Et kort møte
I dag ble jeg vekket svært tidlig av et uventet morgenbesøk, det var veldig åkey og når jeg våknet igjen senere var han borte, som om jeg bare hadde drømt hele hendelsen. Jeg ble tvunget ut tidligere enn planlagt da jeg oppdaget hvor tomt kjøleskapet var og at luft og kjærlighet egentlig gjør meg ganske sulten.
Da mannen i grønnsaksbutikken hilste så blidt og spurte om hva jeg skulle ha til middag slo en paranoid tanke ned i hodet mitt. Hva om det var han jeg klina med på den usannsynlige mørke baren etter stengetid for en stund siden?
Sånne tanker kommer gjerne vandrende når ansikter fra byturen er umulig å oppdrive selv om jeg vet at sjansen for at det er samme mannen er minimal. Hva som fikk meg til å gjøre noe så pubertalt kan muligens bare alkoholen forklare.
− Åh, du lever akkurat som en tenåring, sa en jente med et henfallent blikk til meg på byen senere. Det fantes heldigvis ikke noe spydig i henne, men ja, jeg var visst ikke særlig voksen, hun derimot pusset opp badet. Jeg klarer aldri og forestille meg et liv hvor jeg har et bad og pusse opp. Her jeg bor er dusjen på kjøkkenet.
Og mens jeg gikk langs Grønland og tenkte på dette, møtte jeg en smilende skikkelse.
− Hei hvordan går det?
Jeg smilte tilbake og sa: Heei, det går kjempefint! Mens jeg tenkte; Hvem ER du nå igjen?
Har vi jobbet sammen, gikk vi i klassen sammen, skriver hun blogg? Jeg har så vidt møtt noen sånne….
− Så hyggelig å se deg igjen, blir du med og tar en kaffe?
− Ee ja, ja, hvorfor ikke?
Jeg var nølende og våget ikke innrømme at jeg ikke klarte å plassere dette mennesket, i stedet tok vi følge til nærmeste sted som solgte kaffe og hun spurte om jeg fortsatt drev med søm.
Søm?! Har jeg drevet med søm? Tenkte jeg… Så måtte jeg le litt.
− Nei minst mulig, bare når jeg trenger klær.
Hun pekte mot en TV som sto på:
− Vet du hvem hun er?
Jeg kunne ikke se så jeg sa jeg ikke visste.
− Hun er sosiolog. Hva synes du om sosiologi?
− Sosiologi..eh. øø.. ?
− Ja liker du sosiologi?
Jeg begynte uten å tenke over det og grave i tankene mine. Jeg har sikkert tenkt noe om sosiologi før. Men liker jeg det, misliker jeg det? Hun fikk meg til og le og før jeg hadde noe å svare hoppet hun over til neste tema:
− Jeg synes psykiatri og psykologi burde fjernes helt, det er totalt unødvendige fag.
− Å? Jøss, tenkte jeg, hvor slo dette ned fra? Vi sto foran disken og ventet på kaffe, i all hastverk hadde hun bestilt en kopp til meg også og jeg kunne ikke noe annet enn å ta i mot, jeg som aldri hadde drukket kaffe før.
− Nei vi trenger absolutt ikke psykologi, liker du psykologi?
Der og da begynte jeg å lure på hva hun gikk på, eventuelt om jeg skulle begynne å se etter skjulte kameraer.
− Det hender jo at folk blir syke, noen brekker beinet, andre får influensa, hjernen er også en del av kroppen, den er like fysisk som magen og noen ganger blir den også syk…
Tanken avbrutt:
− Hvor mange skjeer kaffe vil du ha?
− Eee en?
− En bare?
− Ehm jeg har ikke så god greie på kaffe, måtte jeg innrømme. Aldri har jeg laget kaffe før.
− Da kan du få min spesialitet, sa hun, så begynte hun å synge til pulverkaffen.
− Ting blir alltid bedre når man synger dem, forklarte hun.
− Å, blir de det?
− Ja det er helt sant, det er noe jeg har tatt med meg hjemmefra.
Dette har jeg faktisk ikke noe problem med å tro på, om det virker for henne, så virker det, om hun synger til alt hun har og til alt hun gjør, er det helt sikkert bra for henne. Selv har jeg en annen tilnærming og slik jeg oppfatter verden er ting bare gjenstander uten mulighet til å bli påvirket av ytre omstendigheter med mindre vi bærer dem rundt eller går løs på dem fysisk. Samtidig synes jeg ikke min oppfattning av hvordan ting henger sammen nødvendigvis står i konflikt til det hun opplever.
Også husket jeg fortellingene hennes hjemmefra og hvordan jeg hadde likt det så godt.
Hun forsvant like fort igjen og jeg hadde et nytt telefonnummer på lista og en vag avtale om en felles konsert på Hausmania, men hva slags musikk hun spilte fikk jeg ikke med meg, samtalen raste fort forbi og jeg sto til slutt igjen med et beger med kaffe. Hennes syngemagi hadde ikke fjernet den vonde kaffesmaken så jeg lot den stå igjen ved et hushjørne.
Filed under Filter, Hverdag | Comment (0)Gnål gnål!
Det er et enormt mye å irritere seg over hvis man bare vil. En gang for lenge siden var det nok av irritasjon og hente på internett.
Først var det repetisjonene, nye folk kom stadig til og de samme selvfølgeligheter ble sagt om og om igjen.
Jeg irriterte meg over folk som sa ASL, jeg irriterte meg over folk som spurte etter bilde, som helt uten videre spurte om å møte meg, jeg ble fornærma når noen kalte meg stygg, jeg ble sinna når tilfeldige spurte etter nettsex, jeg ble irritert når folk spurte meg om hvor mye jeg veide eller hvilken BH størrelse jeg hadde.
IRC var jammen artig du.
Jeg ble forbanna en gang da jeg i et forum spurte om tilbakemelding på en webside og ble grunnløst angrepet med ”det der har ikke du laget”. Jeg røk gjerne rett i en kranglen med det største trollet og storkverulanten der inne og forsvant da det ikke ga meg noe annet enn unødvendig irritasjon.
Jeg ble gretten da jeg mottok email fra en guttunge som synes det var rart at jeg faktisk kodet sidene selv (noe jeg gjorde på den tiden). Jeg ble såret da noen amerikanske damer hang meg ut i et forum og sa at jeg hadde stygge klær og ble nesten litt lei meg når jeg mottok en lang og omfattende hatmail fra noen damer i Texas (hvordan de fant meg er snodig og rart). Jeg ble mildt sagt irritabel da jeg mottok mail fra tilfeldige som forsøkte å selge meg pyramide-sjampo og begynte like gjerne å krangle med en sånn en også.
Som nyblogger følte jeg et snev av irritasjon da jeg ante innpakkede sleivspark fra andre bloggere av den varianten man ikke kan svare på fordi man aldri helt vet hvor folk sparker med sitt interne språk, så innså jeg at jeg til tider drev med slikt selv da det snek seg uventet inn i språket.
Jeg kjente lettere irritasjon når noen sa noe fryktelig dumt i kommentarfeltet og når folk som kommenterte åpenbart ikke hadde lest/forstått posten. Jeg følte vemmelse av andres gørrkjedelige memeer og teseselskapskvip, men digget selvsagt mine egne.
Dette har gått helt over, jeg kan si og høre det meste på nett uten at jeg drar det med meg som et drass inn i hverdagen. Jeg tar det for gitt at folk tåler og få svar i den tonen de henvender seg til meg på, er de usaklige, er jeg det også. Det er kanskje ikke alltid like morsomt, men vi tåler det.
Man skulle kanskje tro at jeg til vanlig er lett å irritere, men nei, jeg er svært tålmodig, kanskje jeg har problemer med folk som ikke ser eller bryr seg om grensesetting og generelt er invaderende (og ja, jeg virkelig tåler ikke snusfornuftige folk, det er så ekkelt). Folk flest er heldigvis ikke sånn.
Det er egentlig litt rart, for på samme måte som det er enkelt å slenge ut tankeløse og kanskje sårende kommenterer, så burde det være like lett og ikke ta dem i mot. Det er som om ondsinnet kritikk og usakligheter har en tendens til å slå igjennom som en slags vedtatt sannhet selv om vedkommende som sier det er så godt som usynlig og dermed på linje med ikke-eksisterende.
Det er nesten som om jeg har måttet gå igjennom en prosess og lære og ikke la meg invadere av tendensiøse utfall og heller bare se på det som lettere underholdning og flyte med.
Så må jeg jo spørre meg om hva slags tone jeg egentlig ønsker i for eksempel mitt eget kommentarfelt? Er det greit at vi hugger litt til hverandre med noe som kan oppfattes som hissig og enkelte ganger nærmer seg drittslenging?
Kanskje, jeg forventer i grunn ikke at noe skal være konstruktivt (det har jeg gitt opp) og det spørs jo alltid hvor man sparker, her er jeg litt sårbar fordi mange som kommer innom oppfatter tekstene som personlige, altså et hav og ta av for å sikte mot min sårhet, det er nesten litt skummelt, men jeg klarer ikke helt forestille meg hvordan noen skulle klare å treffe heller, (ikke at jeg ønsker at noen skal teste det ut heller da). Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg eller noen andre skal være kjipe da, men samme kan det være.
Så lenge det ikke er ren trakassering, sexisme, rasisme og andre onder så får det gå, om ikke, så er det bare å slette…
,
(og sorry til meg selv, der brøt jeg min egen regel om metagnål)
Jeg har laget en plakat
Og jeg ble ganske fornøyd.
Filed under Kreativ | Comment (0)Rock ’n’ Roll
For litt siden var vi i studio og jeg sang inn to låter.
Det var slettes ikke så ille. Jeg drakk oppvarmet rødvin og følte meg ganske bortskjemt, folk er stort sett ganske snille mot meg. Jeg skulle selvfølgelig ønske at noen var enda snillere og ringte når de sa de skulle, eventuelt uoppfordret ga meg masse penger uten å vente noe tilbake, men greit, jeg har noen enormt tålmodige venner til tider. Ikke bare av det slaget som varmer rødvin til meg når jeg skal synge, men også av det slaget som kjører taxi fra utested til utested på jakt etter nøklene, lommeboka og veska mi, og ikke minst, klarer å finne hver eneste eiendel spredt mellom Maiden og Elm Street.
Og mens jeg satt i drosjen og venta spiste jeg halve kontaktlinsa mi. Typisk fyllelogikk. Betennelsen hadde allerede slått inn og øyet begynte å protestere rødglødende mot linsen på venstre øye, det er snakk om dyre årslinser nylig kjøpt inn så det var ikke snakk om å la den ligge i en tilfeldig lomme å størkne, så jeg la den like gjerne i munnen…
Da jeg fant den vel plassert i linseglasset neste dag, hadde jeg like gjerne tatt en liten jafs av linsen. Nå er det ikke uvanlig at jeg tuller med kontaktlinser og gjør noe dumt med dem, men dette er kanskje det mest tåpelige.
Det ble en mildt sagt dyr bytur også fordi jeg og gitaristen veltet ølmugger over hverandre, de av den sorten som rommer 1,5 liter og det var svinekaldt ute. Sånne kvelder kaller vi Rock ’n’ Roll og så lever man videre.
Det jeg egentlig skulle fortelle om her var Imago låtene vi spilte inn for noen uker siden, eller mer, endelig har jeg demoen hos meg ferdig miksa og det er ikke så verst.
De to leserne som er interessert kan jo høre selv.
Just around the corner
Burnung Ground
Og ja, vi skal spille på Maiden den 27.mars, det er gratis inngang og stedet er mye kulere enn Tut og Kjør (ee, hvilket sted er ikke det?), nevnte jeg forresten at det var omsetningsrekord den kvelden vi spilte der? Ja det gjorde jeg sikkert, det var en fin kveld.
Jeg skal egentlig tegne en plakat så fort jeg er ferdig med å våse her.