Graver

Jeg blir visst aldri ferdig med å poste bilder av graver, denne bloggen er i ferd med å utvikle seg til noe for meget spesielt interesserte. Se på det som en pause. Jeg kommer tilbake med mer.

Her er flere generasjoner og det er fortsatt plass til neste.

Denne synes jeg er brutal, som et slags maktsymbol

Denne var annerledes fra mye jeg har sett, glade, sterke farger, veldig tegneserieaktig.

Toi et Moi

Så enkelt, så virkningsfullt. (Jeg beklager at bilde ble uskarpt, jeg synes likevel det er verdt å vise frem.)

Her er mer fra samme sted. (Père-Lachaise)

Jeg tok dette bilde fordi trappen ligner på en sko

En tilvokst gravlund

For øyeblikket raser jeg over at ”mine” trær brutalt blir revet bort fra min hverdag. Jeg vil flytte i protest, men hvem bryr seg, alt som skjer er at jeg ender opp med et langt dyrere sted og det er kanskje ikke trær der heller en gang. Jeg forstår nå at å bo så sentralt omgitt av slike trær er en luksus og langt i fra noen selvfølge.

Jeg liker trær, jeg liker lyden av blader som berører hverandre i vinden, de hvisker på et hemmelig språk seg i mellom og skaper en spesiell stemning. Det ligger en ro og en trygghet i det, det er liv på alle kanter i hver eneste krok. Å gå i en lun skog er som å tråkke inn i et levende eventyr.

Da jeg var i Praha, fant jeg en gravlund langt borte fra alle turistattraksjoner. Der vokste alt fritt omgitt av høye trær. Jo lenger inn jeg kom, jo villere ble det. Det var som å gå i en skog med graver mellom røttene. Det var herlig symbolsk, fult av liv og død på en gang, akkurat som det skal være. Fritt for den lyd mennesker lager, men omgitt av lyden fra trær og fugler. Det ga en følelse av at det som måtte befinne seg der var trygt bevart på en god måte.

Gravsteinene var så mye tilvokst og dekke til at det ikke lenger var mulig å se inskripsjonene. Jeg forestilte meg at det var familien selv som hadde ansvar for vedlikehold av sine slektningers graver, men på et tidspunkt blir alle eldre og de dør ut, men gravene står der igjen for seg selv overlatt til naturen.

Nei nei nei!

Nå er de i gang med å rasere igjen. Dette var ikke noen hyggelig måte å bli vekket på!

Gi meg tilbake trærne, dumme NSB!

Jeg har et monster i sengen

Jeg møtte for litt siden en type, alt gikk så fint, vi fant tonen. Han var et realt og bra tidsfordriv, jeg syntes han var søt og vi hadde det gøy, men han er et monster i sengen.

Nå ligger han der og spreller og er ikke det minste søt lenger.

Jeg har dyttet, lempet og ristet i han, jeg har dratt han i håret og med makt forsøkt å skufle han bort fra meg så jeg får muligheten til å puste der jeg ligger fastklemt mellom han og vegg. Han snøfter, grynter og snorker, alle snorker innimellom, men dette er utenom det vanlige, jammen tror jeg ikke han også mumler for seg selv og snakker av og til. Har aldri maken til lyd fra en sovende mann før.

Han er overalt, med armer, ben, hode og lår. Og om han er stille i en liten stund, ligger han tung som en stein plassert i midten og tar det meste av madrassen og da tar han forholdsvis liten plass. For det meste spreller han og kaver mye, på et tidspunkt falt han til og med ut av sengen og kravlet forvirret opp igjen hvor han legger seg sidelengs på tvers over madrassen og min midje blir omgjort til en hodepute. Jeg har på kort tid våknet av en tung arm over min hals, et kne i min mage og en albu i min rygg.

Og mens han sovende leker sirkus i min seng får jeg ikke noe søvn. Jeg vurderer å røske han ut av søvnen og kaste han på dør, eller han kan sette seg på kjøkkenet og vente til første bane, jeg synes nemlig jeg burde ha førsteretten på min seng og det er ikke sant at den som sover ikke synder,

Rasert

Bakgården min var omgitt av trær, de sto høyreiste rundt parkeringsplassen og dekket toglinjene. De pakket inn dagens begynnelse med lunhet da det var det første jeg så når jeg kikket ut av vinduet om morgenen tidlig før kroppen hadde våknet. Bladene dekket et landskap av toglinjer og ga Ekebergåsen eventyrlig preg i det solen gled ned og det begynner å glitre i de små vinduene mellom blader og grener, de ga meg en følelse av å bo i en liten flekk skog enda spaserturen til Oslo sentralbanestasjon tar ti minutter med fort gange.

Men de er der ikke lenger, en dag kom det menn fra NSB med motorsag og raserte bakgården jeg likte så godt. Jeg ser ikke lenger inn i tykke lune trekroner når jeg kikker ut av vinduet, men kun det lille treet det sparte som virker avkledd der det står for seg selv uten å være i stand til å dekke de nakne toglinjene. Det er så trist, så fryktelig trist. Jeg var glad i disse trærne, hvorfor kom de brutale menneskene og tok dem bort fra meg?

Simone De Beauvoir

Gravstøtten i seg selv er muligens ikke så spesiell, men det er graven til en spesiell dame.

(jeg skal skrive noe snart… kanskje)

Sett igjennom et vindu

Her kikker jeg inn i de små husene, om jeg kan kalle dem små hus, de finnes i så mang kreative varianter og forteller små historier om hvordan mennesker forholder seg til døden.

Jeg banket på døren og skvatt til da en forbipasserende ropte spøkefullt: ”Don’t knock!”. Og jeg følte plutselig at jeg hadde forstyrret noe og det var litt godt, som om jeg et øyeblikk følte at det var noe å forstyrre. Jeg liker følelsen av å oppleve en god spøkelseshistorie. Noe som en gang var et menneske ligger trygt under bakken og det føles lunt.

Da jeg kikket ned i en grav og bare så mørke, gjorde jeg et forsøk på å se med kameraet mitt mens mitt følge ikke ville vedkjennes meg.
Vedkommende var selvfølgelig like nysgjerrig som meg, og til vår store skuffelse kunne vi bare skimte noe som lignet søppel i bunn

Flere graver

Jeg vet dessverre ikke historien bak eller hvem disse menneskene var.
Denne første synes jeg er så spesiell, jeg har ikke sett noe som ligner før. Jeg har lagt ut et bilde før og her kommer to til.

Her har vi en fast sørgende

En seng.

Et par. Jeg har lurt litt på hvem disse mennene var og hvilken tid de levde i. Men alt jeg har er dette bilde og det er i en merkelig vinkel fordi det var vanskelig å komme til.

Spesielle graver

Jeg har tidligere skrevet at jeg av forskjellige grunner liker gravlunder. Første besøk på Pere Lachaise var overveldende, det var så voldsomt og så mye å se.
Da jeg for litt siden gikk igjennom feriebildene mine fant jeg veldig mye. Her er noe av det, jeg starter med enkle, noen små detaljer som jeg av forskjellige grunner liker fra gravlunder i Paris og Praha.

Denne minnet meg om spindelvev, bilde klarte ikke fange det så godt, men der var masse ekte spindelvev i tomrommene i mellom.

Hodeskaller med vinger toppet en av gravene

En sørgende due. Disse befant seg på forskjellige gravsteiner i Praha.

Vinger og blå himmel. Her ville jeg enkelt og greit vise at himmelen var knallblå og at det ikke fantes en sky.

Og til slutt en flaggermus

Andre steder på nett:
Her er noen bilder fra russisk mafiagraver
Wikipedia om gravsteiner