Sorry, jeg mente det ikke

Jeg oppdaget han ikke før han omringet meg og fanget meg i en klem med et fast grep, et øyeblikk kjente jeg han med hele kroppen,, så slapp han og vi trakk oss tilbake fra hverandre. Går det bra? Ja, det gikk bra, vi hadde det begge bra, alt var så fint. Og det var hyggelig, akkurat som før, det lignet i hvert fall på det som var overstått, det var en påminnelse et lite øyeblikk. Ikke si det tenkte jeg, ikke si det lille dumme du kommer til å si. Vi snakket videre mens jeg tenkte på det jeg ikke skulle si. Da dørene var i ferd med å lukkes mellom oss sa jeg det likevel;

- Vi kan jo kanskje ta en øl en dag eller noe?

Faen!

Ops!

Det skjedde noe fryktelig galt i kodingen et innlegg her, jeg vet ikke hva og jeg orker ikke finne det ut, og WP er ikke så perfekt som alle påstår at det er. Det er helt klart ikke min feil, det gjelder å legge skylden på andre. Jeg skulle jo selvfølgelig tatt meg bryet og lese hele innlegget helt ned etter jeg postet…
De som gidder og er spesielt interessert kan lese det ferdig (og det hadde vært fint for hele poenget mitt forsvant jo);
http://hellyeah.no/?p=78

Jeg bare er her, okay?

Jeg har ikke lyst til å skrive bra, jeg vil ikke skrive noe fornuftig eller tenke klart, jeg vil ikke tilføre andre noe, jeg har ingen ting å lære noen, jeg har ikke noe å fortelle noen, jeg vet ikke bedre en noen, jeg har ingen regler trykke nedover hodene på andre, jeg aner ikke hva folk bør gjøre med livene sine, eller hvordan de bør leve det, jeg vet ikke en gang hvordan de bør blogge. Mitt liv er ikke interessant og like forbanna pludrer jeg i vei, åpent for alle, bretter det ut, absolutt ingenting, er det ikke fælt? Skyt meg.

Den dagen hun slutta å snakke nedstettende om sin egen kropp

Hun: Åa, det er så umulig å finne klær som passer, det er som om ingen av proposisjonene står i forhold til hverandre, buksene er for lange og for trange, men for vide i livet, toppene har ikke plass til pupper og det finnes ikke BHer… og ja, kroppen passer ikke inn i noen klær, skulle tro den var misformet..

Jeg: Hmm det har jeg ikke lagt merke til før, men når du sier det så ser jeg jo at du har et poeng.

(En gang for alle, standard størrelser er laget for “alle” og derfor passer de “ingen” da vi mennesker er bygt forskjellige. Selv har jeg f.eks problemer med å finne lange nok bukser og selv om det er litt kjedelig å måtte bruke symaskina for få den perfekte buksa, er jeg glad for at jeg har lange bein, jeg synes det er fint. Noen ganger opplever jeg å høre bekreftelsesøkende klager som egentlig bare betyr, “jeg er som jeg skal være, det er klærne som er feil.”)

Ta igjen!

Okay, jeg sendte noen mail til en stakkars mann og jeg gjorde det for å plage han. Det var vel ikke særlig snilt gjort, han var jo helt lost og jeg burde vel være bedre enn som så eller hva? Nå er det sånn at de fleste som tråkker over en grense, gjerne er sosialt tilbakestående og ganske stakkarslige, det er ikke dermed sagt at man trenger å ta i mot hva som helst fra dem.

Det er greit å svare hvis man har tid og overskudd. Men jeg vil med det samme understreke at hvis en lar seg irritere og såre av det som skjer på internett, er det best å blokkere, her trenger man ikke forholde seg til all dritt som blir sagt, en kan slette det og la være å lese, denne muligheten vil jeg anbefale alle å benytte seg av.

Mannen som jeg mailvekslet med fikk meg til å tenke på en observasjon gjort av to mennesker som var langt ute å kjøre, de var så rusa at de klarte ikke å stå på beina og falt vaklende ned i rennesteinen og der ble de liggende å kave. En mann med et kritthvitt smil strakk ut en hånd med tanke på å hjelpe paret opp på beina igjen og fikk dette svaret:
”Ha deg vekk a, jævla neger!”
Han trakk på skuldrene, smilte og gikk videre.

De som ligger nede kan være rasistiske, sexistiske, usympatiske svin, det er ikke min eller andres plikt å være greie eller vise forståelse fordi de ikke takler livet. Og selv om noen er lost og helt utrolig ute, trenger det ikke bety at man skal ta i mot dritt fra dem. Jeg tenker ikke bare internett, der kan man skru av de som plager, hvis det skjer på mail, er det i andres kommentarfelt eller forum derimot, har man ikke lenger kontroll.

Jeg undrer litt på hvorfor det føles så ukorrekt å si at det er greit å sparke tilbake.

Det å ta igjen har en funksjon, det er godt, behagelig og gjør bra for ens selvbilde. Ikke bare jeg liker å se på dette filmklippet. Kanskje det er barnslig, men jeg har tro på at det har en oppbyggende effekt.

En stund hadde jeg planlagt å virkelig ta igjen på plagsomme mennesker. Det var i en periode hvor det var umulig og bli kvitt individer på byen fordi de aldri ville gi seg og jeg ble regelrett skjelt ut flere ganger for å være arrogant, gretten og “å tro jeg er så deilig”.

Dette forekommer ikke mer, heldigvis. Det kan være fordi jeg ikke går på de samme stedene, at jeg ikke går så mye ut, og når jeg først er der ute, har jeg en vegg av bekjente rundt meg.

En gang for lenge siden i et av byens brunere steder hadde jeg og en venninne blitt delvis innesperret i en sofakrok av en gjeng på fem menn som nektet og la oss slippe forbi dem. De omringet oss rundt bordet etter vi hadde avvist dem og barpersonalet brydde seg ikke, de lot det skje, det er gjerne sånn det er når en ikke tilfredsstiller de som legger igjen mest penger. Vi klatret over bordet og sofarygger og veltet sikkert noen øl på veien, men kom oss unna, og karene hadde oppnådd å forsure kvelden.

I en litt omtåket tilstand fant vi ut at vi skulle følge etter en av dem hjem og oppdaget at han ikke bodde lange veien unna. Vi stilte oss ved vinduet hans og ga han fingeren og gjorde dessverre ikke så mye mer enn det.

Når jeg tenker etter er dette en glimrende idé, men man burde strekke det lenger, vi burde være minst like psyke tilbake som de var mot oss. Gjøre noe kreativt plagsomt og uventet.

Dette var før, nå for tiden har jeg merket en annen litt underlig tendens, det er den klassiske “mann følger etter meg hjem fra byen”, det er ikke den litt innbilte paranoia varianten, det er “jøss hva gjør den karen jeg så ved brua på vei inn i min temmelig øde bakgård” variant.
Jeg smekker døra igjen etter meg, ser en skygge forsvinne og står alene igjen og skulle ønske jeg hadde et tatt et bilde.

Det som duger for meg er å gå hjem og drepe vedkommende, eller gi han skikkelig bank, siden jeg fysisk er ute av stand til å gjøre det, kan jeg gjøre det her i bloggen , hvorfor ikke slenge han mellom veggene og la han lide litt i en tekst?
Jeg kan dra vedkommende etter håret, slenge han inn i en vegg, jeg kan være Buffy eller hvem jeg vil og enda som simpelt og enkelt det er, det har en effekt, det er føles godt.

Jada jeg føler pekefingeren spasere inn i min egen stue akkurat nå, jeg vet hva folk tenker. Verden blir ikke et bedre sted om en dyrker hevntanker.

Drit i hevn, tenk selvrespekt. Verden blir aldri et bedre sted når en rekke individer regelrett blir en søppeldynge fordi avvik ikke klarer å tilpasse seg sosialt og lar sin sosiale utilstrekkelighet gå utover tilfeldige forbipasserende. Det er ikke min eller noen andres oppgave å passivt ta i mot fra de som så inderlig på en nedrig måte forsøker å vise sin styrke (manglende sådan).

Tenk heller at det burde være farlig og følge etter fremmede damer på byen med skumle hensikter, det burde bli ekkelt for dem som klår fremmede damer og det burde bli direkte ubehagelig og oppsøke dem i deres hjem og det skal i hvert fall svi å tilby andre mennesker penger for intim kontakt.

Fleksibel

Øynene glitrer, de smiler mot meg, rolig stemme, tilbakelent, omtenksom, morsom og alltid til stede, men er han fleksibel?

Jeg tenker små ting.
Kan vi sitte sammen på en plen i Oslo i sommernatten etter stengetid, huske i huskestativer og klatre i trær når alle sover? Kan vi dra til London i morgen fordi vi har lyst og tid? Er det greit at jeg sovner i parken når det likevel er varmt ute? Kan vi sitte på verandaen hele natten, spille yatzy uten å vente at at noe skal skje, men bare være der? Er det greit at jeg har bodd i et okkupert hus? Er det flaut at jeg har bodd mesteparten av mitt liv på Majorstua? Er det greit at jeg har venner som ikke lever livet på den måten han er vant til?
Må vi følge et mønster for at han skal være komfortabel, eller kan vi gå andre veier utenom?

Hvordan nærmer han seg det han ikke er vant til? Hvordan plasserer han det i forhold til seg selv? Føler han seg fremmedgjort? Møter han verden med alle dets forskjeller og tar det som en selvfølge at de er der? Eller tror han at alle gjør alt slik som han, at alle hjem ligner hans, at alle andres liv er som hans og det som avviker fra hans egne mønster er unormalt og kanskje galt?

Jeg liker fleksibilitet, evnen til å strekke hjernen utenfor ens egen hverdag.

Før en konsert

Når det gjelder alkohol og konsert kan jeg drikke, det gjør ikke noe om jeg er litt rusa på scenen, så lenge jeg ikke faller rundt og snøvler går det bra. Tekstene har jeg en tendens til å glemme uansett, der gjelder det bare å improvisere litt om det så er med growling eller synging, klarer jeg det helt fint. Forøvrig er det bare å si evil, hate, death og die in hell eller noe deromkring.

Den siste tiden har jeg jobbet med noen nye folk, blant annet en bassist og en trommis som ikke kan røre alkohol før en konsert. Da risikerer vi og bli et punkmetalband og ikke et metalmetalband, greia med metal er at den ikke bør skrangle for mye for det blir ikke særlig sjarmerende. Ikke at det å være sjarmerende er et mål for metal, men det er fint å fremstå som noen som har greie på hva de gjør og ikke famle i blinde. På et tidspunkt er det greit å være over den perioden, om det så innebærer og sparke helt greie mennesker ut av bandet.

En annen ting er å holde trommisen unna alkohol. Han er en slik mann som sluker tre halvlitere mens jeg nipper til en, i tillegg står han på repeat med tørr humor hele kvelden. Det verste er egentlig at han ikke er noe særlig til trommis etter første øl, dermed har han alkoholforbud før en konsert, det har han selv pålagt seg, for jeg gidder ikke passe på voksne mennesker. Jeg derimot drikker uten særlig skrupler.

Jeg og bassisten hadde en underlig samtale på bakrommet:

Han: Får jeg lov til å ta en øl…?
Jeg: Er det noe særlig smart da?
Han: Det er jo bare en liten en da, det kan ikke skade…
Jeg: Nei skulle ikke tro det…

En liten pause.

Jeg: Du er jo en voksen mann, du kan sikkert ta den vurderinga selv.
Han: Ja et godt poeng, jeg tar en øl jeg. Men trommisen ville jeg skulle ta med en til han.
Jeg: Tror du det er noe lurt da?
Han: Nei!
Jeg: Men vi kan jo ikke akkurat nekte han det heller.. voksen mann og sånt…
Han: Ja men han blir veldig ustø og da blir gitaristen gretten.
Jeg: Men om trommis ikke får øl og vi drikker, blir trommis gretten
Han: Hmm hva gjør vi nå?
Jeg: Jeg tror det er best han ikke får noe egentlig, jeg blir også gretten av han på alkohol…
Han: Jeg bare sier at jeg glemte å ta med øl til han også sier vi ikke hvor ølen er…
Jeg: Ja, det var lurt.

Jada, vi snor oss.

På møte hos feministbevegelsen

I dag har jeg vært på møte og det var skikkelig kult, vi brant masse bilder av menn på bål og danset rundt, vi stakk nåler i fallossymboler og konspirerte litt rundt om hvordan damer skulle ta over verden.

Filmkveldene er også ganske tøffe, vi gjør det mer til en drikkelek hvor vi styrter en øl hver gang en mann blir skutt/torturert/drept av en kvinne, bli han voldtatt, går vi løs på whiskeyflaska.

Turid-Laila kom og holdt foredrag om armhulehår, stram kroppslukt og generell stor mengde kroppsfett. Lynsjing av tilfeldige menn er for de litt mer hardcore, men det pleier å være godt oppmøte da de fleste har innsett at det er en grei måte å få ut aggresjon, det er absolutt anbefalt.

Et sjenerøst tilbud (6)

Jøss&jøss, mannen som påstår han ikke er en aktuell horekunde har formulert et meget forvirret svar og her tror jeg han enda en gang forsøker å formidle at det er jeg som har misforstått. Det er tross alt jeg som har nevnt sex i mailene ikke han, dette påpeker han samtidig som han innrømmer at han kanskje er ute etter mer enn bare sex, jeg undrer jo så klart litt på i hvilket univers en kan betale for ”mer enn sex”.
Nei uff, dette er bare så beyond stakkarslig, jeg får nesten vondt… nesten!

Terje:
———–hei ! for det første : hvem andre enn du har nevnt ordet sex her? ps du antar noe Ikke? Jo jeg “antar” at du gjør det-??! Og for det andre så er lyster som du skriver , kanskje mer enn bare sex? enig?
og når jeg skriver at du mobber, så er det fordi du med ditt svar prøvde og gjør meg til en horekunde, som du ville utforske eller noe deromkring,,, sånn leste i allefall jeg mailen din!-mvh en som ikke er den du tror jeg er!?—————————>

Meg:
Jeg sa at jeg ikke skulle skrive mer, men du svarte jo med spørsmål, så her er vi i gang igjen;
Vi vet begge at du tok kontakt med en melding hvor du beskrev dine gode økonomi, dyre gaver, reiser og betaling av telefonregningen. Muligens du egentlig bare var ute etter en som du kunne se Eiffeltårnet med og som kunne sende deg bilder av natur og fugler fra mobilen.
Det er en smule uvanlig å betale for sånt, men jaja, hvorfor ikke?
Det som derimot er litt mer vanlig er å gi en fjortis kontantkort for en blowjob. Godt for deg jeg er 30 og ikke fjorten.
Dette kaller jeg gråsonevandring i utkanten av kjøttmarkedet med sterke sugardaddy trekk. Enkelte tilfeller av dette er sikkert ikke så farlig, mitt poeng er at dette støtter en tankegang som ikke fremmer et godt menneskesyn. Alt i alt går det på at ideen om at noen er til salgs, men vi kaller det ikke det fordi vi befinner oss i en gråsone og dermed setter nye ord på det.
Og når du nå nevnte ”mer enn sex” ble jeg rammet av en sterk følelse av medynk blandet med litt gru.

Ida

PS. Jeg har aldri hatt en intensjon om å utforske deg, den første mailen var ren sarkasme fordi jeg tenkte det ville være god underholdning til bloggen min

terje terjesen sent:

>
>——————ok ida———————->

Snipp snapp snute, så var eventyret ute.

Over

Jeg var så inderlig forelsket så hensunket og underlig fjern fra verden. Det er slik som forelskelser gjerne er.

Jeg kjente det hver eneste dag, hver natt, i uker og i år til siste slutt.
Så var det over, min tålmodighet var strukket, tøyet og slitt ut og en dag fikk jeg nok.

Våre vaner sammen måtte viskes ut og erstattes med nye. Vi delte ikke lenger hverdagen og jeg var lett på innsiden.

Til tross for at jeg husker hvordan det var å være forelsket i han og at vi hadde det fint, betyr det ingenting for meg.

Jeg har tidligere tenkt at ethvert menneske som har betydd noe for meg er viktig også i dag, jeg har forsøkt å holde det verdifullt, all den fine tiden, alt det morsomme vi gjorde, alt som var så godt. At han også som alt annet jeg har opplevd har formet meg.

Jeg kan ærlig og uten bitterhet si at han ikke betyr noe for meg, at tiden vi hadde sammen like gjerne kunne vært med en annen, kanskje bedre, kanskje verre eller like bra.

En mann som han er kun en forelskelse, han kan ikke velte mitt liv, det vet jeg ikke om noen kan. Det kunne like gjerne vært en annen jeg forelsket meg i, en jeg kunne sove inntil natt etter natt og tilbringe ukekvelder med. Hvorfor skal minner være så hellige og opphøyde?

Alt jeg har er bilder av smilende mennesker jeg verken kjenner eller savner. Vi er ikke uvenner eller venner, vi er ingenting, han er en skygge på gaten, en stemme jeg ikke lenger hører. Jeg er ikke tiltrukket av han, jeg ser ingenting av det jeg så.