Tårnet

Slik så det egentlig ut den dagen. Jeg tok bilde med mitt mobilkamera da jeg synes fargene var så fine.

(Og hvis du som er innom har en tilknytning til dette bygget, gi gjerne et hint)

Grr!

Jeg liker så godt hvordan han fanger blikket mitt med sitt og jeg blir mykere på innsiden. Når jeg kikker bort på han og øyne hans hviler på meg og til tider tar jeg han i å stirre på meg. Ja jeg liker det, det er greit, jeg blir varm.

Jeg liker hvordan hans stemme gløder når han prater og igjen hvordan han holder blikket mitt til jeg ikke klarer mer og må se bort.

Jeg misliker hvordan dette bare er et sammensuriumbabbel satt sammen av mitt eget lille fantasifulle hode.

Meg og jenteblader

Jeg husker Starlet. Jentebladet med dårlige noveller om kjærlighet, første kyss, skjønnhetstips, kjerringråd, problemspalte og tegneserier. Tuppen og Lillemor var hakket bedre, men de hadde ikke problemspalten ”Kjære Nina” som var det første jeg leste når jeg fikk bladet.

Min mor sa at jeg ikke burde lese slike blader, moren min har egentlig aldri fortalt meg hva jeg skal gjøre noen gang, jeg kunne antageligvis henge ute hele natta om jeg ville, alt var greit, men hun likte ikke grøsserfilmene eller jentebladene. Til hennes forsvar kan jeg si at grøsserne var av elendig kvalitet og hun visste ikke hvor uskyldige disse jentebladene var i forhold til det som eksisterer i dag. Men så tok musikken over, først pop, så rock og siden metal og dermed såkalt ekstrem metal, før jeg begynte å laste ned industrial og bare lyttet til Coil dagen lang og nå står Nick Cave på repeat og hva det neste blir vet jeg ikke, jeg liker litt av alt og er glad for det.

Jeg sluttet å lese jenteblader før jeg fylte 20 og følte en mild skam over å lese Det Nye for det var egentlig ganske tåpelig, men da hadde de i hvert fall langlesningen i variert kvalitet, noen var slettes ikke så ille, siden har jeg ikke sett så mye lesestoff i noe dameblad. Ikke at jeg skal opphøye Det Nye til noe bedre enn hva det var og ikke skal jeg påstå at alt var bedre før. Dog kan jeg ikke huske å la lest blow job tips noe sted da jeg var tretten og nå har jeg absolutt ikke behov for slike råd (sorry jeg kunne ikke dy meg) også var det all den tacky pornoestetikken da. Æsj, æsj og æsj!

Likevel tror jeg ikke damebladet er roten til alt ondt, jeg tror ikke det alene gjør at mennesker sulter seg til døde med vilje for å bli tynne, jeg tror ikke damer blir dummere av og lese det.

Det jeg tror er at noen av oss er mer privilegerte enn andre, jeg tror noen av oss har lært å få smaken på andre ting og også har lært og oppsøke det som ligger utenfor den kommersielle hovedstrømmen av alle inntrykkene vi blir matet med daglig. Jeg tror noen av oss er så heldige at vi har hatt en grei familie rundt oss, kule venner, motiverende lærere og smarte foreldre. Noen ga oss lysten på noe mer, noen viste oss at det eksisterer mer enn Starlet, KK og topp 20.

En leser ikke tykke store bøker med mindre enn blir oppmuntret til det, en griper det som ligger der lett tilgjengelig rett foran en i butikken.
Jeg trodde Maria Gripes Agnes Cecilie var ”min” da jeg var barn, at denne verdenen var skapt for meg, og selvfølgelig gir sånt mersmak, det er en verden full av magi, innsikt og kunnskap. I forhold til dette blir fjollete artikler i jentebladene som tyggegummi ved siden av et gourmet måltid.

Det er kanskje ti år siden jeg har følt ”behov” for å kjøpe godteri og et jenteblad, nå liker jeg verken smågodt eller dameblader. Det er heller ikke tilfeldig, jeg ble tross alt fora med bønnespirer og linser da jeg var liten og fordi noen dro meg motvillig på alle slags museer som barn, drar jeg nå helt frivillig. Og jeg tror at hadde jeg vært i stand til å kose meg med et dameblad i dag ville jeg ikke tatt skade av det.

Skaden skjer når ikke forstår hvor mye resurser og penger som investeres i at en skal føle seg dårlig. Daglig kjøres det kampanjer rundt en utelukkende laget for å skape usikkerhet og trøbbel i hjernen, reklame skapt til å trykke på alle såre punkter, pengesterke mennesker som sikter vel, godt og intenst fra alle plakater vi ser på T-banen, på TV, i magasinene vi kjøper, alt for å foreslå enkle løsninger og overfladiske veier til velfølelse.

Å bare eksistere i en sånn kultur kan være som å leve i et psykisk mishandlingsforhold hvor et sykt menneske bruker mye krefter på å bryte en ned og gjøre en svak. En blir i så elendig forfatning at en ikke klarer å leve foruten partneren da en forveksler det som bryter en ned med noe sterkt og stødig.

Likevel tror jeg ikke dameblader er roten til alt ondt, det er et produkt av kulturen vi lever av som bærer mye menneskefiendtlighet med seg, de avspeiler samme misogyni som på MTV i en vanlig actionfilm, en HM reklame og så videre. Det er en slimete og ganske ekkel pakke, men i si at jenter som leser jenteblader blir dumme er ganske ekkelt det også. En kommer ikke ut av gjørma å av hakke på hverandre.
Vi blir rett og slett dumme av å leve i en sånn kultur alle som en, den rammer alle og da er det godt at jeg i hvert fall har evnen til å se mot de tingene en kan like og verdsette, det som er oppbyggelig og inspirerende, for jeg vet at jeg dessverre ikke er upåvirkelig og irrasjonelle tanker kan ramme meg også. Trist, men leit.

Men det var Starlet jeg begynte med og egentlig var det fordi jeg godt kunne tenke meg en slik spørrespalte nå.
Skulle jeg skrevet et brev til Nina i dag, ville det stått noe sånt som:

”Kjære Nina!
Jeg liker en, men tør ikke snakke til han.
Hilsen Månestråle

Og jeg vet hva hun vil svare:

Kjære Månestråle
Den som intet våger, intet vinner.
Klem fra Nina

Og da vil jeg tenke:
Ååh, føkk deg Nina! Du skulle bare visst hva jeg fantaserte om å gjøre med han i dag, da ville du aldri gitt meg det rådet.

Noen er sykere enn andre

De er så mange måter å være syk på og noen er syk på en måte som får meg til å gå store omveier rundt. Jeg har ingenting med hvordan folk lever med sine psykiske og fysiske lidelser og plager. Jeg skjønner at noen takler det bedre enn andre og noen gjennomgår ting jeg ikke har grunnlag til å kunne forstå og derfor burde jeg holde kjeft.

Likevel går jeg ut på den skjøre isen og hopper ut i det med mer eller mindre politiske ukerrekte tanker; Noen er syk på en måte som bringer frem det verste i meg, jeg føler antipati og avsky.
Noen bruker sin sykdom for å få medynk og medfølelse, noen lar sykdommen bli en identitet og fyller livet med den i stedet for å forsøke å jobbe seg ut av det. Noen klamrer seg sånn til sin sykdom at de ikke ønsker å leve foruten. Noen kan ikke stå på beina uten sin sykdom.

Noen bruker sin sykdom til å manipulere til å tvinge omgivelse rundt til å fungere etter sitt hode. Noen gjør det ubevisst i det små for å fremtvinge visse følelser og reaksjoner hos andre, for oppnå oppmerksomhet og velferd, andre gjør det brutalt;

“Ja vel, da tar jeg livet av meg…”

Det er en herlig trussel og få, det fremtvinger følelser hos meg, helt klart, jeg blir ganske misantropisk før jeg klarer å ta meg sammen for å møte vedkommende med ren stillhet.

Jeg har forstått hva slags troll de som blant annet har psykiske lidelser kan bli og at det ikke alltid er deres feil at de er som de er. Snakker man om ekstreme handlinger og vold vet jeg at en kan bli frikjent i retten om en handler i en psykose. Men i dagliglivet, i det store og det små gidder jeg ikke finne meg i hva som helst.

Og det er enkelt, for ikke snakke om simpelt.
Jeg er dritt lei av stakkarslige og manipulerende krek. Og er det ikke sånn at de som klynker høyest ikke alltid er de som lider mest.

Jesus på korset

Denne fant jeg på Kensal Green Cemetery. For å se bildet uten effekter, gå hit. Dette er muligens en form for jåleri, men jeg orker ikke lenger poste bilder som krasjer med layouten på siden og rødt, svart og hvitt er i mine øyne dugelige farger.

Skygger

Skygger på utsiden, de kryper på bakken, beveger seg langs veggen, åler seg nære, de puster han i nakken. Skritt utenfor, stille fra dør til dør, kalde bevegelser innenfor, noe ligger urørlig på gulvet. Stemmer hvisker fra innsiden, noe kryper rastløs under huden, små dyr, små stemmer, ordre, noe med vage hentydninger. Noe skriker fra kjelleren.

Hun fant det blant andre smilende mennesker, hun fant det mellom flørtende blikk og bevegelser, hun plukket det med seg med skarpe replikker, det smilte, det flakket med blikket, det var et eterisk menneske fra verdens ytterkant, noe fremmed, noe rart, noe besynderlig fremmedartet fra en annen verden. En mann med lyse lokker, en mørk buldrende stemme, stram t-skjorte, han skjøv bort håret fra øynene mens han beholdt smilet.

Hun ville ha det, hun ville fange det, hver bevegelse, hvert åndedrett. Han tok hånden, fulgte henne hjem, hun møtte blikket, det var noe fremmedartet ved dette vesenet, noe annerledes.

Alle menn var fremmedartede, alle menn var annerledes, de var ikke som mennesker av denne verdenen, men umulige å nå, hun kunne strekke seg etter dem, men aldri kjenne dem. De smile tilfreds, de kunne lene seg tilbake, kjenne nyte, være der, men ikke tilstede, de var skapninger skapt til å tirre, for å frustrere, for å få henne til å føle seg utilstrekkelig med sin tilstedeværelse, for å le av henne og bak smilene deres, de flakkende flørtende blikkene skimtet hun hån og forakt.

Hun tok han med seg hjem, lukket han inn på hennes soverom, dro han siden med ned i hjemmets trange kjeller og lange ganger, hans skrik var uten ord, hans stemme var hes og slitt, all forstand var hvisket bort, der var ujevn hivende pust, men knapt et menneske igjen.

————————————

Jeg sitter altså her og forsøker å skrive sangtekster, men det bremser, jeg vet bare det skal være mørkt og brutalt, det skal ikke være vakkert eller fint, men stygt.

Jeg skal ikke servere noen moral, men en historie, og det skal være om en seriemorder som finner sine ofre på byens utesteder og det trenger overhode ikke være originalt. Det trenger ikke være noe forklarende, mest bilder og stemningen, men jeg likerlikevel å tenke at i min historie dreper hun fordi hun føler seg fremmedgjort og ikke helt klarer å betrakte menn som noe annet enn noe som er til for hennes egen tilfrestillelse, og ved siden av det har de ikke så mye verdi, og selvfølgelig er hun totalt gal i hode, men det sier seg vel selv.

Men jeg har diktfobi, sangtekstnoia og alt det andre, så jeg stabler sammen ord på norsk som jeg legger ut på bloggen min i stedet. Det tok meg ca ti minutter, nå skal jeg rive meg i håret frem til jeg sovner mens jeg forsøker å tenke ut noe glupt.

Masturbation Mistake

Denne føler jeg egentlig burde høre hjemme hos Lordx, kanskje den allerede er å finne der for alt jeg vet, men pytt pytt, vi tar det en gang til, for den er så morsom.

Da jeg hadde teve en gang for lenge siden, pleide jeg å bruke dagenderpå dager som denne til å se på animal planet, men internett fungerer vel like greit, da kan jeg f.eks. se på rednecks og hesten deres.

Vi har også denne bjørnen som forvillet seg på en bro, da to biler kom kjørende, ble den vettskremt og hoppet utenfor, det måtte litt av en redningsaksjon til for å få den trygt ned på bakken igjen.

Og mens jeg først er i gang; denne gamle skilpadden tar seg av en flodhestunge.

Hei menn!

Jeg skjønner ingenting, hva er det dere driver med, hva tenker dere på? Hvordan slynger alt seg rundt i deres underfundige hjerne? Og hva får dere til å handle som dere gjør? Hva er intensjonen bak sånne uforutsigbare merkelig utfall som noen av dere har?

Ja for dere er jo selvfølgelig en gruppe som tenker kollektivt likt, handler likt og er like. Individer, nei føkk det, man må jo selvfølgelig generalisere. Så i dag skal jeg ringe en mann og grave og spørre om intensjonene til en annen mann som han verken kjenner eller aner hvem er, å spørre den det gjelder har ingen hensikt. Generalisering, omveier og null kommunikasjon er stikkordet, denne tradisjonen har jeg ingen intensjoner om å bryte.

Å forklare for seg selv

Er jeg nickforvirra, forsøker jeg å gjemme meg, vil jeg ikke stå for det jeg sier?
Nei, jeg passer alltid på at den jeg kommenterer hos får den riktige epostadressa mi og jeg er ikke spesielt anonym.

En tendens jeg ikke liker med en blogg er at folk som leser liksom ”kjenner” meg, og det er absolutt hyggelig, som å ha en slags ukjent omgangskrets der ute i det fjerne.

Med dette følger det med et drass jeg ikke liker, man liksom “må” forklare sine handlinger, sin inkonsekvens, sitt fravær eller til og med begrunne hvorfor en er her.
Noen føler en må forklare for verden at en har vært syk, at det ble slutt med typen, at en måtte flytte eller finne en ny jobb. Kanskje det til og med sitter noen der ute som føler at det vedkommer en fordi en kikker innom bloggen av og til og liksom kjenner vedkommende.

Men det gjør det ikke.
Stenger jeg ned bloggen min i noen perioder, trenger ikke jeg fortelle hvorfor. Oppretter jeg en ny blogg under et annet nick, trenger jeg heller ikke forklare dette for noen. Jeg trenger ikke forklare noen hvor jeg står politisk, min sivilstatus eller utdannelse, det vedkommer de aller færreste. Svarer jeg på en privat mail fra noen jeg egentlig ikke kjenner, går infoen videre til sidemannen, så jeg må ærlig talt si at jeg ikke liker den form for sosial omgangsform.

Snodig det der, men allmenn nysgjerrighet som kanskje er harmløs har alltid irritert meg. Folk har en tendens til å legge seg opp i så mye de ikke har noe med og hvis jeg sier som sant er at det ikke vedkommer en, blir det sur stemning. Og kanskje det er derfor jeg stinker når det kommer til smalltalck, jeg kan være helt elendig og vrang til tider, igjennom hele ungdomskolen og videregående kastet jeg tilbake et ”hvordan det?”

Jeg har lært at noen kompromisser må jeg gå med på, for hvor går grensen egentlig? Mange av oss er jo sosiale vesener og mye av det handler om å bry seg, men det at noen bryr seg kan være fryktelig slitsomt. Jeg har satt mine grenser og de er der fordi jeg skal ha det mest mulig komfortabel med meg selv.

Et godt eksempel;
Det vedkommer for eksempel de aller færreste hvorfor jeg må holde displayet så nærme øynene mine når jeg leser, at folk ikke skjønner det åpenbare er deres eget problem. Jeg har ingen interesse av å forklare folk jeg ikke kjenner eller bryr meg om, ikke folk jeg kjenner heller for den saks skyld, om historien bak mitt begrensede syn, ikke fordi det er sårt, men fordi jeg er drittlei av å ha den samtalen og den gir meg ingenting. Det finnes rett og slett ikke noe en person som ikke har levd med det eller er profesjonell kan tilføre meg på dette området og at folk ikke forstår dette får dem til å fremstå som platte (dette er også forunderlig, bryr folk som graver og spør seg overhode om sin egen integritet?). Og jeg vet så inderlig godt, det er misplassert forsøk på å konversere, men jeg blir ikke noe mer forklaringspliktig av den grunn.

Jeg kan være veldig sosial og antisosial på en gang, og et av mine antisosiale trekk er vel muligens at jeg føler minimalt med behov for å forklare meg selv og mine handlinger for omverdenen. Folk flest føler jo at det de gjør vedkommer andre og det er jo ikke alltid usunt og dumt, jeg synes bare det blir litt mye til tider og det ligger en slik dirrende usikkerhet bak det som jeg ikke vil forholde meg til.

Det hender jeg blir sliten av mennesker som bruker mye av sin tid på å forklare seg selv, lage unnskyldninger, forsøkte å plassere de eventuelle oppfattninger noen de ikke kjenner måtte ha om dem på riktig plass.
Det er så mye rart mange forholder seg til som jeg ikke forstår, folk havner i forsvar for hver minste ting, en kan like gjerne bare gi opp for i hvert menneske en møter vil det være en oppfatning av en selv en ikke vil være komfortabel med.

Bare glem det, lev videre. Det vil alltid være noen som hvisker og tisker, ord og tanker en ikke liker, mye skjer også i ens eget hode, det vil alltid være noe som spør nærgående spørsmål, en trenger ikke å svare og i hvert fall ikke i et medium som en blogg. Hvis en kan kalle blogging sosialt er det for meg aldeles uforpliktende, en kan oppstå en dag, for så å forsvinne, jeg synes tekster burde kunne leses som tekster, jeg, meg og personen bak er ikke alltid så interessant.

Tenk positivt du liksom

Noen ganger har jeg lyst til å være såkalt kjip, altså fokusere på det negative, jeg vil grave og hente det frem og det til tross for at det finnes så mye flott å fokusere på.

For tenk positivt, sier alle. Folk har gjort hele karrierer på å fortelle mennesker at de skal tenke positivt og det synes jeg er uhyre ekkelt.

En skrulling har skrevet en psykobok om The Law Of Attraction og sånne bøker gjør meg kvalm og sur, folk som er frelst av sånt gjør meg også fysisk uvel. Bare viten om at den boken eksisterer provoserer meg helt enormt og jeg forstår egentlig ikke hvorfor akkurat den boken er så provoserende, for så blant all møkk som produseres, så er ikke dette noe nytt.
Det er nyreligiøst svada presentert som vitenskap der forfatteren sier at ved å fokusere på negative ting tiltrekker man seg bare mer negativitet og derfor bør man ikke tenke eller bry seg så mye om krig og sånt, og folk er tette nok til å kjøpe det så mannen kan bli rik, og bare se, loven funka jo for han, akkurat som Herbal life.

Sånne holdninger, sånne bøker og sånne idiotiske nyfrelste hjernevaska duster er et effektivt våpen til å få sånne som meg og mange andre til å holde kjeft og jeg snakker ikke en gang så mye om ”krig og sånt”, jeg bare våser.

Så jo, jeg går rundt og er litt grinete av og til, men heldigvis er det nok av arbeidsplasser og organisasjoner rundt meg som har evige holdningskampanjer gående.

Jeg har aldri vært så sur som den gangen den homohatende kristne rasist organisasjonen Fretex lurte meg til å gå på et slags motiveringsmøte. Alle gikk ut av møtet og var jævli motiverte bortsett fra meg som var dritsur og utrolig gretten. Jeg måtte finne meg en venninne og drikke øl med den kvelden fordi jeg hadde et ettertrykkelig stort behov for å blåse av meg alt det jeg følte bak det stive smile mitt. Jeg hadde vært i en skviset situasjon, for ethvert kritisk ord, ville blitt sett på som negativt og det er ikke noe særlig i en forsamling fjols som nettopp har lyttet til en mann snakke i førti minutter om hvor kjipt og nedbrytende kritiske tanker og negativitet egentlig var. Nei smile stivt nå folkens.

Nå er jeg ikke negativ, jeg er så sprudlende og full av energi på en slik måte at man nærmest skulle tro jeg var manisk, men når en haug med folk sitter og nikker og smiler og mener at alle må gjøre det for da blir alt så mye bedre, blir verden noe stiv og patetisk, da blir den rett og slett uutholdelig og etter en stund vil jeg ikke orke å gå ut i frykt for at noen skal eksplodere under alle undertrykkede følelser eller mangel på evne til å uttrykke dem.

Jeg mener selvfølgelig folk burde behandle hverandre som likeverdige og med respekt, dette trenger ingen å minne meg på, dette trenger ingen å fortelle meg. Jeg tror også at en person med god psyke er i stand til å styre tankene dit en vil og ikke kjøre dem på nedadgående baner. For å være ærlig gidder jeg heller ikke tilbringe særlig mye tid med en person som bare har det kjipt og jævli hele tiden, men alternativet er heldigvis ikke å smile stivt og late som.

Hvis en mann på et motiveringsmøte tror han må fortelle mange mennesker om grunnleggende folkeskikk og folk synes det er helt greit å bli fortalt alt dette, så vil ikke jeg være del av den organisasjonen. Jeg tror nemlig godt om mennesker, jeg tror de krymper når man snakker nedsettende til dem, jeg tror mennesker som er nedlatende hele livet er utrolig begrensede i sitt hodet og ingen burde høre på slike. Det er bare at hvis folk på en autoritær litt nedlatende måte sier selvfølgeligheter høyt nok, er det mange som lytter.

I natt drømte jeg at folk måtte bæsje på stoler fordi mennesker sluttet å lage doer da de benektet at vi produserer avfallstoffer.
For en fantastisk symbolikk og et helt grusomt mareritt, jeg har ikke ord for hvor frustrert jeg var.
(I følge Freud symboliserer visstnok drømmer om ekskrementer pengeproblemer, men jeg velger å tolke fritt akkurat som jeg gjør med horoskopet mitt…)