på et sykehus i gang.

Jeg kan sikkert si at jeg er ikke bare blodtørstig og morbid, jeg vil også gjerne forstå, jeg leste ikke bare American Psyco, men også Forbrytelse og Straff. Men jeg har ingen snusfornuft og pakke dette i, og det er heller ikke noe enestående ved dette, jeg tror jeg bare er morbid som mange andre.

Jeg lurer jo litt; glitrer øynene mine når jeg snakker om det? Og hvorfor klarer jeg ikke stoppe dette suget? Og er dette egentlig noe jeg må stagge? Jeg vil jo ikke vite, eller jo det vil jeg, jeg står å vipper fra den ene siden til den andre.

Jeg følte meg skitten da jeg tråkket inn på torturmuseet i Praha, inngangspartiet ligner en undergrunnsklubb i Soho og en forventer nærmest og tråkke inn i en snuff innspilling hvor en selv har hovedrollen og blir overasket over at det faktisk ikke foregår tortur der inne likevel og menneskene rundt ser faktisk ganske normale ut.

Et av de mest effektive torturredskapene var en sag; Du henger offeret på hode og begynner å sage mellom beina. Det kan ta mange timer før vedkommende dør.
”Auauau” tenker jeg og kanskje jeg får mareritt på grunn av dårlig samvittighet og sender alle onde tanker til sadistene som tenkte ut disse redskapene.
I dag er det mer vanlig at leger tenker ut den effektive torturen, eller psykologer, det gjelder å sikte mot de såre punktene.

Av en eller annen mystisk grunn har jeg styrt unna de verste voldsfilmene, jeg vet godt forskjell på fantasi og virkelighet og tror ikke det er skadelig i seg selv, likevel har jeg lurt på om jeg faktisk trenger disse bildene i mitt hode og om fantasien min egentlig er nok. Det har riktignok forekommet drap inspirert av film, men filmen er en liten prosentandel av en større helhet. Jeg er ikke en av dem som mener at film og sterke scener er skadelig, hvis en derimot er oppvokst eller holder til i et miljø som ikke kan skildre grensene mellom virkelighet og fantasi og i tillegg ikke har utviklet medfølelse og empati som et vanlig menneske, har en ett problem.

Selv har jeg alltid blitt dratt mot utrykk som er mer ekstreme, det gir meg på flere måter energikick, men film har aldri vært helt vært det mediet jeg har følt den store dragningen mot.

Jeg husker den gangen da mange av oss fortsatt hadde modem og det fortsatt var noen som så på VHS, Ronny var en punker i gamlebyen, han hadde en kamerat i Halden som drev stor business med piratkopiering av VHS. Han klarte og grave frem alt tenkelig på film også snuff, noe jeg fikk vondt i magen av, jeg vet det foregår diskusjoner på hvorvidt det faktisk eksisterer, men så lenge det finnes seriemordere og kameraer, har jeg ikke noe problem med å tro på at reell seksuell vold og drap på film faktisk finnes, men hvorvidt karen i Halden faktisk hadde det, er heller usikkert. Men det er en annen diskusjon.
Mens kamerater fra små steder i utkantnorge hadde problemer med å grave frem de største kontroverser kunne jeg få alt levert på min dør. Men jeg viste ikke interesse for dette. Jeg husker der gikk en tape om og om igjen av reality vold, de klippene som blir fjernet fra TV der blant annet tyrefekterne ble spiddet av illsinte okser, og det synes jeg i grunn var litt fint, for hvem heier vel ikke på oksene?

Så kom rotten.com, med alt det andre, men dette har jeg aldri funnet interessant. Igjen tenker jeg at hvert klikk gjør verden litt verre og styrer unna, det får være måte på hva jeg skal gjøre meg medskyldig i.
Men fantasien derimot, den kan ta veier inn i alle slags mørke kroker.

Jeg tenkte likevel jeg skulle en gang for alle konfrontere mitt blodtørstige behov og gi meg en slags Clockwork Orange overdose.

Jeg har begynt forsiktig i det små og lastet ned tre filmer; Cannibal Holocaust, Battle Royale og Saw, der er fler, men videre har jeg altså ikke kommet.

Det må nevnes at dette gikk dårlig, da jeg satte på Cannibal Holocaust, slo rasismen mot meg med en gang og jeg orker virkelig ikke se hvit manns beskrivelse av primitive innfødte på en så infam måte. Jeg leste i stedet igjennom plottet på Wikipedia og det gikk opp for meg at de dreper og torturer dyr ved flere anledninger igjennom filmen, det kan jeg absolutt ikke godta. Jeg fant altså min grense med en gang, filmen er rasistisk, dyrefiendtlig og misogyn.
Jeg forstår at når det kommer til misogyni og horror har jeg et problem, og det var muligens derfor jeg styrte unna i første omgang.

Battle Royale er kjent for sin brutalitet og det skal visstnok være samfunnskritikk, men det sies jo også om Cannibal Holocaust og det er mildt sagt bullshit (filmskaperen hadde ingen intensjoner om noe samfunnskritikk da han lagde filmen). Jeg skjønner at disse filmene ikke kan sammenlignes bortsett fra det faktum at de er voldelige. Men nå fikk jeg aldri sett denne filmen heller da jeg fant ut at jeg satt med en etterfølger jeg ikke ante var laget en gang.

Og Saw ja, der er vel ikke særlig til plott, en psyko fanger mennesker og setter dem i en slags felle der de må sage av seg en kroppsdel for å overleve.
Det virker litt dølt, kan det virkelig være spennende i mer enn et kvarter?

Jeg har ikke gitt opp, jeg skal gjennomføre dette morbide tidsfordrivet en gang, flere enn en kamerat har sagt seg villig til å ta en kveld med øl og film med meg. Det får bli en høstkveld når det er mørkt og vått ute.

Timeglasset blir bokomslag

Og er er et av utkastene.

Jeg skal prøve og få i gang min design/illustrasjonsblogg igjen, da også en litt mer rocka variant, en nettside hvor jeg samler det som er litt mørkere. Jeg har også lyst til å lage min egen versjon av en “moteblogg” der er konseptet egen smak fremfor hva som er i motebilde og kreativitet fremfor forbruk.
Men jeg har ikke tenkt å leve mitt liv på internett, så jeg er usikker på om tiden vil strekke til.

Ingen grunn til å sende barnevernet på døra…

Jeg var på vei ut av Maidens ruiner og oppdaget at utenfor sto en mann og ventet ved nærmeste smug. Jeg stoppet litt og kikket på han, litt sånn; God dag mann, kjenner jeg deg? Nei det gjør jeg visst ikke, hva vil du?

Jeg skulle riktignok møte en mann, men det var definitivt ikke denne mannen jeg hadde en avtale med.

Den fremmede kom gående mot meg med et salig glis og jeg rygget unna og ville la han passere, jeg ønsket ikke å spasere side om side med denne mannslingen, men han hadde ikke til hensikt og la meg gå noe sted, han kom like gjerne bort og tok et godt tak i rompa mi.
Jeg ropte ”EY!” og var ganske sinna, men han hadde fortsatt ikke lyst til å gå noe sted.

Dermed hadde jeg to alternativer, dundre på døra til Maiden igjen og håpe at musikken ikke overdøvet eller ringe en mann som var i området. Akk og ve, hjelpeløse meg ringte mann som heltmodig kom til unnsetning.

Dagen etter satt jeg og en venninne i Markveien og spiste indisk og jeg beklaget meg over slike usle kryp;
− Det skulle vært livsfarlig for sånne å bevege seg ute og når de tok på en fremmed dame mot hennes vilje, var de døden nær og hadde mye smerte i vente. Men akk, jeg kommer meg bort så fort jeg kan og han kan gå videre som om ingenting har skjedd…

− Ja, svarte min venninne som nettopp hadde hatt tilsvarende opplevelse; − Sånne skulle vært sendt på voldektsleire og blitt slått og lemlestet hver dag.
Samtidig passerte det et meget stivt par forbi og snudde seg mot oss med sine blikk; to søte blondiner med barn på fanget, ord kommer mot dem; ”…voldta dem og drep dem…”, paret stoppet faktisk opp og stirret enda mer.

Idioter, dere hører en liten bit av en samtale og det er faktisk lov å avreagere, tenkte jeg og klarte ikke la være å le. Så lo vi, lo og lo, barnet viftet med armene og smiler med, solen varmet og jeg klarte ikke stoppe latteren, den søte servitøren ga oss en ekstra stor Mango Lassi og vi lo mer, det var rene idyllen. Likevel begynte jeg og undre om vi har en slags avvikende adferd, for med et barn på fanget kjente jeg blikket fra de forbipasserende brenne, noe jeg aldri ellers merker; jeg spiller da ikke teater i mitt liv, jeg lever det. Men klarer ikke å dy meg, og jeg sier litt for høyt:

− Det var kanskje litt vel mye sprit i den Mango Lassien, det er den tredje vi er på, jeg tror ikke det er så bra for amminga.

Enda fler blikk, verden stopper liksom litt opp, men latteren lar seg ikke stagge og vi får blikk fra en ung kjekk herremann som virket oppriktig bekymret for at moren tynnet ut morsmelken med sprit.

Jeg hadde inderlig lyst til å bøye meg fremover mot barnet som enda verken kan snakke eller forstå betydningen av ordene, jeg ville si noe slikt som; “Nå skal jeg lære deg å snakke, si pule, eller nei, si knulle, eller hva med litt banning, si faen, faaaaaaen.”
Men jeg feiget ut, blikk kan være tungt å bære og man skal liksom ikke tulle med barn på fanget, der er altfor mange øyne som vurderer om man er skikket.

Kjære dere; Det er ingen grunn til å sende barnevernet på døra, jeg bare kødda.

(Se heller til at guttungen dere får ikke blir sånn som venter på damer som meg i et smug i folketomme gater. Her gjelder det å prioritere.)

Abort som prevensjon

Nå skal jeg snakke om spiralen min. Jeg burde ikke skrive høyt om sånt, jeg burde heller hviske lavt om det i en intim venninnebetroelse eller til mannen som føler han må lytte fordi det ville være mer eller mindre ufint av han og ikke vise interesse for mitt underliv også i vonde dager.
Jeg vet at det egentlig er mye hyggeligere hvis jeg hvisker lavt til han ute blant andre at jeg har har shavet meg, vil han komme hjem og se min nye pedosveis? (litt annet ordbruk ville kanskje gjort seg i så tilfelle) Men i stedet klager jeg høylydt over at jeg ikke kan ha samleie fordi spiralen har sklidd ut av posisjon, eller enda verre; jeg tror en av oss har smittet den andre med noe lugubert, for jeg har det ikke bra.

Kroppen min liker ikke spiral, den har jeg betalt rundt syvhundre kroner for å plassere, inkludert legetime og undersøkelse, det er den tredje jeg har. Og jeg har kommet frem til det samme hver gang; det som finnes av prevensjon er rett og slett dårlig for kroppen, det forhindrer riktignok graviditet, men ellers skaper til tider mer ubehag enn behag.

Kroppen min har en tendens til å støte ut spiralen, det har den gjort to ganger og andre gangen var det direkte smertefullt. Jeg forsto heller ikke hva som hadde skjedd, jeg fikk de underligste symptomer og smerter og jeg trodde jeg hadde blitt smittet av en mystisk (ikke så veldig mystisk, men jeg liker som mange andre ikke å forholde meg til sånt) kjønnssykdom, og det i seg selv er jo herlig når jeg et lite øyeblikk forsøkte og leve i et monogamt forhold; ”hei kjære, nå skal du og jeg gå på en herlig liten pillekur sammen”. Sånt hører singellivet til, i forholdlivet blir det på mange måter mer upassende.

Jeg ble veldig gnålete og sur, til tider svimmel og helt ute av stand til å fungere normalt og hos legen ble alt svart av smerte og der skulle jeg oppleve hvordan det ene ubehaget kan toppe det andre; jeg besvimte av smerte og var utslått resten av dagen. Ibux ble min gode, dysfunksjonelle venn. Så spør legen mens jeg ligger der omtåket om han skal sette inn en ny og ”Ja” svarer jeg. Men jeg må si jeg undrer; Hvis kroppen min gang på gang sier nei, hvorfor skal det da dyttes inn en ny?

Jeg er omtrent like svimete og omtåket hver gang jeg har tatt den avgjørelsen, den første gangen hadde jeg pustet inn lystgass, og da var det jo logisk for legen og spørre om jeg ville ha en spiral med det samme, klart det hørtes ut som en god idé.

Så kommer hverdagen og de normale tankene mine tilbake og jeg tenker alltid at det er og blir en dårlig idé samtidig som jeg hver eneste gang kommer frem til at jeg bare må la den være der fordi jeg ikke vet om noe alternativ, så får jeg heller tåle noen ekstra ekstremt kraftige blødninger og smerter mens jeg later som alt er normalt i hverdagen.
Jeg klusser ikke kroppen og følelseslivet mitt til med hormoner og kondomer har jeg en tendens til å glemme. Så hva har jeg igjen da?

Jeg vet om et lite inngrep, det er visst ikke så veldig omfattende, en trenger ikke å bruke prevensjon en gang, bare vente til mensen uteblir og morgenkvalmen kommer, så kan legen hjelpe en med å fjerne celleklumpen og i tillegg får en fri fra jobben. Det kalles visst abort…