Jeg blogger mye jeg

men ikke her, ikke andre steder heller, bare for meg selv i et word dokument, det er ikke med vilje, jeg har virkelig andre ting å bruke tiden på.

Tekstene har en tendens til å bli så lange og rare at de ikke passer inn noe sted, så jeg fullfører ikke, tankerekkene smuldrer bort og tiden er spist opp. Nå kom jeg til å tenke at jeg kan jo likevel poste innleggene, så slipper jeg i det minste å tenke at de slet bort viktig tid som kunne bli brukt til å se serier eller drukket vin i en park (og siden jeg er hvit kan jeg sitte i en park og vite med litt mer sikkerhet at jeg blir henta av ambulansen hvis noe skjer meg), så får jeg heller bare være litt “far out” til tider.

Jeg er også uhyggelig jovial, poserende på bilder, har en stor forakt for snusfornuft, et enormt ego og har ingen selvinnsikt. Livet er sånn passe bra, jeg er litt shaky og usammenhengende, det er mitt andre døgn jeg er våken på. I forrige uke hadde jeg en baby på fanget og jeg fikk sikkel på hånden, jeg løp hjem og fortalte at jeg ville ha en sånn og ble møtt med hånlatter selvfølgelig. Det er fint det finnes mennesker som forstår når jeg er ironisk ellers ville verden vært et skrekkelig sted. Hvem vil leve hver dag i sikkel og fattigdom? Nei ikke jeg, aldri.

Jeg har tenkt til å skrive om livet, døden og havet, for ikke snakke om døden, at gravlundene i Barcelona ligner høyblokkområder med vinduer inn til minneord og små ting de etterlatte legger igjen, at jeg har funnet den kuleste “gravstøtten” i hele verden (hvis det kan kalles så), at sol og varme ikke er så ille, at katter ikke er det minste interessert i meg når jeg forsøker å få kontakt og at jeg en gang tenkte at de kristne måtte være mentalt tilbakestående, men jeg vet jo at de ikke er det. Jo også litt om egne oppdiktede “sannheter”, det synes jeg er ganske interessant; Hvordan man i sitt hode bare dikter opp såkalte sanne ting, fordi man er så klok&vis…

Det er varmt her inne og jeg håper at jeg skal sove snart. God natt.

Utakknemlig jobb

I natt jobbet jeg i Eiffeltårnet, jeg serverte Fjorland biff med løk, saus og poteter. Maten var et tårn, det var rader på rader med tallerkener i all uendelighet. Køen var en mangedoblet Valle Hovin-masse, stadioner på stadioner med mennesker var samlet rundt tårnet, bygninger og parker rundt var meiet med til grunn, elven fløt over av kropper, og alle skulle opp opp og opp, verken trapper eller heis var nok, det ble reist høye kraner slik at nye kunne komme til og aldri var det noen som dro ned igjen. Jeg sto ved min plass der jeg serverte biff, løk og poteter til en menneskemengde som aldri tok slutt.

Men så kom ulykken og siden det ikke lenger var noen å servere biff til, ble min jobb og få likene til å ligne mennesker igjen. Kropper løste seg opp mellom fingrene, jeg samlet sammen bein og kranier, jeg gravde i hjernemasse og limte sammen kroppsdeler, de var svidde, blodige, med og uten ansikter. Noen stavret seg opp på beina igjen, fulle av forakt gjøv de løs på hverandre med never og våpen.

Det var litt av et drama og det må ha vært verdens mest utakknemlige jobb. Jeg tar meg en liten internettpause og er snart tilbake.

Jeg har blitt blondine

Jeg må bare si det høyt, til og med annonsere det på internett. Det er muligens en smule narsissistisk, men fy så opphengt en kan bli av seg selv når en gjør slike endringer. Noe jeg også blir når jeg skal på en scene, spesielt når jeg ser filmopptak av meg selv. Det er ikke bra i det hele tatt.

Det skjedde helt uventa, jeg ville gjøre noe nytt, teste det ut og plutselig var jeg lys blond, det var også hakket før frisøren glemte meg der jeg satt med alle kjemikalene på hode og da ville jeg endt opp som platinablond. Det tror jeg ikke ville vært særlig kledelig. Jeg vet ikke om det jeg har gjort med håret nå en gang var kledelig eller bare tacky. Men siden jeg var på hils med halvparten av mannfolka på Justisen i går så tror jeg det hadde en effekt, men for alt jeg vet hadde jeg vel vært det uansett selv om jeg ikke kjenner dem, jeg hører rykte om at annen etasje der er et skikkelig kjøttmarket og det skal defintivt ikke bli mitt nye vankested. (Med mindre jeg skal ha kjøtt… eh..)

Uansett jeg har blitt sånn passe forfengelig og får litt sjokk hver gang jeg ser meg i speilet, men anger er waste. Jeg kan ikke en gang si jeg gjorde det i fylla. Men ingen fare, jeg skal ikke kjøpe hvite olabukser eller griserosa leppestift, den er fortsatt rød.
Jeg vet ikke om blondiner har det mer moro, hakke snøring, men det finner jeg kanskje ut nå?

Blir det bare toppen av ekkelt hvis jeg legger ved et bilde?
(Ja selvfølgelig)

Og forresten en veldig morsom ting som må nevnes; En gang fikk jeg hatmail for tilsvarende post om hårfarge, noen ble fryktelig arge fordi jeg var så selvopphengt og følte derfor et behov for å fortelle meg at absolutt ingen i hele verden brydde seg en døyt om min hårfarge, bare så jeg visste det.

PS. Dette er en post jeg vet jeg kommer til å angre på, men bare vent, snart begynner jeg å moteblogge!

Rike folk gjør så mye kjedelig

Vi satt i treet på en plattform, de var barn, lyse og blonde som deres mor, smilende og inkluderende, aldri har jeg hørt et negativt ord om det mennesket. Sist jeg så henne, vi pratet sammen, han snakket til meg, vi levde på samme klode og jeg drakk meg full og fnisete på champagne i en barnedåp, nå er hun død.

Jeg har ikke sett dem siden, men jeg hører stadig gjenklang av deres navn, de er overalt, i avisene, i styrerom, i overskrifter, i bloggen ved siden av meg og i samtaler rundt meg.

Det var en sommerdag som andre dager, skyet, opphold, varmt. Jeg holdt til på toppen av Slottåsen, jeg kjente dem ikke da, og kjenner dem ikke nå, de vet ikke hvem jeg er, men vi har felles venner og jeg kan ikke unngå å vite hvem de er.

Der jeg satt blant grønne blader i treet hvor jeg følte meg hjemme tenkte jeg aldri på den milelange avstanden mellom oss, at deres liv var klargjort, at alt de gjør blir kartlagt og vurdert. Ikke visste jeg at faren deres hadde privatfly og at jeg antageligvis aldri vil eie eller ha tilgang på så mye som en liten prosentandel av alle deres resurser.

De satt i et tre og var lenket til bakken, til jorden, til denne planeten og de skal bruke hele livet til å opprettholde sin status og holde på sine resurser og øke sin formue og med det grabbe til seg mer makt.
Men hvilken nytelse får Norges Rikeste Piker av all sin eiendom når de må bruke hele sitt liv på å tviholde på den?
For et fengsel.

Alltid har jeg tenkt at med mer penger kan jeg skape mer, gjøre mer, reise mer, gi mer, dele mer, men svært sjeldent ser jeg rike mennesker gjøre det jeg ville gjort.
Tvert i mot; Rike folk gjør så mye kjedelig.

Jeg kan gjøre hva jeg vil, jeg kan slutte i jobben i morgen, jeg kan bo hvor jeg vil, jeg trenger ikke flykte fra landet for å slippe og betale skatt, jeg vil ikke havne på forsiden av Dagbladet når jeg har hjemmealene fest. Jeg har ikke noe og få bryr seg, jeg kan gå i fred, det er befriende.

Jeg er ikke lenket fast, jeg har gatene, jeg har natten, jeg kan skrike så høyt jeg vil for jeg har et øvingslokale og ikke et styrerom.

Barmhjertighet?

For en stund tilbake var ansiktet til Chantal Sébire og se i mange aviser. Og en krøller seg litt på innsiden. Det er vondt og se

Ellen Ripley satte en barmhjertighetskule i hode på udefinerbare lidende menneskelignende skapning i to av Alien filmene. Scenen gjorde inntrykk på meg første gang. Det er helt umulig og tenke noe annet enn at det er det eneste riktige, det led og det ba tynt om døden.
Jeg husker det så godt, vi var bare barn i veien fant vi et knust levende dyr som så vidt leet på seg, vi knuste hode med en stor stein av skrekkslagen barmhjertighet.

Men jeg vil aldri være en av dem som taler for aktiv dødshjelp, jeg er i mot enhver form for utsletting av menneskeliv, det kan oppsummeres til noe så enkelt som; ”man skal ikke drepe” og sånn er det bare.
Personer skal ikke få avgjøre hvem som skal dø, uansett hva, hvis dette er vanskelig å forstå for det allmenne menneske vil ikke jeg leve i det samfunnet, slikt menneskesyn vil jeg ikke ha rundt meg. Å gi slik makt og autoritet til et menneske er ikke aktuelt. For meg er dette en underordning og en tillitserklæring ingen burde få.

Og nettopp dette prinsippet er det som gjelder når noen bringer opp barmhjertighetsdrap. Jeg kan aldri stille meg bak det eller godta det, jeg vil ikke ha et samfunn hvor leger, stat eller noen form for maktinstitusjon kan avgjøre liv, en slik posisjon vil jeg ikke gi noen skapning, heller ikke en fantomskapning kalt gud (mange har en tendens til å ta en posisjon hvor de påstår de handler for sin gud og det er aldri bra). Slik tillit har jeg ikke til noen.

Selvmord derimot er noe annet.
Når dette vansirede ansiktet var å se i så mange aviser, strømmet mange til med all sin sympati og fordi freakshow har en magneteffekt. Hun kjempet et kamp for å få lov til å dø, hvorfor hun måtte ha statens tillatelse aner jeg ikke, for det er ikke opp til staten, leger, eller noe annet menneske, det er opp til henne selv.
Og slik vil jeg det skal være, en skal selv avgjøre sitt eget liv og død, ingen skal gi noe annet menneske en slik lisens. Aldri.

Men hva om et menneske er det lille overkjørte dyret jeg knuste med en stein da jeg var et barn? Det var knust, men levde og alt som ble gjort var å korte ned levetiden.
Hva gjør man når det er et menneske?
Man bruker sin fornuft, sin vurderingsevne og all sin empati og med sine avgjørelse tar man all risk det er verdt å ta. Det siste man gjør er å lage paragrafer som beskytter noen som tar et liv, selv om det er av barmhjertighet, for en slik definisjonsmakt er skal ikke gis til noen ved lov. Så ja, jeg er i mot aktiv dødshjelp og jeg synes i mange tilfeller sånne debatter er skremmende. Viktige prinsipielle spørsmål blir feiet bort av et grusomt freakshow, det blir forenklet ned til ”skal vi la dette leve eller ikke, se hun lider” så kan en kollektivt knuse en stein i hode på henne så hun slipper og lide mer.

Sol og mørke skyer

Himmelen var i ferd med å bli mørk av skyer, solen strålte og jeg befant meg på en gravlund side om side med Kensal Green Cemetery. Det var et fint og varmt øyeblikk.

Stamme

Denne sto plassert i Highgate Cemetery. Der vokste alt vilt. Der er også myter om en lokal vampyr i området.

Så from, så from

Det er noe med blikket, noe med øynene, munnvikene, hele utseendet og ikke minst tonefallet i stemmen. En innsmigrende klagende klang. Hodet på skakke og stadig søkende, men tankene han utrykker har aldri hatt noen sammenheng. Hans ønske er enkelt, og kanskje oppriktig; Han vil så gjerne være snill. Og ikke bare det, men gjerne også litt snillere enn alle andre.

Litt snillere enn oss vanlige dødelige, litt mer søkende enn alle oss andre, litt mer innsiktsfull, litt mer ærbødig og enda mer ydmyk, og så from så from. Opphøyet lysende og hvit blant alle oss gråe og viljeløse. Om noen av oss skulle ha idealer, ideer vi tror på, er vårt engasjement svakt i forhold, det er meningsløst og misforstått.

Det stråler av alt han gjør, den sannferdige godhet, hver dag drives med en oppriktig vilje til å gjøre det bedre. En puritansk selvoppofrende sympati.
Gjemt bak en slik vegg av godhet kan han leve et godt liv med litt bedre samvittighet enn oss andre, han kan gjøre det han selv ønsker med den visshet om at han gjør det av godhet og ikke for å såre noen.

Så from, så from, så jævla from!

Spøkelse

Denne fant jeg på Zentralfriedhof i Wien, det er en av de største gravlundene jeg har besøkt, og det jeg så av den, var bare en liten andel.
Slikt ser den egentlig ut.

Helgen overstått

Shit det er fredag, nei vent det er lørdag allerede og nå ble det plutselig søndag, jeg har blitt avbrutt fire ganger mens jeg har forsøkt å skrive dette. Faktum var at jeg våknet opp allerede torsdag og trodde det var fredag og lurte på hvordan jeg skulle overleve helgen. En helt vanlig helg, med vanlige gjøremål.

Jeg var utmattet før helgen begynte og jeg vet fortsatt ikke om jeg var klar for helg, ikke ennå, og jeg er i hvert fall ikke klar for ny uke. Jeg vil ha et lite rom der tiden ikke eksisterer, der kan jeg sove så lenge og mye jeg ønsker og komme utvilt tilbake til verdenen uten at et sekund har gått.

Hvorfor jeg ble sittende på en benk i politiparken i går natt vet jeg ikke, men noen tider ser ut til å være fin for hemmeligheter og det ble den natten.
Det siste bandet jeg så spilte coverlåter med rar lyd og Kafé Sara lot meg vente alt for lenge på maten. En mann lagde rare lyder når han så meg, jeg kastet en nøtt på han og han begynte å hyle uavbrutt mens han siklet på bordet, hans venner fulgte han rolig ut og forlot stedet. Jeg drakk meg ikke full, men trøtt, på lørdag drakk jeg champagne og i dag lot jeg være og drikke rødvin, alkohol gjør det vanskelig å sove og noen gang er all vin sur.

Jeg forsøkte så smått å lage en bandlogo, jeg overførte den på en topp, og malte det rødt, den så ganske tøff ut, men det ligner et kinesisk symbol og ikke et metal logo, så jeg må jobbe mer.
Det er forresten gøy og forsøke og tyde blackmetal logoer Jeg har spesielt problemer med å forstå denne.

Hvis du skal se en eneste Buffy episode, vil jeg anbefale Hush, jeg vil tro det er 20 minutter uten dialog og alt i god gammeldags horror stemning. Jeg hadde et gjensyn med denne lørdags morgen og den var like kul som jeg husket.