Jeg burde kanskje blitt veldig flau, men…
Stedet var John Dee og ett band skulle på scenen snart, jeg husker ikke hva og ikke er det viktig heller for kjedelig var det og jeg ble aldri full nok den kvelden. Eller forresten, jeg husker ikke hvordan den kvelden slutta en gang, ikke fordi jeg var dritings, men fordi det er lenge siden.
Jeg hadde akkurat fått meg en type med langt mørkt hår, skinnbukse, tatoveringer og bandskjorter, han spilte i band og jobbet i postverket eller noe. Hele klisjeen ja.
Om det var dystert og mørkt nok inne på puben hadde jeg som vanlig litt problemer med å skille han fra alle de andre. Litt flau, han var jo liksom kjæresten min, men men, sånn kan det gå. Det er ikke første gang noen har gjort slike tabber, en venn av meg var langt inne i en samtale med et metalhode da han plutselig innså at han overhode ikke kjente vedkommende, han bare lignet litt på en kamerat.
Jeg ser for meg at samtalen gikk litt sånn:
Min venn hilser på ukjent fyr som ligner en kamerat: Hallå! Går’e bra eller?
Ukjent fyr: Ja jøss står te med deg a? (Hvor i alle dager kjenner jeg denne fra nå igjen?)
Min venn: Skål da!
Ukjent fyr: Ja skål! (Hvem er nå dette her?)
Min venn: Hvordan går det med dama da?
Ukjent fyr: Joda det går jo greit det… (hvem hvem hvem?)
Min venn: Og hadde ikke du fått deg en ny jobb da?
Ukjent fyr: Jeg har jo alltid hatt samme jobb, (vent’a kjenner jeg han her da?).
Min venn: Ee kanskje du er en annen….
Ukjent fyr: Ja kanskje det…
Jeg satt altså på John Dee med ny kjæreste, et veldig kortvarig forhold egentlig, jeg burde ikke kalt han kjæreste en gang, men sånn var det på den tiden, jeg hadde sjeldent pulevenner, det var mest forhold eller ikke noe og jeg klarte ikke helt å se for meg at ting kunne fungere på en annnen måte.
Jeg satt med en kald halvliter i hånda og dinglet med beina fra en barkrakk da en høy og vakker mann kom mot meg, jenta ved siden av virket usynlig i forhold. Ansiktet hans var perfekt, klærne var fine og min kjæreste så plutselig litt rånete ut der han satt. Denne mannen hadde lyst hår, en klar korngul farge med litt fall i, ikke bare det, men han virket utrolig kjent og jeg klarte bare ikke plassere han.
Jeg fant ut at jeg skulle glemme hele fyren da jeg likevel hadde følge og det så veldig ut som at han hadde det også og kanskje han bare virket kjent fordi jeg hadde lagt merke til dette ansiktet før, logisk nok fordi han var pen.
Han tok plass på bordet ved siden av meg og selv om jeg gjorde mitt beste for å sitte med ryggen til, tok det ikke lang tid før noen sparket svakt til foten min. Det må være tilfeldig tenke jeg, han kom sikkert bare borti meg. Jeg lot som ingenting mens jeg førte en samtale med typen. Noen sparket borti meg igjen. Ikke hardt, men på en måte som fikk meg til å tenke beinflørting, er det slik det foregår?
Jeg ble litt paff, hvordan skulle jeg forholde meg til dette da?
− Han ved siden av, jeg tror han prøver å få kontakt med meg. Sa jeg litt naivt til mitt følge som plutselig virket gretten.
− Jaha, sa han litt kaldt og fort mens han så en annen vei. Ja vel, så hadde han lagt merke til mine blikk mot denne karen som akkurat da dultet borti meg på en måte som var umulig å ignorere. Jeg snudde meg mot den lyshårede som satt vendt mot meg og ignorerte damefølget sitt.
− Kule bukser! Sa han.
− Takk! Smilte jeg som var vant til å høre det, jeg hadde alltid kule bukser, denne gangen var de røde trange og av rød PVC med sleng. Jeg klarte å kle meg sånn og samtidig unngå å fetisjpreget, det trodde jeg i hvert fall selv. Og akkurat nå merker jeg at jeg savner å ha kule bukser og at jeg er lei garderoben min.
− Det er noe som er kjent med deg. Sa han og jeg måtte medgi at det var noe som var kjent med han også, men klarte ikke å plassere han.
− Elm street? Spurte jeg, det lå nærmest, kanskje vi kjente hverandre derfra…
− Nja, jeg har bare vært der noen få ganger, jeg er jo egentlig ikke fra denne byen. Men jeg er ganske sikker på at jeg har deg fra et sted.
Og siden han var sikker begynte jeg også å bli mer og mer sikker.
− Har du vært i Fredrikstad før? Spurte jeg på måfå, jeg hadde for litt siden gått på folkehøyskole i området. Kanskje jeg kjente han derfra?
− Hmm, ja kanskje det… Jeg husker i hvert fall buksene dine, du har alltid hatt kule bukser, og de har vært spesielle.
Alltid hatt kule bukser? Nå var det akkurat som om vi kjente hverandre bedre og hadde sett hverande mange ganger før. Jeg ble enda mer forvirret. Jøss hvorfor klarte jeg ikke å huske dette mennesket?
Og sånn dvelte vi, kanskje litt for lenge og det ble muligens pinlig, jeg syntes nesten det var dumt vi satt der på hver vår ”date” for vi måtte bare avslutte uten å bli klokere. Vi kom frem til at vi kanskje hadde pratet før flere ganger på fester eller noe, kanskje i Fredrikstad…
Det kom ikke til meg før senere, sist gang jeg så han hadde han kysset meg og gitt meg en klem da jeg fulgte han til døra hjemme etter han hadde overnattet. Sexen kan ikke ha vært så imponerende, men likevel, hvordan kunne jeg glemme noe sånt? Satt han bare der og kødda med meg eller hadde han også glemt? Og hvis ikke; så burde jeg kanskje blitt flau…
Filed under Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)Høst
Jeg har aldri sagt; ”Herlig nå kommer høsten, endelig er sommeren over.” Jeg har aldri ment at nå er det jammen godt at det begynner å bli kaldere og at det skal bli så fint med mørke sure kvelder, regnvær og nakne trær. Snø var kanskje morsomt da jeg var barn, nå er det bare prat; En gang må vi komme oss ut korketrekkeren, men så har ingen av oss verken klær eller akebrett, og selv om vi kan leie en kjelke virker det litt skummelt å rase nedover med ville fjorten år gamle gutter i hælene.
Men først høst. Jeg har alltid gått for benektelse, neida sommeren er ikke over nå, så jeg drikker øl i parken i Oktober, det er da ikke så kaldt. Men jeg må selvsagt alltid gi etter, årstiden skifter og det blir dessverre kaldt i dette landet.
Fargene blir annerledes, omgivelsene endres, jeg har på bildet fanget sensommeren i neonaktige farger, snart kommer høsten i nye sterke farger, og etter hvert vinterens estetikk med fascinerende snøkrystaller.
Først er det likevel høst og disse dagene skal jeg bruke så godt jeg kan.
Filed under Bilder, Filter | Comment (0)Ikke tilstede
− Skål da Ida! jeg smilte stivt til den som snakket og skålte. Stemmen hadde grep fatt i meg og brøt tankerekken. Jeg var tatt på fersken, ja vel, så skal man ikke følge sine tanker i det uendelige i sosialt samvær, kanskje det er noen der som er verdt litt oppmerksomhet.
− Faen Pizzaen! Hørte jeg fra kjøkkenet, stemmen bekrefter lukten av svidd pizzabunn. − Jeg som er så sulten…. Ordene druknet i banning, og siden beskyldninger, − Det er din feil …! Og noen flere ord − Shitt jeg tror jeg spiser’n likevel. Hennes hodet titter inn til oss; − noen flere som vil ha?
Ja nei jo, hvorfor ikke? Det er mer pizza, er det ikke det? Sett over den som gidder og den som klarer å følge med…
Ord smeltet sammen. Jeg hadde mottatt en flaske med noe brennende som skulle til å ta tak i alt på innsiden og snu alt igjen. Jeg forsøkte å få kontakt med sidemannen, men han snudde seg konsekvent en annen vei og jeg fikk lyst til å spørre om det var noe galt.
Hans stemme var mer høyrøstet enn vanlig. Han pleier å ta mye plass og han snakker bestandig høyt, mest av alt er han interessert i seg selv, av og til undrer jeg om han har noen omtenksomhet for andre i det hele tatt. Han krever og krever, men gir meg lite igjen.
Denne personen hadde lenge hengt rundt som en del av omgivelsene og vi egentlig ikke pratet så mye sammen. Jeg husket bare noen få episoder, da jeg ikke fant plass på puben kom han med forslaget.
− Kom hit! Sa han og trakk meg ned på fanget hans. Jeg ble så paff at jeg aldri stilte spørsmål ved det, jeg ble sittende som om det var den mest naturlige ting i verden. Jeg og han, underlig, skal vi kline snart? Hadde jeg tenkt, men det gjorde vi aldri. Vi begynte riktig nok på turen hjem sammen, men på et tidspunkt mistet vi hverandre, da hadde han blitt stående å skravle med noen tilfeldig forbipasserende og jeg ble for utålmodig til å vente så jeg gikk hjem alene.
Neste gang vi hadde kontakt var da han kom sjanglende bort til bordet mitt på en av mine mange kvelder med den vakre og uoppnåelige, det var første gang de møttes og det var jeg som presenterte dem for hverandre. Det var uønsket fra min side, aldri kunne jeg forestilt meg de to i samme rom, som om jeg ønsket den uoppnåelige bare for meg selv og at det ikke lot seg å dele han med noen andre.
Så fikk vi høre en lang ramse om gårsdagens bytur og fyll hvor han hadde mistet lommeboka og mobiltelefonen, og det verste av alt var at han hadde akkurat møtt en dame, og nå ante han ikke hvordan han skulle få tak i henne igjen. Angrende og full la han ut om hvor nydelig hun var, og hvilken fantastisk kontakt de hadde hatt og de skulle egentlig tatt en kopp kaffe i dag, − men så klarte jeg faen ta meg å rote bort mobilen!
Mest fordi jeg var oppgitt og irritert over disse evinnelige repeterende og lite troverdige fyllehistorien ledet jeg oppmerksomheten hans i retning den uoppnåelige, muligens hadde jeg aldri gjort det om jeg hadde ant at denne brautende karen ville bli et fast påheng etter dette.
Hva var det med denne fyren jeg hadde falt for? Hvorfor ble vi alle så oppslukt av dette mennesket?
Brått var det akkurat som min brautende venn klarnet opp litt og et øyeblikk la han til side sine fyllehistorier så vi sammen kunne lytte til den rolige stemmen til den jeg aldri fikk og som nå åpenbart hadde forlatt oss begge. Der satt vi i samme sofa og lyttet til stemmer fra samtalene rundt oss.
− Du..? Sa jeg til den demonstrative som stirret en annen vei.
− Kjeftenpårræi! Glefset han og jeg rykket tilbake. Vanligvis når noen er sint på meg har jeg som regel en anelse om hva det kan være, denne gangen var jeg helt blank.
I tankene hadde jeg reist frem og tilbake, dratt frem flere observasjoner om denne typen mens jeg åpenbart ikke hadde en anelse om hva som foregikk i samme rom. Jeg forsøkte å repetere for meg selv at jeg var her i dette rommet, at noen muligens fortjener min oppmerksomhet mer enn det som en gang har skjedd. Hvordan har jeg overhode mulighet til å kunne gjøre meg opp en mening om et annet menneske når jeg ikke klarer å være tilstede en gang?
Et lite øyeblikks selvinnsikt er ikke verdt noe med mindre den fører til en innsats til forbedring. Igjen lot jeg det skje, samtalene gikk videre uten meg.
Filed under Filter, Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)For fem år siden
Vi satt på flyet på vei til London, denne turen hadde vi planlagt lenge, vi skulle drikke, spise god mat og shoppe, og det gjorde vi. Stemningen var underlig, vi fanget ikke hendelsen skikkelig før noen timer senere. Da satt vi på et utested og brått var det over oss fra alle kanter. Terror, terror og terror.
Bak baren sto en skjerm vendt mot oss besøkende og jeg hørte forundrede utbrudd fra eier og de besøkende. Jeg gikk nærmere for å se og selv om jeg så ante jeg ikke hvor stor denne saken var.
− Terror ja, i New York og greier, sa en av mine venner mer eller mindre flåsete; − Fint det var i USA om ikke noe annet…
Fint ingen forsto norsk.
− Å faen, nå blir det krig, sa en venninne.
Og det ble det, en krig hvor fienden var ikke et regime eller en nasjon, men terror og noen måtte man da bombe, dermed tok fiendebildetbmer og mer form, og en merkelig frykt var i ferd med å spre seg, også her hjemme med de mest besynderlige utslag;
− Skal vi putte melis i en konvolutt og…?
− Næ, kan ikke gjøre det…
Ikke så mange gjorde det, men jeg gjetter vilt at tanken streifet en del.
Vi skulle virkelig lære hvem som var de onde og det skulle prentes inn. Jeg husker samtalene med tilfeldige, en kollega fortalte meg om at vi (vesten) måtte forsvare oss direkte plukket fra et hissig utbrudd på et debattprogram, ”ja” og ”ha” sa jeg som var ferdig med å diskutere for lenge siden. Noens selvforsvar, andres terror.
Det var spesielt å sitte på en pub hvor all musikk hadde blitt erstattet med nyhetsendinger. I et lite øyeblikk lurte vi på om det var riktig av oss, men ferien fortsatte, hva ellers skulle vi gjøre?
Først da jeg satt på hotellrommet så jeg motivet på gratiskortet jeg automatisk hadde plukket med meg på vei ut.
Jeg gikk for å se etter om det var der senere, men nei, hele bunken var stille fjernet fra stativet.
Filed under Filter, Hverdag | Comment (0)Mørkt
Natten nærmer seg, vinduene har blitt mørke speil og fra utsiden er vi like oversiktlig som et akvarium.Noen ganger er det godt å lene seg mot ruten å kjenne dens kjølighet presse mot pannen. Først da kan jeg se omriss av trær og en åsrygg i bakgrunnen, og et sted i mellom bak rastløse blader ligger låven. Mørket har dempet ned den klare rødfargen, i lysets fravær ser den mørk ut, nærmest dyster.
I et øyeblikk når vinden tar et ekstra godt tak i tretoppene ser jeg plutselig et lite lysglimt der hvor jeg ellers hadde forventet mørke. Jeg trodde vi var alene her?
I et kort sekund før bladene la seg på plass hadde jeg skimtet et lite opplyst vindu i det som nå lå foran meg som en borg. Jeg løftet hendene som vern mot lyset og forsøkte igjen å se det jeg nettopp hadde fått øye på, men grenene og bladene holdt tett, ingen glipper viste meg det samme punkt igjen. Jeg stirret meg sliten inn i mørket etter noe som kunne bekrefte det jeg nettopp hadde sett.
Klikk.
Rommets mørke omsluttet meg. Jeg rykket meg løs fra min plass og forsøkte å få øye på personen ved lysbryteren. Døren hadde sklidd stille igjen og vi var alene, jeg hadde vært så opptatt av det som skjedde utenfor at jeg ikke hadde merket at vi plutselig var to i rommet.
− Det er lettere sånn, ting utenfor blir tydeligere når det også er mørkt inne. Det var en merkelig klang på den ellers lystige stemmen, det var for mørkt til at jeg kunne se ansiktet hans tydelig. Og da han stilte seg ved siden av meg for å se ut virket han merkelig kald, som om han nettopp hadde kommet utenfra, da var det akkurat som om jeg fortsatt kjente hans grep om håndleddet.
Det var lettere å se ut, men mørke skyer hadde begynt å legge seg på himmelen, og snart ville mørket bli fullstendig, ingen uklare omriss eller trær som kastet skygger, bare svart alt sammen.
Som om han leste tankene mine spurte han:
− Har du noen gang opplevd netter helt fullstappet av mørke og ingenting annet? At du kan holde hånden foran øynene dine uten å se den?
− Jeg er ikke helt sikker. Svarte jeg tvilende, mens jeg fortsatt stirret etter det lysende punktet, det opplyste rommet fra borgen utenfor; − Jeg tror det alltid har vært noe der som gjør det mulig å skimte omrisset av ting, jeg har aldri opplevd det fullstendig mørke andre steder enn i kjelleren.
− Er det noe spesielt du ser etter Ida?
− Det er noe ja… Svarte jeg langsomt. − I et lite sekund var det noe der…
Han rørte meg ikke, men var så nær, så nær, det var som om all varme hadde forlatt han. Stemmen var alvorlig, han stirret nå også ut mot det punktet der jeg forsøkte å få øye på noe.
− Jeg tror vi er på vei inn i en sånn natt, det er allerede vanskelig å skimte ting og mer kompakt skal mørket bli.
Filed under Filter | Comment (0)Nåtid og minner
Da jeg krøp under dynen og pakket den rundt meg følte jeg roen, den lå i veggen, i husets lyder og snøens myke faner på utsiden. I slags eventyrlandskap som brettet seg utover dalene og uutforsket området, nettopp fordi jeg ikke visste hva det var kunne det være hva som helst og dermed åpnet mulighetene seg.
Lunhet var en tryggheten som lå i stemmene som drev opp igjennom gulvplankene, de lå på et nivå hvor jeg akkurat kunne høre og gjenkjenne dem uten å skille ordene fra hverandre.
Egentlig er det ingen form for ro eller trygghet, men en rekke små inntrykk satt sammen til å danne en slags helhet av barndomsminner slik at jeg kan tenke på den som god. Ro er varig og følger med meg og andre mennesker som er så heldig å måtte oppdage det, den kommer og går, noen ganger langvarig, andre ganger så fraværande at jeg er overbevisst om at jeg har møtt galskap.
Den var så sterk så lenge, siden var det bare klamre seg fast i den ved et skuespill.
Ser det bra ut, så er det bra. Hvordan jeg har det vedkommer deg ikke, det vedkommer ikke en gang meg selv. Ha det bra til meg selv.
En kan reise tilbake. Kanskje en lurer seg selv et lite øyeblikk i det en får forsikret at huset faktisk står der, at endringene er minimale, eller en møter gruen i det områder av trær er slaktet ned og nye boliger reist. Kanskje det er urørt, vedlikeholdt eller bare har forfalt. Men alt i alt er det bare et hus, det er steiner, hundre år gamle trær igjengrodde beitemarker. Magien og eventyret er og blir i mitt eget hode, trygghet knyttet til sted og gjenstander er bare bilder skapt av minner forhåpentligvis en god følelse som kan følge en livet ut.
Å møte det som virket stort som barn, kan være en knusende skuffelse, men trangen er der og den umulig å kue.
Filed under Filter, Hverdag | Comment (0)