Noen klarer ikke å ha det bra

Vi lå side om side avkledde i hans seng, brått og plutselig kom en stikkende ondskapsfull kommentar om min kropp. Jeg fant klærne, samlet sammen tingene mine og gikk.

Det er lenge siden nå, jeg hadde helt glemt episoden helt til en venninne i en samtale nevnte dem som tar i mot, tar det til seg og lar det bli en del av seg. De som blir og stadig oppsøker nye destruktive forhold.

Jeg vet at uansett hvilken kropp han hadde hatt ved sin side den natten, ville han stukket den med giftige kommentarer, han ville hugget til den med ord som knuser og langsomt brutt den ned, og alt for egen vinning, for sitt forbruk. Noen er en skade for andre, noen burde aldri opplevd gleden med intim kontakt med et annet menneske.

Men for noen er fristelsen for stor, noen vil ikke bare ha intim kontakt, de vil ha intim kontroll.

Fra utsiden vil det ikke synes, på innsiden vil en langsomt smuldres opp og når en venninne dukker opp blant venner som redusert forringet utgave av seg selv, er det lite en kan si og gjøre. En sier det en kan, hun lytter og svarene er alltid det samme;
”Det er ikke så lett”. Også vikles vi inn i logikken til en nedbrutt persons hode og går ut av samtalen og tenker at ingenting er lett.
Det er aldri lett.

Kanskje en må lære å ha det bra på samme måte som en lærer å ha positive tanker om seg selv? Er det så enkelt som at jeg har det bra fordi jeg vet hvordan jeg skal leve godt og at jeg ikke trenger å ta i mot eller lytte til nedbrytende kommentarer?

Jeg mener ikke ta lett på det, jeg vil virkelig ikke det. Jeg mener ikke tråkke på mennesker som lever med traumer, med sorg og depresjoner. Jeg tenker på de som lever hverdagen uten evne til å ha det bra, de som lever på grensen til det selvdestruktive og ikke vet bedre. De vipper på en syltynn linje, tenk om de en dag møter mannen med giftstikkene og ikke vet at de ikke trenger å ta i mot.

Noen har det ikke bra.
Det er akkurat som om de ikke klarer å ha det bra, at de ikke forstår og ikke ønsker det bedre for seg selv.
Også finner de hverandre, tråkker side om side i destruktive forhold og stikker med små stikk fordi de ikke vet bedre. Selvtilliten synker og de klarer ikke å se at de kan finne noe som er bedre og at livet ikke trenger å være så ille.

Det hender jeg får lyst til å riste i noen, fortelle at ting faktisk kan være bra, at det ikke trenger å være sånn og kom deg til helvete ut av det nedadgående forholdet, jobben som sliter en i stykker eller bort fra hjembygda. Det hender til og med at jeg sier det. Men det er ikke min avgjørelse, man må se det selv. Så kan jeg trippe utålmodig utenfor og høre på klagesangen mens ingenting blir bedre; det er ikke så lett, ting er så kompliserte…

Muligens, det er jo ikke lett å røske opp og gjøre totale endringer i livet, hvem skal ha leiligheten, hvem skal ta huset? Hvem skal en spise middag med, tenk hvis en blir blakk, ikke får en ny jobb, og tenk hvis en blir alene…

Kanskje det noen ganger er bedre å gjøre det enkelt?
Det er klart ingenting er totalt bra og riktig hele tiden. Men et sted må grensen gå, jeg liker å si at hvis ting er mer kjipt en godt, så er det ikke bra og om mulig skal en ikke gjøre lidelsene til en normaltilstand.
Men akk, dette klinger som et hån, naivt vil noen si.

Jeg vet fremdeles ikke hvordan jeg skal få en person til å forstå at alt ikke trenger å være vanskelig og en lang lidelse, jeg vet bare hvordan jeg selv må leve og tenke for å ha det godt, om jeg kan lære det bort, gjør jeg gjerne det.

Trafikantens reiseplanlegging

Det er en finfin tjeneste, jeg bruker den hele tiden, men noen ganger er det kanskje bedre å gå?

Stemningsrapport

Hektisk. Dagene raser, hendelser stabler seg oppe hverandre som vaklende tårn og jeg drikker kald øl i parken bak barneskolen.

Ruinene er tildekket i år og alt jeg ønsker er klatre, hoppe fra kant til kant og dingle med beina.

Jeg måtte videre, alkoholen hadde begynt å bruse i hode og jeg måtte bremse ellers ville kvelden smuldre opp i rus, noe den gjorde til rockemusikk og grandprixmetal i en pub som stinker svette.
Og snart om ikke lenge, er dette det eneste alternativet og på den lokale puben spiller de fotball på skjermene.

En blond mann ga meg drinker og øl, jeg takket nei og tok en slurk. En gang i tiden ville jeg kanskje funnet han attraktiv, han hadde langt lyst hår og et ansikt jeg ikke lenger husker, han var verken irriterende eller morsom, på brystet bar han en Guns n´ Roses logo, jeg fortalte at jeg så dem på Valle Hovin en gang for hundre år siden. Jeg var eldre enn han, selvfølgelig er jeg eldre, men jeg har tankene et helt annet sted. Han spurte meg om hva slags musikk jeg likte og jeg svarte Chris Isaak; samtale slutt.

Jeg dro hjem med høy musikk på ørene. Jeg gikk de øde strekningene noen mener jeg ikke burde gå, jeg gikk igjennom parkene jeg burde unngå.

Jeg raser, jeg er glad, jeg er lykkelig, jeg er forbannet, det er slik følelser er; intense og inngående.
Noen timer tidligere stanget jeg i antilogikk, det er tærende og slitsomt, jeg forsøker alt jeg kan å la være, jeg er så rund, så omgjengelig, så jovial at jeg blir kvalm. Hvorfor møter jeg alltid de menn som forteller meg at kvinner er mindreverdige dem selv? Går det an å leve en uke uten å møte disse holdningene? Patriarki, hiarki, verden suger. Også er det alle disse menneskene, vi skal komme overens, snakke sammen, leve sammen og noen ganger er det så vanskelig. Hvorfor kommuniserer vi ikke? Alle slags spørsmål, det gnager og noen ganger blir jeg rasende helt for meg selv.

Det ligger ubesvarte mail i mailboksen, ubesvarte meldinger på telefonen, der er mennesker jeg skulle møtt, noen jeg skulle pratet med, en jeg så gjerne vil se.

Noen ganger brenner telefonen i lomma når jeg er full og jeg er så inderlig glad for at jeg lar den ligge uberørt.

Promobilde

Det er fredag og jeg er totalt utslitt, hva er vel bedre enn å fylle bloggen opp med et bilde av meg som poserer?
Vi skal spille på klubb-øya, mer info kommer senere

Vi skal visst ikke spille på Klubb-øya likevel, Maiden legges ned og de glemte å fortelle meg det… Grr!

Lupe

Dagene går og jeg har det fint.

En fin natt

Dette er utsikten fra operaen natt til lørdag.

(dette bilde krasjer fullstendig med layout og gjør derfor litt vondt i øynene, når verden slutter å snurre rundt skal jeg kanskje se om det er mulig å ordne det)

Jeg vil

Det er svalt på innsiden, en dame snakker til meg med sørlandsdialekt, stemmen lys, blid i ansiktet, helt normal, håret lysere enn mitt. Hun tar meg i hånden; lenge siden sist, går alt bra? Ja jeg har det bra, har hun det bra? Ja det har hun. Vi smiler, jeg setter meg i stolen, døren klikker igjen etter oss. Plutselig og helt uventet er jeg på jobbintervju.

Jeg kjenner igjen spørsmålene. De kommer på rams og de er innlært hos oss alle.
Noen ganger liker jeg jobbintervjuer, de er som et rollespill, jeg leker med den virkelige verden, den som ikke tilhører meg og blir forundret over hvor bra det går, når jeg smiler til mennesker, smiler de til meg, når jeg snakker, lytter dem, når jeg mener noe, hører de på meg.

Men denne gangen glemte jeg meg. Ramsen kom. Tidligere jobber, erfaringer, interesser, kollegaer, referanser, skolegang… Fremtidige mål… Hvor ser jeg meg selv om tre år. Hva vil jeg?

Hver gang noen spør har jeg forskjellig svar, noen ganger vil jeg ha mer penger, noen ganger vil jeg ha en stor leilighet, andre ganger vil jeg gå på skole, studere, jeg vil få en bedre stilling, jeg vil lære noe nytt. Synlig fremgang, progresjon, resultater.

Skal jeg fortelle en hemmelighet?

Jeg vil ikke disse tingene, de er innfall, men ikke reelle, de er uvesentlige, ubetydelige.
Men jeg må si noe, noe som ikke fremstiller meg som et stillestående vesen. Noen har stablet sammen en verden rundt meg der de har plassert opp målestokker, der skal man hoppe fra stokk til stokk, der skal man plassere sine trofeer på en hylle, der alle handlinger og kreative prosesser som foregår utenfor det offentlige er uvesentlige, men jeg vil ikke være med på dette.

Jeg vil være ute, spise is, jeg vil sitte i skyggen, i solen, gå turer langs Akerselva, snakke, ha gode samtaler, se vannet i elva stige og synke, gå på marked ved Blå, spise vafler, sitte inne, spise grønsaker, se mot trekronene. Jeg vil kjenne varme, ligge på ryggen i gresset stirre opp mot det blå og vite jeg har penger på kontoen. Jeg vil drikke frisk og fruktig Cava og kjenne det bruse på innsiden. Jeg vil kjenne varm hud, myke berøringer, lepper og intim kontakt med andre, jeg vil kjenne bassen fra store forsterkere dure i fotsålen og musikken dirre i kroppen. Jeg vil skrike så høyt jeg kan i mikrofonen. Jeg vil høre lyden av tastene klikke svakt, kjenne dem under underfingertuppene og se ord bli til mens jeg tenker, jeg vil se mine egne tanker på skjerm, og smile når jeg leser andres.

Jeg vil bestille flybilletter, planlegge og drømme, jeg vil reise og se et nytt sted, spise middager på nye restauranter og snakke med nye mennesker. Jeg vil sitte ved bordet på puben omgitt av musikk og varme mennesker, la samtalene flyte, rå latter herje, drama utspille seg foran meg, for så dra hjem og sove til solen treffer hodeputa. Jeg vil lytte til musikk mens jeg vandrer på fortauet, på gresset i parker og på vei hjem fra byen, jeg vil oppleve nye band, nye musikere og nye sanger.
Det er ingenting av det jeg vil som jeg ikke kan gjøre.

Jeg har nemlig et bra liv. Jeg sørger for kontinuerlig å være der jeg vil være og liker jeg ikke situasjonen så gjør jeg noe med den. Det er ikke så veldig vanskelig, i hvert fall ikke for meg. Det gjelder å gjøre det en liker, utfordre seg selv så ikke livet blir stillestående.

Men dette kan jeg ikke si til Manpower-damen så jeg spør i stedet etter mer lønn. Og det er forbanna ironisk at jeg har lest så mye feministisk teori uten å ha snøring på lønnsforhandling.

Fremmede små vesener

Solen varmer, treet kaster skygge, solen kryper nærmere, jeg er allerede varm nok, samtaler oppløses av barnelyder, de pludrer, gråter og de skriker.

En baby griper fingeren min, fascinert kjenner jeg og observerer hvordan den strever med hele kroppen etter å utføre handlinger det ennå ikke behersker, en dag om ikke lenge vil det reise seg fra mitt fang og gå på to bein. Jeg merker meg hvordan det lille mennesket har lært seg å gripe etter sin egen tommel og neste gang jeg ser det, har det lært noe nytt.

Ingenting er en selvfølge, alt må læres, livet er laget slik at alt er en utfordring fra første stund. Hvis mennesker ikke kjenner en form for progresjon og fremgang i sine handlinger vil det visne hen og forfalle.

Jeg synes babyer er fremmedartede, det er noe rart ved dem, de er nesten ikke mennesker en gang. De er i ferd med å bli det, de er i begynnelsen av en prosess, det har ikke en gang språk å tenke med, og det skal lære alt fra å falle i søvn til medfølelse. Empati kommer ikke av seg selv, svært lite kommer av seg selv.

Det er en av de første virkelige sommerdagene, jeg har en papptallerken med potetsalat og grillet kalkun med salat på bordet foran meg, iskald vann i flaske. Jeg dirrer litt på innsiden, oppspilt og litt skremt, jeg tenker at jeg har vært ufornuftig at jeg lot det skli ut. Jeg har vært på toppen og plutselig falt ned igjen og så ble jeg forvirret.
Jeg våknet opp med et ønske om å si unnskyld, jeg beklager og unnskyld igjen, den følelsen kommer når jeg vet jeg har drukket for mye, sagt for mye, eller bare vært for mye. Alt jeg hører i hode er ekkoet av meg selv og noen ganger kan jeg bli så uendelig lei, tankene spinner uten motstand, men jeg er for trøtt til å føle på det.

Jeg sitter i en hage full av barn, jeg har glemt at en toåring kunne lage så mye lyd, at en baby på fire måneder sympatigråter og ti år gamle piker slettes ikke er så ille og ha med å gjøre. Jeg kan tenke, si og mene mye om det å være mor, og mange har ment mye før meg. Jeg tror det er hardt arbeid, lite søvn, at noe annet spiser opp tiden og at mye en satte pris på i livet forsvinner, men jeg tror ikke en trenger å falle inn i repeterende oppgaver eller går fra en rolle til utelukkende bli en mor, det er noe en blir i tillegg til alt man er fra før.
Dermed oppløses alle tankene min i barnegråt, han vil ikke kle på seg, han vil ikke gå hjem, han vil ikke bli, han vil ikke sitte på en pute, han vil ikke sitte i barnevogna. Selv vil jeg riste han litt og lurer litt mødre har tilgang på noe som strekker tålmodigheten ut i det uendelige.

Jeg kjenner det skjærer igjennom kraniet og tenker at jeg aldri mer skal drikke en flaske Cava når jeg kommer hjem fra puben.