Enda en grunn til å holde seg unna McDonalds

Gjennom denne bloggen kom jeg over en forstyrrende McDonalds reklame.

Siden jeg også kan være en smule smakløs og morbid har jeg fort satt sammen et nytt forslag.

Bilder jeg ikke glemmer

Her ser vi 15 år gamle Dorothy Counts i følge med professor Edwin Thompkins første dag på Harry Harding High School i USA. Dette var i 1957 og hun var den første fargede studenten. Hun ble møtt av en rasende mobb, grov trakassering fra både studenter og lærere, hun holdt ut i fire dager.

Bildet slo rett i mot meg, hun er så rank og sterk og de pubertale guttene så små hver for seg.

Her er flere bilder fra verden rundt som gjør inntrykk.

Da blir det 8.mars blogg i år også!

Siden det gikk så greit i fjor, håper vi at det kan gå minst like bra i år.
De som er interesserte kan melde seg på her, eventuelt sende en mail til null8null3 at gmail dot com. Her står litt info og noen retningslinjer.
Om noen synes det er interessant å se hvordan dette startet kan de lese denne posten.

Menn

De er overalt, de sitter ved siden av meg på puben, de er i baren, i øvingslokalet, i andre enden av MSN linja. Vi samarbeider, vi spiller sammen, vi drikker sammen, av og til forelsker jeg meg, andre ganger er vi bare venner, og innimellom har vi bare sex. Noen ganger i min innerste fantasier vil jeg mer, jeg vil ha hele han og dele hvert minutt med han. Og det er alltid en mann, aldri en annen kvinne.

De smiler, de ler, de har humor, de er usikre, de er til tider umulig å forsto, de sender miksede signaler, de blir dumpa av kjipe damer. De er snille, de kjøper mat til meg, de gir meg øl. De forsvinner brått for så å dukke opp igjen. De har meg på vent. Sender meg melding etter to måneder og spør om jeg vil være på trekant. Jeg slutter å bry meg.

De er ensomme, har utilregnelige kamerater, de shopper klær sammen fordi det er kjedelig å gjøre det alene, noen kjøper til og med sminke, de sladrer, de er opptatt av musikk, hater Dagbladet, har en jobb de elsker eller hater, drikker øl og går ut.

Det er ikke så stor forskjell, vi sitter ikke på hver vår side av en kløft på to forskjellige planeter. Ingen av oss kjenner igjen det bildet av kjønn som illustreres overalt hvor trykket skrift og skjerm er å finne, som presser mot oss på alle kanter, enten i den ene eller andre formen.

Det også er menn i høyttalerne, på skjermen, bak kamera, foran kamera, i avisen, ved tastene, i bokhylla mi, i CD hylla mi. De fyller harddisken min av MP3 og lydbøker.

Menn som skriver om andre menn, om frie menn, familiefedre, om menn i kriser, om menn med kjærlighetssorg, om einstøinger, de reaksjonære, de radikale, menn med utilgivelige lyster, om menn som lever dem ut, om menn som løser konflikter, som redder verden, menn med makt, om voldelige menn, om menn som dreper, om menn som voldtar, enda mer om seksualisert vold, og menn som dreper kvinner.

På film gjør de mye rart, en del dreper damer i mangfold, sånn som enkelte gærninger gjør i virkeligheten, de hugges ned for atspredelse, med humor, i fullt alvor, i drama, i underholdningsindustrien. Lange filmer om menns indre konflikter blir belønnet med oscarer. Groteske kanibalfilmer hvor menn voldtar kvinner med større objekter får kultstatus.

Menn i høyttalerne. Det er flinke menn, bra menn, talentløse menn, slemme menn, ondskapsfulle menn, velmenende menn. Nerdete menn, følsomme menn med kassegitarer, de som eksperimenterer eller de som ønsker å fremstå som brutale med mye fuzz.

Menn som synger om kjærlighetssorg, om lyst, om sex, om damer, at de vil slikke henne til hun skriker, som ønsker å sette et støkk i oss om voldtektsfantasier.

Jeg lytter også til menn som i sitt privatliv er utro og kanskje voldelige, dårlige menn som slår den de elsker, som under rus har forsøkt å drepe sin kone flere ganger, som har sperret henne inne og satt fyr på rommet, som har også har drept, som har drept et annet menneske på grunn av ens legning.

Jeg kjenner menn som ser opp til menn som betaler kvinner for å gå undertøyet på deres musikkvideor, menn som på fritiden betaler for sex uten å legge skjul på det, menn som er voldelige, som slår kvinner som har voldtekts anklager hengende over seg.
Menn som uten å tenke seg om overser disse bulkene i en mannsling kultur og uten videre backer hverandre opp.
(Slike menn som får meg til å lure på hvorfor de ikke bare kan pule hverandre siden de også elsker menn så høyt?)

Så hva kan jeg gjøre?

Jeg kan tenke på de menn jeg liker, de som jeg drikker med, snakker med og kan fortelle alt til, de jeg har sex med og de jeg kan le med, den jeg forelsker meg i og de jeg spiller sammen med. Jeg kan tenke på snille bloggende menn med gode hensikter, de talentfulle menn som skriver bra, som vil gjøre mer enn å spre mannslingsykdommen videre ved å backe opp feil menn bare fordi de sitter i samme rom eller for eksempel digger samme musikk.

Men dette er absolutt ikke det viktigste. Det viktigste er motvekten, det som avspeiler en verden ikke bare menn kan speile seg i.

Jeg kan finne damer, de damer som liker tunge gitarer og fuzz, damer som skriver bra, som skildrer verden fra sitt ståsted, damer som maler, som tegner, som designer, som skriver bøker, som utgir skiver, som lager film, som spiller film.

Er de ikke lett tilgjengelige, får jeg gjøre en innsats og lete litt.

Så kan jeg finne sære damer, rare damer, kreative damer, utskudd, originale, filosofer, kunstnere, musikere, hardt arbeidende, fysisk sterke, stødige damer. Gale damer, damer som skildrer einstøinger, damer som forteller om hva de vil, damer som puler rundt, utro damer monotone… eh monogame damer, lesbiske damer.

Damer i underholdningsindustrien, damer som lager filmer om seriemordere, kvinner som dreper, som lager kultfilmer om lesbiske kvinner som torturer vakre menn. Slasher filmer med kvinner med stødig fort gange, etter kavende livredde menn i undertøyet som løper alt de kan, men likevel blir tatt igjen til tross for at hun aldri øker farten på sin gange.

Jeg kan gjøre mer, jeg kan alltid nevne talentfulle damer fremfor middelmådige menn og sørge for at mine venner gjør det samme.

Det er dessverre noe jeg gjør altfor lite av.

Uviss

Jeg ser ansiktet hans for meg akkurat slik jeg så han da vi lå ved siden av hverandre. Så trakk han meg nærmere inntil seg og jeg kjente hele kroppen hans inntil min.

Med dette minnet kom kriblingen som etter hvert slo knute og begynte å gnage mens jeg i uvisshet ventet og ønsket så inderlig noen nye bilder av han som jeg kunne hvile tankene på.

Kameler

Dette bildet er så kult, det var ikke før jeg leste teksten at jeg forsto de svarte kamelene er skygger.

Valentinsdag

Sånn ble de funnet, denne omfavnelsen er kanskje 6000 år gammel, her kan du lese litt mer.

Det mest ensomme i verden må være å ligge i timevis og bare vente på å dø inntil en kropp som kjølner.

Det er da bare gøy

Jeg er ute, treffer venner, drikker øl, spiser usunn mat, prater høyt og mye.

Jeg gjør mye dumt så vi ler av det. Ufarliggjort, ingen skyld lenger, i hvert fall ikke så mye som det kunne vært. Vi ler det bort så fragmenter fra veivete byturer ikke nok en gang blir pakket ned blant de minnene jeg i min dårlige samvittighet forsøker å kvele. De små glimt jeg helst vil fortrenge, feil, tabber og ren idioti fra min side.

Det er godt å le av sånt, de får heller vitse litt en stund, det er greit at jeg får høre det og det gjør ikke en gang vondt.

Det er når man er alene med sin idioti det gnager. Det er når man blir møtt med mutt stillhet og medlidenhet det slår ned i en med tyngde. Som å snuble alene i en trafikkert gate med bare fremmede rundt seg. Det er ikke gøy å reise seg med verkende knær uten noen å le sammen med.

Men det trenger ikke være alvor, en trenger ikke grunne over det eller grave seg ned i skyld. Da spinner det feil vei.

Så jeg velger venner som lar meg føle lettheten, som gjør det litt enklere å leve med sine idiotiske tabber. Jeg trenger å le, gjerne høyt og mye.

Han skrev:

Jeg lurer på om du er våken nå, jeg så bildene av deg på flickr og det fikk meg til å savne deg så mye…

Jeg leste en gang til og merket at jeg forvekslet noen ord, det sto ikke ”so much”, men ”your mouth”, jeg vet ikke hvorfor jeg klarte å bomme så totalt da jeg leste, men det endret innholdet betydelig. Dette var den mest sleske mailen jeg hadde fått på lenge.

Jeg har mottatt fyllemail før.

Han sa:

– Vi sees sikkert.

Vi sees sikkert!

Ordene var latterlige, de fornærmet meg.

Ha det bra! Heter det. Ha det fint! Det er det. Alt en trenger å si. Hvorfor brette ut sin apati så hensynsløst? Ingen trenger å dikte opp historier til meg om hvorvidt vi sees eller ikke. Vil han ikke se meg mer, så greit, da bryter vi der og da, men vi gjør det på en høflig måte. Å avvise er også en kunst, det er alltid hardt å få et nei, men det er enda verre og ikke få svar i det hele tatt, eller bli møtt med apati.

Vi er mennesker som er ferdig med hverandre, men ingenting trenger å tilsi at vi må behandle hverandre dårlig. For en liten stund siden var du inni meg og det er greit, nå sier vi ha det, og vi sees ikke mer, det er ikke så farlig. Jeg lever videre.

(Renskrevet utdrag fra gammel dagbok)