Godt nytt år!

Ida, Wien 2007

Bare damer?

Hvorfor tegner du bare damer?
Hva mener du?
Du tegner bare damer jo.
Jeg tegner mennesker, jeg er opptatt av å sitte fast i en struktur, en boks eller en tid, mønster og system, ting som bryter ut, lar det løse seg opp, bli til kaos…
Men hvorfor er det bare damer?
Jeg er ikke opptatt av kjønn, jeg tegner mennesker.
Som tilfeldigvis bare er damer?
Ja

Å våkne

Fordi verden er tåkelagt, fordi hverdagen er vanskelig å se igjennom, fordi det er så mye som gjør omgivelsene uklare, fordi mine forestillinger av og til ligger i veien, fordi du hadde et vakkert ansikt, fordi din gange virket lett, fordi du smilte når du så ned på meg, fordi du var så uoppnåelig, fordi jeg løftet din selvtillit, fordi dine smålige nedrige handlinger gjorde at du følte deg bedre, fordi du var et skjørt og engstelig vesen, fordi du var i sentrum.

Derfor så jeg deg aldri, ditt ansikt var en maske jeg kunne ikle mine forestillinger. Da jeg våknet så jeg omsider at jeg aldri har likt deg, bare ideen om hva jeg trodde du var.

Jeg kan ikke fordra reggae

Da jeg var liten likte jeg reggae, jeg satt i bleiene og hoppet ved siden av høyttalerne. Jeg elsket visstnok den musikken.

Og det får jeg høre gang på gang. Jeg er jo en reggaefan, en skikkelig rastafari, bak all den metalen og øyesminken, lakkbuksene og fakepelsen gjemmer det seg en rastafaridame.

”Du liker jo reggae du, du hoppet i bleiene ved siden av høyttalerne hver gang vi satte på Bob Marley”

Jepp der har vi den virkelige meg. Rastadamen. Under mitt glatte fine lange hår som egentlig bare er en parykk, har jeg tykke lange ekle rastafetter med mark inni. Og under alt det svarte er alt rødt gult og grønt.

Jeg digger reggae på samme måte som jeg egentlig elsker babygrøt og most mat, duplo, dukkevogner, treklosser, rosa, sparkebukser, rangler og Donald Duck…

Når skal de voksne lære at det en likte som baby og liten unge ikke er representativt for det jeg liker i dag? Jeg var på begynnelsen av livet, jeg visste ikke bedre, det var det dere gjøker introduserte meg for. Jeg var liten uten språk, mottakelig for alle inntrykk rundt meg, og dermed var det noen som ga meg reggae,
jeg var en baby for svarte! Det er stygt å bruke det i mot meg.
Forøvrig synes jeg ikke det er så merkelig at en baby finner reggaerytmen fengende og dansbar, i voksen alder derimot blir det bare kjedelig og enfoldig.

Om jeg noen gang skal være vitne til et menneske vokse opp, lover jeg meg selv og aldri aldri i tide og utide trekke frem hva de likte som baby (og i hvert fall ikke bruke det mot dem!) og heller forholde meg til den personen de har blitt i stedet for hva de var som barn.

Og for ordens skyld jeg hater reggae, jeg kan ikke fordra det og det er helt jævli musikk. Det klinger som møkk.

Bokser

Han så et smil, hår som glitret i sola og hender med myke bevegelser. Hun løftet blikket fra boka opp og møtte varme øyne. Kvelden fløt på samtaler varmet av glødende kveldsol.

Aldri hadde en fremmed fått henne til å lukke en bok og glemme den før. Og sjeldent hadde han møtte en kvinne med et engasjement som fikk alt rundt til å gløde.

Hun snakket med ord som knuste glass, som splittet atomer, som hugget ned skoger, som pulveriserte stein og fikk fossefall til å snu.

Han lyttet, lot seg slå, lot seg fascinere og ble hypnotisert av lynraske konklusjoner og klare tanker. Hun lot han skue verden fra andre hjørner, plasserte hendelser i nye sammenhenger og verden tok en ny form. Alt fikk en ny plass.

Ikke før han våknet mange netter senere, kjente han noe presse fra alle kanter, noe pakket seg rundt han og uansett hvor han forsøkte å strekke seg, møtte han en vegg. Hun sov stille ved siden av han og pustet rolig, selv når hun sov glødet hun.

Ikke før årene gikk og hun fortsatt glødet i ord handling og vesen skjønte han at plassen hans allerede var klargjort lenge før de møttes. Hun hadde til og med plassert etikett på hans boks, den var klargjort med en stensil for hver tanke og en mappe for hans ytringer.

Systemet var spunnet med tråder som verket lot seg tøye eller ryke. Hun var en samler og alt hun fant plasserte hun i bokser. De sto side om side sirlig plassert med små etiketter på. Der ble alt arkivert, etter dato, etter år, etter farge, konsistens, smak og andre kvaliteter.

Han våknet stadig om natten og hev etter pusten, rommet ble mindre og mindre, han var stiv og ubevegelig, Hun pustet rolig ved siden av, i hodet buldret kaos og storm som gjennom dagen igjen ble systematisert og plassert.

Det var samme natt han omsider fant arkivet, rommet var en hall, den veltet utover og fylte hver eneste bok hun hadde lest, hver film og hvert eneste ord uttalt og en liten boks for hvert menneske. Alfabetisk, etter nummerering og årstall hvor ingenting vek fra systemet.

Langsomt begynte han på det møysommelige arbeide. Han åpnet hver eneste boks, rev ut alle mapper, stensiler og lot det falle mot gulvet. Ikke før alt hadde mistet sin plass og ingenting var til å kjenne igjen, våknet hun.

Hun gnistret glødende og ukontrollert, små gnist lot de skjøre papirene brenne. Verden var et nytt ufremkommelig sted og det eksisterte ikke lenger ikke et kart, ikke en gang små merkelapper og orientere seg etter. Verden var ikke lenger slik hun kjente den, men et kaos, han hadde revet den ned. Samme dag forlot hun han.

Jeg vil ha deg, hadde han sagt, men du gjør det så vanskelig å for meg å bevege meg. Hun glødet tilbake: Aldri har jeg forsøkt å begrense din bevegelsesfrihet.
For sent så han at hans plass aldri hadde vært i en liten boks i hennes arkiv, men ved hennes side.

Jeg hadde virkelig tenkt

å skille a-nicket fra denne bloggen, det vil si, når man googler a-ida, skal ikke denne bloggen komme opp, men det gjør den likevel…
Dette betyr enkelt og greit bare at jeg ikke skrive om morsomme ting som sex og x og x og sånt, med mindre jeg flytter et annet sted igjen. Men men pyttpytt, jeg tror det kan være like greit, det er sikkert bare til mitt eget beste.

Sånn er det å sveve på www, det er ikke mulighet for kontroll, det er å flyte på håp av andres godvilje. Hvis jeg må kalles for noe, kall meg heller Aida.

Profil

Øverste hylle

Hvis du skulle velge fra øverste hylle av alt du kan og er flink til å gjøre, hva ville du valgt og hva ville du gjort?

Jeg hadde ikke noe svar.

Ikke før etterpå gikk det opp for meg at det jeg ønsker er til enhver tid være i stand til å finne noe jeg kan trives med i øyeblikket, i en periode, akkurat der jeg er da. Ikke om seks måneder, ikke neste år, ikke resten av livet, men akkurat nå. Hvis jeg gjør noe bra, hvis jeg er flink til noe, er det nettopp fordi jeg kan akkurat dette. Det gjelder å konstant være i utvikling, å være i stand til å holde seg selv i gang å glede seg over det en får til og er flink til.

Mulig jeg ikke eier ambisjoner, men jeg aner ikke hva som befinner seg på øverste hylle.

En natt

Vin, levende omgivelser, samtaler. Jeg våkner og alt jeg hører er ekkoet av min egen stemme. Alltid et ord for mye, alltid noe jeg ikke skulle sagt, noe jeg vil viske ut igjen
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var flinkere til å holde kjeft.

Sånn er det ute nå

Rimfrost og snø i trærne.

Se, en antydning til julestemning i min blogg!

Sånn var det i hvert fall ute for ca en timesiden et lite stykke utenfor Oslo sentrum.