I en annen verden
Hun: Er det noen som ikke har strøket herreskjorter før?
Jeg lo godt.
Hun så på meg: Ja, men det er faktisk noen som aldri har strøket herreskjorter før.
Jeg er for et kreativt språk
Dette finnes en vond tendens blant vi som liker å utrykke oss skriftlig; De som ikke bruker språket korrekt etter de grammatiske regler har etter mange personers meninger ikke samme uttalelsesrett som de privilegerte. Eller i verste tilfelle, ikke rett til å uttale seg i det hele tatt.
For en grusom hersketeknikk. ”Kom tilbake når du er like god som meg, så skal jeg høre på deg”. ”Kom tilbake når du har fått av deg alle fillene, vaska deg og blitt som oss.” ”Jeg gidder ikke høre på deg fordi du ikke behersker språket på den måten jeg synes du skal kunne det.”
Språk er interessant, morsomt fascinerende, det er nødvendig, det er kommunikasjon, sosialt samvær, skrift, gode tekster, dårlige tekster, det er informasjon, det er underholdning og det er en stor del av livet mitt.
En del mener jeg burde ekskluderes fra fordi jeg ikke behersker det skriftlige språket slik man skal. Grammatikken min suger og jeg skriver likevel, jeg burde ekskluderes fra det gode selskap, noen burde inndra tastaturet mitt og kaste meg inn i stillheten, så får jeg heller blogge når jeg har lært meg grammatikk.
Nei, dette er ikke et selvforsvar, og handler heller ikke om hvorvidt jeg skriver bra eller dårlig, jeg skriver det fordi jeg fikk en del underlig respons når jeg begynte å blogge, og fordi jeg uten å tenke meg om underordnet meg og trodde jeg ikke var like god som andre.
Så effektivt er det altså, jeg som anser meg selv som et tenkende vesen har bøyet meg for flisespikkeriet og snusfornuften og har jobbet for å innpasse meg. Jeg har latt slike folk holde på uten å ta til motmæle.
Jeg vil egentlig bare formidle at selv de som tror de er mest liberale og åpne har et erkekonservativt forhold til vårt skriftspråk. Og det ofte bak argumentet om å bevare det norske språk. Astronomer mot orddeling er et godt eksempel på dette.
Det som skjer er uhyggelig fascinerende, for alt i alt handler det om mønster og om regler, rettesnorer noen mener alle på død og liv må følge. Det er igjen kontroll, kontroll over andres menneskers evne og rett til å uttale seg. Denne logikken går på at en kun har rett til å uttale seg om en gjør det innenfor et visst regelverk, det mest grunnleggende, det norske språk og grammatikken. En kan hevde at hvis en ikke gjør det slik en må, vil det bli uforståelig, det kan godt hende det stemmer, eller det rett og slett er en hersketeknikk fra helvete. Men jeg vil også si at hvis en ikke har mulighet til eller konstant blir motarbeidet når en bender (uansett grunn, om en ikke vet bedre, er såkalt dum, eller bare eksperimenterer) på det fastsatte språket vi har, hvordan kan en da strekke tankene videre?
For ikke å snakke om at det finnes de som ikke er så privilegerte, man liker gjerne å tro at alle har det samme utgangspunkt i dette landet, men det er ikke tilfelle. Alle bør få uttrykke seg på sin måte.
Kanskje det finnes god og dårlig norsk, kanskje man finner den dårlige norsken i et kommentarfelt på Dagbladet, egentlig er det uinteressant.
Alt i alt handler det om å utfordre et fastgrodd mønster og en tankegang. Og den dagen språket vårt står stille, står vi virkelig bom fast.
Filed under Filter | Comment (0)Det hjelper ikke alltid å snakke om ting
Det hender rett som det er at prat lager mer styr.
Noen ganger begynner jeg å tvile, og i det jeg begynner å grave fordi noe virker uklart, skjer det motsatte, ingenting klarner, derimot blir alt mer grumsete og tvilen får større rom til å utfolde seg.
I stedet for å tvile kan jeg bare la være, jeg kan legge det fra meg, finne noe annet å tenke på, ikke dyrke usikkerhet, gnure eller lure på om ting ikke er som det skal. Jeg kan la være å problematisere det som i utgangspunktet bare er bagateller. I stedet kan jeg hvile tankene, se en morsom animasjonsfilm, bestille en pizza, drikke kald pils, ringe en venn, gå på byen, tekste en mann jeg liker og få svar. Skrive en mail. Høre på musikk. Finne noe å like i stedet for å misslike. Ikke grave frem slagg, men bare være.
Jeg vet at et reelt problem ikke forsvinner av seg selv, noen ganger må en ta et tak, jeg mener ikke at det hjelper å ignorere og å overse eller bagatellisere.
Det skjer rett som det er at tvilen er grunnløs, og da vil lange seigpinende samtaler bare skape rom for mer uvisshet i stedet for å klarne opp. Noen ganger har det litt av samme effekten som å klø på et sår, det er sikkert behagelig der og da, men det er ikke slik det gror.
Jeg tror også i mange tilfeller oppstår et problem nettopp fordi man prater om det.
Filed under Filter | Comment (0)Det er ikke alltid så lett å innrømme feil
Telefonen ringte, på displayet var et nummer jeg ikke kjenner.
Jeg: Heisann Ida her!
En streng dame snakket med litt nasal Oslo vestkant (dette er ikke tull): Nei, dette er helt feil, jeg har ikke ringt til deg.
Jeg: Ikke det?
Dame: Nei, jeg ringte til min datter og så kom jeg til deg! Her er det noe som er helt galt!
Jeg: Men du må jo ha ringt til meg i og med at det var jeg som tok telefonen og vi snakker sammen nå…
Dame: Neineinei, jeg har IKKE ringt til deg!
Jeg: Men hvordan kan du ellers da forklare at vi snakker sammen nå?
Dame: Det er det jeg sier, noe er frykelig feil!
Jeg: Du har sikkert bare tastet feil nummer…
Dame: Nei, det gjorde jeg aldeles ikke..
Jeg: Så feilen ligger altså hos meg da?
Dame: Jeg vet ikke jeg, men her er det i hvert fall noe som er feil!
Klikk
Jeg følte meg sånn omtrent som en bifigur i en Douglas Adams fortelling.
Filed under Filter | Comment (0)Blodharry
Noen ganger blir jeg så sint, så sint, så inderlig forbanna.
Og så er det absolutt ingen jeg kan ringe og skjelle ut fordi jeg reagerer så sent. Som da jeg satt i en bil med to kamerater og han ene nevner kjæresten sin, da svarer han andre en eller annen frase som inkluderer ordet ”kjøttstykke” i omtale av en dame.
Vi blir begge litt paffe, men sier ikke noe. Jeg tror ikke den fyren likte å få kjæresten sin omtalt som et kjøttstykke og jeg lurte litt på om det også rammet meg, noe det i grunn gjorde, i og med at jeg ikke har tall på hvor mange ganger jeg har avvist kjøttstykkemannen.
Men jeg sa ikke noe, jeg tenkte; Jaja, fyren er en blodharry idiot, jeg skal snart ut av bilen allikevel. Skal jeg ta inn over meg slik idioti, hadde jeg ikke gjort noe annet enn å være sur mesteparten av dagene. Det gidder jeg bare ikke.
Men så satt jeg her da, og plutselig nådde det meg sterkt og inderlig, dagen etter kom kjøttstykkefrasen snikende under huden og tok et inderlig grep om meg og jeg ble rasende. Den kom smygende sammen andre handlinger og uttalelser fra samme mann. Fraser av samme slag.
Selvfølgelig ville han ramme meg, det er alt han prøver på, han er så ynkelig der han sitter og forsøker å få et overtak. Det er som vanlig veldig patetisk, en sier noe, så skal jeg bli sint, dermed skal de le nedlatende av meg.
Det fungerer ikke sånn, jeg kjenner leken altfor godt, og jeg er som vanlig veldig nysgjerrig på hva sånne ønsker å oppnå, jeg går ingen omvei, men spør i stedet rett ut.
Det pleier å hjelpe, ikke at jeg noen gang har fått et klart svar, men det gir seg i hvert for en stund.
Det er bare det at selv om jeg vet hva sånne folk driver med, om de så bare sleiver, eller er ekle med vilje, så hender det likevel at jeg sitter her for meg selv og blir forbanna. Jeg blir sinna fordi jeg ikke benytter meg å sjansen til å spørre om hva i alle dager han vil og om han i det hele tatt var klar over hvor nedlatende det er, eller om han bare er en fornærmet forsmådd mann.
Filed under Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)