En liten djevelkrabat

De er egentlig for raske til at jeg klarer å fange dem skikkelig med kamera. Det jeg ikke visste da jeg tok dette bilde var at dyret var i ferd med å hoppe opp på benet mitt og sette klørne i legger og lår, hadde jeg kunnet hvine, ville jeg gjort det da. Dette gjorde dyret hele to ganger før jeg klarte å rote frem noe sjokolade i veska, det er helt klart at det syntes jeg var treig. Og er det egentlig rart at ekorn alltid er noe som ligner på speedfreakere i animasjonsfilmer?

Meg og barnevernet

Det gjøres feil hele tiden, svært få ser sine feilgrep, her om dagen “støtte jeg på” en som klart og tydelig så sitt feilgrep, han var fra barnevernet. Den dag i dag tenker han stadig på et vedtak som ble gjort for over 25 år siden.

En gang bodde jeg i et gammelt trehus på landet. Det hadde stått tomt i hundre år, kanskje mer, kanskje mindre. Som barn var tiden før meg uvirkelig og nesten ikke-eksisterende, livet og verden begynte med meg, ti år før min levetid var vel så lenge som hundre.

Huset lå på toppen av en bakke, en gammel kjerrevei slynget seg inn i skogen, mellom trærne over fossen, over steinrøyser og inn i eventyrland, et sted utenfor det som er min verden i dag og et sted som for mange betraktes som uvanlig.

Jeg hadde mennesker rundt meg, jeg pustet inn frisk luft, der var ro og der var eventyr rundt meg på alle kanter. Der var voksne og lun trygghet.

Men det var ingen elektrisitet, det var ikke innlagt vann, det var heller ingen kjørevei til huset og stedet lå utilgjenglig for folk flest.

Huset tilhørte ingen, det hørte til oss alle. Det sto tomt som et spøkelseshus hjemsøkt av vinden som rusket igjennom tømmer og slitne vegger. En gang for lenge siden var det bebodd av en fattig gårdsdriver med stor familie, men ingen hadde sett i dets retning på mange tiår, det lå stille for seg selv gjemt mellom trær og åsvegger.

Skogen vokste vill, den var ikke drevet av noen, men drev seg selv. Mellom furu, bjørk, små tjern og myrer fantes likevel nok av spor etter andre mennesker, små steingjerder markerte områder, eiendommer og i en gammel hule fant vi rester av et bål og en kaffekanne.
Å orientere seg kunne være en utfordring for de uerfarene, da skogsområdet består av åser, små vann og daler. Går en langt, er det ingen høyder og orientere seg etter, en dal er lik en annen, og små bekker renner ikke ut i en større elv som ender i folkebebodde daler, men små vann og myrer. En kan gå seg vill og vandre alene i døgn og kanskje dager.

Skogen var ikke bare vill, men en stor og en uendelig lekeplass for barn. Der var sikkerhet og der var fred, det var utallige muligheter for all verdens kreative innfall.
Jeg tenker tilbake og føler varme og lunhet.

Kollektivet har oppløst seg for lenge siden, der var floker og menneskelige konflikter som alle andre steder ellers, noen ganger virker det som mennesker kan ikke leve sammen uten å kjenne for mye på det vonde som omsider oppløser fellesskapet dem i mellom.

Huset var forlatt for seg selv og noen flyttet inn, de tok en plass ingen brydde seg om, og med det ble stedet sentrum for oppmerksomhet og så begynte alle å bry seg. Husokkupanter kan riste litt i en liten bygd på sørlandet, fastboende kom luskende opp med kikkerter, de gjemte seg mellom trærne for å få glimt av en av bygdas inntrengere. Politiet møtte uprovosert frem på døra, barnevernet voktet og lokalbefolkningen snakket.

Jeg flyttet ut før kollektivets oppløsning, huset er fortsatt bebodd og de beboerne som ble igjen er nå godt integrert i lokalmiljøet.

Selv visste jeg aldri helt hvorfor jeg flyttet, men plutselig bodde jeg i Oslo by, i en stor villa på Bestum, vi hadde speilvegg, stor stue og treningsmatter på gulvene, det var en trafikkert vei utenfor hagen og i etasjen under bodde en jevnaldrende gutt. Livet fløt videre.

Jeg flyttet fordi noen hadde gjort et vedtak, jeg flyttet fordi barnevernet grep inn med sine paragrafer og regler, jeg flyttet fordi noen avgjorde at stedet ikke var egnet for barn.
Stedet i skogen, det stedet hvor jeg sovnet mens jeg lyttet til flammer knitre i ovnen og hvor jeg leste tegneserier opplyst av stearinlys og hvor jeg alltid hadde voksne rundt meg. Et sted hvor jeg aldri måtte løfte en finger, hvor jeg ble en ufordragelig prinsesse og hadde mer enn hva jeg trengte, det stedet var uegnet for meg.
En gang i tiden levde alle sånn og plutselig var ikke stedet mer egnet.

Jeg visste ikke at noen utenfra hadde bestemt eller tatt avgjørelsen, ikke inntil det mest forunderlige skjedde; Personen bak vedtaket dukket opp som en angrende synder mange år senere. Han visste det var feil, at det ikke var korrekt og at han ikke hadde rett til å gjøre det han gjorde.

Sannheten kom sigende med årene og den dag i dag angrer han. Det er menneskelig å feile, men ikke så mange tar fatt i de feil de gjør, de aller fleste nekter å se dem.
Jeg kunne oppriktig si at jeg ikke var bitter, jeg mente det var på tide å komme seg ut uansett, det virker logisk når jeg tenker tilbake på det hele, jeg tror bygdelivet ville blitt tøft for en jente som bodde i et okkupert hus på landet.
Men at en fremmed person jeg ikke ante hvem var sto bak avgjørelsen om at jeg flyttet var ikke kjent for meg. At personen stadig tenker på dette er også rart og tenke på.

Egentlig vil jeg stoppe teksten her, men tankene flyter om barnevernet, jeg liker egentlig ikke å bruke personlige erfaringer som ”argumenter”, da det kun er en enkelt sak av mange og ikke representerer en statistikk. En annen god grunn er også fordi at når jeg er engasjert i noe, er det ikke emosjonelt, det er prinsipielt. Men dette handler om noe som jeg har er opptatt av; det å ikke passe inn i en bestemt form.

Men ekkoet av barnevernet gir ingen positiv gjenklang i mitt hode, det bør og må skurre når slike resurser blir brukt til mot mennesker som lever annerledes, dog en livsstil som var vanlig for hundre år siden. Det skurrer når det settes vedtak som presser friske mennesker inn i en helt annen livsstil, for å passe inn. Det er så mye rart en må gjøre for å ”passe inn” som er helt unødvendig og når et barn er involvert, blir nabolagets blikk enda mer tyngende for en person som ikke følger ”reglene”.

Selv en helt vanlig foreldre, de som er to, som verken bor i kollektiv eller er kun er en, de får stadige innspill i sin barneoppdragelse, på gaten, i butikken, ved trikkestasjonen, på familiemiddager, blant fremmede, blant venner og overalt ellers.

Jeg kjenner godt til antibarneverngærningene og vil aldri stille meg på deres side. De holdningene som blir fremmet og deres fremgangsmåte orker jeg ikke en gang å gå inn på.
Jeg vet at alt er vanskelig og alt det der, at et barn alltid vil være på sin foreldres side selv om den ikke alltid er det beste for en, jeg ved om taushetsplikt, at ikke alle resurser strekker til, og at det mange barn i store problemer aldri får hjelp. Jeg vet også at de ikke uten videre henter barnet, at de går i dialoger med barneforeldre som har problemer, at barnevernet ideelt sett skal forsøke å løse problemet i barnets hjem, med den støtten den trenger hos sine foreldre (hvis det ikke er mishandlingssaker det er snakk om). Der sitter sikkert mennesker som gjør sitt beste, men å ikke bære en skepsis mot noen som har så mye makt og som kan gripe inn i livene til folk på en så radikal måte er mer enn usunt

Det er godt kjent at de som lever annerledes enn andre, de som har andre livsstiler og ikke lever i den konvensjonelle familieformer grunnløst frykter barnevernet. I små samfunn hvisker naboene, de plukker alt fra hverandre av det en gjør. Og mens de vurderer og måler det de ikke forstår, kan de som lever i de i de korrekte hjem gjøre akkurat hva som faller dem inn innenfor husets vegger, for det er utrolig mye grums som kan gjemmes bak en konvensjonell livsstil. Det er også godt kjent at om de handlingene en gjør grusomme nok, vil omgivelsene lukke øynene.

I nabolaget

Hvorfor fortjener DU helvete?

Disse gærningene mener åpenbart at de har svaret og her videreformidler jeg gledelig deres hyggelige budskap. Også lurer jeg selvfølgelig litt på om de damene i bakgrunnen også kommer til helvete.
Virkningsfullt er det, ikke tvil om noe annet.

(Jeg tror de kødder jeg, de Må kødde!)

Mobilkamera i mørke pluss tre min. i photoshop gjør ikke helt underverker, men så lenge man får budskapet frem så trenger jeg ikke mer.

Sorg

Denne sørgende jeg på en gravlund i Budapest

Sex

En gutt ved navn Per fortalte meg om ”å pule med seg selv”.

Hva skal det være godt for? Undret jeg, fordi det er veldig deilig, svarte han, alle voksne gjør det. Han viste meg flekker på lakener i de voksnes senger som bevis.

− Jeg gjør det ikke, sa jeg.

− Jo det gjør du det.

− Nehei! Svarte jeg.
− Joho

− Nei, jeg er jente, jeg gjør ikke sånn.

− Joda jenter gjør også sånt, de gnikker seg med fingrene eller kanskje kanskje inntil ting eller noe. Forklarte han.

− Det har jeg aldri gjort, nektet jeg. Men i senga hadde jeg en grønn ikea slange, og den var god, ved å klamre meg rundt den slik at den lå godt plassert mellom beina, fikk jeg en behagelig følelse som spredte seg til hele kroppen. Jeg tviholdt på mitt nei, for tanken slo meg ikke en gang, jeg var for nysgjerrig til å være brydd.

Han foreslo aldri at vi skulle pule, jeg hadde lyst da vi senere lå side som side i høyet i soveposene og lyttet til regnet tappe mot blikkbølgetaket.

Den aller aller første het Kim, det var på et høyfjellshotell, vi delte rom og sov i en køyeseng, han oppe og jeg nede. Han var en bølle og interessert i militær, våpen og slåssing, det slet på mine gode hippie verdier, for krig var noe slemme mennesker drev med. Likevel ble Kim ”den første”, bøllefrøet som uten grunn helt uprovosert kunne sparke meg i leggen da jeg gikk forbi han. Men noen ganger, når det ikke var andre til stede kunne han være veldig snill og en gang da foreslo han at vi skulle pule. Jeg hadde aldri gjort det før og visste ikke helt hva det var og sa ja under tvil. Jeg ville og være på toppen for jeg tenkte det måtte være tungt og ha han oppå meg. Selve pulingen var ikke så ille, men jeg syntes ikke noe om å putte tungen inn i munnen hans.

Dette var noe jeg holdt for meg selv, det var litt flaut, så mine venner skulle aldri få vite. Taket holdt på å rase sammen da jeg hørte bøllefrøets stemme braute:

− Jeg og Ida har pult!

Jeg ristet på hode; − det har vi slettes ikke.

− Joo det har vi det!

Og slik holdt vi på.

− Men vi har pult, husker du ikke? Han maste og maste mens jeg nektet og nektet samtidig som jeg sverget for mine venner at han løy.

Så ble jeg bittelitt eldre. Nærmere elleve år, jeg innså at jeg faktisk hadde hatt rett den gangen jeg nektet for at vi aldri hadde pult, det var muligens en form for sex, men han hadde aldri vært inni meg.

Jeg så frem til å ha sex, jeg ville ha mye mye sex, og jeg kunne egentlig tenkt meg å hatt det med alle i klassen, bare jeg fikk det. Enhver gutt var aktuell, det verste i verden måtte være å forbli jomfru. For meg selv satte jeg tolv år, det måtte være en fin alder å debutere på, jeg trengte bare finne en passende gutt som ville, jeg hadde jo mensen så jeg var jo ikke et barn lenger. Jeg kunne umulig være et barn når jeg i teorien kunne føde.

Men plutselig var det bare jenter rundt meg, og avstanden mellom gutter og jenter økte. Det var ingen i min rekkevidde lenger, alle mine kamerater var milevis unna og plutselig gikk det ikke an å prate med noen av dem. Jeg ville pule og skulle pule, men fant ingen. De andre jentene i klassen ble sammen guttene i klassen, men jeg fikk aldri noen kjæreste og dessuten tror jeg ikke de hadde sex en gang, de bare holdt hverandre i hånden og da forsto jeg ikke helt hva som var vitsen.

Mine venninner hadde kjærester, men hvorfor hadde de ikke sex? Alle hadde vel eksperimentert hele barndommen igjennom og brått var det plutselig ikke greit lenger og folk snakket om å vente til det passet seg. Selv forsto jeg aldri hvorfor det ikke passet hvis begge parter hadde lyst, hva var det alle ventet på?

Jeg fikk mine sjanser, men avstanden hadde økt betraktelig, gutter var ikke lenger mine venner, men noe som var fjernt borte fra meg og jeg visste ikke lenger hvordan jeg skulle nærme meg.

En av mine venninner hadde allerede debutert, hun var tretten år og hadde ligget med en mann på 21. Jeg syntes ikke noe om at hun var tidligere ute enn meg, det begynte å haste.

Jeg satt utenfor et diskotek da Kris ville ha med meg hjem, hans foreldre var ute av byen, så vi ville være helt for oss selv. Jeg var snart fjorten og hadde verken sett eller snakket med Kris før. Han var eldre og gikk på Pers Bråten og de skulle man jo helst ikke prate med for de var sosser.
Egentlig var han ikke spesielt pen heller, men det brydde jeg meg ikke så mye om, jeg ville ha sex. Jeg ville oppleve det, få det overstått, komme meg over på den andre siden og være der. Det var en del av barndommen, hvorfor skulle det bli fratatt meg i ungdommen? Og hvorfor sa alle at vi måtte vente og vente og vente… Vente på hva, hva da? Vi jenter måtte ikke la oss presse? La oss presse av hvem? Det var intet jeg heller ville, så det var slettes ikke nødvendig av noen å presse meg til noe, det jeg fryktet mest var å et liv uten sex, da ville jeg heller dø.

Dette var mine hemmelige tanker, jeg uttalte det aldri, selvsagt ikke, mine venninner fikk ikke vite, men da Kris kom til meg som en mulighet sa jeg nei. Jeg våget ikke, det var mennesker der og de så oss, hva ville de si? Ville de noen gang la meg være i fred etterpå?
Jeg var tretten, man tenker på sånt da. I hvert fall gjorde jeg det.

Slik fortsatte jeg å takke nei til nye muligheter helt til jeg omsider fikk meg en kjæreste. Og før den tid hadde jeg begynt å frykte at jeg rett og slett var for stygg til at noen mann ville ha meg. Jepp jeg var fjortis, det går litt i spinn.

Omsider, da jeg var seisten år dro jeg til kjæresten min som bodde i en annen by så vi kunne ha så mye sex som mulig. Jeg skulle være sammen med han for alltid for da visste jeg at jeg kunne få all den sexen jeg ville. Men likevel dabbet det av og sex var ikke så spennende som jeg trodde, i hvert fall ikke med han.

Noen år etter, på en fest fant jeg en jevnaldrende, vi klinte hele kvelden, men lå aldri sammen, jeg dro til min forsmådde kjæreste og gjorde det slutt, jeg var nitten og verden og utelivet lå åpen for meg, jeg kunne gå ut og ta for meg hvem jeg ville. Jeg var kanskje ikke så stygg som jeg fryktet likevel, om jeg så var, gjorde det ingenting, jeg kunne jo bare late som jeg var deilig, så kom de likevel. Til tider ble det kanskje litt masete, men jeg var fornøyd, hver helg, og hver gang jeg gikk ut, kunne jeg ha en ny mann og opplevelsene var forskjellig hver gang.

Jeg har opplevd gleden med en fremmed, jeg har opplevd gleden ved å ha den samme år etter år.

Nå skulle jeg avsluttet denne teksten med en slags moral av noe slag, noe som forklarer hvorfor jeg helt ut av det blå legger ut om mitt sexliv. Det var bare et innfall, jeg fikk helt fnatt plutselig, hver gang jeg leste om unge jenter og sex, var det jenter som ikke ville og gutter som ville eller en slags presentasjon inspirert av pornoverdenens ville fantasier.
Vel sånn opplevde ikke jeg det. Jeg ville og ville og vil fremdeles og dessuten er det vår. Det er så fint, det kommer til å regne 17.mai, men det gjør ikke noe, de spiller bare reggie på kuba uansett, du finner meg på en rockepub.

Han er sint på meg

Han raser ikke, det finnes ingen harde ord, men stillhet, tung mutt stillhet pakker seg rundt oss i rommet.

Han snakker med korte setninger, komprimerte ord, leter etter klærne, finner dem, går mot døra. Bare praktiske ting nevnes, jeg blir kort i da jeg innser at han har tenkt å gå uten å røre meg.

Jeg vil si at han kan ikke forsvinne nå, det er ikke greit, vi må gjøre oss ferdige. Fortell meg hva det er, hvorfor vil du heller gå rundt å være sur på meg enn å oppklare? Du kan ikke bare gå nå..

Jo det kan han

Vårt forhold er ikke sånn at vi trenger å krangle sier han, blir det vanskelig er det bare å gå. Vi har nemlig ikke noe forhold.

Neivel, jeg får finne en annen da, en som jeg heller ikke trenger å være i et forhold med. Likevel vil jeg være der når det er vanskelig, jeg vil gripe fatt i flokene gre dem ut så ting blir lett igjen. Det er når man ikke prater det spinner og floker seg til igjen.

Men ord kan også filtre det sammen igjen, sa han og gikk.

Melodrama

Hvor kommer all denne melodramaen fra?

Disse overspente følelsene som får mennesker til bryte sammen eller agere urimelig mot andre, gjerne de som er nær, venner, familie eller kjæreste?

En gang tenkte jeg det var mennesker med for lite innhold i livet, med for lite mening, at det oppsto i tomrom hvor ingenting skjedde. Jeg tenkte det oppsto blant de som kjedet seg, som aldri følte at de opplevde noe og de som kanskje følte de måtte gjøre noe selv for å oppsøke spenningen, og ikke bare hente inn spenning, men selv lage den.

Det var arrogant av meg, men det virket så logisk, så veldig klart, og det er nok ikke usant i alle sammenhenger, men det er ikke alltid, jeg har også tatt feil, det ligger til rette hos noen og det river andre med en storm.

Det sliter i meg, det er en belastning, andres melodrama drar meg i stykker.

Men hvor kommer melodramaen fra? Hvorfor oppstår det slike overspente episoder som får dagen til å rase sammen?

Kanskje det er vanskelig for noen å bare være? Ikke kjenne tvil, dårlig selvtillit, ikke kjenne på de negative tankene som kan true på innsiden, og ikke la dem boble opp og ta kontrollen.
Kanskje det er vanskelig å være med andre? De har andre behov, ønsker, lyster, de har dårlige sider, de godtar ikke alltid det du gjør, noen ganger ser de for lenge på kjæresten din, noen ganger aviser de og andre ganger tåler de ikke å bli avvist.

Så det syder under huden, alle følelsene, alle opplevelsene, det som skjer, virkeligheten fråder og den er sterk, den river i en som en virvelvind.

Og når jeg skriver disse ordene virker det riktig, og selv om det til tider føles som et ras og som en slitasje er det så godt å ha mennesker rundt som faktisk føler, det er klart man må ha det, ellers vil verden og livet dure langsomt forbi og oppløses i likegyldighet.

Det gjelder som alltid å holde balansen og ikke la evnen til å føle og til å reagere tippe over i melodrama, den håpløse tilstanden for sterke følelser blir unødvendige floker og mennesker raser sammen.

Og enkle meg tenker som alltid; Hvorfor kan ikke alle bare være venner? Tenke bedre om seg selv og om andre. Og det kan jeg spørre meg selv om i all evighet, for det er et fryktelig provoserende spørsmål å få når det stormer og når noen virkelig har vært slemme

Tenk om noen hadde spurt meg hvorfor jeg ”bare ikke kan være venn med J?”
Fordi han terroriserte meg, han var rundt meg uansett hvor jeg var, han terget meg så grenseløs og alt uten grunn, var fryktelig urimelig, gjorde tilnærmelser, han sa motbydelige ting, lot meg aldri være i fred i mitt eget hjem, han drev meg bort og ut til en annen kant av byen, han var en slitasje og en stor drittsekk. Og alt totalt uprovosert.
Så nei, jeg kan ikke ”bare være venn” med alle selv, så er fullstendig urimelig å forlange at alle andre ”bare burde være venner”.

Men jeg blir ikke klokere på melodramaen, den unødvendige teatralske floken noen er så glad i, samtidig forstår jeg utmerket godt hvorfor ikke alle ”bare kan være venner” eller føle godt om seg selv og andre til enhver tid, men er man virkelig nødt til å rive med alt rundt seg når innsiden syder?

Kjære Osloruss

Jeg skjønner det er gøy med uniformert apekattfyll, store stygge bulkete biler med rød og hvitmaling på, tilfeldige sex med fremmede medelever store anlegg med omfomf møkkamusikk, Rocco og sånt, men husk og absolutt ikke glem at dette ikke er det eneste kameraet på Tryvann

Fort tilgang til mye penger

Lettjente penger er en drøm og illusjon, det er overbevisningen som får mennesker til å gjøre overilte ting, å selge sjampo for herballife, rane en bank eller selge seksuelle tjenester.

Illusjonen om enkel tilgang til penger må ikke forveksles med nød. Men det er forunderlig at fattigdom og sårt behov for livsopphold og en forestilling om lettjente penger nesten kan gi de samme resultater; nedverdigelser.
En importert afrikansk kvinne kan gå på gaten og selge seg selv og sin kropp fordi det er det eneste alternativet hun har, mens en jente her i Norge som ”har alt” kan utføre de samme tjenestene for et kontantkort. I begge disse situasjonene er helt klart en utnyttelses situasjon fra kundens side. Men det finnes de jenter fra resursterke hjem med alle muligheter som likevel selger seg selv og sin kropp for penger.

Og man står undrende igjen, hvorfor skjer dette? Og det er nesten forståelig at enkelte sier at dette går på fri vilje, at det finnes de som gjør det fordi det er lystbetont. Det er i vår kultur og tro det, og tenke at dette er et alternativ som er naturlig for noen mennesker (bare ikke min datter/søster/bror&mor). Vi lever i en bruk- og kast verden, en sliter i stykker alt rundt seg av omgivelsene, en bryter ned naturen rundt og andre menneske for sitt egen velbehag og forlystelse. Vi lever i en verden der noen ”har krav” på å få alle sine behov tilfredstilt, dermed vil også noen være ”pliktig” til å stå til disposisjon, hvorvidt det i noen tilfeller er lystbetont er uinteressant da resultatet for de fleste er nedverdigelser og en kultur som er basert på å bruke andre mennesker og å ta fra dem menneskeverdet.

Mennesker tar for seg alt av resurser fordi de kan og har mulighet, mennesker tror alt er tilrettelagt for dem og de har skapt et hiarki ut av det hvor den som er på toppen kan ta av alt, dyr, natur og andre mennesker. Det er tilrettelagt for de grådige, de om grafser til seg mest og det er en selvfølge at det skal finnes noe tilgjengelig for å tilfredsstille alle behov, også sex.

Også innlulles man i tanken på at det finnes lette penger, det er de som bruker og sliter i stykker alt som er selve definisjonen og forbilde på et lykkelig liv, noe vellykket og noe bra. Det er de som smiler til oss fra glossy magasiner og sladre spalter i dagbladet, de som ”har alt”.

Mens noen er født inn i det, må andre kave og kjempe for det, andre igjen må sloss og nedverdige seg hver dag for bare å kunne overleve.

Illusjonen lettjente penger blir som en religion, kanskje det virker for noen, men de aller fleste vil aldri opplevde. Det er utrolig hvor mye en kan gjøre i slike villfarelser og mange vet dette, på samme måte som Jahovas Vitner står på din dør klar til å fange deg opp den dagen selvtilliten ikke er der og en befinner seg på et nullpunkt i livet, på samme måte som de gudsfrelste vil lede de usikre til sin gud, står det en hel industri klar til å fange opp mennesker som er i nød eller er villedet i overbevisningen ”lette penger”, en industri med en eneste hensikt; Å bruke, slite ut og skyve det fra seg, alt til sine egne behov, alt for å få mer til seg selv.

(sorry overskriften, jeg kunne ikke dy meg)