Ja takk, gi meg en bloggeelite

En elite fri for drittslenging, idioti, personhets og debatter som evig repeterer seg inn i elendigheten.

En elite fri for middelmådighet, private familiebilder, animerte gifer, dårlige formulerte smålige interne tekster. Fri for den misunnelse som gjør at et individ tror vedkommende må tråkke og rakke ned på andre for å få oppmerksomhet.

En elite fri for destruktive og nedbrytende ”debatter”, folk som plagierer og stjeler fra andres tekster og de som angriper mennesker som aldri har gjort noen noe ondt helt uten grunn.

En elite som ignorerer utbrudd basert på smålig sjalusi, men blomstrer opp for seg selv og konsentrerer seg om det oppbyggelige og konstruktive vi hver dag omgir oss med.

En elite uten individer som forteller en at det en engasjerer seg er feil og legger meningsløse retningslinjer ved å definere andres prosjekter for dem.
En elite åpen for nye tanker, kreative prosjekter, skriveglade mennesker.

Problemet har aldri vært en elite, men en rekke surmulende individer som har lite annet enn skitkasting og bitre oppgulp og komme med. Fra nå lover jeg å holde meg unna bloggerslummens muddersumper.

Sosialt ansvar

Det hviler først og fremst på en selv. Er jeg på en fest hvor ingen prater til meg, får jeg gå bort til å prate med dem. Jeg har selv ansvaret for hvordan jeg er, oppfører meg og hvordan jeg fremstår.

Jeg kan ikke tvinge mennesker til å snakke med meg, jeg kan ikke tvinge dem til å finne meg interessant, jeg kan ikke tvinge dem til å invitere meg ut eller til å oppsøke mitt nettsted.

Det hviler på meg.
En kan ikke anklage noen fordi en er uinteressant, fordi en ikke tar initiativ, fordi en er sjenert, fordi en ikke alltid fungerer sosialt.

Derimot kan en anklage folk hvis de er arrogante, kjører over andre, er ekskluderende, driver med ryktespredning eller med vilje unngår en om en oppsøker dem. Hvis dette er virkelig er tilfelle, for i det man slenger ut anklager mot andre er det greit å se litt på hvor en selv står og hva en selv bidrar med. Kan det være slik at en faktisk møter det en selv tilfører?

Herregud, jeg vil ikke omgås folk som jeg føler at unngår meg, ikke liker meg, eller finner meg uinteressant. Og jeg må si jeg har null forståelse for de som holder på sånn. Dette er et fenomen jeg kjenner igjen fra ungdomskolen, og det er en skikkelig pinlig tidsperiode for mange spør du meg.

Det er opp til meg å finne de som synes jeg er interessant, som synes jeg er morsom å være med, som hører på meg når jeg prater, som liker det samme som meg, som får meg til å være komfortabel med meg selv og ha det bra. Jeg vil definitivt gjøre det samme med dem, det er hva vi har en omgangskrets og venner for.

Venner tapper en ikke for energi, aktuelle venner fraskriver ikke ansvaret for å ikke finne seg til rette, folk som gjør sånt er et drass, de er krevende og de sliter ned omgivelsene. Det kan skje blant de beste venner eller på en arbeidsplass, men hvis det er slik slitasje man alltid møter hos en og samme person, skygger man etter hvert unna.

Et sosialt ansvar innebærer også å føle seg frem, ikke bestemme over, eller avgjøre hva slags takt og tone andre skal avfinne seg med, ta i mot eller finne morsomt. En har å respektere andres grensesetting. Det er klart en møter irrasjonelle og nærtagende mennesker på veien, men er alle en møter uhyre nærtagene bør man kanskje se litt på sin egen oppførsel.

Hvis jeg selv dilter etter folk jeg føler ikke liker meg og anklager dem for det, hviler det på meg at jeg henger i feil hjørne. Drit i dem, se videre, se et annet sted, så mange mennesker det er i verden, hvorfor henge seg opp i akkurat et knøttlite hjørne?

En ting er å være sosialt utilpass og ikke alltid finne seg til rette, en annen ting er å være sosialt dysfunksjonell, det vil si å fraskrive seg alt ansvar i sosial omgang med andre mennesker og anklage tilfeldige mennesker fordi en ikke er elsket eller får oppmerksomhet. Det er trist og fryktelig leit, men hvem faen vil ha pitylove?

(Nei, dette er ingen pekefinger mot noen, jeg vet ikke best, det er et lite sammensurium av mange tanker om det å være sosial utilpass. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om det, ikke fordi jeg selv er det eller føler at jeg ikke klarer det sosiale, men fordi det kan være utløsende for så mange underlige tanker og handlinger hos mennesker.)

Gneldrebikkje

Det er en gneldrebikkje i bakgården, den gneldrer dagen lang og gjør ikke så mye annet. Det er ikke så rart, for eieren er akkurat lik. Stakkars hund, eieren bærer rundt på paranoide tanker og fryktelig mye irrasjonelt vrøvl som hun forpester omgivelsene med. De høres ganske like ut faktisk, ”gneldre bjeff” sier bikkja og det gjør eiern også.
Jeg skjønner meg ikke på sånne skapninger.

Kjerringviruset

Kjerring ja. Jeg er så jovial, artig og sosial. Jeg er også begrepsforvirra, båsforvirra, så dette skjønner jeg selvfølgelig ingenting av.

Jeg har teflonstekepanner, får såpe til jul og jeg ville blitt kjempeglad for en funksjonell og ålreit gryte. Det trenger jeg virkelig.

Jeg bruker smilyes, :) jeg gjør det hele tiden, det er fordi jeg er så jovial og koselig, eventuelt fordi folk tror jeg er pissesur hvis jeg ikke bruker dem, så jeg tilpasser meg definitivt. :):):)
(Og forøvrig har jeg hatt en tullejobb som chattvertinne på NRK, alle trodde jeg var dritsur der også. Jeg var sikkert ikke særlig ålreit heller da jeg ikke på noen måte klarer og fatte og begripe hvordan mennesker kan betale ti kroner eller mer for å få en sms på en tv-skjerm, jeg syntes stakkarene var noen store lufthoder og jeg var ikke klok nok til å skjule det. Jeg oppdaga at man kunne være ekkel og komme unna med det hvis man brukte smilye. Opsi, nå tror sikkert folk jeg egentlig bare er ekkel når jeg bruker smilefjes for å understreke hvor jovial jeg egentlig er, best for meg å holde kjeft nå tror jeg og forøvrig burde jeg sikkert vise mer skam over å ha hatt en slik jobb)

Hurtigvin, hurtigvin, aldri aldri mer. Så blakk har jeg ikke tenkt å bli igjen. Heller edru enn full da. Synd jeg har latt det gamle arkivet smuldre opp for jeg hadde en del historier. Mange av dem handlet om at jeg satt på et teppe på en plen i Oslo sentrum, drakk hjemmelaget vin av syltetøyglass (yay, jeg fikk faktisk bruk for syltetøyglassene) og ble svimete i hode og nettene kokte bort i black out. Det er skikkelig artig og gå på bryllup og drikke blå drinker dagen etterpå (da jeg omsider fikk fremkalt bildene var paret skilt, nå går det i digitalt). Eller huske at vi gikk bort til en bar, betalte for øl, for så gå tilbake og sette oss uten å ta med ølen tilbake. Å glemme ølen en kjøper i baren er ikke en gang distré, det er å være møkka dritings, usjarmerende full, og det er for så vidt hele meninga med bloggen min, fortelle at jeg har vært møkka dritings og usjarmerende full. Jeg forteller om det støtt og stadig faktisk, jeg som ellers bare nipper så pent og pyntelig litt i kanten av glasset.

Det var et par punkter til, men siden jeg nå har fått fortalt atter en gang at jeg har drukket meg full på hurtigvin og det ikke er særlig klokt, men gøy og litt traumatiserende, har jeg fortalt det som trengs for denne gangen.

Det var godt å få oppklart dette, jeg mener, tenk om noen der ute jeg ikke kjenner tror at jeg er noe jeg ikke er, noe så opprivende og helt forferdelig. Jeg lever for å la mennesker jeg ikke kjenner få sette merkelapper på meg, det er liksom min greie.

PS.
Meme er et bloggevirus, som sprer seg meget hurtig og infiserer det meste rundt seg med symptomer som gørr kjedelig lesning og nedsatt bloggekvalitet, selv de mest motstandsdyktige har til tider problemer med å stå i mot.
Og hvis du har en blogg og har svart på en meme, trenger du ikke bli fornærma og ta det personlig. Husk det er bare moro, gøy og sosialt! :) :)
Men ikke slutt å tag meg, jeg lover fra nå av og svare på alle memer som er.

Alt koster så mye

Nå skal jeg klage over noe som er veldig trivielt og som mange har klaget på før og jammen skal jeg klage likevel.

Wow! Seks tusen for fjorten kvadrat på Majorstua! Men det er nyoppussa da, også er det jo i en veldig stille gate. Et knalltilbud!

Ja, jeg vet at ikke så veldig klok mann sa at en ikke måtte bo på Majorstua, og det er ikke mitt mål heller, men jevnt over i Oslo koster det ca fem tusen (og gjerne mer) for å leie 20 kvadrat om det så er på Grünerløkka, Holmenkollen, Sinsen eller Søndre Nordstrand. Det koster til og med fem tusen for et rom i bofellesskap i disse dager, og da er ikke en gang strøm inkludert. Her om natten drømte jeg mareritt om en sokkelleilighet i Oskarsgate jeg så på Finn, jeg har sett innsiden på så mange leiligheter der at adressen lurte meg et lite øyeblikk.

Jeg har faktisk vurdert å sette opp forbruket mitt og virkelig forsøkt å ønske meg det helt oppriktig og ærlig, men hele innsiden skriker. Det føles ikke riktig, det er overhode ikke bra, pengene mine gjør seg best på min konto, ikke for å dekke en eller annen bolighais forbruk. En stor og luftig leilighet i Oslo høres virkelig helt fantastisk ut, men i mine øyne er det helt vilt og ha titusen i boligutgifter for seg selv i måneden uansett hvor mye jeg måtte tjene. Det er snakk om å bli bundet, tjoret og lenket fast, jeg har sett hva det gjør med folk, og jeg vil ikke bli som dem, jeg føler meg nok materialistisk bundet som det er i det lille jeg har nå.

Og apropos det å være bundet, når jeg ser på det som finnes tenker jeg at det hadde vært greit med en kjæreste, eller en veldig god venninne, noen man faktisk kan tåle å leve med, da blir brått utvalget mye større, for ikke snakke om plassen. Jeg vet ikke hva som er enklest, å finne et greit sted å bo som ikke sluker for mye penger, eller finne en å dele utgiftene med? Ja dele altså, ikke en snyltemann som driver med selvrealisering.

(Nei, dette er ingen kontaktannonse, jeg er svært stygg, har ingen venner, roter fælt, vasker aldri, lager vond mat og hører på jævli musikk)

Hæ! Er dette kødd eller?

Denne var faktisk bare komisk, jeg lo da jeg så den, det blir for dumt. Smakløst, javisst, men jammen var det ikke noen som klarte og overgå denne, de stinket enda mer av menneskeforakt enn vanlig reklame. Her har vi overskrifter som “Is it always illigal to kill a woman” og “Love Baby Soft, because innocence is sexier than you think!” og for ikke snakke om den du finner på toppen av denne siden. Skulle nesten tro det bare var bløff alt sammen. Men så har jo misogyni, menneskeforakt og reklame en tendens til å gå hånd i hånd.

Her er en liten film om hva kvinner blir fortalt igjennom reklame

Blandete områder

Han: Ops, jeg kom til å støte borti noen venner av deg i helgen.
Jeg: Hæ venner av meg?
Han: det var helt tilfeldig, vi kom bare i prat, var på samme utested, så sto vi ute og røyka.
Jeg: Jaha, det høres jo relativt harmløst ut.
Han: Vel jeg var ganske full.
Jeg: Jaha?
Han: Jævli full faktisk. Også spurte de hvor jeg kjente deg fra…
Jeg: ee?
Han: Også sa jeg at vi hadde pult…
Jeg: Eh… Sa du hva?
Han: ja… jeg sa det..
Jeg: Hadde du den dorky hippie jakka på deg?
Han: neinei…. jeg tror ikke det…
Jeg: Og håret ditt, hvordan hadde du håret ditt?
Han: Ingen hårstrikk.
Jeg: Takk! Og ingen hippie look?
Han: Nei mer metal.
Jeg: Hæ metal? Haha, det er et skikkelig billig triks, ta på deg det mørkeste du har og håp på at du finner en gother og så sitter du og slarver om meg i senga i stedet.
Han: nei jeg bare nevnte det, du må bare benekte det hvis du får høre om det.
Jeg: så lenge du ikke så ut som en hippie skal jeg ikke benekte noe.

Jeg søker trommis

Gjerne en dyktig en med erfaring, kjenner du noen, vet du om noen, ta kontakt med hellyeahyeah at gmail dott com

Dyktige gitarister med erfaring fra metal kan også gjerne ta kontakt.

Hat er hat

Jeg møtte en gang en gutt, han var veldig hyggelig og jeg svært forståelsesfull.

Han hadde en ulykkelig barndom og led igjennom ungdomskoleårene og han var fremdeles bare en gutt som knapt knapt hadde fylt 20, men led ikke fullt så mye lenger.

Han fortalte om hvordan han ble utsatt for fysisk rå mobbing fra klassekamerater, hvordan han igjennom hver eneste dag ble møtt av haglene ord og mistro. Ingen likte han og alt fordi han tviholdt på sine ideer, han holdt fast ved dem og nektet og slippe, ingen kunne banke de fast i han, faktisk ble de bare banket hardere inn i hodet hver gang han møtte motstand. Han gikk igjennom skolegården rank i ryggen med hevet hode. Han hadde en idé, han trodde på noe, ingen kunne ta fra han det.

Han trodde han var et overmenneske, han trodde han var bedre enn andre fordi han hadde griserosa hud, han trodde mennesker som er mørke i huden var verdiløse, han trykket hakekorset til sitt bryst og følte seg ensom og fremmedgjort i denne verden og holdt fast ved det som det skulle være en ærlig sak, noe hederlig, noe rettskaffent.
Han alene i en flokk mot han og identifiserte seg med krigere og helter, alle som hadde trodd på en ting, som hadde holdt ved sine idealer og sine overbevisning de som ingen trodde på, de som til slutt hadde vunnet slag og kamper.

Jeg var så hyggelig og forståelsesfull, slik jeg verken har vært før eller siden, jeg lot han møte alle han hatet, de med farger i huden, de med en annen legning og de freakerne du snur deg etter på gaten. Vi pratet og drakk øl, ingen var fremmedgjorte, vi snakket om vanlige ting som alle bryr seg om, ølpriser og røykeloven. Vi var folkelige hyggelige og alt det andre…

Dette klinger sånn passe naivt, det er forskjell på reinspikka rasisme og forvirrede gutter og jenter, denne karen var forvirra, han kunne vippe i alle retninger, alt kom an på folka han møtte.
Jeg har hatt venner med gode ideer som forstår, forstår og forstår, mens de blir ribba inn til skinnet, både fysisk og psykisk.

En blir lullet inn i en logikk som setter tankene ut av spinn og er direkte nedbrytende for seg selv og alle, en blir introdusert for hat og forrakt og en bakvendtlogikk som er hard å vikle seg ut av.

Jeg tror ikke det er slik at vi rundt kan velte det hele dit vi vil, jeg tror ikke en med nok forståelse kan få en person som har gått seg vill i hat til å skifte retning, dette må vedkommende først og fremst ville og forstå selv.

Hat blir heller ikke mer rent, mer prektig, bedre eller mer hederlig om det er ærlig, uttalt og ligger fremme rett foran oss. Mange som hater har en tendens til å hvile seg mot dette, de trekker frem ærlig-kortet for å fremstå som noe bedre enn hva det er. Det er fortsatt hat de bærer på, det er hat de viser frem og det er hat de står for. At ærlighet gjør hatet bedre, er ren løgn.

Hei!

De er mulig og kontakte meg på hellyeahyeah at gmail hvis det er noe du lurer på.
Jeg har visst helt glemt å legge ut kontaktinfo her. Jeg er også på MSN og Facebook så jeg er skikkelig tilgjengelig, ikke så veldig aktiv på det med chatting da selv om det hender at det skjer.
Men ikke ring meg er du snill, jeg synes det er veldig plagsomt med fremmede på min privatetelefon. En gang sendte en venninne av en venninne av meg en dødstrussel på mobilen min, jeg holdt på å anmelde henne fordi jeg ante ikke hvem det var, jeg tok ikke spøken gitt.