De voksne

De på min alder har alltid vært litt mer voksen enn meg, de har alltid hatt litt mer ting enn meg og kanskje fler venner også for den saks skyld. Noen er veldig interessert i familie, jeg liker også sånt, det er klart, men noen er mer interessert i blod og gener, som om det binder oss mer sammen.

Noen snakker om besynderlige ting, som serviser, om tallerkener med gullkanter skal i oppvaskmaskinen og fliser på badet.
De snakker om gardiner og oppusning mens jeg lurer på om det er mulig og leve et helt liv uten å pusse opp en leilighet eller et hus. Jeg er sikker på at det går, men jeg vet ikke om jeg klarer det. Vi snakker om hytte og innredninger, at skapene på kjøkkenet er stilige og virkelig fine og jo kanskje det, jeg har aldri tenkt på det før, aldri har jeg tatt et standpunkt til hvorvidt skapene på hytta er stilige, men jo da, de er det.

Jeg brukte for første gang i mitt liv penger på fine gryter og sengetøy for litt siden og jeg følte meg egentlig ganske teit; det er så mange steder å reise, så mye og oppleve og her går jeg med en pose med gryter og sengetøy.

Det slår meg gang på gang at det å være voksen måles ofte i ting, i gjenstander, i det du har, de materielle verdiene du har bygget opp, vanene en har tillagt seg. Voksenheten gjenspeiles i rekkehuset på Nordstrand, brudebuen i hagen bak Frognerparken, den dagen man lærte at gullet flasser av porselenet når en putter det inn i oppvaskmaskinen.
Å være voksen er å være lenket til steder og verdier og en verden med liten bevegelsesmulighet og med dette måles også at en er ansvarlig.

Det er akkurat som om det er å være voksen er å sitte fast, som om en ikke er i stand til å ta vare på seg selv uten disse (for meg) ubetydelige holdepunktene og noen ganger undrer jeg fremdeles litt på om det å være voksen er å legge fra seg sine egne selvstendige tanker og sovne inn i resignasjon. Der det var liv, lange samtaler, undring og idealisme står et fullstendig service på hylla og glitrer mellom hvite gardiner og blankpolerte vindusruter.

De er så fremmede, så langt borte, det er som de slukes av ting, av underlige ritualer, i brudekjoler og sølvbestikk mens jeg snart skal se Grinderman, ha konsert, livet suser i planlegging, lange samtaler i øl og het varme.

Lars kler av seg for publikum

Dette er Lars, han har gått inn i en spesiell bransje, han har også laget et helt eget varemerke, han elsker å provosere og utfordre omgivelsene.

Han smiler til meg over bordet, drar hånden igjennom det mørke håret og er iført en stram ettersittende t-skjorte som ikke etterlater mye igjen til fantasien.

− Det er klart det gjelder å holde seg i form, sier han. Denne bransjen krever at en passer på sitt utseende, jeg trener hver eneste dag.

Lars kommer fra et velmøblert hjem i Holmenkollåsen, hans foreldre er resurssterke kirurger og Lars avbrøt sine jusstudier for å bli stripper på fulltid.

Det begynte med at kjærester tok bilder på sengekanten, de så begge hans potensiale og opprettet en egen nettside som raskt økte i popularitet. En dag tok hun han med seg på strippeklubb og han likte det han så og forsto at dette var hans vei i livet. Det tok ikke lang tid før han selv sto på scenen. Han begynte også å ta oppdrag der kvinner kunne bestille han og kanskje en av hans kamerater til hjemmefester, firmakvelder og utdrikningslag.

Lars er en aktiv gutt, han liker å ha mange baller i luften. Lars fra Oslo er en karrieremann, han har foretningsteft og er sjef for sine egne nettsider, menn kan også ta kurs hos han i stripping og eksotisk dans.
Nå har han i tillegg begynt å spille inn hardporno. Men hva sier kjæresten hans til det?

− Hun støtter meg fullt og helt, sier han med et smil. Foreldrene ville sikker at jeg skulle fullført jusstudiet, men så lenge jeg er lykkelig, da er alt som det skal.

I det siste har Lars begynt å danse på større festivaler og dette har provosert mange.
− De forstår ikke at dette er noe annet, det handler om moro og gøy, vi kler ikke av oss alle klærne. Dette er faktisk en protest mot det store kroppshysteriet, vi kan ha noen ekstra kilo på leggen og noen av oss har til og med celulitter, dette er ikke som vanlig sleazy stripping dette kommer fra en lang tradisjon tilbake fra femtitallet, nesten som kabaret.

Ikke alle er enige i dette. Noen er bekymret for barna, mens andre er redd for ungdommens sexmoral. Det er de som kritiserer han for at det ikke er særlig klasse over showet slik det var i gamle dager, han er rett og slett ikke flink nok og dessuten har han jo tross alt spilt inn pornofilmer.

Lars er litt oppgitt; − Det er så mange fordommer, hvis folk bare kom og så et show ville de se at det er helt uskyldig. Men alt i alt er Lars lykkelig. Han har en helt egen bil og driver sitt eget firma og han tjener sine egne penger og kjæresten støtter han i alt han gjør.

Hva mer kan en mann drømme om?

Skal jeg forlate han?

Hun: Hva synes du, skal jeg forlate han?
Jeg: Hva synes du selv?
Hun: Men du har meninger om det, hva synes du jeg burde gjøre?
Jeg: Jeg synes du burde gjøre det du føler selv.
Hun: Jeg vet ikke, hva synes du?
Jeg: Du må nesten finne ut av dette selv, jeg synes ingenting og jeg har ingenting med å synse noe om ditt liv og dine personlige avgjørelser, det er du som skal leve med konsekvensene for dine valg, ikke jeg.
Hun: Men du mener noe, gjør du ikke, hva mener du?
Jeg: Jeg mener at du må finne ut hva som er riktig å gjøre for deg.

Samtalen tar en repeterende form og vi ser alltid ut til å ende ved begynnelsen igjen. Øl etter øl sklir ned, vin følger med og praten har en tendens til å falle tilbake på det samme sporet gang på gang.

Hun mange øl senere: Men hva synes du jeg skal gjøre?
Jeg mange øl senere: Hva synes du selv at du burde gjøre?
Hun mange øl senere: Men jeg vil vite hva DU mener om saken.
Jeg mange øl senere: Det er ikke min jævla avgjørelse…. å føkk hele greia, fyren er tafatt og ikke så veldig klok, sånn som dere holder på virker det ikke som han er bra for deg i det hele tatt.

Hun hjemme hos han etter enda flere øl noen timer senere: HellYeah sier du ikke er bra for meg, hun synes du er tafatt og og ikke så veldig klok og at jeg burde se etter en annen mann.
Han totalt edru og veldig såret: Hva! Sier hun det?
Kjempekrangel følger.

Og sånn vil man for all fremtid fremstå som den onde grunnen til DET STORE BRUDDET og hun som ga venninnen feil råd. Senere vil de begge se på meg som personen som legger seg oppi noe jeg absolutt ikke har med å gjøre.

Så til neste gang: Hold skikkelig ånkli kjeft!

Rock og metal med klasse?

LENKE TIL PLAKAT
(jeg orker ikke se på den)

Jeg hadde aldri tenkt å poste sleaze på min blogg, men nå er det sånn at i rockeverdenen får man det kasta etter seg uansett hvor man går og nå (hjelpe trøste) kaster jeg det etter deg. Nå har det seg bare sånn at logoen til bandet mitt står plassert på denne plakaten, hvis design er .. ja nei eh.. jeg tror ikke jeg gidder å kommentere det.

uansett; jeg skal ikke la jalladesign (jaja, de er sikkert veeldig humoristisk ment, jeg ler) og sleaze ødelegge for en god konsertopplevelse på Elm Street. Det blir litt mimring for meg da jeg var en del av inventaret der en gang i tiden.
Jeg har også gitt god beskjed til band og videoprodusent at sleaze og nakne damer er uønska i musikkvideo, bittelitt klasse er ønsket, hvis mulig… Ærlig talt, det får da være måte på.

Igjennom hans øyne

− Kan jeg få låne et kamera? Spurte han.
− Hva skal du med det? Svarte jeg.
− Jeg vil at du skal se hvordan du ser ut nå, akkurat nå, jeg liker så godt smilet ditt.

Blind lot jeg meg dysse ned i hans komplementer, så tok han bilde jeg nå ser på. Det smiler tilbake til meg fra skjermen, bak kamera var han, jeg var full, håret ugredd, ansiktet usminket, jeg ser meg slik han så meg og jeg aner ikke hvorfor jeg trodde vi var venner.

Siden spurte han om han kunne få et bilde av meg å se på den dagen avstanden har gravd en kløft mellom oss.
Nå er vi ikke venner lenger og han har intet bilde. Hans meldinger er kalde og bitre, hans eposter enda kaldere.

Aldri vil jeg eller kan jeg gjøre alle til lags, aller minst han, jeg ønsker ikke en gang å beklage det. Begjær kan være så krevende, jeg kan bare gjenta for meg selv gang på gang at jeg ikke skylder han noe. Smilet mitt er ikke lovnader og invitasjoner, det er et smil.

HAHAHA!!

Hvorfor har jeg ikke sett dette før?! Er de seriøse? Hvorfor løper de rundt i skogen midt på lyse dagen med fakler? Hvorfor småsnubler han ene? Hvorfor har de sminket seg som pandaer? Hva er det de skal? Hvor skal de hen? Hvorfor er han ene kledd ut som en slags heks? Er det en slags synkron svartmetal dansing de prøver på mot slutten? Hva er det han ene gjør med tungen sin? Jeg har i det hele tatt mange spørsmål her som ingen trenger å svare på.
Jeg ler og ler og ler!

Ja de er seriøse, de er faktisk det, de er Immortal. Hva skal man med Bad News og Legalise Murder så lenge man har Immortal?

Hva er det du vil?!

Det gråter, det hyler, det skriker, det lager lyder. Hva vil du? Hvorfor kan du ikke si hva du vil? Herregud jeg gleder meg til at du snakke så kan du kan fortelle meg hva du vil!

Jeg ønsker å være et være et annet sted, men barnet gråter, det vil aldri det vi har lyst til, det bare gråter og ikke kan hun fortelle oss hva som er galt.
Å hva er det du vil? Vil du sitte på fanget, ligge, løftes opp? Vil du ha mat, skifte bleie eller sove?

Tenk at det må lære og sove. Er folk klar over at de har måttet lære noe så grunnleggende som å sovne?

Jeg vil helst gå og jeg kan gå for jeg har ikke et barn som gråter, et barn som røsker og river i det havet jeg har av tålmodighet.

Tenk det lille vesenet bestemmer, det lenker en fast med hender og føtter og alt en gjør kretser rundt det nye fremmedartede mennesket og jeg kan gå ut i gaten og være fri og gjøre akkurat det jeg vil når jeg vil og sjeldent må jeg gjette et lite vesens behov og aldri skal jeg skifte på noens bleie.

Jeg vet at de sier det gir noe, de klarer riktignok aldri beskrive hva det gir, men det gir og gir og sluker tid, sluker krefter, sluker alt rundt.
Men jeg har ingenting og si, for jeg vet ikke, jeg har ikke innsikt i hvor mye et lite menneskevesen gir og jeg har visst ingenting jeg skulle sagt. Jeg skal bare nikke anerkjennende til alt hva det gir, jeg skal tusle ved siden av, bøye hode i respekt, vite at mitt liv er fattig for jeg vet ikke hva et barn gir.

Kanskje ikke.
Men jeg vet litt om hva det tar;
tid, resurser, kreative krefter, overskudd, nattesøvn.
Jeg vet også hva jeg har. Jeg kan vandre ut alene til alle døgnets tider, jeg kan forelske meg, møte han når jeg vil på døgnet, jeg kan være litt mild ruset klokka fem på formiddagen, jeg kan reise på ferie når jeg vil, jeg trenger ikke planlegge, jeg kan skape ting og det eneste som avbryter mine kreative prosesser er meg selv. Jeg kan la livet mitt gå fremover, jeg kan skape ting, jeg kan velge hvem som skal være midtpunk i mitt liv, det kan være meg, det kan være en annen, det kan variere fra dag til dag. Jeg kan sette meg i en bil og kjøre til en festival. Jeg kan ha tomt kjøleskap, bli blakk, spise lasanja på den lokale kafeen til frokost og innimellom kan jeg gjette hva små babyer ønsker og vil når de gråter, og det er helt greit så lenge jeg ikke er lenket fast i en selv.

En mor kan også gjøre alt dette så lenge hennes sentrum er barnet og alt formes rundt det, en mor er også strengere lenket til alle samfunsnormer, til de skrevne og uskrevne regler, hun blir målt fra alle sider, hun blir dømt og spørsmålene vil alltid dukke opp; Er hun en mor på riktig måte? Barnet gråter, har hun gjort noe galt, har hun mistet kontroll, det har grått litt lenge nå har det ikke? En forelder må leve riktig, er hun ikke litt annerledes, alternativ, rar? Er det noe bra for barnet da? Det kan jo bli mobbet, eller kanskje bli annerledes, alternativ eller rar…
For noen er det ikke barnet som lenker en fast, men blikkene utenfor og frykten for å gjøre noe galt.

Og jeg kan sitte ved siden av uten å ane hva det gir, men jeg ser det nye vesenet smile til meg, jeg vil høre dets første ord og få muligheten til å bli kjent med et nytt menneske helt fra begynnelsen. Men fortsatt vet jeg ikke hvorfor jeg skal føde et barn, det er nok folk på denne kloden og jeg nyter og elsker min frihet litt mer når jeg hører barnet gråte og ingen helt vet hva det vil.

Pelsdyrfarmen

Vi pleide å leke på en gammel nedlagt pelsdyrfarm. Først var brakkene som rommet de gamle burene utilnærmelige, de var underlige, fremmede og lukten var så skarp at vi ikke klarte å nærme oss.

Ikke før det var frost i bakken kunne vi tråkke inn uten å føle brekningsfornemmelsen trenge på i det vi kjente lukten av død, dyreskrotter, lidelse og ekskrementer.

Burene var som små celler av netting, de største burene rommet flere av oss barn og de minste kunne stå krokbøyd under taket på nettinggulvet. Vi så det med en gang, det var perfekte små fengsler. De minste burene derimot sto urørte da vi ikke klarte å ta til oss hvor små de faktisk var i forhold til revene som en gang hadde eksistert og levd under slike forhold.

Vi låste hverandre inne med kroker på dørene og etter hvert utviklet vi teknikker for å bryte oss ut og timene gikk. Ingen versjon av politi og røver har overgått denne leken verken før eller siden. Vi etterlot opprevede nettingbur, dører som hadde falt av hengsene og bur som ikke lenger kunne holde verken et barn eller en rev fanget.

Vi sa til hverandre at hvis de skulle starte opp farmen igjen kunne revene rømme til skogs og hvis de reparerte hullene og satte inn ny netting, skulle vi hjelpe dyrene ut. Voksne kan være så dumme, så sadistiske og rå.
Aldri skulle vi iføre oss antrekk fra et slikt sted.

Bonden kalte leken vår hærverk og raste mot ødeleggelsene, det var vanskelig å forstå hvordan enkle materielle skader kunne overgå skaden han hadde påført dyr avlet opp og torturert for å tilfredsstille voksnes menneskers forfengelige ”behov”.

Ikke før mange år senere kjente jeg lukten igjen, det vil si, den var annerledes og mer inntrengende. Den stanken jeg allerede kjente var fra ekskrementer, dyr i forfall og død lenge etter de faktisk hadde levd der, denne lukten var befengt med kjemikaler for å bevare pelsen og forhindre dets forfall.

Om man ser seg rundt og observerer prosesser mennesker setter i gang er det lett å bli forvirret, det avler frem dyr hvis liv er uverdig og knapt nok kan kalles et liv for etter dets død sette i gang syntetiske prosesser som bryter miljøet og alt rundt oss for å bevare pelsen som mer eller mindre kan betraktes som deler av dyrets levninger.
Kjemikaliene har til hensikt å holde rester fra døde dyr myk mot levende menneskehud.

Jeg lekte ikke lenger på en nedlagt pelsdyrfarm, jeg gikk på en skole blant rike piker og lekte med motebransjen, jeg var uvel og kvalm inni meg hver eneste dag. Det har aldri vært noe liv for meg og hente der.

Jeg kom over dette innlegget hos Grenseløs og det fikk meg til å tenke på den intense pelspropagandaen som var rundt meg hele tiden når jeg jobbet med klesdesign og spesielt da jeg gikk på skole, der var ingen motvekt og hente og det i seg selv er nedbrytende.

Pels

Intet ved produktet er naturlig. Jeg oppholdt meg i bygningen til Norsk Pelsinform, der holdt de et evig propagandakjør for de som studerte klesdesign og det er meget effektivt. Mange unge som muligens skal utforme klær og luksusartikler (eventuelt blir de innkjøpere for butikker, hvilket også har en del og si) tror og argumenterer for at pels er naturlig og enten nekter de og innse det, eller de gir fullstendig blaffen, men de ser intet galt ved de lidelsene de påfører dyr da det hele er ”en naturlig prosess, mennesker har alltid spist dyr og iført seg skinn og pels”.

Jeg kunne gjerne skrevet om det utstrakte begrepet ”naturlig”, eller fundert litt på hva vi foretar oss i dag i dette samfunnet som faktisk er naturlig. Og det er akkurat som ordet naturlig har litt av samme effekt som kultur, vi liksom bare ”må” bøye oss under det uten noen videre spørsmål.
Dette kunne jeg skrevet mye om, i stedet skal jeg lime inn en gammel (og redigert) bloggpost fra en dag med Pelsinform, givende og interessant på en bisarr måte.

Trailerne sto i lang kø, på toppen av bakken mottok de varene, lass og mengder av små dyrelik. Og dette lille bildet var det eneste jeg våget og ta, jeg var feig, for dette var bare en liten andel.

De er på vakt, jeg tør ikke anslå hvor mye dette er verdt i penger, dette blir kjørt inn til en av de sikreste husene i byen, rundt bygningen er det høye gjerder med piggtråd. Det er et trist sted i et grått område. Det som fyller luften er udefinerbart, noe i mellom kjemikaler og døde dyr og for ikke å snakke om paranoiaen fra mennesker som alltid er på vakt. Det er som om de har dannet en egen liten leir, der de alltid er på vakt mot pelsmotstandere og dyrevernere som i denne kretsen nærmest blir sett på som terrorister.

I bygningen pågår det eksperimentering, det jobbes stadig med nye måter å stoppe den naturlige nedbrytningsprosessen på, en eller annen gang vil jo et hvert lik råtne, da også hud og hår. Det finnes nok av kjemikaler som kan holde pelsen myk, som kan holde på den i årevis, men likevel vil fruene bære på noe dødt og som råtner.

Morten Sauer som er leder i Norsk Pelsinform forteller at det er svært lite kunnskap om pels, hans jobb er å spre informasjon. Han forteller smilende at det kom som en overraskelse på dem at pels var kontroversielt, han mente at motstanden var i ferd med å gå tilbake og at den utelukkende besto av individer som sidestilte dyr med mennesker. På nettsidentil Norsk Pelsinform kan vi lese at mennesker har blitt urbanisert og derfor også mistet forståelsen for sammenhengen i naturen, mennesker har alltid spist kjøtt og har alltid brukt pels til bekledning. De gjør også forsøk på å latterliggjøre pelsmotstandere og dyrevernere og kan fortelle at det i dag ikke lenger trendy og være i mot pels.
Hadde de hatt et godt produkt, ville en slik form for ”argumentering” vært unødvendig.

Her kan vi lese at i Norge drettes det opp mest mink og rev, dyrene står to og to i bur i størrelse på en handlevogn. Noe som for meg ikke høres særlig naturlig ut for verken rev eller mink. Det gjør heller ikke den kjemiske prosessen pelsen gjennomgår etter slakting, vi ender altså opp med et produkt som ikke har så mye med det Pelsinform kaller naturlig. Mer informasjon her.

Leder i norsk Pelsinform sier det er viktig å starte med informasjon tidlig til unge studenter, han snakker til oss som er i målgruppen, damer mellom 25 og 35, det er vi som bruker pels, og det er muligens også vi som skal hjelpe til og utvikle nye produkter, de som virkelig er interessert vel og merke.

En ung karrierekvinne kunne med glitrende øyne fortelle om saga pels som har tilholdssted i Sverige, deres jobb er å markedsføre skandinavisk pels i resten av verden. Årlig henter de inn kjente designere som får jobbe på deres luksussted og eksperimentere med dyre materialer så mye de vil, siden vil kolleksjoner bli sendt rundt på messer overalt i verden. Det er snakk om høy prestisje. I tillegg tar de inn unge studenter, også fra Norge, en får bo på et sted som minner om et seks-stjerners hotell, med alt fra egen kokk til gartner, alt er tilrettelagt og en får gjort alle kreative utskeielser en bare ønsker på laboratoriet deres. Er en riktig så flink og entusiastisk, er det også nok av resurser til å få støttet deres utdannelse, og da er en garantert penger og jobb i lang tid fremover.

Deres jobb er også å gjøre pels tilgjengelig for alle, det vil si, at det også skal selges i billigere klesskjeder, kanskje ikke som hele plagg, men små detaljer, krager, mansjetter og smykker. Det gjelder å få bryte ned alle fordommer og la unge jenter få oppleve litt luksus i hverdagen. Selve produksjonen foregår selvsagt ikke i Norge, som alt annet går det til Asia der vi har billig arbeidskraft.

Så jeg gjentar; det som skjer har intet med naturen og gjøre, der er heller ingen respekt for liv (men det har vel kanskje ingen påstått at de har hatt heller? Shit hva er poenget med det liksom!). Det de referer til som å sidestille mennesker med dyr er bortfokusering på det faktum at de ikke behandler et liv som et liv, men som en gjenstand og en ting, dyr er ikke dingser en kan gjøre hva en vil med.

Pels er ren dekadanse og et symbol på tortur av noe som også har rett på livet ved siden av vårt. Ikke fordi rever og minker ”er så søte og jeg gjerne vil ha dem i stua mi fordi jeg er så urbanisert”, men alt liv fortjener respekt og det er faktisk ikke sånn at alt i verden (også andre mennesker) er gjenstander utelukkende skapt for å tilfredsstille menneskers (luksus)behov.

Mennesker som Morten Sauer og alle i Norsk pelsinform har innsett hvor innbringende slike luksusartikler er og derfor mistet forståelsen for sammenhengen i naturen, at dyr fra naturens side ikke er avlet frem og vokst opp under uverdige forhold i knøttsmå bur og blitt foret med mat hvis eneste funksjon er å beholde pelsen blank.

Det at ting er innbringende har en tendens tåkelegge hodene til de fleste.

(Jeg må videre føye på at etter jeg publiserte denne teksten første gang, fikk jeg en del trafikk fra Norsk Pelsinform som etterpå begynte å lukke hvor bare “spesielt interesserte” fikk komme inn, merkelig nok fikk jeg aldri en slik invitasjon)

Alkohol i parken

Her er meg dagen derpå og litt forvirret filming fra alkoholdrikking parken.

Dette er ikke første gang jeg forsøker å videoblogge, jeg har tidligere vist frem leiligheten jeg bodde i på Frogner og en noe uklar filming fra backstage på Maiden.

Jeg har også noen klipp liggende hvor jeg forteller om hissige naboer og sinnalappene deres. Problemet mitt er bare at jeg ikke klarer å fatte meg i korthet, så hittil har klippene blitt altfor lange og jeg er litt usikker på hvor lenge de få leserne jeg har gidder å se på ansiktet mitt om gangen. Men kanskje kanskje jeg lærer meg litt mer om videoredigering, noe som var utgangspunktet her fordi jeg skulle sette sammen en musikkvideo (noe vi muligens har fått en annen til å gjøre i stedet og det er muligens det beste.)