Sommer

Da tar jeg en liten ferie. Jeg blir snart rastløs og da kommer jeg tilbake igjen.

Jævla kjerring!

Det var sol, det var vår, videregående overstått. Jeg var på vei til skolen, det var siste dag og om ikke lenge var jeg på flyet. Jeg skulle stikke av fra typen min og få meg nye venner, jeg skulle bruke tiden i Osloparker og snart var jeg på vei til Roskilde. Dette visste jeg ikke da, men jeg hadde en god følelse, solen varmet og snart var det ferie.

Tankene mine var andre steder da en eldre dame stoppet foran meg:
”Jeg må snakke med deg” Sa hun og tok etter hånden min. En religiøs? Jahovas vitner?
”Høh?” Jeg var forvirret.
”Du er veldig syk” Hun var full av medlidenhet. Jeg begynte å ane uro, en fremmed eldre dame fra ingen steder stirret alvorlig på meg.
”Hæ?” Enda mer forvirret, jeg kjente en mild kvalme blandet med en voksende motvilje mot den intense fremmede.
”Vil du vite hva som feiler deg?” Jeg var omringet, pakket inn i medynk, den krympet meg, gjorde meg liten og motløs. Jeg hadde ingen vilje da jeg svarte, ingen ord eller vett til å fortelle denne personen at vedkommende burde komme seg ut av mitt synsfelt.
”Eh hva da?” Hva vil du meg? Øynene hennes, stikkende, anklagende? Trengte jeg virkelig at dette fremmede mennesket forbarmet seg over meg? Og ikke minst; Alvorlig syk? Hvor tok hun det fra?
”Du har anorexi…”
Jeg dro til meg hånden og var i ferd med å spytte henne i ansiktet, men skyndte meg i stedet videre. Jeg snudde meg et øyeblikk og ba henne dra til helvete.

Resten av dagen var jeg svimmel og dårlig, ordene hadde slått meg i tryne, de hadde etset igjennom marg og bein, kvalmen var rå og harmen altoppslukende. Jeg er et freak, freak of nature, fremmede folk kan tillate seg sånt ovenfor meg, de kan se på meg med medynk, uansett hvor patetiske og smålige de er. For en ekkel dame, for et motbydelig vesen, hvor var hun i tankene? Hvilken rett hadde hun til å invadere meg på den måten?
Jeg var ikke tilstede den dagen, i hodet skjelte jeg henne ut, jeg ville hun skulle gråte seg i søvn, jeg ønsket henne alt vondt. Jeg klarte ikke å smile der jeg var, men glefset rundt meg og ble ikke rolig før mot kvelden. Jeg var krenket og dypt såret.

Det er ti år siden, og det er sjeldent noen har klart å fornærme meg på en tilsvarende måte, det verste er at ingen vil se noe galt med det, noen vil kanskje mene hun gjorde det av omtanke. Men det er naivt, hun sa det hun sa fordi hun følte seg overlegen meg, fordi hun manglet innsikt og var lite taktfull, hun henvendte seg til meg som om jeg var en spedalsk, som om hun var over meg i et hierarki hvor jeg var lavest rangert. Hun tillot seg å brase inn i mitt private som bare en overordnet kan tillate seg, en som kan og vet bedre.
Hun var selvopptatt, egoistisk og selvtilfreds, jeg visste ikke bedre enn å irritere meg. Dama var selvgod av den sorten som skryter av å snakke med junkiene på hjørnet, som en som brisker seg med å gi penger til veldedighet etter å fråtset overalt på byens fineste restaurant.

Nå vil jeg antageligvis heve på øyenbrynene om noen kommenterer min vekt. Jeg kan ikke henge meg opp i at noen ikke vet bedre, men det er og blir irriterende når folk skal pakke sine smålige vekt-kommentarer inn i såkalt velmenende snusfornuft, da blir nemlig et hvert tilbakeslag og svar fremstilt som et selvbedrag. Vi ”anorektikere” vil jo som kjent benekte vår sykdom og dermed blir alle svar meningsløse når ukjente trer diagnosen over hodet på en.

Med dette kan jeg en gang for alle avklare at nei jeg har ikke spiseforstyrrelser og jeg har aldri slanket meg.

(Nysgjerrig nå? Her er et eldre/tacky bilde av meg)

Fylla

Når jeg er full føler jeg litt mer.
Jeg blir litt mer glad, mer entusiastisk og veldig begeistret. Jeg blir litt mer lykkelig og optimistisk og kanskje litt forelsket.
Jeg blir også litt mer trist og kanskje altfor lei meg, muligens en smule dramatisk. Jeg blir også mer irritabel og sint og reagerer på ting som kanskje ikke er så vesentlig
Skal det være så skal det være!
Apatien kommer først sigende når jeg etter en viss mengde halvlitere ikke forstår at jeg har fått nok.

Midt i tåken dagen etter husker jeg litt etter litt, jeg aner at min reaksjon var en smule overdrevet, og mest av alt husker jeg hva jeg selv sa, i hvert fall biter av det, og da gjerne det som virker latterlig.

Når jeg våkner opp dagen derpå har jeg ofte lyst til å si unnskyld til noen.
Det hender også jeg blir uventet glad når ingen er sinte på meg og når jeg møter de samme ansiktene igjen så smiler de mot meg.

Det er kanskje ikke så rart, jeg er nok ikke den eneste som gnurer i blant; Oi sa jeg virkelig det? Åneiånei, håper han ikke ble fornærmet? Å, hvorfor kan ikke alle bare venner? Hvorfor er jeg så svær i kjeften? Hvorfor holdt jeg kjeft? Nei og nei, nå har jeg sikkert gjort han innbilsk!

Banneord

Vi snakket om banneord og jeg hadde dotter i øra
En av dem sa: Mumlemumle…. mannefitter er et gammelt utrykk de bruker mer utpå… mumlemumle…
Jeg: Mannefitter? Hvor er det de sier mannefitter?! Og hva skal det bety?
Hun: ManneHÆ? Ida du er så VULGÆR!
En annen: Mannefitte! Hahaha! Mye latter
Jeg (typisk ufrivillig morsom igjen): Jeg trodde virkelig du sa mannefi..
Hun avbrøt: Nei! Det ordet der var grusomt, det tar jeg ikke i min munn, vulgære dame!
Jeg: Jammen, hva sa du da?
Hun: Å for et fælt ord du kom opp med nå!

Jeg fikk aldri vite hva de egentlig snakket om..

Syke syke skjønnhetsidealer!

Damer lar seg altså frivillig omskjæres av kosmetiske årsaker, så jeg lurer; Hva blir det neste? Hvilken trend vil få damene i fremtiden til å lemleste kroppene sine? En venninne foreslo et smukkere rompehull, mens jeg inspirert av en ukjent forfatter (jeg ikke husker navnet på) flåset om et ekstra hull for å piffe opp sexlivet.

Dermed kom jeg på noe jeg leste i tidlig tenårene, Fay Weldons hundjevel, en stor og høy dame ønsket å bli liten og nett. Langt bak i hukommelsen sitter minnene om endring av skjelettet, hvor en brekker opp beina, fjerner en bit og lar det gro sammen igjen. Selv om den store damen var fiktiv, er ikke dette helt science fiction.

Vestlige idealer får fargede til å bleke håret og ønske seg smalere neser og i kina vil de være så høye som mulig.
Der har det har vokst fram en industri som går på å forlenge bein og selv om de sier de henvender seg mot de (friske)kortvokste, velger unge jenter å strekke beinene for å kunne gå på catwalken. Unge friske mennesker går igjennom en lang smertefull operasjon for å bli høyere.

Bein kan for eksempel strekkes, de kan også brekkes og boltes igjen, dette kan sammenlignes med ren tortur og er en dyr og lang prosess. Går alt som det skal vil nerver og skjelett gro sammen igjen, men noen vil få skjøre bein da det ikke gror ikke riktig sammen og andre får problemer med å gå.

Jeg er ikke den eneste som assosierer dette med en annen eldre tradisjon, en av de mest groteske måtene å endre kroppen på; Fotbinding.
Alle tærne unntatt stortåen ble bendt bakover slik at de lå helt under fotbladet mens hæl og tær ble presset hardt mot hverandre på den måten brakk man kvinners fothvelving. Dermed ble føttene snøret inn i fast bandasje som ble strammet hver dag. Den verste smerten varte i i to tre år og de måtte leve med vondt svaiende ustø gange, noen døde og andre ble krøplinger for livet.

Dette var mest utbredt blant overklassen, damer med naturlige føtter kunne i beste fall ende opp som tjenestepiker og kunne vente svært lite av fremtiden. Det var altså ikke så mye å forvente om du var født som kvinne i det hele tatt. Den seige torturen startet allerede ved seksårsalderen, da kunne jentene ikke lenger leke rundt som vanlige barn.
Nå skal jeg ikke gå inn på tradisjoner andre steder som halsforlengelser og endring av hodestørrelser, noe en måtte begynne å forme ved spedbarnsalder da skjelettet enda var mykt, men det er ikke ukjent at det er mye lidelse å ta av.

I dag har vi avansert kirurgi, men likevel smertefullt for kinesere med vestlige skjønnhetsidealer og for ikke å nevne absurde skjønnehetskonkurranser.
For litt over hundre år siden kunne ikke kvinner i Kina med store og stygge(/naturlige) føtter forvente seg velstand i livet, men for ikke så mange år siden sa en jente som har valgt å gjennomgå beinforlening noe tilsvarende;

“It hurts, but it will be worth it to be taller. I’ll have more opportunities in life and a better chance of finding a good job and husband.”

Mens tiden går fremover og de ytre omstendighetene ser ut til å endres, bevares strukturer innpakket i en felles overbevisning om frihet og egne valg. Dermed også ”retten til å lemleste seg selv” for å passe inn i et system som fortsatt er hemmende og begrensende. Så lenge en kan hvile sin overbevisning på det frie valg, vil en ikke være i stand til å kunne se at de masochistiske selvutslettende løsninger kvinner tyr til er et resultat av en syk syk kultur.

Underlivskomplekser

For en god stund siden leste jeg det første gang. Jenter har komplekser for sitt underliv.
Har vi det? Tenkte jeg. Så kom en fittebok med bilder av damers underliv og jeg visste ikke helt hva jeg skulle mene.

− Jeg tror faktisk ikke problemet er så utbredt som man skal ha det til, sa jeg til en venninne.

− Jo det tror jeg, svarte hun.

Men hjelper det å klistre opp en haug med vaginabilder da? Er ikke det bare å fokusere ytterligere på det? Trenger vi enda mer å bekymre oss over? Er det ikke nok med disse ridebukselårene, hengepupper, celulittene og alt det andre rare som er så problematisk for mange? Trenger vi virkelig mer fokus på damekroppen?

− Hvis bildene er rett ut ærlige kanskje. At vi får den naturlige hårete varianten som man ellers aldri ser, sa min venninne
Men det var de jo selvsagt ikke, man må jo frisere før man avbilder må forstå.

Jeg ser ikke så mye fitter i media jeg, men okey, må omformulere det litt; ”…som man ellers aldri ser i pornoen…”. Jeg personlig har ikke lyst på masse bilder av fitter og forholde meg til, så jeg prøvde ikke å bry meg, men det var da voldsomt så mye prat det skulle bli.

Jenter har komplekser for deres underliv, ble det plutselig å lese mange steder, nesten overalt, nå er det vedtatt og avgjort et sted i mediahelvete der de runker til plastikkblondiner. Jeg kan jo ikke si jeg går helt upåvirket ut av dette da jeg ikke er spesielt glad i kroppshår, men akkurat det synes jeg ikke er så farlig, en risikerer ikke å skade seg selv med mindre en kløner med høvelen.

Jeg har ikke komplekser for underlivet! Fortsatte jeg, for dette hadde jeg ikke tenkt over før, det var akkurat som om det foregikk en kampanje; ”Finn ut hvordan en fitte egentlig skal se ut, og se de er ikke alle like selv om noen av de ikke er så fine…”

Jammen jeg visste ikke at det var en sånn rangordning av fin og stygg fitte, så fjollete at noen skal fortelle meg det nå. Hva med alle oss som ikke ser på porno, eller bryr oss, skal vi få dette oppi trynet også nå? Se på porno (Hæ ser du ikke på porno? Du er jammen frigid, ja helt utafor er du dame!), og finn ut av hva som er fint, etterpå kan du se på disse bildene og finne ut av hva som er naturlig (/stygt).

Trenger vi virkelig bilder av fitter offentlig for at vi skal bli fornøyd med oss selv?

Nå leser jeg at damer velger å lemleste seg selv hos kirurgen fordi de ikke er fornøyd med kjønnsleppene sine.
Men hva annet kan man forvente? Folk begynner alltid i helt feil ende med sin såkalte problemløsning.

De frigjorte får styre med giftampullpuppene og den frivillige omskjæringen sin så får jeg nøye meg så godt jeg kan med å være såkalt lite frisinnet uten pornoidealer.

Når det ikke stemmer

Han sto foran meg, lyst hår og to meter høy, hyggelig kar, sikkert ikke verst for den rette dama, men den dama var definitivt ikke meg.

”Du Ida” Sa han, jeg hadde likt måten han brukte fornavnet mitt på om det var en annen som pratet, der jeg sto føltes det rart. Han strakte hånden i mot meg og et øyeblikk sto jeg og så på den mens jeg lurte på hva han ville, etter litt nøling tok jeg den forfjamset uten å helt forstå hvorfor han ikke kunne snakke til meg uten å ta i meg.

Og enda mer upassende ble det da han var i ferd med å dra meg bort til der han sto; ”Kom hit da Ida”

Jeg synes vi var altfor nære og rygget derfor bakover litt satt ut, jeg var ikke i stand til å si noe fornuftig;
”ehh heh he, hva…?” Jeg hadde allerede dratt til meg hånden igjen og ble enda mer forvirret da han igjen forsøkte å få tak i den, som om jeg ikke selv forsto hvor den egentlig skulle være. Jeg ville slettes ikke ta i hans hånd.

”Er du en fornuftig jente Ida?”

”Eh ja… jeg er visst det” jeg klarte å være den smilende snille og joviale jenta jeg er, men var enda mer perpleks. Ingenting av vår samtale eller oppførsel hadde ledet oss dit hen, vi hadde ikke en gang flørtet, ikke i mitt hode i hvert fall. Jeg forsto ikke hva det var som hadde skjedd som gjorde at han trodde jeg var klar for fysisk kontakt…. med han! For meg var det bare absurd.
For en selvtillit, jeg trakk meg altså unna av fornuft og ikke fordi at jeg ikke syntes fyren var uinteressant. Så typisk.

Omsider sa jeg ha det og gikk hjemover. Jeg forsøkte ikke å irritere meg, det er jo tross alt lov å prøve seg… men fornuftig jente?! Også ta etter hånden min sånn da, også flere ganger når jeg allerede hadde trukket meg unna en gang? Smilte jeg for mye…? Sendte jeg ut feil janei signaler; ”hihi, nei ikke nå…hehe”…
Å huff, var jeg virkelig sånn? Men hva skal en si til en hyggelig, men uinteressant fyr da?

”Nei du er ikke attraktiv, det blir ikke noe pulings her selv om jeg er full”
Kan jo ikke si det rett ut, kan man vel? Men det er viktig å si nei på en skikkelig måte, å vri seg unna er teit, direkte tale er bra, men å rygge tilbake fra fysisk kontakt er også et ganske direkte signal ville jeg tro.

”Ja for du har det fælt” sa en god venn av meg senere, ”du får gratis øl, mannfolk vil pule deg og du sier nei til sex rett som det er”

”Men han var så irriterende pågående, når tiltrekningen er der hos begge, går sånt av seg selv…”

”Ja, det er magi” Svarte han sarkastisk.

”Når du sier det sånn får du meg til å høres skikkelig gnålete ut” Svarte jeg, ”Men har du aldri opplevd den merkelige følelsen av at noen som du aldri kunne tenke deg gjøre fremskritt? Det er alltid misplassert og rart, jeg blir så satt ut…”

”Å kom igjen a, kanskje du har sagt nei til den beste sexen du kunne fått i ditt liv!”

”Uææææ, med han der, gi deg a! Første skritt til god sex er at begge parter må være tiltrukket av hverandre. Ikke kom her å fortell meg at du ville pult enhver dame bare fordi hun er tilgjengelig. Folk har forsøkt å innbille meg at menn er sånn, men det tror jeg ikke noe på”

”Høh, bare innrøm det, fyren var feit” Svarte han og sånn flåset vi videre mens jeg tenkte på noe annet, en helt annen episode, en gang da det gikk som det skulle, i hvert fall nesten;

Den jeg var hos var høy, han hadde mørkt hår og vennlig stemme, jeg likte måten han pratet på og humoren, han fikk meg til å le og jeg tenkte bare godt om han.

”Se den sengen har jeg snekret helt selv”. Sa han og jeg lo, mest fordi jeg lurte på om det var en klønete fremgangsmåte, men jeg kommenterte det ikke, jeg var jo allerede i hans hus og på vei inn til hans soverom for å se på den hjemmesnekrede sengen hans.

Jeg synes det er litt skummelt med hemser. Så jeg og fortalte om mine marerittaktige stunder på hemsen min på Frogner. Den var over to meter høy og et fall ville muligens drept meg.

Hans hems var ikke skummel. Neste gang jeg var hos han sloknet vi side om side avkledd og naken. Jeg gikk hjem nydusjet og rotete i håret mens lurte på om det var et engangstilfelle eller om jeg kom til å se han igjen. Min erfaring er at dårlig fyllesex ofte har muligheter til å utvikle seg til bra sex, jeg synes det er en grei måte å starte på.

Neste gang jeg så han ga han meg en klem og strøk meg over ryggen, jeg lot hånden min skli over ryggen hans, lente meg inntil han og sto der akkurat passe lenge, litt lenger enn en vanlig klem. Ikke en klem som en venn, men noe mer? Jeg var usikker.
Vi sees. Sa jeg
Ja vi sees. Svarte han.
Men det gjorde vi ikke og det gjorde vondt, det merket jeg da puben jeg gikk forbi spilte hans musikk.

I stedet endte jeg opp på den rare puben med denne mannen jeg ikke var det minste interessert i som gang på gang tok etter hånda mi og irriterte meg over den evinnelige klisjeen; Den som vil ha meg er uinteressante og den jeg vil ha er ikke tilgjengelig.

Han sier neger!

Jeg syntes han var søt, entusiastisk og grei.
Jeg kunne bare ikke hjelpe for at jeg muligens la godviljen til fordi jeg så gjerne ville at han skulle være søt. Egentlig var han litt merkelig på en udefinerbar måte. Kanskje han rett og slett var litt dum?
Det gjør ikke så mye, bortsett fra at det ikke blir noen bra samtaler av sånt, dessuten kan han jo finne på å si dumme ting og det er turn off.

Noen ganger er det bare morsomt, for når han er midt inni en snodig formulering skjønner han plutselig hvor galt det lyder og prøver å vri det tilbake til noe som klinger litt bedre.
Og jeg ler, mest fordi jeg tenker at en ikke blir et dårlig menneske selv om en er litt misplassert en gang i blant. Alle har vært der.

Det er fint at han tenker seg om, men likevel er det synd at han føler at det er vanskelig å snakke fordi han er redd for å si feil ting når han er sammen med meg. Jeg vil ikke sette begrensninger på folk, men jeg vil jo heller ikke at de skal sette begrensninger på meg eller andre ved å si dumme ting.

Jeg kan ikke hjelpe for det, men noe krøller seg på innsiden i det man bruker ordet ”neger”. Dette veide tungt i mot han. Det går ikke, det er ikke en gang interessant å krangle om det.
Det er ganske mye jeg synes er uinteressant å diskutere, hva skal det være godt for? Vi vil stå der å stange mot hverandre.

”Men det er jo bare et ord.”

Nei, det er en historie, en tankegang, det er rasisme og det er undertrykking. Det er ikke ”bare”. Det er språket vi tenker med.

Dette ordet han bruker gjør han kanskje ikke til et dårligere menneske, han vil fortsatt være glad og entusiastisk. Dessuten mener han ikke å være rasistisk. Noe i meg tenker likevel at om han ikke i stand til å forstå betydningen av ord, vil han heller ikke kunne se strukturer og undertrykning i systemet rundt oss. Det handler også om forståelse og empati for andre mennesker og kulturer.

Nei, han fantes ikke kald og kjip, men vi vil sitte å skule på hverandre fra hver vår kant. Han vil si han er enkel og forstår ikke det han kaller ”det teoretiske pratet mitt”, så vil jeg påpeke at jeg er enkel jeg også men av og til finnes det ikke nok godvilje i verden.
Vi snakker bare ikke samme språk.

Sexistblogging

Inspirert av den snodige debatten har jeg laget en liste over norske sexistblogger sånn at man en gang for alle får sagt i fra at slikt svineri tåler vi ikke.

Selvfølgelig tuller jeg. Om jeg skulle gjort det måtte jeg tatt en skikkelig slimete surfetur og kanskje til og med lese igjennom en rekke merkelige innlegg fra medbloggere og jeg er altfor lat for sånt. I stedet kan jeg heller gjette hvordan det foregår ut i fra bloggrevy overskriftene:

− Det er grisete å slenge ut bilder av damerumper.

− Men jeg er mann jeg liker å se på damer
− Jammen ytringsfrihet, dessuten synes jeg du mobber meg
− Offerrolle blabla grynt grynt!
− Jeg er en nyansert følsom gutt som liker å definere feminister som føler meg stigmatisert for jeg liker nemlig damerumper.

Døh! Jeg fikk skikkelig lyst til å slenge meg på denne krangelen ass!

Jeg fikk en gang et spørsmål på mail; ”Hva er sexisme?” Enkelt og greit.
Jeg har ikke noe fasit så jeg svarte; Samme som rasisme, bare at det er med kjønn i stedet for hudfarge. Hver gang du ser ”damer/menn er slik og slik” bytt dame/mann ut med ”innvandrere er…” og spør deg selv hvordan det klinger. Jeg skal ikke en gang komme med forslag til hvordan dette kan fremstilles visuelt, men en kan jo for eksempel forsøke å sette en mann i samme situasjon og se hvor teit han ser ut om ikke noe annet …

Innestengt

Jeg måtte ut fordi veggene begynte å nærme seg og rommet var i ferd med å sluke meg og akkurat da slo det meg at jeg det ikke var noe sted å gå, solen var nede, jeg var i sentrum og det var uteliv på alle kanter. Jeg hadde ikke noe sted å være nettopp fordi det var utelivet jeg ikke ønsket. Jeg befant meg i en gammel bygning, den var mørk på grunn av renovering, ingen lys i trappene og i etasjen under et sted var det noen som spilte tung rockemusikk.

Det jeg satte høyt omringet meg fra alle kanter og uansett hvor jeg tok veien ville det innhente meg. Det var ikke mange meterne til nærmeste pub, der solgte de halvlitere til 33 kroner halvliteren og visstnok billig mat. Ovenfor lå en vanlig kebab junkfood sjappe og merkelig nok, jeg har aldri spist en kebab i hele mitt liv og falafel har jeg forspist meg på. I disse dager liker jeg ikke fastfood, jeg spiser mine grønsaker og blandet fetaost i salaten, det er alt jeg trenger.

Jeg sto på en bro og ante ikke hvor jeg skulle gå for noen hadde kapret den nærmeste park, der sto de forhatte festivaldoer og partytelt, Jeg så Oslo Plaza i vannspeilet, snudde og gikk en annen vei.

I et lite øyeblikk lurte jeg på hva jeg skulle gjøre hvis jeg ønsket å snu, hvis jeg brått og plutselig mistet interessen og alt jeg likte ble uinteressant. Hva om jeg ikke lenger følte for å ta en øl i felleskap med andre eller drikke meg full når jeg hadde mulighet? Hva slags sosialt liv ville jeg hatt da? Og hvor skulle jeg gjøre av meg?

Vi kunne gått på museum, spist middager, drukket te, gått turer, gått på kino, reist, skapt noe sammen. Men det blir ikke helt det samme om vi ikke kan avslutte kveldene med en liten halvliter før vi går hver til vårt.
Ville jeg noen gang bli ferdig med det?
Så kom jeg på at det samme hadde jeg lurt på når vi røykte og det viste seg at det ikke var noe problem. Klaustrofobien lettet og landskapet åpnet seg.