Mitt juletre!

Forresten, en ting må nevnes. Jeg unngår kjøpesentre alt jeg kan på denne årstiden, men jeg måtte jo ta en tur innom Byporten for litt siden og der fikk jeg en positiv overraskelse. Mitt juletre står der fremdeles for tredje år på rad. Hele treet er av lys og står i sentrum av kjøpesenteret, jeg og en venninne var heldige nok til å grabbe til oss en slik jobb og jeg gjør det gjerne igjen. Jeg skal slenge opp et bilde om jeg får somlet meg ned dit i løpet av romjula. Osloboere kan få et glimt av treet om man tar turen innom.
Jeg er fornøyd!

Filed under Filter | Comment (0)

Idiotfilter

− Hallå! Sier han og skåler. Så går praten og når han snakker er det ikke mulig å komme til orde, men han er hyggelig og behandler absolutt alle likt.

Han prater mest om seg selv, men på en lystig bytur med mye alkohol overser man lett at vedkommende ikke en gang lurer på hvordan det går eller hva en driver med for tiden.

I motsetning til han var jeg litt skeptisk til folk, det vil si, om jeg ikke var det før jeg ble kjent med han, ble jeg det av å være ute på byen med vedkommende, for maken til mange tullinger jeg støtte på da har jeg sjeldent vært borti. Fyren slapp absolutt alle innpå seg og uansett hvem som ville sitte ved bordet vårt var det bare kult.

Det var muligens gøy for han, han kunne nemlig prate litt mer om seg selv og sitt mens jeg derimot måtte skyve vekk hender fra kroppen min, glefse tilbake på sleske kommentarer og jage bort de som så direkte voldelige ut.

Lille joviale meg ble et idiotfilter, en sinna irrasjonell kjerring og alt det andre uhyggelige man kan kalle uvillige damer. Mens han satt igjen som den hyggelige og greie bare fordi han ikke eide grensesetting eller brydde seg så mye om andre enn seg selv. Det var fryktelig urettferdig.

En kort periode hadde jeg det moro med å vise fingeren eller vise andre tydelige tegn på at de vedkommende ikke var velkommen og det samtidig som min gode kamerat skavlet som ingenting skjedde. Jeg husker spesiell da jeg med et enkelt tegn simulerte hvordan jeg skulle kutten strupen på en person, forsvant han lydløst fra bordet, med hans amfetaminnerver var det ikke vanskelig å få han til å føle seg uvelkommen. Siden kunne jeg dra min gode venn til side og spurte hvorfor i helvete han var så hyggelig med fyrer som klådde og var direkte ufin mot meg, men det hadde han ikke noen gode svar på.

Jeg gikk hjem direkte gretten og tenkte onde tanker om dette fryktelige samholdet visse mannfolk hadde seg i mellom. Jeg tror nemlig ikke en kar som han, selv om han var aldri så grei og enda mer feig, ville snakket så jovialt med en kar som hadde slått til en kamerat, men grafsing og seksuell trakassering er tydeligvis ikke så farlig. Men dette er bare mine tanker, jeg kan jo aldri vite helt sikkert, kanskje han synes det er greit med vold mot kamerater også.

Jeg vet ikke hvorfor han var så likegyldig (stikkord; Ego&Feig) og ikke skal jeg finne det ut heller, men aldri skal jeg la meg bli et idiotfilter igjen.

Filed under Filter, Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)

Pedoblogging

Pedobloggeren gjorde meg nummen og nærmest stum, men jeg hadde noen tanker og her kommer dem sent på etterslep.

En mann lekte Humbert på nett.

En mann som fantaserte å gjøre utenkelige ting med små piker fant det for godt å lage sin egen blogg og publisere tekster om sin forstyrrede tilstand og det rørte ved meg. I siste øyeblikk før tekstene forsvant rakk jeg å få innblikk i hans selvbedrag. Ikke bare det, men han bedro også sin kone og sine barn, han gikk bak ryggen på dem og gjorde utilgivelige ting.

En mann brettet ut sine innbilninger på nett, en pedofil mann lot leserne ta del i sin frykt. ”Interessant” sa de, og ”stakkars deg”. De ville også narres. Det i seg selv var opprivende.

Denne mannen var muligens et bedrag, kanskje tvers igjennom oppspinn, men det murrer, det hele gir meg en uggen og dårlig følelse.

Tekstene var ikke gode, de ga oss ikke noen nye innfallsvinkler, det sto ikke noe der vi ikke kan finne andre steder. Det var ensidig og viste ingen imponerende refleksjonsevne. Var dette innblikk og tanker en egentlig trenger?

Det var heller ikke noe enestående med denne bloggen. Lenge før jeg visste det fantes norske blogger, før en haug med mennesker i Norge begynte å opprette blogger for så å kalle fenomenet nytt, har det vært tilsvarende saker og blogger ”alle har snakket om”. Livejournal har vært hjemsøkt av slike samfunn, og der fant de hverandre, de såkalt ikkepraktiserende. Så der kunne de samles i sine skadelige lyster og kanskje føle seg litt normal.

Kanskje en med godvilje kunne tenke at de ville holde hverandre i skinnet og lære å leve med sine tanker uten å skade barn, men på den andre siden er dette snakk om mennesker som har en psykisk lidelse og med den følger også mange vrangforestillinger, de trenger profesjonell hjelp. Hadde det vært snakk om tanker til en som jobbet seg ut av sykdommen, ville jeg stilt meg helt annerledes til saken.

Svært få kalte det interessant, de fleste reagerte litt på samme måte som meg. Å bruke ordet hekseprosess fordi noen reagerer, er naivt og godtroende, hadde ikke folk reagert med avsky, da ville jeg begynt å lure på om det var noe alvorlig galt med folk flest

Jeg så ingen selvinnsikt i denne pedobloggen, men selvgodhet. Jeg var inne på hans området og forsto fort at her var det lett å forveksle hans frykt med dårlig samvittighet og vilje til å gjøre det godt igjen. Der setter jeg min tvil, jeg tror derimot han gjennom anonym blogging søkte aksept for det han var.

Det dreide seg aldri om samvittighetsspørsmål, men frykt for å bli tatt. Selvbedraget kom til syne da vedkommende ufarliggjorde sine forbrytelser ved å kalle seg ikke praktiserende pedofil samtidig som han innrømmet som han surfet på barneporno.
Han sa han skulle slutte, jeg sier; Ikke tro han!

Skal man virkelig forstå seg på alt, skal man føle med hvem som helst? Kanskje det noen ganger er greit å holde medfølelsen tilbake, kanskje man burde finne et annet sted å plassere sin sympati og sitt engasjement? Mens mange leste bloggen til en redd og kanskje utstøtt mann, lester jeg tankene til en person som søker forståelse og aksept for det han er.
Han: ”Se her jeg, jeg har lyst til å pule små piker. Buhu!”
Kristne gærninger&Co: ”Å stakkars deg, du kan jo ikke noe for det, vi skal frelse deg…”

Han trenger ikke møte sympati og medfølelse, men nulltoleranse. Å oppsøke barnepornografi er å krysse en grense, å ufarliggjøre dette er å tøye våre grenser, å la han møte forståelse, kan i visse tilfeller sidestilles med å akseptere mannens handlinger. Så kan han med litt mer letthet fortsette sine overgrep av mindreårige på nett. Han kan fortelle seg selv at han ikke praktiserer selv om han deltar aktivt og lar det skje og får nytelse ut av det.

Når den ”dårlig samvittigheten”, altså frykten kommer sigende, kan han krype tilbake og kanskje finne noen der ute som forstår og føler med. Noen lettlurte fjols tar med glede del i hans normaliseringsprosess og jeg kan ikke annet enn å føle vemmelse!

Noen nevnte at denne frykten var høyst reell, det tviler jeg ikke på og jeg spør, hva ville denne mannen gjort om han ikke hadde følt denne frykten?

Filed under Sex sex sex (og kjønn) | Comment (1)

Tenk om jeg var gravid…

I dag tok jeg en fjollete kjærlighetstest og gjett hva, jeg ble romantiker! Hvem ville trodd det?
Ikke jeg, for jeg satt midt i en dyster tankerekke:

Tenk hvis jeg var gravid, det kunne jo hende…

En gang jeg dro til gynekologen viste det seg at spiralen hadde sklidd ut av posisjon og i to år trodde jeg at jeg var trygg. Kanskje det skjedde igjen og jeg hadde et foster i magen uten å ane det? Jeg ville nok merke kvalmen og når mensen uteble kom jeg til å forstå at noe var galt.

Jeg lurte på om jeg ville løpt rett til den gynekologiske avdelingen på Ullevål for å avverge katastrofen eller om jeg skulle sagt det til den eventuelle faren først. Det beste hadde vel vært å dele det med noen så jeg hadde nok fortalt det til han, jeg ville sikkert også bedt han bli med meg og vente under inngrepet.

Han måtte antageligvis ta seg en lang tur under inngrepet og ingen ville vente ved siden av sengen min når jeg våknet for det har de ikke lov til. Jeg ville våkne opp tørst i et rom med fremmede damer i alle aldre uten å se dem og etter hvert motvillig fomle etter klærne mine forlate rommet og lure på om jeg skulle bare gå eller si ha det til noen.

Men tenk om han ikke vil at jeg skulle gjennomføre aborten da? Ikke at han hadde noe han skulle sagt, men likevel…

Eller kanskje han ble sint på meg:

”Hva er det du sier?! Du sa jo du brukte prevensjon…!”

Forresten tror jeg ikke han ville blitt sint egentlig, men mest redd kanskje, dette er jo tross alt et slags mareritt. Han leker tøff, men han er en av de mest omtenksomme jeg har vært borti. Han vil absolutt ikke ha noen unge, og det vil jo ikke jeg heller, så da burde vel saken være klar.

Av og til mistenker jeg han likevel for å være av en familiefar type, jeg tror han ville passet bra som det om han drakk mindre. Hans fyll er ikke en festaktivitet, men noe han gjør hjemme for seg selv, eller hos meg, da sitter jeg gjerne og ser på at han drikker og merker knapt at han blir full. Hvis jeg drikker sammen med han, er jeg full før klokka ni om kvelden og kan ikke bevege meg ut den dagen.

Uansett, jeg ser for meg at vi sitter der sammen, han godt plassert i min stol med røyken i den ene hånden og kald øl i den andre.
”Jeg er gravid!” Sier jeg, kanskje jeg unnskylder meg og forteller at spiralen har sklidd ut og at jeg virkelig ikke visste det og jeg skal bli kvitt problemet så fort som mulig.

Nei det ville bli for teit å unnskylde meg, som om det var min feil at det skjedde? Jeg kan vel ikke noe for at all prevensjon som finnes er kjip og usikker og han var da med på moroa han også. Det er jeg som får sterke blødninger månedlig og mer smerter enn vanlig under menstruasjon fordi jeg ikke vil være med på hormon karusellen og jeg ikke er videre imponert over de andre prevensjonsmidlene.

Kanskje jeg vil være i spøkefullt humør og skremme han ekstra mye, si at jeg kanskje er åpen for det, jeg ville ikke ha barn før, men nå siden jeg først er gravid så kanskje jeg vil beholde det likevel. Jeg har jo en åkey jobb, ikke særlig stabil, men jeg er jo mye hjemme og…

Nei huff, den tanken fikk jeg litt panikk av. Det var ikke mye plass til en baby i mitt liv og hvert fall ikke i kroppen min. Selv om jeg brukte aldri så mye ironi, hadde det gjort vondt og si noe sånt. Han ville få nok med å ta til seg at jeg faktisk hadde et foster i magen, og kanskje fått panikk, kanskje han ville gå hjem igjen fordi han måtte tenke over saken. Det ville ikke vært noen god idé ettersom jeg ville blitt svært gretten.

Han har fortalt meg det før, han er veldig nøye med å bruke kondom for han vet at om dama blir gravid har han ikke noe han skulle sagt. Han må bli far hvis hun vil føde barnet uansett og det ansvaret vet han at han kommer til å ta selv om han ikke vil. Han ønsket han var i stand til å være en skikkelig drittsett, men klarte ikke. (buhu stakkar….)

Så kom jeg plutselig til å tenke på at hva om han egentlig ønsket seg et barn, kanskje han var lei av livet han levde (hvem kan bli lei av et sånt liv? Han reiser jo bare rundt i verden) og ville ha en familie. Kanskje han endelig kunne dra hjem til sine foreldre og si, ”se jeg har familie!” Da ville de tatt han inn i varmen igjen og glede seg over å bli besteforeldre. Ettersom jeg hadde forstått har de gitt opp håpet i og med at eldste dattera er lesbisk og sønnen dro ut av landet og er mer interessert i festing og rock enn familieliv.

Men tenk om han pratet hodet mit fullt og på et mystisk vis fikk overalt meg til å bære frem barnet hans? Eller kanskje han trodde det ikke var hans og nektet og ta ansvar? Tenk hvis jeg plutselig blir gal i hodet og synes det var en god ide og bare lar det skje?

Vi må bo i stor og dyr leilighet. Jeg vil begynne å klage fordi han fortsatt drikker i helgene og være misunnelig fordi jeg ikke kan drikke selv, jeg vil også påpeke at min far verken drakk eller røyket når moren min var gravid, han støttet hundre prosent. Da ville han bli surmulende og sinna fordi jeg la meg oppi vanene hans som han mente jeg ikke hadde noe med.

Før barnet ble født ville vi innse at det var latterlig at vi to skulle bli par bare fordi det var en unge involvert, vi var jo ikke sammen i utgangspunktet. Så måtte jeg betale for en stor og dyr leilighet helt for meg selv. Vi ville kanskje fortsette å ha sex og sånn ville det gå frem og tilbake i alle år fremover, mest sannsynlig ville jeg endt opp som eneforsørger mens han fortsatte sitt frie liv.

Jeg vet ikke hva som er verst, to unger, et spedbarn og en forvokst variant (mann&barn), eller og ta seg av barnet selv.

Kanskje jeg omsider en dag fant ut at jeg skulle ta turen på julemarkedet på den skolen hvor jeg selv gikk og hvor mitt barn skulle begynne, der ville jeg møte gamle klassekamerater, jeg hadde akkurat plassert bort en surmulende mann med en like gretten unge og smilte lettet mot de jeg en gang kjente og så ville jeg si:

”Ja, nå har jeg plassert bort barn og mann, nå har jeg endelig fått litt fri”

Filed under Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)

En slags gjenforening

Nei, jeg går ikke på disse festene, jeg synes det er greit at ting er forbi, enkelte kan gjerne stå igjen som minner uten at jeg trenger å se dem igjen. Det er ikke sikkert vi finner det gode igjen og det vonde er sunket bort og glemt og står nå igjen som ubetydeligheter, jeg har ikke noe å bevise for noen. Som oftest er det nysgjerrigheten som avgjør og man går likevel.

Jeg dro aldri på gjenformeningsfesten, men skolen har julemarked, den slags gjenforening er trygg, om noen dukker opp er det tilfeldig og ingenting holder oss samlet i rommet kvelden ut.

Jeg traff ikke på så mange, men husene sto der fremdeles, til og med noen av de samme lærerne var å skimte.

Ti år var gått, ansiktene og håret var det samme som da vi gikk på videregående. Jeg kjente dem ikke da heller, så det var rart og unaturlig og gi dem en klem, men hvis jeg ikke hadde gjort det, ville det enda mer merkelig, for det var liksom det folk driver med, de klemmer på hverandre.

Etter et hei, med et litt for langt ”æææi”, sto vi der og sa svært lite.

− Så, hvordan går det?

− Kjempefint, og med deg?

− Joda bra her også!

− Så fint da…

vi ser rundt oss og smiler. Hva er det disse folka driver med da? Nei, jeg ville egentlig ikke vite og igjen var jeg i en situasjon hvor jeg følte jeg var mer kledd for en tur på byen enn en familiearrangement. Sånn er det når man ikke har familie, hvor jobben er hjemme og tidsfordriv er rock, band og uteliv.

− Så… sier jeg uten noe mer å tilføye.

− Ja. Nå har vi fått plassert bort barna og mannen og har fri. Sa de, kanskje ikke i kor, men begge utrykte noe der omkring.

− Ååå. Svarer jeg tamt, selvfølgelig har de det…

− Har dere barn?! Spør mitt følge, som er en venninne jeg har kjent i alle år.

− Selvfølgelig har vi barn.

Selvfølgelig ja…

− Ååå, utalte jeg halventusiastisk på deres vegne og tenkte at det måtte være et slit. Min venninne var litt klarere i hodet for hun spurte om hvor gamle de var og dermed fikk vi høre at de hadde ikke vært mødre så lenge. Så joda, livet deres hadde jo i grunn ikke tatt en uventet retning.

Utenfor i regnet støtte jeg på en jente jeg kjente gjennom hele barneskolen, ungdomskolen og på videregående, siden mistet vi kontakten. Kanskje ikke så rart da denne dama trolig aldri har satt sin fot innenfor en pub i hele sitt liv.

Jeg ble ikke det minste forundra over å se at hun hadde mann som så snill ut og tre barn. Likevel ble jeg litt overrasket over at hun var hjemmeværende, jeg husket liksom på henne som feminist, men med tre unger er det kanskje ikke så mye annet å gjøre enn å være hjemme og passe på dem? Og det er vel kanskje ikke noe vits å føde unger om man ikke har tid til dem?

Kanskje man kan gå rundt med aldri så gode ideer om kombinasjon av barn å yrkesliv, så går det bare ikke fordi mannen tjener mest og hjemme får han bare mors inntekt, og om man har en ide om at en skal holde seg hjemme, ja da blir det jo henne, det er jo ikke akkurat billig med tre barn heller. Eller kanskje dama egentlig bare var en livmorfeminist?
Det må ikke misforstås, selv om jeg har alt vondt å si om livmorfeminister, har jeg ingenting dårlig å si om henne.

Hva jeg selv hadde i planene som pompøs tenåring er umulig å si, jeg var ikke feminist, det kom sigende litt etter litt og det er en annen historie.

Jeg lever relativt sånn jeg ønsket, men jeg hadde muligens en mann i tankene fordi det virket mer stødig og ordnet. Jeg ville også ha en økonomi som var mer stabil. Nå viser det seg jo at man ikke kan kombinere stabilitet inn i det livet jeg har lyst til å leve. Jeg vil heller sove lenge og gjøre morsomme ting enn å ha en romslig bankkonto.

− Tror du vi noen gang blir sånn? Spurte min venninne etterpå. − Tror du vi kommer til å utrykke ting som ”nå har vi fri fra mann og barn”?

− Jeg klarer ikke helt å se det for meg. Svarte jeg. Først måtte jeg se for meg konseptet mann&barn og det var heller ikke enkelt. Om jeg hadde hatt mann&barn ville det sikkert vært et slit og jeg ville nok blitt glad for pusterom alene, jeg tror ikke jeg ville brukt alenetiden på et julemarked eller på shopping, dem om det. Men når det kommer til et stykke vil jeg ikke være i en situasjon hvor jeg føler jeg trenger fri fra de jeg lever med, i en ideell situasjon skal man gi hverandre luft og jeg skal ikke snakke i slike ordelag om de jeg er glad i.

Ideelle situasjoner er sjeldne. Det funker nok ikke sånn.

− Nei, jeg vil ikke bli sånn! Sa min venninne, men jeg tror ikke noen av oss var helt sikre på hva vi mente med ”sånn”, vi ville bare ikke ha det på en viss måte.

Og dermed dro jeg inn i en dyster tankerekke om starten på mitt eventuelle familieliv.

(og jeg har forstått at smertegrensen på en bloggepost går ved 600-700 ord, så den som vil lese mine videre fablinger kan komme tilbake i morgen)

Filed under Hverdag, Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)