Sterk irritasjon

Han sa: Du vet at når du føler så stor irritasjon over små ting, at det kan bety du egentlig liker fyren.

Jeg svarte (veldig irritert): Små ting?! Han breide seg over hele kåken, jeg kommer bare ikke over det. Jeg føler sterkt, sterk voksende irritasjon, Der det er en grense dytter han.

Han: Åkey åkey åkey, ro deg ned! (Som er omtrent det verste en kan høre når en er irritert)

Jeg: Jeg forstår du også vet et og annet om terging!

Han litt spakere: Jeg bare kødda da.

Jeg: Greit, men jeg gidder ikke å snakke om det mer. Jeg har sjeldent møtt en mer irriterende skapning og jeg skjønner du jobber for å komme på lista du også!

I motsetning til hva denne fyren mener, vet jeg at om jeg føler positivt for en person, når jeg virkelig liker noen, er det god plass hos meg. Da vil jeg ikke en gang merke irritasjonsmomentene, for jeg har ikke den vane å irritere meg. Jeg har heller ikke for vane med å skyve fra meg folk jeg virkelig virkelig liker.

Refusert

En mann snakker i mobilen på en kafé i Oslo tidligere denne dagen:

- JA HEI! DU HAR EN VELDIG BRA OPPBYGNING PÅ HISTORIEN DIN, DET SKAL DU HA, MEN …

Okay, jeg skriver resten i små bokstaver, men jeg mener altså med dette å illustrere at mannen snakket usedvanlig høyt:

– Men det bare holdt ikke til å fange meg i historien, det var for mye som spriket, språket var elendig. Du må nok jobbe mer med språket, mye mer med språket faktisk, egentlig tror jeg det er best at du begynner å jobbe på andre prosjekter, jeg tror ikke dette har noe for seg.

– Ja jeg leste 58 sider av manuskriptet i går og det var absolutt ingen fornøyelse, ja det var heller skrøpelig greier. Du får kanskje finne på noe annet å gjøre.

– Åkey, ha det det da!

Jeg kan ikke hjelpe for at jeg fniste litt der jeg satt, jeg fikk en følelse av at mannen riktig koste seg der han slaktet stakkaren, all medfølelse går til vedkommende i den andre enden.

Tut & Kjør

Jeg har opplevd Oslo’s mest søplete utested, nå skal det sies at jeg i utgangspunktet visste at dette stedet var skrot, jeg hadde blant annet sterke tvil om klientellet, men så lenge man har venner rundt seg så spiller det vel ingen rolle hvor man er?

Jeg må også nevne at den kvelden vi spilte hadde stedet omsettingsrekord og det var stappfult der. Da jeg kom inn døra halv syv den kvelden var stemningen tilsvarende slik den er på vanlige utesteder rundt halv tre like før stengetid. Jeg forsto fort at dette klientellet ville gå hjem og byttes ut med kanskje litt yngre og litt mindre slitne folk på stigende rus. Men misforstå ikke, alle folk som kommer for å digge rock er velkomne. Alle som kommer å for å tilbe meg er også velkomne, men da gjerne på avstand.

Det var veldig mange menn på Tut&Kjør, ikke at jeg telte, men jeg tørr gjette at det var enda flere menn på det stedet enn det vanligvis befinner seg på steder med mye fuzz og tunge riff i høytalerne.

Disse mennene hadde ikke særlig stort ordforråd og det kan godt være de bare gryntet seg i mellom, uansett kom det mye møl ut av enkelte, ikke var de attraktive heller.

Okey, nå er jeg urettferdig, for jo da, det var attraktive og bra menn der og, men det var ikke akkurat disse som regjerte stemningen.

Massive kommentarer på kropp og utseendet haglet mot meg, og det lenge før jeg var i nærheten av scena. Det er helt greit at folk liker utseendet mitt, jeg blir ikke lei meg på grunn av det og hvis noen føler for å jekke meg ned på grunn av min såkalte oppblåsthet nå kan jeg samtidig også føye på at jeg har fått grundig nedrakking på det området også. Men tilbakemeldinger skal fremmede gi meg uansett hva de måtte mene, noen tror nærmest det er en menneskerett og formidle hva de mener om andres kropper og utseende. Ikke la det bli min sak, mener jeg.

Da jeg lusket ved scenen rundt en veldig sen soundcheck, kom en mann bort til meg å lurte på om jeg var der for ”å se på gutta”.

Jeg ble så satt ut og fant absolutt ingen replikk, ikke noe kjapt svar eller noe klokt å si, jeg tror ikke jeg en gang i ettertid kom på noe smart å svare, spørsmålet var bare så hinsides latterlig at jeg får ikke understreket det nok. Jeg svarte bare ironisk samtykkende at ”ja visst, jeg var her for å se på gutta” og lusket tilbake til backstage, jeg hadde krympet ørlite granne.
Jeg kunne jo selvsagt forklart han at jeg sang i bandet, men det ville han snart nok få se og jeg hadde uansett ikke noe å prate med han om. Utgangspunktet for videre kommunikasjon var heller skrøpelig.

På vei inn i bakrommet fikk jeg klar beskjed om at dette stedet kun var forebeholdt bandmedlemmer og da jeg var på gikk mot scenen for å teste mikrofonen var det en som hveste ”groupie” i øret mitt.

Kanskje en rekke dårlige sammentreff på en gang, men sånn holdt de i hvert fall på.

Ikke en eneste en klarte å forestille seg at jeg faktisk var oppriktig interessert i musikk og absolutt ikke at jeg faktisk var i bandet.

Snakk om utpsyking.

Nå må jeg nevne at det hjalp å ha konsert, det var godt å synge og å kunne bruke stemmen, det var fint at entusiastiske mennesker hoppet foran scenen og bandet etter oss besto av søte mennesker som spilte tung og tøff rock, eller metal, eller hva det nå kan kalles.

Jeg tråkket fra en rolle til en annen. De som ivrig hadde forsøkt å krenke meg ble redusert til de spjæringene de var, de krympet bort og forsvant. Da jeg senere en annen dag tok turen innom Rock In, kom en av de sleivkjefta mannfolka bort og ba om en slags unnskyldning.
Han syntes damer fortjente groupies de også.

Men det har jeg jo for da jeg gikk forbi baren satt et menneske der som på uforklarlig vis veltet hele innsiden av meg rundt og slo meg ut i svimmelhet og enkelt konstaterte at han kunne være min groupie.

Nei, jeg er da for faen ikke sjenert!

Er du sjenert?

Han spurte fordi han gjerne ville at jeg skulle ta av meg genseren foran kamera. Det ville jeg ikke, så han konstaterte at jeg var sjenert.

Har du aldri prøvd klær i samme som en fremmed mann før? Spurte en annen mann

Nei i grunn ikke, det hadde jeg aldri.

Hvorfor vil du ikke det, er du sjenert?

Jeg tenkte ikke noe over det, jeg ville bare se om buksa så bra ut på meg før jeg viste meg frem i den, det var ikke noe annet. Jeg pleier da ikke prøve klær i samme rom som damer heller.

Så du er sjenert altså?

I forhengelighetens navn er det alltid greit å se seg i speilet i et nytt plagg før andre ser det, Det er bare slik jeg er.

Sjenert…

Kan jeg få lov til å ha mine områder og sette mine grenser uten å høre det ordet takk?!

En mann omfavnet meg og ville kysse meg i det vi sa ha det, jeg måtte kjempe meg ut av omfavnelsen og det var hakket før jeg skrek.

Du må ikke være sjenert, du er jo så fin. Sa han.

Jeg føler jeg nesten må si dette klart og tydelig, for hører jeg noe tilsvarende en gang til, blir jeg sikkert ubehagelig forbanna:

Nei, jeg er da for faen ikke sjenert!

Men dette forteller dem meg, som om det ligger en gnagende trang og en lyst under overflaten som dirrer og venter, men som jeg undertrykker fordi jeg ikke tør gi etter, fordi jeg er… eh sjenert… Neineinei! Hvem har innbilt disse stakkarene med det oppblåste selvbilde dette?
Er det en pirrende tanke for enkelte at jeg egentlig vil, men ikke tør og at det er opp til dem og utfordre dette? Han den kyndige, jeg bare barnet.

Nei ligg nå unna sier jeg.
Bare hold god avstand.

Utenfor mitt vindu

Slik ser det ut utenfor akkurat nå

(Det går sjeldent tog på den linja, heldigvis for meg)

Angående klikkdannelse

Jeg husker en gang på ungdomskolen på klassetur. Noen gutter og jenter låste seg inn i et rom, jeg gjetter villt på at de spilte kort der inne. Selv om jeg aldri satte min fot innenfor tør jeg garantere for at det ikke skjedde noe spennende der.

En venninne sto å banket på i flere timer, sta og pågående, hun ville ikke gi seg før hun kom inn. Og det var ikke bare henne, folk sto der i flokk og lusket utenfor det hemmelige rommet.

Jeg syntes det virket litt nedverdigende, de kunne vel bare funnet sitt eget rom.

Smørgås

Av og til strekker ikke ordforrådet til selv ikke de enkleste ord. For eksempel smørgås. Verken jeg eller min venninne hadde hørt om det.

Jeg tror vi befant oss i Sverige på bussen og var på vei til Roskilde, på et stopp i Sverige måtte vi ha mat. Mulig vi var litt omtåket i matbutikken for det er ikke alltid lett å se om det er en variant av smøreost eller bare majones i tubene og felles for alt var at det sto smørgås på dem.

Dette var veldig forvirrende, vi ville ha smør, men gås? Hvorfor var det gås i alt? Og hva betydde det?

Det viktigste av alt var at det ikke var kjøtt i det da min venninne var vegetarianer, men ingen av oss ble klokere av å lese på innholdfortegnelsen, så da var det bare å spørre:

− Er dette ost smør eller majones? Og er det kjøtt i det?

Et grettent svar fra en stressa butikkmedarbeider som ikke gjorde oss klokere. Vi forsøkte videre:

− Men er det gås i det? Vi vil ikke ha gås.

Han himlet grettent med øynene og så en annen vei.

Det ble verken gås eller smørbrød til oss, bare boller med sjokolademelk.

Jeg er litt nysgjerrig

Denne bloggen har mange lurkere. Det er greit, men jeg er likevel nysgjerrig og spør, hvem er du?
Nei du må ikke svare, det plager meg ikke å ha lurkere, men det hadde vært litt gøy.

Jeg har spurt tidligere, den gangen ba jeg venner om å stå frem og jeg ble litt klokere.

Det som plager meg litt derimot er den tilstrømningen jeg har fått på grunn av mannen med bikkjenavnet, jeg har fjernet innlegg med kjendisnavn for å slippe sånn trafikk (eks Do**e S**pel) men dette klarer jeg ikke å slette, jeg synes hele saken er komisk.

Og fordi jeg skriver om sånt, ja da sier det seg selv at siden tiltrekker seg mye rart, problemet oppstår bare når jeg mikser dette med tekster som kan oppfattes som personlig og med dem gir jeg fremmede en følelse av at de kjenner meg. Dette kombinert med onropsurferush er ikke sunt.

Jeg har også merket meg at noen ganger kommer det anonyme eller andre bloggere innom med og skal ”sette meg på plass” fordi de åpenbart irriterer seg. Enten om det er meg som person eller det jeg skriver, men dette er ikke noe stort problem, sånt skaper bare liv (og jeg har da humor). Dette er heller ikke uvanlig i bloggeres kommentarfelt. Jeg klager ikke for jeg har tross alt ingen *riter hengende i kommentarfeltet

Med det kommer ofte et annet spørsmål; Burde jeg fortsette å dele så mye som jeg gjør?
Akkurat det spørsmålet trenger ingen å svare på, for det må jeg finne ut av selv og jeg kommer antageligvis aldri til å bli helt sikker.