Urettmessig krav
Brått dukker det opp en person, en ønsker og vil ha, en du ikke skylder noe, men likevel forlanger.
En person som har lyst på deg. En person som betrakter deg, en som følger med blikk, øyne som sluker. En som vil ha noe du ikke kan gi og noe du aldri kan gjengjelde. En person som begjærer deg.
Personen kan være krevende og altoppslukende, vedkommende kan være hvem som helst. Personen kan ha deg i tankene om kvelden, om morgenen, om dagen og hver eneste time. Deg og vedkommende i situasjoner du aldri kan forestille deg. Gjøre ting du aldri i et tankestreif ville ønsket. Uskyldig nok, det er bare tanker.
Helt til vedkommende står foran deg og krever. Helt til personen legger frem sine behov for deg. Behov du aldri noen gang vil kunne imøtekomme uten å gi avkall på deg selv.
Tank om han ikke forstår, tenk om han står der som en klippevegg og nekter å gi slipp på det han ikke har og aldri kan få. Og tenk om det er deg?
Hvordan møte en som urettmessig stiller slike voldsomme krav og du er den som står i veien for den han vil ha. Deg.
Det er et slag i magen. Det er ubehag å bare vite. I det en man ikke vil ha tenker på å gjøre ting en mer enn gjerne gjør i selskap med en enn selv vil ha, slår kvalmen gjennom hele kroppen. Det er frastøtende og ekkelt. Og brennende øyne spør: Hvorfor ikke meg?
Sannheten er at selv om en ønsker, selv om aldri så gjerne vil, selv om det er altoppslukende og invaderer alle tankene, har han ikke rett på en flik av henne, ikke en gang rett på et svar.
For det er sånn det er, rått og brutalt.
Det er ingen som er så lite attraktive når feil person er krevende i sitt begjær. Tenk, det siste menneske en ønsket å ta i på denne kloden tenker å gjøre de mest intime ting med deg.
Og den som begjærer er akkurat så liten som den føler seg.
Jeg har vært på begge sider. Det går over en grense, så er det ikke lenger smigrende. Det er bare ubehag hele veien.
Filed under Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)Å forstå damer
En mann tilsto i et åpent øyeblikk at han syntes det var vanskelig å være rundt damer. Han følte seg klønete og rar, det kom til et punkt og han visste ikke helt hvor han skulle gjøre av seg.
Som om det er noe med mitt kjønn som er vanskelig å forstå. Som om det er et hav mellom oss, som om vi ikke er mennesker akkurat som alle andre, med behov, tanker, selvsikre med usikre øyeblikk. Som om det han møter ikke er en person, men en skapning av et annet slag.
Det er der de fleste feiler når de sier de ikke forstår damer. De bruker tid på å mystifisere et annet menneske, en skaper distanse og gjør det vanskelig for seg selv å nærme seg.
Den beste og eneste måten å forstå andre mennesker på, er å være sammen med dem. Ikke et blad med de beste sjekketriks i verden kan veie opp det, ikke en selvrealiseringsbok eller en “sjekkeekspert” kan hjelpe en til å bli sosialt dyktig. Ingen teoretiske råd kan gjøre deg interessant eller tiltrekkende, det kan en utelukkende gjøre ved å ha sine interesser og fascinasjoner og å dele av seg selv.
Det finnes nok av bøker og tips som forteller om det jeg kaller snarveier kanskje også rene selvbedrag. En kan sikkert lære seg å late som en er interessant og det finnes kanskje en ordrekke som kan forføre en kvinne. Dermed kan man våkne sammen side om side å føle på savnet for så å jage etter neste.
Jeg vil si at en oppsummering av all verdens sjekketriks, enhver bok som beskriver kvinnen som et mystisk vesen som umulig å forstå bare skaper mer avstand. Det er den sikre veien til tomhet. Og det er tvers igjennom gjennomskuelig.
Det å ha draget, det å være sosialt dyktig kommer for noen mer naturlig enn andre, men alt i alt er det en øvingssak. Jeg blir flinkere til å skrive når jeg skriver hver dag, jeg blir også mer produktiv. Jeg blir flinkere til å jobbe med andre mennesker når jeg har et band. Men jeg blir ikke flinkere med å være sammen andre mennesker om jeg ikke tilbringer tid med dem.
Filed under Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)Hvorfor så nedlatende?
Du har skjønt noe, forstått noe, sett noe. Du vet noe, du kan noe. du sitter på kunnskap ingen andre har, Du har oppdaget noe, du brenner for noe, du vil noe, Det er noe som driver deg, du er opptatt, du er engasjert, det river gjennom deg hele tiden. Du er alene.
Ingen andre ser det du ser, ingen andre er med på det du mener, ingen andre forstår, ingen andre vil forstå, ingen andre bryr seg, ingen andre engasjerer seg, ingen andre er interessert.
Alle andre ser ut til å være opptatt av seg selv, alle andre ser ut til å engasjere seg i noe annet, alle andre ser ut til å være likegyldig. Alle andre ser triste ut, de vet ikke hvordan livet skal leve, de er skygger. Alle andre vandrer i tåke. Alle andre driver verden til helvete fordi de ikke bryr seg, alle andre er uengasjerte, alle andre er likeglad, neddopa, ruset på lykkepiller og løgn. De ser ikke verden slik den er.
Og du taler alene mot verden, blir mott med hån, latterliggjøring og i verste tilfelle likegyldighet.
Jeg velger å tro at ikke alle er zombier.
Jeg velger å tro at det finnes noen som bryr seg, noen som engasjerer seg, noen som tar fatt i noe. Om det så bare er en hjørne av en sak, om det er en bitteliten flik av alt som er galt.
Slik jeg ser verden er den så ulempelig og tung og en endring av strukturene må skje inni hodet på hver enkelt. Enhver må ta tak i seg selv. Dette skjer ikke uten videre. Det er så enormt og stort at jeg faktisk ikke på noen måte forstår hvordan det kan skje. Det vil i så fall ta århundrer for en brutal omveltning betyr aldri noe annet enn vold og grov undertrykning, noe som vil ende opp i det samme resultatet vi har i dag.
Jeg velger å tro at det finnes mennesker med energi, mennesker med overflod som de vil dele, noen som har noe positivt å overføre til andre, noen som deler sine kunnskaper i stedet for å anklage.
For det er så mye å anklage folk for. Alle gjør noe galt hver eneste dag, mange fordi de ikke vet bedre.
Det er ofte lettest å anklage de som ikke vet og det er enda enklere å anklage folk for deres tafatthet. Og jeg forstår det så godt.
Jeg er for at enkelte må kjøres på og overkjøres, det gjelder å sparke mot de som fortjener det. Men helt generelt lurer jeg på hvorfor noen skal være så nedlatende mot alle hele tiden?
Filed under Filter | Comment (0)Det hender jeg går på øde strekninger alene
Jeg har ikke lyst til å si noe om den evinnelige, gørrkjedelige irriterende debatten om voldtekt og ansvar, men den innhenter meg når jeg går hjem fra byen. Den er ikke ferdigrast, men den har hatt sin effekt, slike debatter gjør noe med folk.
Den gjør meg til fritt vilt for kyniske taxisjåfører, den får menn og kvinner til å kommentere det faktum at jeg går alene i en singlet hjem fra byen. (Ja, det har faktisk skjedd, noen er skrullete, hjernedøde og burde absolutt holdt seg inne)
Den kaster skyld og skam mot meg fra alle kanter og den lar meg ikke gå i fred.
Og jeg blir så sint, jeg blir rasende. Jeg blir nesten voldelig av sånne kommentarer, vanligvis møter hjemturen meg med helt andre type forespørsler, henvendelser jeg kjenner, ikke en verden som kaster anklager mot meg.
Mennesker kan være innpåslitne, men jeg takler dem, jeg snakker og jeg går videre, jeg søker ikke etter triggere, jeg kan mislike det, men jeg sklir med og det går helt fint.
***
− Hello hello girl! Hello!
En mann sto foran meg, alvorlig.
− I have no friends, would you like to go somewhere and have a drink with me?
− No thanks.
Jeg skulle til å gå videre:
− No, please don’t go, I need to talk to you
− I’ll give you one minute. (Sånn passe arrogant)
− Can we go somewhere and talk?
− No way.
− But I don’t know anyone in this city, I’m alone.
− Sorry about that, but I have to go.
− How about tomorrow then? I don’t wont sex, I just wonna talk, I don’t have any friends here. I’ll give you my phone number.
Hektisk, desperat, trengende.
− No, I really have to go now, bye!
− But can I come with you home and sleep in your bed?
− Bye!
Jeg gikk mens stemmen snakker videre, den alvorlige mannen drukner I folkemengden utenfor Dattera og jeg var på vei hjem. Da jeg skulle krysse veien stoppet en drosje foran meg. Jeg kjenner taktikken, de er sleipe og nå skal han ha restene i lommeboka mi.
Sist gang var det ei som ropte fra bilen sin:
− Hei du, hallo, går det bra med deg?
Hva hæ hø? Hva faen mener du? Hvorfor skulle det ikke gå bra med meg?
− Ja visst, det går bra med meg.
Jeg ble bare litt sint akkurat nå, dumme drosjedame lar meg ikke gå alene på en øde strekning. Så roper jeg til henne at jeg ikke har penger. Jeg sa ikke at jeg synes det var temmelig kynisk å spekulere i enkelte kvinners frykt i på den måten. Hun sa noe mer, men jeg gikk, jeg ville hjem.
Der jeg sto skjedde det igjen noe lignende, en mann rullet ned vinduet, snakket energisk:
− Hallo!
− Nei! Jeg har ikke penger. Så gikk jeg videre, fast og bestemt, krysset gaten.
En annen mann ropte:
− Hey ey hallo!
Jeg svarte hei og gikk videre, mannen fortsatte med å rope, men jeg svarte ikke for jeg hadde akkurat oppdaget at det var veiarbeid og ble litt irritert da jeg måtte gå over veien igjen og der sto plutselig den samme drosjen:
− Det er en mann som følger etter deg.
− Neinei, det er bare en kontaktsøkende fyr jeg ikke gadd å prate med fordi jeg vil hjem, jeg skal gjøre mye i morgen og da kan jeg ikke vase rundt her hele natta…
Drosjesjåføren ville høre:
− Kom inn i bilen, det er en mann som følger etter deg.
− Nei, jeg er snart hjemme nå og jeg har ikke penger.
− Hvorfor er du så redd? Dette er Oslo taxi, det er ikke farlig, jeg kan kjøre deg hjem.
Men hæ, når og hvor uttrykte jeg frykt?
− Jeg er da ikke…
Jeg begynte setningen, men stoppet, vi snakket tydeligvis forbi hverandre, jeg synes måten han forsøkte å selge en tur til meg begynte å bli litt vel i overkant av pågående.
− Jeg kjører deg hjem gratis. Det er ikke noe farlig, men det er kanskje best du kommer deg hjem, det er en mann som følger etter deg.
Jaja, en mann følger etter meg, stor sak, whatever… Men jeg sier ikke nei til en gratis tur. Kanskje det virkelig var en mann som fulgte etter meg?
− Du må ikke være redd, sa sjåføren da jeg satte meg inn i bilen.
***
Kjære taxisjåfør, jeg vet du ville godt, jeg vet at du mente det aller beste og tusen takk for at du kjørte meg de få hundre meterne hjem, jeg var bedagelig og lat som takket ja. Det er godt å vite at det finnes de som viser omtanke for medmennesker sånn som du.
Men jeg er ikke redd, jeg går alene hvor jeg vil og når jeg vil. Menn har fulgt etter meg før, de skremmer ikke meg. Jeg har snakket med de mest creepy antisosiale menneskene og så har jeg gått videre, de har muligens vært pågående, men ikke plagsom i stor grad. Det har vært menn jeg har jobbet hardt med å riste av meg før jeg nådde døra fordi jeg ikke ville at de skulle vite hvor jeg bodde. Det er selvsagt irriterende at det er sånn, men jeg kan ikke gå rundt å være forbanna hele tiden heller.
Det hender jeg går på øde strekninger midt på natta.
Det hender jeg går alene på øde strekninger hvor jeg vet noen har blitt voldtatt før. Dagbladet har nemlig vært så snill og laget et voldtektskart over Oslo og på det kartet kan jeg se at det nesten ikke finnes en vei jeg kan gå hjem uten å gå krysse et åsted. Men hvorfor skriver ikke dumme avisa hvor sjeldent slike overfall faktisk er?
Jeg gjør ikke dette av trass, jeg gjør det fordi jeg skal fra et sted til et annet. Noen ganger er jeg til og med skikkelig full, andre ganger helt edru.
Nei, jeg er ikke redd, jeg er overhode ikke redd. En redd kvinne går ikke øde strekninger alene, da ville det nesten vært en trass handling, eller en ren nødvendighet. Jeg er ikke i opprør, herregud, det er latterlig, om man lever i en verden hvor det å gå alene er en rebelsk handling, da står det ikke særlig bra til med hodene til folk flest og verden generelt.
Å gå alene er heller ikke et prinsipp, det er gå å hjem, en hverdagslig handling, man beveger seg fra et sted til et annet.
Jeg liker å gå, jeg liker å gå på natten og jeg liker steder hvor det ikke er folksomt, da kan jeg gå i fred, da kan tankene flyte, da kan jeg ha samtaler med meg selv, med noen som ikke finnes, med noen som er døde eller ekkoet i mitt eget hode. Jeg lytter til gjenklang av stemmer.
Verden flyter mens jeg går hjem og der hjemme venter Simpsons, der venter mat og der er sengen min. Noen ganger tenker jeg svært mye på sengen , den kan være driv og motivasjon når jeg bare er sliten eller er våt på føttene.
Jeg går altså der og er det motsatte av redd, så kommer du og river fatt i meg og mine tanker med beste hensikt og forteller meg at jeg skal være redd. Du sier riktig nok: ”Ikke vær redd”, men i det du sier det til en uredd kvinne forteller du henne at hun har alt å frykte i denne verdenen.
Likevel må jeg føye på en gang til at jeg er veldig glad for at det finnes omtenksomme mennesker som deg i denne veden og jeg beklager at jeg trodde du var en kynisk dritt. Gratisturen var nesten litt symbolsk.
Filed under Sex sex sex (og kjønn) | Tags: drosje, forfølgelse, overfall, stalking, voldtekt | Comment (0)Sladd
I undertøysbutikken kan man kjøpe hudfargede plastikkbiter til å dekke over brystvorten. De er gummiktige og klebrige, obskure greier. Freaky!
Slike dingser plager meg ikke personlig, men ideen bak konseptet er bedrøvelig.
Så flott tenkte jeg, det var akkurat det jeg trengte, markedet vet å servere meg dingser jeg virkelig har behov for. Jeg har mange ganger stått foran speilet og tenkt; ”Nei&nei hva skal jeg gjøre? Nå stikker tuppen av puppen nesten hull i overdelen, tenk om noen ser at jeg har en brystvorter? Jeg som ikke har lyst til å bruke polstra BH i dag!”
Som å gå med en sladd dagen lang.
Som om kroppen ikke har noen andre funksjoner enn sex.
Går det an å se for seg en mann dekke til sine brystvorter på en lignende måte? Hvorfor kan de gå i bare shorts uten at verden snus på hode og ikke damer?
Bare se på stranden. Damer går med string og noe som kan dekke til litt av puppen. Damer går ikke med klær, men med en sladd.
Å gå rundt med slikt er som å akseptere at kroppen kun har en funksjon og at den ikke en gang er for tilfredsstille seg selv.
Jeg har lyst til å ta tak i den tullingen som fant på dette å riste i vedkommende, ja egentlig i alle religiøse fanatikere, de trenger å høre det: Se dette er en kropp, den har alle slags funksjoner, jeg bruker den hver eneste dag, når jeg sitter, går og tenker, når jeg er på jobb, når jeg sitter foran PC-en, når jeg går turer, reiser, spiser, sover, puler, drikker øl, snakker, synger, løper etter trikken eller sitter i gresset og bare er.
Og så skal den liksom sladdes, fordi noen der ute syntes det var dumt at kroppen kunne brukes til sex, så ble hele menneske bare en kropp med seksuelle drifter som må sensureres fordi sex er synd. Dermed skapes det kunstig nakenhet hvor deler av helheten fjernes og mennesket blir redusert til noe enda mindre, det sensureres, mystifiseres og gjøres til noe som ligger til grunn for en annens forestilling. Et objekt, tingligjort og så videre.
Hva med fullstendig ekte nakenhet, og ikke den puritanske pornonakenheten? Ja fordi det er hva pornoestetikk er, med og uten sladd, puritansk og ekkelt. Porno og sladden er to sider av samme sak..
Man har et liv, man er et menneske, ikke kom her og dekk kroppen til med små sladder som om det var noe som måtte sensureres bort, det er en del av menneske, det skal ikke mystifiseres eller lages tabuer av damekroppen.
Og det gjør man hver eneste dag
Filed under Forfengelighet, Sex sex sex (og kjønn) | Comments (2)Det er så godt å være barnløs!
Da noen unger på trikken i dag ropte ”kuk i ræva”, ”rumpe” og ”kuksuger”, begynte jeg og le (Ja, jeg er barnslig og full av skadefryd og sånn er det). En oppgitt mor som ikke syntes dette var det minste festlig fikk plutselig en god idé, i stedet for å oppdra barna sine begynte hun å skulle oppdra meg;
”Du må ikke le, hvis du ler, så oppmuntrer du dem bare mer!”
Jeg ble virkelig paff, for det var ikke sånn at det var i noe hyggelig tonefall hun sa det, så da kan jeg ikke hjelpe for at jeg følte enda mer skadefryd over at det ikke var meg som revnet opp underlivet mitt for å presse ut slike krek.
Filed under Hverdag, Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)