Sommeraktiviteter (og nær kjønnssykdom opplevelse)

Sommervarmen ja, den koker suppe og lappskaus av hjernen til dysfunksjonelle kronikkskribenter, voldtekt er visstnok en slags sommeraktivitet.
Er vi ikke bittelitegranne lei av ”går man i for lite klær blir man voldtatt” fraser?

Jeg er i hvert fall det. Og siden jeg ikke har spesielt lyst til å snakke om den ekstra oppmerksomheten damer gjerne får med utringning eller synlig hud vil jeg heller konsentrere meg om noe som løfter meg. Jeg synes heller ikke det å spille på frykt har så mye for seg.

Sommernetter i Oslo er slettes ikke verst. Lekeparker er fri for barn fire om morgenen, klatrestativer og husker er i en god nyoppdagelse, bare man rydder opp etter seg så barna slipper å finne sigarettstumper og halvtomme ølbokser.

Det rushet en føler i det en kan oppdage parker og kunst på nytt i de timer hvor alle ellers sover, er unike, eller opplevelsen av å gå hjem mens himmelen omslutter meg med lyn og torden. Det er en god ting å sitte under parasollen i regnet og spise salat overdynget med fetaost, drikke kald øl med lime, spise jordbær og kroneis.

Møte venner, nye mennesker på de mest utenkelige steder. Noen ganger dukker de opp seks om morgenen på Grønland på vei hjem fra fest. Mennesker jeg trodde jeg kjente kan også nyoppdages og nye forhold inngås.

Lytte til gamle sommerhits, noen forsøkte å le av meg fordi jeg hørte på Melissa Ethridge, men jeg synes likevel Bring me some water er fengende og små glimt fra lenge siden dukker opp. Lyden av en gethoblaster i det jeg krysser veien i et område av Majorstua som ennå ikke er rasert av mindre estetisk ”arkitektur”.

Det er små øyer og kaniner i Oslofjorden, men ikke spøk for høyt om kanin til middag, de som holder til fast på Gressholmen er nemlig drittlei og snakket meget strengt til meg i tilfelle jeg skulle mishandle ett av de stakkars dyra, og joda jeg ble fornærma, som om jeg noen gang ville plage et lite dyr (eller et stort et). Men det kunne ikke vedkommende vite og jeg så vel mer eller mindre ut som et menneske av det slaget som flådde levende kaniner i et offerrituale. Image er alt.

Silke er behagelig, selv ville jeg aldri brukt det for klesproduksjon, da det ofte er dølt og ”kjerringaktig” og jeg heller er inn i syntetisk og blanke mindre bekvemme produkter, men det er likevel stor sannsynlighet for at jeg sitter her og skriver iført en liten lilla silkekjoler med høy splitt i siden, jeg skal ikke påstå det er sexy, men defintivt komfortabel.

En annen morsom ting er internett og shopping i høy promille med en annen manns kredittkort, dette er slettes ingen typisk sommeraktivitet, men den ferieturen jeg kjøpte i fylla blir definitivt en bedagelig avslutning på sommeren.

Også har man tiden, slabbedasker som meg som ikke jobber for mye, har i hvert fall mye av det, og den kan brukes til å møte de venner som man ikke har sett på en stund og som ikke har reist noe sted. Den kan også brukes til å planlegge og sette i gang nye prosjekter.

Å bade i fylla i vannspeilet derimot er ikke å anbefale, jeg pådro meg en snodig betennelse i underlivet og måtte sette meg og PV på en guffen pillekur som medførte kvalme og nullalkohol inntak på to uker. Veldig morsomt; ”Jeg lover, neida jeg har ikke ligget med noen andre”, Yeah right tenkte han da. Men dette er for lengst gamle og overståtte synder, flere år siden faktisk. Men det var en slags vekker for meg, der og da innså jeg at kom til å gjøre idiotiske ting en lang stund fremover og jeg ga opp mine forsøk å spille prektig, jeg kommer til å måtte leve med en del ufornuft en lang stund fremover, om ikke resten av mitt liv.

Dette er det nærmeste jeg noen gang har kommet kjønnssykdom, en vanlig konsekvens av sommeraktiviteter, men som også forekommer året rundt. Så bruk kondom.

Filed under Filter, Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)

Døgnvill

Sist gang jeg så han var da vi lå side om side. Gjennom døsen hørte jeg en stemme, han måtte gå, han sov bedre hjemme.
− Ha det fint, mumlet jeg i halvsøvne.
− Men du må låse døra
Ånei, jeg må låse døra…
Klokken var ni om morgenen, før byen begynte å våkne hadde vi tatt en øl hver i vinduskarmen.

Senere våknet jeg tung i hode og fant ikke en komfortabel plass etter en dusj. Det kokte, og det var ingen steder og gå. Ute var parkene, men jeg ville noe mer.

Jeg ringte en venninne: − Skal vi dra på festival?

Kanskje, ingen av oss visste riktig hva vi ønsket. Vi skulle tenke på det sammen mens jeg spiste en kroneis i parken.
Dette er sommeren hvor jeg begynte å spise is. Kanskje ikke hver dag, men en gang innimellom er det godt, særlig vaniljeis kombinert med jordbær.

Hennes kjæreste ville dra til en øy å campe. Skulle vi bli med? Vi visste ikke helt det heller. Jeg var ikke så glad i telt og det var ukomfortabelt å sove på bakken, for ikke snakke om tungt å bære all bagasjen. Vi kunne kanskje få noen til å bære den for oss, spøkte vi.

Vi bestemte oss for å dra, men først skulle vi ha middag, ris og grønsaker i tomatsaus. Samtidig kokte jeg opp pasta til en salat og kuttet enda flere grønsaker, jeg mikset chilli og soyasaus for mer smak og tenkte at når natten kom ville vi være takknemlig for denne ekstra innsatsen.

Maten ble ferdig og kjæresten kom nedlesset i telt, soveposer og annet utstyr.
− Vi må dra nedom Akerselva en tur, sa han, men vi hadde fylt kjøleskapet med øl. − Oi, skal vi drikke alt det der.

Ja, vi blir sikkert takknemlig for alt vi orker å bære med oss når vi kommer frem. Samtidig skiftet jeg fra skjørt til bukse til skjørt igjen og lurte på hvilken topp jeg skulle ha på meg, om det jeg gikk med egentlig var for pyntet og fint for en tur i skogen. Jeg hadde ennå ikke pakket og lurte på hva jeg skulle ha med meg, om jeg i det hele tatt trengte mer enn en ekstra genser, telt og sovepose.
− Men, spurte jeg, − Er det noen som har sjekka båttidene?

Det var det ingen som hadde gjort. På kjøkkenet mitt sto det mer mat enn vi orket og i hagekroken var det dekket opp til middag. Trafikantens nettsider viste at båten hadde sluttet å gå for en time siden.

Oida, vi blir så døgnville om sommeren. Vi fikk spise og drikke alt vi kunne selv mens vi satt i bakgårdens idylliske hageflekk da. Der hadde vi i det minste tilgang på do og kjøleskap, så fikk de andre bare sitte der på øya mens vi fråtset god mat hjemme.

Timene gikk, det ble mørkt og lyst igjen og vi fant ut at vi skulle bevege oss. På Grønland møtte vi Simon, han hadde en hund som dro i skjørtet mitt og ville ikke høre mitt nei før jeg meget bestemt hevet stemmen. Simon var sjenerøs og på lekeplassen inhalerte de røyekrydderet av det grønne slaget mens jeg oppdaget huskene på ny. Parken og skulpturene rundt åpnet seg også på en ny måte.

Det er fint i gamlebyen, jeg liker omgivelsene menneskene og parkene. For noen uker siden fikk jeg endelig sett innsiden av ladegården da en venninne av meg holdt en konsert. Der kan man gå på omvisninger, få en liten historisk introduksjon og kanskje se klosterruinene på en ny måte.

Kvelden og natten var bra den, bortsett fra da jeg omsider kom hjem igjen og klokken nærmet seg syv om morgenen måtte jeg jo ta en telefon.
− Øy dø, jeg er skikkelig full, lyst til å komme bortom eller?
Det ville han ikke.

Filed under Hverdag, Reise | Comment (0)

En gammel taper…

− Å, jeg er en skikkelig taper! Sa han selvbebreidende; − Jeg er langt over 30 og puler på yngre damer!

− Ehm ee ja, meg? Jeg er da ikke så mye yngre og du er da ikke gammel. Svarte jeg som tok det med ro.

− Kom igjen, det er en viss forskjell her!!

− Som om at du er en overordnet stilling på grunn av alderen og utnytter meg seksuelt? At du har kommet lenger enn meg og er bedre stilt økonomisk? Om du hadde vært min arbeidsgiver kunne vi snakket, om du hadde vært en lærer og jeg din elev, burde vi tenkt oss om. Om jeg hadde vært et barn da du avsluttet din høyere utdanning, da ville jeg forstått dine følelser angående aldersforskjeller. Men her sitter vi, lytter til musikken vår. Der sitter du å klimprer på gitaren din. Du startet bare rølpingen noen år før meg.
Jeg liker ikke ståk og styr over ingenting når ting kan være lett.

Det hender jeg dømmer aldersforskjeller; Hvorfor i alle dager skal eldre menn ha damer som er så mye yngre, har de ikke guts til å treffe en på sin alder, tåler de ikke motstand hos en person? En som vet like mye som vedkommende og kan snakke godt for seg.

Og for en klisjé? Eldre menn har igjennom alle tider giftet seg med kvinner som bare er barn i forhold til dem, og lenge har damer blitt skildret som yndige små uvitende vesener unyansert uten dybde nettopp fordi disse mennene bare vet å omgås damer som så vidt er kommet over puberteten, utdannelse har de heller ikke fått. Snakk om gjennomgående feighet. Hva med å møte noen på deres egne premisser, på deres egen alder og med de samme resurser for så oppleve damer på samme plan?

Men århundre går og ting forandrer seg, bortsett fra det faktum at menn fortsatt finner yngre damer, nå er det bare litt mer vanlig at også damer finner gleden i yngre menn og den trenden virker ikke akkurat frastøtende på meg heller. Så lenge ikke alderen skaper skeivheter i forholdet.

Den ”ekte store kjærligheten” eller ikke, det bør vel gå an. Hvis man liker hverandre finnes det vel en vei uansett alder. Men okay, man blir en smule lei av å høre slike fraser på grunn av gamle grisers omgang med altfor unge piker.
Blant mine venner spriker alder alle veier og det funker som bare det! Like bra eller like dårlig som andre forhold. Så okey, jeg forstår jo at man ikke automatisk blir gammel gris om man finner seg en yngre elskerinne.

Ideelt for meg ville vel kanskje være en på min egen alder, men når jeg først liker noen betyr det likevel ikke så mye, ting jevner seg etterhvert. Så lenge samtalene går, så lenge vi ler sammen og jeg stadig ønsker å gripe hånden hans når vi snakker, klarer jeg ikke tenke på at han var ti år da jeg ble født.

− Så du liker eldre menn? Spurte den selvbebreidende eksen, han som uten videre satte seg selv i den taperske grisebingen

− Yngre fyrer er ikke å forakte det heller. Det er gubben og steinaldermannen jeg ikke liker, han har jeg funnet hos 20 år gamle gutter så vel som 40 år gamle menn. De bør man sky og unngå for sin egen velværes skyld. Ellers bryr jeg meg mest om vedkommende er attraktiv i mine øyne.

− Det er bare det, sa han, yngre single jenter er overalt, det er færre og færre på min egen alder og med dem kan man i tenke tilbake på hendeler sammen, det er så fint å kunne ha de samme minnene uten at vi nødvendigvis var sammen på den tiden. Jeg liker å kunne huske tilbake på ting sammen med noen.
Dermed fikk jeg en følelse av at han var mye eldre enn det han var, men joda, jeg blir for eksempel oppgitt når noen forteller meg at ting var bedre før, musikken for eksempel… Ærlig talt, vil jeg tenke, du følger bare ikke med, mens han mener at jeg ikke forstår fordi jeg ikke husker utgivelsesdagen og konserten, jeg som gikk i barnehagen på den tiden og brydde meg mindre om musikk.

Filed under Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)

En kan like gjerne samle på blanke A4 ark

Han er symmetrisk, harde trekk med en muskuløs og fettfri kropp, men er ikke de overarmene litt for brede til å passe inn i en vanlige jakke? Jeg klarer ikke se at det er vakkert. Det er overdimensjonert og rart.

Hun er blek, så lys at hun nesten er gjennomsiktig, hun forsvinner i massen. Ligner alle andre, men kalles glamorøs og er et ungpike-ideal. Men nærmer vi oss skjønnhet?

Særhet er noe som ikke ligner på noe annet, særpreg er dermed stygt. Svært få av de som skjærer i kroppen gjør det for å bli annerledes, aller helst skal en ligne på noe annet, gjerne noe uvirkelig som ikke er ekte.

I det et menneske blir en upersonlig kropp er det lettere å gjøre akkurat hva en selv lyster med det. I fantasiens konvensjonelle krumspring er det avkledde kropper iført en form for uniformer som taes i bruk, det vi ser er anonymisert og uniformert nakenhet. Noe som ligner tilnærming til mennesket bak er skremmende fordi det kompliserer det enkle kalt lyst. Det som øyeblikkelig rører ved en før alle andre tanker.
En kompleks pakke er vanskeligere å nærme seg og den enkle løsningen er å flå sex ned til en rekke tekniske handlingene, og i bunn for ens forestillinger ligger disse menneskekopiene.

Dette er et ideal hvor all særpreg er slipt bort til det upersonlige på samme måte som den ene soldaten er den andre lik. En jevner ikke bare ned ytre særegenhet, men også det indre.

Objektet for det såkalte dyriske i menneskets natur er et plastikkskall. En kan like gjerne samle på blanke A4 ark.

Slik blir det enklere å fylle personen med seg selv og egne behov, da kan vedkommende tøyes, strekkes, bøyes. Det blir ens egen barbiedukke. Det kan knulles, tas med eller mot dets vilje (for i denne sammenheng vil dette skallet ha samme vilje). Det kan sendes i krig, voldtas, drepes eller læres opp til å drepe. Det kan selges, kjøpes, brukes, kastes, plukkes opp igjen, men aller helst glemmes etterpå. Det er lett da utsiden er anonymisert.
Dette kan man ikke hvis vedkommende minner for mye om et menneske.

Filed under Filter, Forfengelighet, Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)

Døden

I tidlig tenårene gikk jeg løs på dødsannonsene med mørk humor og lo av de platte ordene og alle klisjeene. Jeg visste ikke bedre og når døden først inntreffer, finner man ikke ord og i maktesløsheten griper man fatt i det som alle har sagt før.

Det er lett å tro at det ikke er ord nok fordi en føler seg liten og utilstrekkelig, en blir maktesløs for uansett hva en sier vil en ikke endre på det faktum at ingenting skal bli som det en gang var. Noen har sluttet å puste, en skal aldri mer høre stemmen igjen og en gang skal en opphøre å eksistere selv. Dessuten kan ord virke mot sin hensikt, som om det man snakker til er av glass og kan smuldres opp og en liten bemerkning kan knuse noe.

Selv har jeg brukt atskillig timer i gravlunder og sett rester av noe som en gang var mennesker i gravkatakombene nettopp fordi jeg ønsker å forholde meg, jeg vil holde det nært.

Ordfamling oppstår i situasjoner hvor en ikke er vant til å utrykke seg, og når man har lange tradisjoner som sier at sorgen er innesluttet og skal forties, vil heller ikke språket utvikle seg.

Og forundret ser jeg og hører noen tviholde på gamle tabuer: ”Dette snakker vi ikke om!”
Og begrunnelser som ”respekt” og at noe er ”for personlig” drukner fordi slike påstander fremstår som et slags gjennomsiktig lite taktisk selvforsvar og faller ut i egotrippen; ”Dette nekter jeg å forholde meg til!”

Men det må man, før eller siden, og da er det sterkt at noen viser vei og gir av seg selv på det tyngste. For hvordan skal man ellers få et språk å utrykke seg med når man trenger det aller mest. Bryt tabuene, håpløshet og sorg vil fortsatt være tyngende, men ordene vil komme lettere og vi vil lære å forholde oss til noe så avsluttende og endelig som døden.

Filed under Bilder, Filter | Comment (0)

Avrusning

Jeg var rasende da han sendte meg en CD og en hilsen om at en gang i fremtiden kunne forhåpentligvis ting bli bedre og vi kanskje ville finne en slags forsoning. Jeg anklaget han for å være en ynkelig selvrettferdig drittsekk. Jeg trodde han gjorde det fordi det så bra ut utenfra og at han egentlig ikke mente noe med det. Jeg nektet å være med på skuespillet og svarte aldri på henvendelsen.

Jeg var mye sint på den tiden, og ikke så veldig taktisk. Til mitt forsvar kan jeg si at man går lei etter så mange løgner og brutte løfter og man blir sliten av den ustabilitet harde stoffer inn i livet til oss som står utenfor og ufrivillig må følge med på forfallet.

Etter to år på avrusning er han fortsatt ikke frisk, men det går fremover. Nå velger jeg å tro hans siste hilsen var oppriktig, kanskje han mente det? Jeg er i hvert fall ikke sint lenger og det var den meldingen jeg sendte til han igjennom en felles venn for ikke så lenge siden.

Det skjer rett som det er at jeg har lyst til å si unnskyld til noen når jeg våkner etter en fyll og jeg har ingen evne til å kunne forestille meg hvordan det er å våkne opp nykter etter årevis på kjøret, men en ting er sikkert, det vil være mange som aldri ønsker å snakke med deg igjen uansett hvordan en sier unnskyld.
Selv ser jeg ingen grunn til at man skal gå rundt å være forbanna for evig, samtidig kan jeg forstå det også.

Filed under Hverdag | Comment (0)

Stakkars mann!

Det var vanskelig å få med seg ordene fordi han brukte lang tid til å komme til poenget, men kort oppsummert var det omtrent sånn;
”Jeg sitter her alene med en kjedelig avis som selskap også lurte jeg på om jeg kunne sette meg ned ved bordet deres og slå av en prat?”
Det virket som om han var helt fra seg og holdt på å falle ned i bakken av nervøsitet og et avslag ville vært en brutal nedslaktning.
Vi gikk rett på:
Det første han sa var at vi jenter er mye mer puppefikserte enn menn.

(Aldri snakk om hvordan jenter er generelt foran en jente, det er jeg som sitter her, ikke et Det Nye blad. Jeg er en person, ikke en statistikk, dessuten bryr jeg meg mindre om pupper!)

Hø? Hvor kom det fra? Vi snakket aldeles ikke om pupper!

Øø er vi det? Da tror jeg du har kommet til feil damer, vi bryr oss ikke om slikt drass! Noen synes det er fint, andre synes det ikke. Alt til sin kropp, det har jeg alltid ment.

Jo jenter er mye mer puppefikserte enn menn, dere må vite hva som egentlig teller er….

(Snakk aldri til ukjente damer om damekroppen! Hva om jeg hadde satt meg ned ved et bord med ukjente menn og snakket om pikk med utgangspunktet; Dere menn har jo så komplekser for liten tiss. Alle menn vil jo helst prate om det, vil de ikke?)

Jeg prøver meg ironisk: Ja det som egentlig teller på damer er rompe og lår, for ikke å snakke om hofteparti…

Han ropte ut i entusiasme: Ja der har du det, du er en glup jente!

En glup dame som forstår at menn liker hofte, rompe og lår faktisk! Her gjelder det ikke å ha for høye forventninger til sine medmennesker for dette ville han ta meg i hånda på. Min fobi mot uventet kroppskontakt slo ut, jeg tenkte; ikke ta på meg er du snill!

(Jeg snakker til de fiktive typene inni hodet mitt og forteller dem at det som faktisk teller hos en mann er rompemusklene. Det er også fint for meg å se hvordan musklene skaper former langs bein, og store hender, jeg blir helt fra meg når jeg tenker på hva jeg kan finne på med disse hendene, hva han kan gjøre…)

Jeg foreslo kort at vi snakker heller om andre ting, for dette er ikke interessant for meg og det var min venninne enig i, dette begynte å bli mer enn pinlig. Jeg følte meg snill, nå hadde jeg gitt mannen en ny mulighet, den grep han ved å snakke om damers negative forhold til sin egen kropp.

− Ja det er trist, sa jeg, skikkelig dumt.
− Ja verden er kynisk og fæl, istemte min venninne og foreslo at vi heller skulle prate om mannekroppen.
To angrende damer nå, hva var det vi hadde sluppet til i samtalen? Og igjen, hvordan kom han inn på dette? Vi hadde snakket om å jobbe i kommunen…

Han sluttet å prate om kropper og ble dermed litt mindre irriterende så jeg forsøkte å glemme hvor lite oppvakt han var.

Min venninne måtte dra og jeg satt alene igjen med denne merkelige karen. På tide for meg å gå, men plutselig var det en øl til der. Dermed rullet det igjennom hodet mitt; Øl, klønete mann, øl, dum mann som selskap, øl, litt irriterende mann, øl pluss et uinteressant selskap. Gratis øl med en snodig kar som samtalepartner? Øl…

Det ble litt for mye tanker i hodet mitt og jeg grep ølen mens jeg tenkte at det fyren var jo … vel… ikke særlig interessant…

Okey, jeg tok den dumme ølen, dum øltørst jente med litt for mye godvilje.

Tonen endret seg og selvfølgelig ble han fysisk. Hånden hans… den ekle hånden hans… liksom tilfeldig berørte meg og jeg byttet plass. Neinei, sitt her! Sa han og ville jeg skulle sitte på stolen ved siden av han. Kanskje på tide å gå nå? Jeg visste da bedre enn som så, hva har skjedd med meg?

Han spurte meg om jeg ville lese et avsnitt fra avisen og jeg sa rett ut at jeg ikke kunne, det var altfor dårlig lys der.

− Jeg ser det på øynene dine, hvor dårlig ser du?

Jeg så på den snodige fremtoningen, var for oppgitt til å føle mer irritasjon. Han sa altså at han kunne se på øynene mine at jeg ikke så, men likevel spurte han meg om å lese et avsnitt fra avisen hans?! Sympatisk…

Videre fortalte han om en handikappet mann han kjente som var et bra menneske.

Jeg fortalte om en handikapet person jeg kjente som var et dårlig menneske, i hvert fall veldig uinteressant.

Dette overså han for han hadde kommet dit han ville, kroppspratet innledningsvis var et ønske om å ta en posisjon der han kunne fortelle oss at vi var fine som vi var, han skulle være terapeuten og støtte oss i vår sårhet og lære oss å akseptere oss selv hvordan vi var skapt igjennom hans aksept. Men det gikk ikke fordi vi mente at pupper var ekstra kilo og drasse på for ryggen og en idiotmagnet. Men nå mente han at han hadde nådd meg på et punkt, og jeg skulle merke hans vilje til å løfte meg opp et sted nærmere han…

Så ville han ta hånden min. Jeg tok den ikke, han spurte hvorfor, jeg sa at jeg ikke ønsket det. Han repeterte spørsmålet og hånden hans var utstrakt mot meg litt for lenge.
− Dette liker jeg ikke, sa jeg og ville gå da sa han at jeg måtte jo forstå at dette bare var kødd selvfølgelig. Men hånden lå der likevel klar for å ta fatt i meg på et tidspunkt hvor all fysisk kontakt med denne manne var uaktuell. Så om berøringen av meg “bare var kødd”, var den likevel malplassert og ubehagelig.
Kan man også pakke inn det å være klåfingra i ironi nå?

Tre nesten urørte halvlitere sto igjen på bordet og vi skulle samme vei hjem.

Jeg fikk vite at hans familienavn var sjeldent. Gammeldagse middelklassetilstander, noen lærer stolthet rundt deres familienavn og avstamning, akkurat som deres intellekt ligger i genene. Han hadde høy utdannelse, men sosial intelligens som en snegle. Han var av det slaget som trodde at all verdens løsninger lå i matte; Han gjorde et regnestykke ut av en tiltrekkende kvinne. Det går på matematiske forskjeller mellom hofteparti midje og bryst. En kvinne med fint hofteparti kan lettere bære frem barn, dermed ligger det i alle mens natur å velge slike kvinner.
Øh whatever, hadde vi sagt; Leve steinaldermannen!

Så ville han omfavne jenta han aksepterte, men jeg rygger unna og var havnet likevel i en klaustrofobisk omfavnelse. Han hadde meg og ville ikke slippe, han ville holde meg fast for i hans hode var vi på vei til ICA for å plukke ut matvarer for kvelden, han hadde en vin liggende hjemme. Kanskje flere og vi skulle drikke utover natten. Dette visste jeg fordi han sa det til meg.

”Jeg tror du må slippe nå” Sa jeg bestemt, han slapp ikke, men ville at vi skulle møtes igjen, lage middag… hva med lørdag?

”Kan du slippe?” Sa jeg igjen, rolig, men bestemt. Jeg forsøkte å rygge ut, men innså at han faktisk holdt meg fast og var fysisk sterkere, han snakket, forsøkte å kysse meg.

”_Nå_MÅ_du_slippe_” Rolig behersket. men klar for ballesparket. Jeg har aldri utført noe slikt spark før og heldigvis slapp jeg, for bak hans tette alkoholrus forsto han plutselig og lot meg gå.

”Jeg synes ikke du bør være så sjenert” Fortalte han. ”For jeg synes du er slik en fin jente”

Deja vu. Å ta utgangspunktet i at viljen er der, men at jeg egentlig ikke tør, er ikke særlig oppvakt.
Jeg visste i hvert fall med sikkerhet at det ikke var meg som ville våkne opp med fyllenerver neste dag.

Filed under Forfengelighet, Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)