Forvirra

Jeg kom hjem tidlig om morgenen etter en rangletur og var ganske så full, jeg hadde glemt å skru av PCen og å koble meg av MSN før jeg gikk og for en gangs skyld har mennesker forsøkt å få tak i meg over MSN. Der er listen lang og jeg vet snart ikke hvem alle er en gang, det er en salig blanding av internettmennesker, jobb, skole, venner og en eller annen eks. Der mangler bare familie.

På listen har jeg også en jeg kjenner fra en av byens rockepuber, jeg vet ikke hvorfor jeg har han der en gang for jeg liker han ikke spesielt godt og egentlig er han ganske ekkel, stygg er han og.

Okey den var slem, utseende burde jo være irrelevant og den korrekte formuleringen her er at jeg finner han alt annet enn attraktiv, men mange andre damer liker han, han har i hvert fall alltid en kjæreste. Og mens jeg var ute og rangla satt han hjemme på sin kjærestes PC og forsøkte å chatte med meg, men jeg var jo ikke til stede.

Jeg skrev noen tullesetninger om hvordan det var ute på byen før jeg sloknet i min egen seng og hodet mitt begynte å spinne sine egne ubehagelige historier:

I drømmen min chattet vi og hadde det riktig så hyggelig, til slutt fant jeg ut at det var like greit å invitere han over på nachspiel, han og kjæresten hoppet inn i en taxi og tok med seg mengder med vodka, sammen ble vi drita fulle. På et tidspunkt synes vi det var en kjempe god idé og krype oppi min seng…

Selv ikke drømmen klarte å gjøre hendelsen spesielt heldig og interessant, det var ikke det minste erotisk, bare ekkelt. Det synes jeg er en smule urettferdig for å drømmer skal man liksom kunne tillate seg hva som helst og det er deilig. Det er ikke før man våkner at man skjønner at hendelsen var ufyselig og at det er best og aldri prate om det.

Jeg hadde altså dette vederstyggelige paret i min seng og vi gjorde ting jeg ikke orker å nevne en gang. Da vi var ferdige, dro de hjem igjen og jeg sovnet.

Jeg våknet opp med doble fyllenerver i et dynerot, lakenet var på vei bort fra meg og putene lå på gulvet. Jeg var i skjelvende forvirret og ganske ynkelig tilstand:

Det var en drøm, ikke sant? Herregud, det kan ikke vært noe annet enn en drøm?

Hodet mitt var mer enn uklart. Jeg begynte å kjenne etter med hele kroppen og mellom hodepine og svimmelheten forsøkte jeg å kjenne om dette var en kropp som hadde hatt sex.

Det har skjedd før, ikke en trekant med et ufyselig par, men at jeg har vært så full en gang og hatt med en venn hjem, han stakk mens jeg sov og da jeg våknet var jeg i et lite øyeblikk usikker på om jeg hadde drømt det hele. Heldigvis ringte han senere, men det er en annen historie.

Kroppen min kjentes helt okey ut, fyllesyk så klart, men ikke som om den hadde blitt herjet med eller at noen hadde vært inni meg, der var bare meg. Heldigvis er det også sånn at selv om hodet mitt i denne situasjonen klarer å føre logg over det jeg foretok meg da jeg kom hjem fra byen, så klarer i hvert fall MSN det. Ikke noe griseprat eller nachspielinvitasjoner der, men jeg måtte dobbeltsjekke, bare sånn for sikkerhets skyld, for jeg var ganske nervøs et lite øyeblikk.

Noen ting det er greit å vite om Facebook

Har du lest igjennom hva du faktisk sier deg enig i når du oppretter en profil hos facebook? Eir har skrevet en post om det i sin livejournal, så det er ingen vits at jeg repeterer punktene.

Jeg kjenner et lite guff av terrorlov krype nærmere. En har all grunn til å være skeptisk til hva slags informasjon en deler ut om seg selv på internett.

Demon

Her er en demon, som jeg antageligvis har skisset og tegnet fra Buffy. Og her er noe jeg har laget ut i fra denne igjen, noe jeg egentlig aldri jobbet ferdig.

En SMS

Slik startet tekstmeldingen:

”Hei min skjønne…”

Forslaget som fulgte gjorde kroppen min varm og innsiden svevde et lite øyeblikk.

Beskyldningene mot han var klare: Du er gal, du er sprø, du er spinnvill i hode!

Så anklaget jeg meg selv for å være gal og spinnvill fordi ordene fra denne mannen fikk meg til å sveve fordi jeg visste at de ville få en helt annen betydning om det kom fra en annen mann.

Jeg sier til meg selv:

Han er ikke annet enn en slesk gris. Det er hva han er. Ligg unna den fyren, han har ingenting godt fore, han er…

… han får innsiden til å sveve.

Og sånn er ord og mennesker satt sammen. Enkelte behersker ord og setninger som fra andre vil klinge banalt, ekkelt og simpelt. Han kan gjøre og si ting de færreste kan tillate seg og det er greit fordi han er han, og fordi han får meg til å sveve og alt jeg kan gjøre er å tviholde på den grunnen som ellers er så stødig og fortelle meg selv at denne mannen er ikke bra mens det fysiske jeg vil noe helt annet.

Det er ikke så rart

Jeg tenker generelt godt om mennesker. De tåler mye, er seige og klarer ofte mer enn de tror.

Mennesker er også skjøre. De har så mange tilbøyeligheter, hjernen har så mange kroker og der kan ligge så mye gjemt som aldri vil komme til syne. Hjernen er elastisk, den absorberer og tar til seg inntrykk og lærdom, den reflekterer omgivelsene, innholdet er skapt av omverdenen. Og hver av oss kan velge hva vi vil gi et annet menneske og hva det skal bære med seg videre. Og når personen vokser til vil det etter hvert lære å velge hva en vil ta til seg og hva en vil ta i mot. Med så mye forskjellige strømninger og inntrykk som for alle ikke er positive er alt ikke går som det skal.

Hjernen kan som enhver annen kroppsdel også bli syk, der er så mye som kan gå galt. Mange står tilsynelatende stødig, men det er også så mye ustabilitet, på innsiden kan det bygges opp et lite lass av sprengstoff, vonde ord og handlinger tærer og bryter ned hver dag. En kan leve daglig i vrangforestillinger, med ensomhet, tilsidesatt, de minste små problemer vokser og gnager.
En syk hjerne kan like gjerne være en avspeiling av et sykt samfunn.

Jeg synes det ikke er det minste rart at noen eksploderer, jeg synes ikke det er merkelig og uforståelig at en gutt i et land med en så liberal våpenlov går inn på en skole å dreper 32 mennesker.

Derimot synes jeg at det er helt sinnsykt å ha våpen så lett tilgjengelig for alle og enhver, jeg er ikke så veldig redd for å lyde enkel, derfor kan jeg si at jeg synes det er helt vilt at det i det hele tatt produseres og finnes, at folk kan gå inn i butikker og kjøpe det. Og det finnes ikke et menneske i verden som kan overbevise meg over at vi faktisk trenger våpen som utelukkende er produsert til å drepe og å skade mennesker.

Sånn som tilstandene er synes jeg det nesten er rart det ikke skjer oftere.

Jeg vet ikke best

Mine venner er så bra, jeg kan dele absolutt alt med dem, var det en som sa.
Det er godt med venner, man kan lene seg mot dem som myke puter.

Jeg har også bra venner, men de er og blir mennesker, mennesker som behersker språk og tale, de er ikke husdyr som gjerne blir gjenstand for eierens projiseringer og blir pålagt egenskaper de ikke har.
Jeg deler litt forskjellig til hver ettersom hvem jeg prater med og det jeg ikke vil at skal ut, holder jeg for meg selv. Der er jeg kanskje heldig for jeg har ikke dystre hemmeligheter

Jeg går ofte fra den ene motsetningen til den andre. Jeg husker jeg også hadde venner som var toppen av verden og bedre enn alt annet. Det skal de jo gjerne være, men de er bare mennesker akkurat som meg, så jeg må likevel stå stødig for meg selv og ikke lene meg for godt mot noen, da vil grunnlaget fort bli røsket bort under meg.

En periode mente jeg at alle egentlig er for seg selv. Det som var morsomt gjorde vi sammen og når noe ikke var fullt så bra ville de skli unna og festen rundt vill stilne til en hadde det bra igjen.
Jeg kan ikke noe for at jeg fortsatt tenker at alle står for seg selv.

Noen gode venner bryr seg mer enn andre, de vil også være der selv om ting ikke er så morsomt. De fleste mennesker med empati bryr seg om de man omgås med, i hvert fall de man ofte deler tanker og sine hverdagslige hendelser med. Å bry seg følger med vennskapet, det er en del av det hele. Men det er også alt jeg ønsker, der vil jeg at det skal stoppe.

Venner er ikke familie, de er ikke kjæreste, de er ikke mor, de er ikke besteforeldre og de er ikke mine barn.

Noen ganger tar det på, noe på innsiden vrir seg litt når en venn forteller meg at han ikke gidder å betale husleia denne måneden fordi han heller vil ha en tatovering.

Noen ganger gjør folk så fryktelige ufornuftige valg som garantert vil få konsekvenser og setter dem i vanskelige situasjoner. Enkelte burde hatt forsørgere og ledsagere med myndighet til å formidle at det de gjør er riv ruskende galt. Men jeg har det ikke i meg, den rollen ønsker jeg ikke å ta for noen.

Innvollene knyter seg når en venn sier at det skal bli så deilig med ferie og har hele fire døgn viet til kokain og våkenetter.

Men kjære vakre deg, du vet at neseveggen er i ferd med å gå i oppløsning og at du brukte forrige ferie til å ligge under dyna å skjelve når den dårlige amfetaminen angrep deg på en ny og ubehagelig måte? Det er så lyst og mildt ute nå, hva med en utepils i parken i stedet? Hva med å finne en jente du kan bry deg om? Hva om du ble værende hos henne i stedet for å snike deg ut om natta mens hun sover, kanskje hun smiler til deg når du våkner?

Jeg kan si mitt, men ikke for mye, han vet likevel hva jeg føler og hva jeg tenker, kanskje han trenger og vite at det er noen som bryr seg, kanskje enkelte finner sin stødighet der? Men vi er voksne og jeg er ikke mor, jeg er ikke familie eller kjæreste.

Enkelte har en tendens til å isolere seg for å gjøre sine dumheter i fred. Griper man inn i et forsøk i å påvirke en annens dumheter i en retning en selv synes virker bedre, vil vedkommende skli unna og forsvinne. Det er også et utakknemlig arbeid som sjeldent er verdt det med mindre en virkelig skylder noen såpass.

Og hva vet jeg egentlig om vedkommendes utgangspunkt? Aldri så mye som jeg tror, jeg har mine erfaringer og mine preferanser, de har sine. Det er alltid noe vi holder tilbake for hverandre og jeg har møtt mange som har kalt seg gode menneskekjennere som har tatt feil.

Alt jeg kan gjøre er å komme med forslag til alternativer på en god og oppriktig måte, jeg kan ikke belære noen, jeg er ingen verge, jeg kan ikke endre noen om de ikke vil, jeg ønsker det ikke heller, for vi er voksne og jeg har ikke en slik makt over et annet menneske. Jeg vet ikke best.

Eventyr

Jeg er trøtt nå og skal for en gangs skyld legge meg før tolv.
Her er et lite eventyr.

Andre filmbiter jeg kommer over poster jeg her. Sjekk ut den om seksuell trakassering.

Rare meg du liksom

Jeg lukker øynene og ser ikke når meme-influensaer drives over bloggerbygda. Men så hender det at jeg blir nevnt, eller tagget for å komme med riktig betegnelse, poenget var å liste opp rare ting med meg selv, og med det kom jeg til å tenke på situasjoner hvor jeg må balansere for å være alt annet enn rar.

Noen ganger er det så vanskelig å vite hvordan en skal være, seg selv er en klisjé ingen riktig vet hva betyr, for mest av alt skal man være akkurat passe. Ikke rar, ikke støtende, ikke for eksentrisk, ikke svevende, ikke vanskelig, men akkurat passe omgjengelig.

Jeg husker så godt da jeg leste om drømmedama beskrevet i et ungdomsblad:
Hun skal være pen, men ikke for pen, hun skal kanskje være litt rampete (bare hør hvordan ord i visse sammenheng klinger som møkk), men ikke for utfordrende, hun skal være snill, men ikke dum, smart, men ikke for intelligent, smilende, men ikke falsk, leken, men ikke for flørtende, hun skal være flink, men ingen streber, hun kan godt være litt bestemt, men ikke sint og absolutt ikke sur.
Mitt opp i alt det der skulle hun være seg selv.

En liten grå mus altså.

Og sånn skulle jeg ut å balansere på et jobbintervju, jeg skulle være akkurat passe og meg selv, med mindre ”meg selv” er en usympatisk person. Om jeg er slik, må jeg for all del passe på å ikke være meg selv.

Hva innebærer det egentlig å ”være seg selv”? Man er så mye forskjellig, jeg er en når jeg er hjemme alene, jeg er en når jeg er med en kjæreste, jeg er en annen Ida når jeg er med venner og kanskje jeg er annerledes fra venn til venn. Noen små forskjeller vil det alltid være.

Så jeg kan bare glemme meg selv og være jobbintervju-Ida.
Jobb-intervju Ida bekymrer seg ikke så mye om hvordan hun er, jeg kan muligens snakke litt vel mye og kanskje fortelle mer enn jeg burde, men jeg orker ikke engste meg for mye, det for gå som det går. Er jeg nervøs klarer jeg ingenting.

Det jeg derimot tenker en hel del på er klær. Et av de første punktene på hvordan gjøre godt inntrykk er ofte at man skal passe på å være korrekt antrukket.

Mine klær er stort sett svarte, noen topper er røde, og andre er turkise, men mest av alt er det svart. Noen med påtrykkede motiver, noen med selvlysende print, noen med metall, noen av netting, mye i transparente materialer og en del med maljer og nagler. Det er i syntetiske stoffer, i PVC, sateng og fløyel.

Mye av tiden før et jobbintervju gikk med til å tenke på hva jeg skulle ha på meg. Jeg gravde i klesskapet til jeg fant noe grått og blankt, en bukse jeg en gang la bort og husket hvorfor da jeg måtte legge meg på ryggen for å trekke opp glidelåsen. Likevel var ikke antrekket ubehagelig, den satt støpt inntil kroppen, den var ikke passe trang, men for trang, kameltåtrang, det er tacky det! Jeg husker hvordan den gang på gang hadde hatt sin funksjon på byen. Og undret, hvordan ville dette gjøre seg på jobbintervju?
En ang genser over og buksen så nesten normal ut.

Jeg så meg i speilet, var jeg passe nå? Så jeg seriøs ut, var jeg streit nok nå? Var jeg en de kunne ansette?

Jeg våget ikke røre sminken. Jeg vet hvordan jeg legger leppestift, jeg vet hvordan en eyeliner fungerer og hvordan det kan gjøre seg med mascara, men var jeg i stand til å legge den riktige mengden, eller ville linjen rundt øyet bli for mørk og for bred? Ville leppestiften være for blank og utfordrende og var egentlig neglelakk tingen? Jeg husket med gru på hvordan jeg en gang hadde møtt opp på et jobbintervju korrekt antrukket, med dressjakke, fin bukse og alt, men med rød neglelakk, finnes det noen som fortsatt brukte rød neglelakk og i hvilke sammenhenger bruker man sånt?
Jeg husket også den gangen hvor mannen hadde begynt å spørre meg om hvor jeg gikk ut på byen i stedet for å snakke om jobbrelaterte ting.

I det jeg var i ferd med å legge leppestift tenkte jeg på hvordan jeg sist gang hadde fått komplementet om hvor sexy jeg var med røde lepper og at jeg burde bruke det oftere. Hvordan skulle det gå med meg hvis mannen som intervjuet meg så det samme som mannen på utestedet?

Jeg så meg selv i speilet og var ikke passende på noe måte, ingenting ved meg er akkurat passe, jeg er upassende, jeg var alt jeg ikke burde være og jeg gjorde alt jeg kunne for å balansere i de normales territorier.

Jeg kikket ut i kontorlandskapet, der var de alle, damene som var korrekt antrukket, de som visste hvordan de skulle passe inn, de med perfekte frisyrer. Hvordan klarte de å få huden til å virke så blank? Og hvorfor rant aldri sminken utover, og hvordan kunne de vite at de ikke tok på seg for mye, hvem lærte dem å stoppe i tide og hvordan klarte de å fylle garderobeskapet med bukser med brett i og synes de det er gøy å gå til anskaffelse av mørkeblå drakter?

Jeg måtte smile da jeg tenkte på en overordnet på et kontor jeg jobbet en gang, hun var alltid så fresh, så fint sminket og klærne var stilige, i hvert fall korrekte, uansett, om jeg kom på do etter henne stinka det bæsj og parfyme.
Nei du lurer ikke meg damen, du promper nok ikke parfyme og den luktkombinasjonen du skaper der inne er direkte kvalm!

Jeg kikket på de yngre jentene, de med bluser og lyseblå jeans, jeg eier ikke en gang en olabukse, den siste buksen jeg gikk til anskaffelse av var syntetisk og åpen i siden, den er bundet sammen av metalringer og er mer kul enn praktisk.

Jeg så på hvordan de oppførte seg og hvordan de snakket og ble rolig.
Det spiller ingen rolle, det jeg har på meg gjør ingenting med mine kvalifikasjoner. Jeg kan språket, jeg kan snakke og jeg vet hvordan jeg bruker ordene, jeg er selvsikker og jeg vet hvordan jeg skal bære meg. Jeg går stort sett hvor jeg vil og klarer jeg det ikke så prøver jeg igjen. Vi er tross alt bare folk alle sammen og hvis man gidder å grave finner man en og annen særhet hos de fleste.

Noen vil gjerne bli lurt

Det finnes en del sleipinger og noen som gjerne vil bli lurt.

− Jeg møtte den herlige typen på ferie, han er surfer og bare reiser rundt.
− Å så kult! Holder dere kontakten?
− Ja absolutt, han sa det, det er bare at han reiser så mye, så det er litt vanskelig å få tak i han… Også har han ingen fast adresse…
− Men dere kan jo kanskje ringes?
− Joa, men det var bare det at han har ikke telefon heller, men han sa han skulle ta kontakt da…

Ja riktig, tenker jeg og….

− Jeg møtte en så fin mann på ferie, han var bare så snill og god, en skikkelig bra mann.
− Kult, det var godt å høre.
− Men det er så knotete, jeg kan ikke besøke han eller noe fordi han bor med en kamerat som er skikkelig sjenert ovenfor damer, også kan jeg ikke ringe han på hjemmetelefonen, men avtale når jeg skal ringe først og sånt. Det er ganske irriterende da…

Hva med å ta en overraskelsesvisitt? En mann som ikke tåler å høre sin samboers venninnes stemme på telefonen høres ikke ut som en mann i det hele tatt spør du meg.

Vær så snill, ikke prøv å selg meg noe

− Ida, her er en kamerat av meg. Hils på Ronny.

Jeg hadde akkurat satt meg ned ved et bord der en kamerat av meg sitter med noen ukjente mennesker og tar mannen som heter Ronny i hånden. Han ser ut som en Ronny også, det er lenge siden jeg har sett en olajakke med avklippede armer.

− Ronny har noe han vil vise deg som du kanskje er interessert i. Sa min venn.

− Jaha, jeg ser nysgjerrig mot min nye bekjent på andre siden av bordet. Han fomler i lomma og drar etter hvert frem noen smykker og legger et av dem i hånda mi. Det er en idiotisk refleks jeg har, om noen gir meg noe, tar jeg automatisk i mot, så der satt jeg paff med noe av gull og glitrende steiner. Kunne like gjerne vært plastbiter med glass på for alt det jeg visste.

− Sjekk nummeret på baksiden, det er snakk om ekte saker her. Jeg gjør så og ser på et lite inngravert nummer som ikke sier noe, men samme for meg, sier han at det er ekte, så er det vel kanskje det, og igjen, det er ikke så viktig.

− Liker du den?

Jeg ser litt nærmere på den, jeg tror det er et anheng eller noe. Jeg verken liker eller misliker. Jeg har selv en liten pose med sølvsmykker av et ganske annet kaliber, det var noe som min mor tok med hjem fra Tibet en gang, ellers kan vel nagler strengt tatt ikke regnes som smykker. En dame jeg jobbet i klesbutikk sammen med sa at jeg var en ”sølvjente”, selv foretrakk hun gull, og det stemte vel kanskje, jeg tror jeg fant ut av dette på ungdsomskolen en gang da jeg hadde venninner som synes det var spennende å gå innom gullsmeder, dette synes jeg er veldig rart å tenke på nå.

− Jo den er fin, løy jeg som begynte å lure på hva han ville, han skulle vel ikke gi bort et dyrt smykke til en fremmed dame på byen? Og var det virkelig en diamant jeg holdt i hånden, hvordan var det man sjekket sånt igjen, risse i glass?

Av en eller annen grunn var det han sa til meg uventet:
− Hvor mye vil du gi for den a?

Jeg klarte ikke annet enn å le høyt.

Jeg hadde blitt lurt inn i en salgssituasjon der jeg var offeret og ble nesten fornærma fordi disse typene klarte å innbille seg at jeg synes et smykkeanheng var interessant. Når man driver med salg burde man ha vett nok til å vite hvilken målgruppe man skal henvende seg til. Og det er absolutt aldri meg.

Og så er det dette med frirom, jeg går inn på “min egen” pub, møter mine venner og tror jeg er på et trygt sted, der er verken selgere eller markedsføring skal nå meg, der er musikk, kald øl og noen å snakke med.

Jeg trenger denne frisonen, ikke ødelegg dette for meg, ikke bring dette inn i vennskap med venners venner, det er en ren gift. Ikke ring meg opp på kvelden med et produkt jeg ikke vil ha, ligg unna puben min, ikke la det snike seg og forgifte omgangskretsen med Herballife, Natures Own og andre produkter. Jeg er ikke upåvirkelig av reklame, inntrykkene gjør sikkert noe med meg, men aldri om jeg kjøper et produkt jeg ikke ønsker meg og det skal mer enn mye til om noen skal klare å innbille meg at jeg trenger noe jeg ikke i utgangspunktet vil ha.

Jeg må selv oppsøke det jeg vil ha og jeg vil selv plukke ut produktene. Ingen skal fortelle meg hva jeg trenger eller hva som er fint.

Dette bildet er herlig.

Apropos salg i omgangskrets. En gang støtte jeg på folk fra sekten Natures Own, oppdagelsen over hvor spekulativ psykologien bak deres salgsteknikker er, gjorde et inntrykk på meg. Jeg har rettet litt opp i en knotete tekst jeg skrev om det her.