Enkelte vil aldri forstå
Jeg har tenkt samtalen mange ganger, denne gangen ville jeg klarlegge, nå skulle jeg tydeliggjøre det han åpenbart ikke forsto:
Nei kjære deg, du skal aldri mer røre ved min hud eller sove i min seng. Aldri!
Jeg sa:
− Jeg beklager, men det kommer aldri til å skje igjen.
(Faen, jeg skal ikke beklage det, det er ikke noe unnskylde, jeg skylder han ingenting, i hvert fall ikke det. Å herregud, jeg vil ta det en gang til, kan noen spole tilbake?)
Jeg var allerede på feil spor, men fortsatte, ordene måtte sies:
− Det er ikke aktuelt, du skal aldri mer sove i min seng igjen, jeg vil ikke ha deg, jeg er ikke tiltrukket av deg.
(Bra, det er riktig, det er dit jeg vil, finnes det noe tydeligere måte å si det på?)
− Altså, det som skjedde mellom oss to, var ren fomling og fjas, det var ikke noe, det var gøy der og da, men det har ingen betydning for meg, og sexen var ikke en gang interessant.
(Åkey, nå er det kanskje nok snart eller hva? Jeg trenger vel ikke å si det helt rett ut)
Men jeg var ustoppelig;
− Dessuten er du dårlig i sengen, hvorfor i alle dager tror du jeg vil ha deg igjen egentlig? Du er jammen litt av et ego…
(Ops, nå må jeg holde kjeft, dette fører ingen steder, det hele var jo ubetydelig dårlig sex, vi passet ikke sammen, det trenger ikke bety at han er dårlig i sengen stakkar.)
Jeg prøvde å ta meg inn igjen;
− Uansett, jeg er ikke interessert i deg, jeg er ikke en gang tiltrukket av deg, det som var i en ørliten periode finnes ikke lenger og vil aldri aldri mer komme tilbake. Vi kan gjerne drikke øl og ha det gøy sammen, men du er ikke attraktiv i mine øyne og ikke misforstå det med at vi har det gøy med at det er noe i mellom oss. Jeg synes ikke det er interessant seksuelt.
Dessuten er du ikke spesielt reflektert heller
(Oi, oi, nå har jeg sagt det samme flere ganger, og den siste setningen var helt unødvendig.)
Jeg bestemte meg for å ikke si noe mens det sank inn.
Så sa han:
− Åkey greit, jeg skjønner. Men du? Jeg har ikke noe sted å sove i natt, kan jeg ikke overnatte hos deg da?
Filed under Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)Folk
De kan sitte trygt plassert i sine hus, se på tv, høre på topp20 selv om de ikke er fjorten lenger, digge reproduserte sommerhiter og Gyllene Tider, spise på MCDonalds, gå i klær med playboy print, dra til Syden. (Hvor er det landet Syden alle prater om forresten? Er det et sted som bare ligger på charterkartet som bare en viss gruppe av befolkningen har tilgang til?) .
Folk kan stelle for sin mann hele sitt liv, føde unger eller aldri se et kjøkken. De spise ute hver dag, kjøpe Vi Menn, le av blondinevitser, like (såkalt) glamourmodeller, være venn med glamourmodeller, drikke sine fredagspils på Smuget, drikke rusbrus, spise sushi, gifte seg, stemme høyre eller SV for den sags skyld. Folk kan engasjere seg politisk eller de kan la være.
Vi kan sikkert leve side om side og kanskje ha det bra sammen. Jeg føler ikke at vi er så forskjellige, bare noen ganger, og det mest når enkelte ikke klarer å forstå at våre interesser ikke sammenfaller
Jeg har støtt på mennesker som synes jeg er stakkarslig fordi jeg ikke leser dameblader eller motemagasiner. Her jeg sitter har jeg ikke lenger store motforestillinger til sånne produkter, jeg tenker ikke så mye på det. Men den dagen det ble synd på meg fordi jeg ikke leste bladene følte jeg meg misplassert.
Jeg kan sikkert bla igjennom slike blader fordi jeg er nysgjerrig på hva kreative mennesker skaper og drive med, men jeg foretrekker heller å få min daglige dose gjennom kunst/designblogger av forskjellig slag, da kommer jeg til produktene uten å se den enormt plagsomme annonseringen. Og jeg slipper å forholde meg til artikler om hvor pene/stygge tynne modeller er og annen hån av damekroppen.
Jeg forsøker bevisst og skjerme meg for de inntrykk jeg ikke trenger og det jeg mener ikke har noe for seg, men jeg er dessverre ikke så veldig god på det.
Jeg har forsøkt å jobbe med individer som finner det komisk at jeg ikke vet hva eller hvem Akon er og som ler hånlig av meg fordi jeg ikke vet at Amerie er et hot navn eller noe der omkring. (Nå måtte jeg google litt gitt)
Jeg har hengt med individer som har ment at jeg er helt utenfor denne verdenen fordi jeg ikke vet om siste nytt innen sko. Personer som sterkt engasjerer seg i konflikten som var mellom Helene Rask og Aylar og heier på Helene fordi Aylar har spilt i pornofilm.
(Og det er jo som alle vet upassende. Man skal se ut som porno, ikke drive med det.)
Folk som ikke vet hva en Tsunami er.
Det er rart og bli belært av slike mennesker. Jeg tror vi kan leve side om side, men noen har innbilt seg selv at de har noe å klarlegge for meg.
Hvorfor oppfører folk seg sånn? Og hvorfor er dem ikke mer interessert i hva jeg kan og har å komme med? Her er jeg med mange ideer og resurser og så blir jeg møtt med sånt.
Jeg tenker at det er så mye morsomt å gjøre, så mye gøy å oppdage, det blir for dumt å stampe i sånne holdninger, uansett hvilken vei det går.
Filed under Filter | Comment (0)Konkurranser stinker!
Noen mener at konkurranse er skjerpende for deltagerne. Jeg synes ikke det, heller tvert i mot, konkurranser kan forringe kvaliteten i hvert kreative arbeide.
I stedet for å strekke seg etter nye høyder, måler man seg kun med en liten gruppe, de andre deltagende, nivået blir satt etter en i gruppen og målet blir å bare være litt bedre enn de andre.
Men det å være best, hva er egentlig det?
En blir målt etter satte standarder som setter rammer rundt arbeidet og sammenlignes med noe som kanskje i utgangspunktet vil være unaturlig å bli sammenlignet med. Det er heller ikke snakk om å være best i noe, men å klare å skape akkurat det produktet som dommeren liker.
Og dommerne de er bare mennesker, de kan være hvem som helst, riktig nok kan de vite mye og ha sett mye, men de kan fremdeles ha dårlig smak og i mange tilfeller har de kommersielle interesser.
Hvis jeg vinner og er god på noe, er det blant annet fordi jeg skapte akkurat det som passet etter deres smak. Det handler ikke om talent, men å passe inn i en bestemt form.
Å bryte ut og finne noe eget derimot krever langt mer.
Filed under Filter | Comment (0)Hei, skal vi bli kjent?
Hvordan kan jeg vite om jeg vil bli kjent med deg, jeg aner jo ikke hvem du er. Innebærer et ”ja” en forpliktelse til å kjenne deg selv om du ikke faller i smak?
Å spørre om å bli kjent er som å spørre om å få en klem. Jeg tenker, neineinei! Så vil jeg riste vedkommende av meg som et rusk.
Men jeg kan jo ikke vite hvordan noen er før jeg kjenner dem, kan jeg vel?
Si noe annet da vel, si for eksempel; ”Hei, har du det bra?”, gi meg et passende komplement, si noe morsomt, noe fjollete, vær pågående (å være det krever at du har sosial intelligens og innehaver en viss sjarm), smil, vær høflig, spør meg om mine planer for dagen, om jeg liker is eller hvor jeg er fra. Liker jeg gamle bygninger, spøkelsesvandringer, dyr eller ender?
Grip fatt i noe, ta en tilfeldig tråd, si noe hyggelig, spør om noe morsomt, bare ikke spør om vi skal bli kjent.
En kan ikke gå bort om å spørre om at et menneske skal se deres vei, en må fange oppmerksomheten gjennom selv å vise interesse.
Å spørre om å bli kjent er kanskje den mest passive form for initiativ jeg har vært borti.
Filed under Filter, Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)Å shoppe
Jeg finner det forunderlig og merkelig at noen har det å gjøre innkjøp som en hobby og en fritidsinteresse. Særlig når det er omtrent det eneste enkelte bryr seg om.
Man må jo gjøre noe, ha en lidenskap for ett eller annet, hvordan er det mulig og ikke ha det?
Enda så uforståelig det virker så er det visst mulig. Jeg vet ikke hvor utbredt det egentlig er, men noen ganger får jeg inntrykk av at det går rundt mange mennesker som ikke egentlig brenner for noe.
Jeg klarer ikke å leve meg inn i en verden hvor man i fritiden bare hengir seg til å gå til anskaffelse av nye ting.
Ting skal jo brukes til noe, det å eie noe bare for å ha det eller fordi det er morsomt å kjøpe det, kan jeg ikke forstå.
Likevel vet jeg hvordan det er å glede seg til å prøve den nye buksa, til å tenke ut hvilke klær en skal gå i på festen, en ny maskara eller en krem. Jeg elsker parfyme, jeg liker flasken enda så idiotisk den er, og hvis ordet kjerring ser ut som noe, må det være en parfyme flaske i hvit perlemarmor og jeg betaler penger for slikt.
Jeg kan tenke lenge på de røde jeansene jeg så i butikken, og jeg føler meg tvers igjennom glad når de sitter som de skal og jeg kan være lykkelig over at det faktisk eksisterer noe i min størrelse, de er lang nok over beina, de er smale og det er plass til hofter. Da er jeg fornøyd.
Jeg går også rundt og tenker på mitt nye kamera, jeg venter hver dag, og snart er det i min postkasse. Jeg bestilte også et stativ, en gorillapod, den kan plasseres overalt, henges i et tre om jeg vil, dermed vil jeg ikke være avhengig av rett grunn for plassere kamera stødig når jeg tar mine feriebilder. Jeg gleder meg til neste tur og alle bildene jeg skal ta.
Jeg tenker på tegneseriene jeg skal kjøpe når jeg er i London, på DVDene og musikken, jeg tenker butikken som ligner et romskip, hvor jeg og alle ”raverne” handler klær. Jeg ønsker meg en ekstern harddisk, med den skal jeg laste ned all Simpsons jeg kommer over, og filmer jeg så gjerne vil se.
Så jo det er av og til en glede å gå til anskaffelse av nye ting. Sett meg inn i riktig butikk og jeg liker også å shoppe. Men tingene i seg selv har ingen verdi om det ikke er hjelpemidler for det jeg brenner for, mine hobbyer og interesser.
Ellers er det drepen, det er en lidelse og tråkke inn i undertøysavdelingen på HM fordi jeg må ha undertøy, å gå inn i parfymerier hvor jeg vet jeg vil bli ignorert av stinkende damer i merkeklær.
Hyller på hyller omringer meg og sluker meg. Klær som er for trange, for korte, for store og for små i en butikk hvor jeg står inne i et klamt lite rom og ser idiotisk ut fra i speil fra alle vinkler.
Jeg synes det er vanskelig å puste i butikker, jeg må ut med en gang. Jeg klarer det ikke. Alt i alt kan jeg ikke fordra og handle.
Filed under Filter | Comment (0)Noen liker å shoppe
Jeg mottok noen meldinger på MSN fra en fremmed gutt. Alt han likte å gjøre var å shoppe og å henge ut med venner.
− Jaha, så dere snakker om alle tingene dere har kjøpt da?
Jeg mente ikke å være spydig. Noen ganger konter det ut fort og galt.
Som da en venn av meg var i ferd med å bli plagsom i fylla. Noe han ofte er, han kan bli alvorlig slitsom og terge på seg gråstein. Så hørte jeg meg selv si:
− Du har en enorm stor kjeft og en veldig liten…
Og der stoppet jeg fordi jeg skjønte hva jeg var i ferd med å si. Det jeg mente å si falt sammen i penishentydninger og det var ikke dit jeg ville. Særlig ikke fordi vi en gang fant hverandre i fylla bare for moroskyld. Det trengte ikke alle ved bordet å vite.
Eller som da vi satt i Sofienbergparken og sidemannen skulle introdusere meg til noen nyankomne:
− Her er Lise, Trine og en bolemann.
Det er som om jeg måtte minne han om at han sa ordet ”bolemann” høyt og ikke tenkte det, dessuten hadde sikkert mannen et navn selv om han bruker mye a sin fritid på knaste anabole steroider.
− Ja jeg skulle vel kanskje ikke kalt han bolemann oppi trynet hans sånn.
− Ehm du er oppi trynet hans nå, bolemannen sitter jo ved siden av deg.
Au faen, nå så jeg også bolemann høyt så han hørte det.
− Det der er vel ikke noen bolemann, han er riktignok et berg av muskler, men er han ikke bare feit da?
Dette sa en annen sideperson. Og jeg innså at det som var i ferd med å utvikle seg var mer enn ufint, Stakkars bolemannen.
Nå skrev jeg meg bort, for egentlig skulle jeg skrive om mitt forhold til shopping. Jeg prøver igjen i morgen.
Filed under Filter | Comment (0)Hva vil du med livet ditt?
Hva jeg vil, hva mener du?
Ja du må jo ville noe.
Mener du at viljen styrer oss? At alle skal bli noe? Vil det si at man ikke er noe fra før?
Livet er ingen kurve som stiger opp mot et høydepunkt og så dør man. Det er mange små kurver som går opp og ned hele tiden.
Tankene viste meg et glimt, et tydelig bilde bevart i minnet. Jeg står i en trang brosteinbelagt gate hvor mennesker myldrer rundt meg. Solen varmer, himmelens blåfarge er skarp, jeg kjenner lukten av mennesker, solkrem, varm hud, sjampo, lær og mat. Først trodde jeg det var fra en liten bakgate i et lite sted i Irland, men fordi det var mennesker fra så mange nasjoner tenkte jeg automatisk at det måtte være en større by, men det lignet, et lite øyeblikk var det helt likt.
Jeg står ved en smykkebod, jeg har akkurat handlet en veske med broderier, jeg har klær i knallfarger, en attraktiv mann forsøker å selge meg noe. Jeg er ute med venner og plutselig, på en ren innskytelse får jeg lyst til å kjøpe noe til meg selv, noe jeg aldri ellers ville gått til anskaffelse av.
Steiner ligger foran meg i alle farger, jeg retter meg opp i ryggen igjen for å snakke med mitt følge, da ser jeg at det ikke er min venn i det hele tatt. Vedkommende aner ikke hvem jeg er og jeg vet ikke en gang selv hvem jeg er.
Det er da jeg skjønner at dette ikke er mitt eget minne. Det er en tekst jeg har lest i en bok jeg likte. Ubevisst blandet jeg forfatterens beskrivelser inn i mine egne opplevelser. Luktene og alt. I et lite sekund trodde jeg det var noe jeg selv hadde opplevd, men det bare lignet, og det i seg selv var en stillestående men sprø opplevelse.
Tanker, minner, opplevelser, drømmer, fragmenter fra tekster, sanger, musikk, kunst, litteratur og så videre. Litt og litt kommer det til meg og blir en del av meg.
Filed under Filter | Comment (0)