Noen betraktninger om kropp

Et sted i utlandet, i en stor katedral satt jeg i halvt influensasvime og forsøkte å roe ned bakteriene med whiskey og vitaminer. En intens kombinasjonskur som varte i to dager og tok livet av sykdommen. I mellomtiden oppsto de mest absurde samtaler.

Jeg: − Noen nevnte ridebukselår på flyet i dag, hva er egentlig det?
Hun: − Si det, ridebukser er jo helt trange, er de ikke?
− I gamle dager var de ikke det…
− Så de skrår altså ut på siden da? Men skal man ikke ha fett på låra da?
− Hmm snodig, dette var rart…
− Kanskje jeg har ridebukselår?
− Reis deg opp få se.
Hun gjorde så.
− Jeg tror ikke det der er ridebukselår.
Hun: − hmm. Jaja, samme det.
Jeg: − Mine lår møtes ikke når jeg står oppreist, det er et mellomrom der..
Hun: − Hmm ja sånn er det på meg og…
− Men det er ikke sånn når jeg sitter da, så jeg har i hvert fall litt fettlag…
− Ja må jo ha noe for å holde varmen…
− Det er så rart egentlig skulle jeg ikke vært så varm hele tiden, men jeg koker jo.
− Ja, det er mange fordeler med å ha et fettlag rundt knoklene.
− Men jeg kan liksom ikke skryte på meg for mye heller da, det jeg har er faktisk ganske nytt for meg.
− Det skjedde meg også, men så ble jeg syk og nå passer buksene igjen.
− Ja det er kjipt med klær som ikke passer. Bruk strikk i livet!
− HA HA HA!
− Okey dårlig spøk.
− Hvordan i alle dager kom vi inn på dette egentlig?
− Hakke peiling!
− Men celulitter, har du funnet ut av det?
− Nei det tror jeg vi lar ligge som et evig mysterium.

Dyrking av komplekser

Jeg er ikke vant til å ha venninner som klager over utseendet sitt, derfor blir jeg helt satt ut når jeg møter folk som gjør det og ser hvor mye tid enkelte bruker på å dykke ned i komplekser.
Nei, jeg orker ikke lide med, kan vi vær så snill prate om noe annet?

Jeg trodde man klarte å legge av seg sånt med årene, men tydeligvis ikke. Og er det humoristisk og selvironisk? Slettes ikke, her er det sagt om egotrippen selvforakt.

En jente fortalte meg i et dystert øyeblikk at de var grusomt å kle av seg for mannen, i det kjolen skled ned og pushup BHen ble hektet av, falt alt sammen. Det var en vond innrømmelse for henne og på et vis liker jeg ærligheten, men det er ikke så mye jeg kan gjøre med det. Det lille jeg kan tilføye er at hun sikkert ikke er den eneste som er redd for ikke se bra ut naken, men kan en være avkledd sammen en person, hadde det vært fint om en også valgte en man kunne slappe av med sammen og.

Tankespinn rundt komplekser er et drass, det reduserer det en gir og minsker evnen til å ta i mot, det hindrer en å være fullstendig tilstede, samvær reduseres et egoistisk oppkok i selvmedlidenhet. En blir ikke i stand til å kunne delta om tankene hele tiden er vendt innover mot seg selv og sine feil. Jeg kan ikke forestille meg at man blir særlig interessant i senga av det heller, hvordan yte noe bra når en kun er konsentrert om seg selv?

Det finnes også dem som sidestiller sine komplekser med det å ha et handikap, og det synes er drøyt, provoserende faktisk.

Man kan vel ikke klandres for å ha negative tanker om sitt utseendet.
Jepp, kjipt samfunn, det finnes mange som tjener penger på at nettopp du skal tenke dårlig om deg selv, men vi er da ikke viljeløse av den grunn?

Jeg vil ikke la samtaler skli ut i lang endeløs gnåling om vekt og rare neser, da faller jeg av lasset. Dyrking av komplekser har ingenting for seg, det har en forsterkende effekt. Det er nesten som jeg føler at det også setter en standard på hva jeg burde tenke om meg selv; ”Du klager over at du er tykk, jammen det er jo ikke så lett å være tynn heller…”
Og det der gidder jeg ikke å være med på, folk blir uinteressante av sånt.

Er jeg uberørt? Nei slettes ikke, jeg har dårlige dager, jeg trenger ikke alltid å være tøff i trynet å late som jeg er på topp heller, men jeg vil ikke bruke god venninnetid på sånt gnål. Tenk så mye morsomt en kan gjøre i stedet!

Skriv om sex!

− Så du blogger du?
− Gjør visst det…
− Er jeg nevnt?
− Kanskje… (Oi, jeg publiserte visst fyllemailen hans…)
− Skriver du om de gangene jeg er så full at jeg ikke får den opp?
− Det har jeg visst utelatt, men at det ikke funker på grisefylla er vel ikke så veldig rart, dessuten duger du uansett (Det slo meg at jeg gjorde han bedre enn det han var.)
− Ikke sensurer deg selv, du må skrive om de virkelige pinlige tingene og mye om sex.
− Jeg tror jeg skriver nok om sex og pinlige ting.
− Og folk leser?
− De klikker seg i hvert fall inn, vanskelig å vite om øynene følger teksten.
− Leser vennene dine det?
− Hø! venner jeg? Hahaha! Okey, noen så, men hørte fra ei at hun syntes hele greia var pinlig, ikke at hun sa det på den måten, men det var lett å forstå, samme for meg.
− Ting man er flau over er bra. Kan ikke få nok av sånt,
− Oi, trodde ikke vi var enige om ting. Folk er så opptatt av å fremstå som flinke og attraktive at de blir kjedelige i strebingen. Men altså jeg liker jo å være attraktiv også da må jeg innrømme (damn!)
− Hva blogger folk flest om a?
− Aner ikke, for mange ord som forteller veldig lite, dårlig språk, krasse formuleringer med små poenger. Folk ”svinger pisken” og de ”skuer inn i sitt navlelo”. De ”tråkker på tærne” og ikke minst de ”setter seg selv i offerrollen”, da jeg fulgte litt med gikk disse ordene om og om igjen som en evig repetisjon.
− Hahaha! Veldig platt ja, men er det så nøye da? Er det ikke litt fjollete å forvente stor litteratur?
− Er du gal? Det ville jo være det samme som å forvente at blogging skal velte regjeringer! Folk vil forskjellige ting og det er greit.
− Er ditt språk så bra da?
− Jeg regner med at hvis folk ikke får noe ut av min blogg gjør de som meg og snur i døra. Det er jo litt knuffing nå og da, men jeg vil egentlig ikke være med. Jeg husker da jeg først leste;  ”Ooo! Egen redaktør, publisere hva man vil nettet, velte regjeringer…” så etterpå; ”Faen folk publiserer hva de vil jo og det er jo bare crap!” Snurt nå, vel, da oppfordrer man folk til ikke å pinge dersom om de skriver tullball, det undergraver seriøsiteten til de som mener noe om avisartikler for det er seriøst og viktig må vi forstå.
− Pinge? Blogge seriøst? Skjønner ikke no jeg
− Ehm ja, metagnål sorry, det er mye av sånt, blogg er ofte sånn at man skriver masse ting om den tingen man skriver på… som en skriveblokk om en skriveblokk bare det at mange folk leser og blir irriterte. Det har en tendens til å bremse mer enn inspirere.
− Leser du mye blogg?
− Jeg gjorde, men nå ligger jeg mest unna, selv om folk stort sett er rolige og greie begynner det å bli ganske forstyrrende. Vil helst bare skrive selv.
− Ja skriv om sex, om ditt sexliv!
− For om sex kan man ikke noen andre steder, og har man virkelig lyst til å vite at jeg har sex?
− Så klart, sex selger. Men ikke skriv om meg da!
− Jeg har ikke noe å selge på min blogg, men okay, jeg skriver om sex. Hvordan ikke skrive om deg når du har en helt klar rolle når det kommer til sex!
− Men hvordan skal jeg kunne se dine venner i øynene når du har skrevet så mye om meg på bloggen min?
− Ingen vet om oss, ingen vet hvem du er, og ingen bryr seg, dessuten leser de ikke!
− Fortell nå hva du skriver om meg da!
− Ehm øø eee.. (kan ikke si; Det er liksom ikke så mye om sex, men noe enda pinligere; hva jeg føler)
− Jeg må lese den bloggen!
− Du kommer ikke til å finne den! (Nei ligg unna, faen heller, leser du får du vite at jeg tenker all slags rare tanker om deg og muligens liker deg litt for godt!)
− Var det Androida du kalte deg?
(Faen!)

Et gammelt soundtrack

Da jeg hørte Mozart igjen, satt jeg plutselig i bilen og var et lite barn. Under hele kjøreturen lyttet vi til musikken, etter en og halvtimes oppvarming med sol utenfor kjørte vi endelig inn den lille avkjørselen, den vesle kjerreveien endte i en hall av trekroner. På et tidspunkt ble døren åpnet med et knepp, setet vippet ned og jeg kunne tråkke ut i frisk luft og svale skygge fra trærne.
Senere samme dag ville jeg sitte på steinverandaen med trapp ned til hagen og se mot sjøen, lytte til måkeskrik og stemmer fra stranden.
Dette er avsluttet, fullstendig og endelig, så hvorfor forteller folk hverandre at de var gamle? Samtalene er over og snart vil stemmene svinne hen fra hukommelsen, det at noen er gammel gjør ikke slutten mindre endelig

Alt er bra

Jeg er fornøyd, spiser mat utendørs, går turer, drikker mye vann , en del øl og treffer menn. Jeg er spesielt tilfreds med menn. Vi har den sorten som redder nedbrutt harddisk og er i godt humør, og vi har den varianten som bringer meg masse øl på en blakk lørdagskveld, bare for å nevne noe.

"Skaff deg en gunner!”

Det hender jeg tenker på han i det jeg åpner døren. Noen ganger venter jeg å se skyggen av en høy mørk mann utenfor.
Høye mørke menn er ikke alltid spennende, attraktive og mystiske. Høye mørke menn kan gå i dress og slips, i shorts og skyggelue, jobbe i en bank eller luske utenfor min dør.

Etter to merkelige besøk venter jeg å se han igjen, først snek han seg ufrivillig inn i tankene mine.
Ånei du, tenkte jeg, dette skal ikke skje igjen. Ingen skal krype rundt i min bevissthet og lage uorden.

Likevel hendte det jeg tenkte på han, jeg åpnet døren sakte og ventet delvis å møte hans skikkelse utenfor. Der ville han rolig stå en halvmeter fra min inngangsdør, stille, uten et ord. Jeg tenkte også at han kunne være et annet sted i oppgangen, for så finne veien inn mens jeg hentet en klesvask. Kanskje han ventet på meg i mitt eget kjøkken når jeg kom tilbake? Burde jeg låse døra hver gang jeg forlot leiligheten i to minutter?

Selvsagt burde jeg ikke det. Det ville være det samme som å gi etter for en uro, ikke bare det, men jeg ville sette av plass til den, og la små anfall av engstelige tanker få utfolde seg, de skulle ikke ta tak i meg.

”Du kødder! Lusker det en mann utenfor og vil inn? Skaff deg en gunner!” Og jammen visste han ikke hvor man ordnet slikt også.

”Ja jøss” Svarte jeg ironisk; ”Slikt kan jeg ikke ha, faktum er at jeg vil komme til å bruke den en gang jeg føler meg forurettet.”

Etter et overfall, et drapsforsøk og voldtektsforsøk valgte en venninne av meg å gå med pepperspray i veska. Den lå der og ble med tiden glemt. På en reise fant hun den plutselig igjen, nedstøvet i lommerusk i veskebunnen og da hadde vi passert alle sikkerhetskontrollene på de største flyplassene uten noe problem.
Oi, sa vi begge. Jeg vil si det var harmløst og fullt forståelig.

Våpen som dreper derimot er å gi etter for frykt, en lar det irrasjonelle overta, i ustabile vaklende stunder kan en komme til å gripe fatt det uten mulighet til å kunne vurdere konsekvensene. En må selv ta tak i små tegn og ikke la disse ondartede og destruktive følelser ta kontroll.

Jeg vet ikke hvorfor han sa det en gang. Å spøke med tanken på å eie skytevåpen virker skremmende. Så redd vil jeg aldri bli, jeg bare spinner litt noen dager, så er det glemt.

Avhengig

− Du er avhengighetsskapende, hvisket jeg til han i det vi lå rolig ved siden av hverandre, men intet ved han var vanedannende.

En nedslående følelse rev meg opp fra søvnen. Jeg var alene, hans pute lå forlatt ved siden av hodet mitt.
Jeg fortalte han at jeg likte alt han gjorde, at jeg likte hendene og stemmen hans, at han hadde fin hud og at jeg likte å hvile hodet mot overarmen. Jeg repeterer meg selv.

Jeg sa ikke at jeg likte å bare være i samme rom som han, at det var godt å snakke med han og lytte til det han sa. Jeg fortalte aldri at hans fysikk hadde ikke betydd noe om vi ikke hadde det så godt i de stundene vi var sammen.

Vi var benektende romantiske og skyldte på utelukkende fysisk tiltrekning. Jeg vet det gikk begge veier for det hendte han forsnakket seg.

Det ville aldri fungert likevel, hvor går et samvær når man aldri skaper noe sammen, eller gjør noe i det hele tatt? Mange drives av det materielle, av nye leiligheter, hus, venneselskaper med duker som står til gardinene og ferieplanlegging med vennepar. Mange har tanker om familiedannelse og barnefødsler.

Det finnes heldigvis andre muligheter. Det er så mye man kan skape med et annet menneske, men hvor går vi? Ingen av oss drømmer om røde trehus på landet, eller å dra til Spania for å starte en kafé, vi maler ikke bilder eller fordyper oss sammen i kunsthistorie. Vi forsker ikke på noe og bare en av oss brenner for film.
Så hvor går man? Hvis man er nødt til å innfinne seg hvis vi skal leve etter det å være to, bør man ikke i et samhold lage noe sammen, burde ikke to mennesker drive seg selv og hverandre videre?

Å være en kan bli tungt, men jeg vet at det er bare meg uansett hvem jeg omgås. Derfor tror jeg på et samhold hvor vi er i en prosess og sammen kan lage noe. Jeg har høye forventinger.

Derfor vil ikke dette gå, vi vil holde oss der vi fant hverandre med et glass i hånden. Smilende i et tåkeverden full av motstridelser. Vi sier det er fritt, men vil alltid oppsøke hverandre når muligheten er der fordi de vi i tankene ikke klarer å legge det fra oss.

Jeg ser for meg at det ville endt i en konkurranse der total selvutslettelse var målet. Kanskje på et hotellrom i en annen verdensdel.

Fra brann til inkasso

Drivhuseffekten gjorde rommene til et uutholdelig oppholdssted på dagtid helt til jeg fant ut at en av ovnene sto på fult. Det ble litt bedre etter det, men jeg var fortsatt litt urolig fordi jeg hadde funnet en av mine tegneserier sammenkrøllet bak panelovnen. Som da jeg etter en tekopp fant kokeplaten glødende på kjøkkenet. Dette har aldri skjedd før eller siden, men jeg vil ikke bli en av de gærningene som gjør et rituale ut av å sjekke om plater står på før de forlater leiligheten. Jeg vil heller ikke være en slik som er nødt til å forlate en kino, eller dra hjem fra en jobb fordi kokeplaten muligens kan stå på.

En glipp en gang, må være greit, eller kanskje ikke? Men jeg er ikke ustabil av den grunn. Jeg kommer nok aldri til å lage en skikkelig brann.

Da jeg ut i fra et hjørne i stua plutselig så to små flammer på sånn omtrent på størrelse med fyrstikkflammer, ble bekymret. Jeg tettet igjen med et ulteppe og lurte på hvorfor jeg aldri hadde lagt merke til dette røret før og hva var det før noe? Ikke bare det, men det var skrøpelig og i ferd med å gå i oppløsning. Jeg trakk inn pusten i et forsøk på å kjenne røyklukt, var det noe andre steder i bygget. Burde jeg ringe noen eller løpe ned på kontoret og høre om alt var i orden?

Om noen timer gikk flyet og jeg hadde ikke pakket en gang. Telefonen ringte og jeg så min mors navn på displayet, noen ringte på døren og jeg hørte hans stemme i callingen. Jeg tror det er brann i bygningen sa jeg til en av dem.
”Det gjør ikke noe” Sa han ”Vi kan utsette reisen til senere”
”Du må komme deg ut snarest!” Sa min mor. Men jeg har jo ingen klær på meg, jeg lå i sengen og sov.

Telefonen ringte:.
”Ja god dag mitt navn er Trond og jeg ringer fra inkassosenteret”
”Ø?”
”Det gjelder en uoppgjort regning…”
”Den er betalt”

Kort; Regning betalt for sent, purring likevel sendt til feil adresse, jeg var intetanende om at jeg skyldte gebyrer som nå har steget til nesten seks tusen. Jeg er blakk, veldig blakk! I tillegg sitter jeg igjen med en følelse av at av å ha blitt lurt.

Jeg våknet opp fra brann til inkasso, men i min drøm skulle jeg i det minste på ferie med en jeg likte godt. Her sitter jeg uten penger til mat og alkohol og vurderer å sette opp en paypal tiggebutton. Om det bare hadde hatt noen funksjon så…

Bare man vasker seg først…

Etter noen øl måtte hun tilstå:

− Øø, du vet den fyren du hadde sett ut? Jeg klarte å gjøre noe veldig rart…

Egentlig var det ikke så rart, de hadde blitt skikkelig fulle og dagen derpå hadde de ingen klær på seg da de våknet opp ved siden av hverandre. Sånt skjer.

− Men altså, du må bare ta han du da, jeg har ikke tenkt på noe videre opplegg og det tror jeg ikke han heller har.

Hun som tok i mot den nye informasjonen så litt betenkt på sin venninne;

− Men var han noe særlig da? Dugde han i senga?

Det kunne ikke venninnen svare på. Den vurderingen fikk man heller ta i en edru og nykter tilstand, men han hadde en veldig bra kropp.

Ja, det hadde hun sett for lenge siden, han var jo søt i ansiktet også da. Men der var ikke helt enige, så trakk hun på skuldrene og sa;

−Det er jo ikke noe problem så lenge han dusjer i mellom!

Venninnen lo og forklarte at denne karen var nok renslig og dessuten var det jo over en måned siden, ikke noe å frykte der. Men da fikk hun høre hygiene ikke står like høyt hos alle;

− Jeg har ikke noe i mot å dele, men en gang ble jeg litt betenkt, for da hadde jeg hatt en fyr, så viste det seg i ettertid at like før han kom og sov i min seng hadde han pult en venninne på do, greit nok det, men han hadde ikke dusja i mellom og det synes jeg var litt ekkelt.

Full og kåt

Han hadde et fint ansikt, han var høy og alvorlig, mørke øyne og mørkt hår og jeg lurte på hvor han kom fra for plutselig sto han foran meg utenfor min dør og pratet til meg. Jeg overså hans løgnaktighet og vi tok en øl sammen. Jeg drakk og forsvant et øyeblikk ut av denne verden for så finne meg selv igjen halvveis avkledd i min seng. Faen faen faen! Ukritisk omgang med dårlige menn igjen, her finnes det ingen vei utenom.

Jeg ba han om å gå og han gikk.

*

− Jeg så du hadde ringt i natt. Sa en venn av meg. Nattens kvalme og uro satt ennå fast.

− Å gjorde jeg det? Svarte jeg lett og lurte på hva slags merkelig udefinerbar trøbbel jeg hadde klart å rote meg oppi nå. Jeg hadde støvsuget opp knuste chilinøtter og tørket opp øl fra gulvet, jeg var i ferd med å sperre kontoen da jeg fant mine ting på vei under dusjen. Jeg hadde allerede rekonstruert historien i hodet flere ganger uten å forstå sammenhengen, det gjelder å velge riktig vinkling, det finnes mange måter å fortelle om sine opplevelser, både for seg selv og andre. Men vil det endre de faktiske hendelsene?

Enten har man kontroll eller så har man ikke. Om noen andre tar styring i det øyeblikket en selv ikke er tilstede, kan en ikke endre opplevelsen, men en kan unnskylde seg selv og han. Og hvordan kan en vite når en ikke husker? Hjernen fungerer på finurlige måter og under kraftig alkoholrus vil opplevelser ikke lenger lagres til langtidshukommelsen. Jeg kunne like gjerne drømt det.

Han var sikkert harmløs, jeg spant rundt på fyllenervene og slo meg til ro med det, for på kjøkkenet satt et menneske som fikk meg til å le, en som fikk kroppen min til å dirre og alle muskler til å spenne seg, og alt sammen mens han holdt blikket mitt.

− Jeg var vel bare full og kåt da. Sa jeg til min venn, fyllesamtaler er alltid like lite sjarmerende, det er altfor lett å gripe til telefonen i det jeg er på vei hjem. Samme kveld hadde jeg fortalt en venninne at jeg måtte slutte å bli så full på byen, da turene hjem begynte å bli mer og mer besynderlige. En natt hadde en mann insistert på å følge meg hjem, på et tidspunkt hadde han omfavnet meg og forsøkt å kysse meg og jeg måtte slite meg løs, dermed fikk jeg omgjort tanker til handling og stakk av, noe jeg skulle gjort med en gang vedkommende begynte å luske i min retning.

Men byturer uten alkohol?! Noe så kjedelig og unødvendig!

Min venn rev meg tilbake til øyeblikket. Stundene med han var altfor kortvarige, han bøyde seg over bordet og strøk meg over kinnet, vanligvis reagerer jeg negativt på hender i nærheten ansiktet. Hans hender kan være hvor de vil. Denne gangen hvilte jeg hodet mot siden, fanget hånden i halsgropen før jeg grep den og kysset den. Han sa det ikke var noen andre enn meg, jeg svarte ikke fordi jeg ikke ville lyve.

Tiden med han var plutselig over og jeg satt med hendene på tastaturet da jeg hørte dørklokka i gjennom gulvet fra underetasjen, jeg merket plutselig hvor stille det var. Neste gang jeg hørte ringeklokken var det i rommet ved siden av, jeg begynte å se etter øretelefonene da min egen dørklokke ringte.

Reaksjonen var uventet, kroppen stivnet, jeg visste hva som var i ferd med å skje, men klarte ikke å tro det fordi det alltid er en mulighet for at min fantasi tar over. Hvorfor jeg åpner for den muligheten vet jeg ikke, da jeg stort sett alltid har rett. Føles det ikke bra, er det aldri noe bra.

−Ja hei? Sa jeg over callingen. Jeg kjente igjen stemmen som svarte og bestemte meg for å ignorere vedkommende. I en film kunne han vært en ny hemmelig elsker som oppsøkte meg på nattestid, en mystisk person som trådde ut av intet, så tiltrekkende at jeg ignorerte hans underlige stalkeraktige tilnærming. I fantasien hørtes det nesten bra ut, som tatt ut av samtiden og tider før denne; Klisjeen underordning og overordning, jakting, bli jaktet på, og å bli observert, en kunst mitt kjønn har behersket i alle århundrer, i populærkulturen ofte beskrevet som den mest erotiske opplevelse en kvinne kan ha.

Noe jeg åpenbart ikke behersker da jeg kun følte ubehag.

Min nye ukjente bekjent var av den tålmodige sorten, og jeg gjorde alt damer ikke skal gjøre i skrekkfilmer, nå visste han at jeg var hjemme. Jeg satt stiv og passiv foran skjermen og hatet min manglende evne til å reagere. Jeg tenkte på Buffy, i en episode forvandles hun til en overklassekvinne fra 1775 og er ikke lenger i stand til å forsvare seg. Det spiller ingen rolle hvorvidt hun var sterkere enn motparten da myter om hjelpeløshet og frykten bearbeidet henne inn i passivitet. Mange får aldri anledning til å finne ut av sin styrke da de alltid går ut i fra at de ikke kan og man skal jo som kjent ikke slå.

Et øyeblikk hadde jeg vært på vei til kjøkkenskuffen, men jeg innså fort at en kniv virket for brutal, jeg kunne ikke møte noen i døra med brødkniven i hånden, jeg skulle ikke åpne i det hele tatt. Det var ingen grunn til å leke actionheltinne.

En halvtime senere skled dørhåndtaket stille ned, jeg hadde ingen reaksjonsevne men stirret stivt mot døra. Da noen begynte å tappe svakt mot utsiden gikk jeg stille mot døra. Jeg har ikke noe kikkehull, men innså enda en gang at nøkkelhullet var åpent for innsyn og på den andre siden reflekterte speilet meg og PCen. Han banket stille på igjen, så nære, og en stund ble jeg stående å vente. På den andre siden var han like stille og lyttende som meg, jeg hørte hans små bevegelser, hørte han meg?

Det kunne vært dejavu, tilsvarende ting har skjedd, men dette var likevel nytt, jeg kjente frykt av en ny guffen sort.

Han banket på igjen. Hans ro og tålmodighet skremte meg, nå visste jeg at det var meg han var ute etter. Jeg innså også at han på et tidspunkt hadde begynt å følge etter meg, at han hadde sporet meg opp og jeg intetanende hadde drukket øl med dette utrettelige menneske, jeg begynte å lure på om jeg virkelig var å trøbbel. Da jeg grep etter telefonen for å ringe etter noen innså jeg at det var for sent og jeg hadde ingen venner av det slaget man ringer til midt på natta med mindre jeg er full og kåt.

Tiden gikk, og med jevne mellomrom tappet han på døra, både han og jeg visste at før eller siden måtte jeg ut da doen er i gangen, den ukjente hadde god tid og jeg bor i et kontorbygg, her er det ikke mange på kveldstid. Jeg innså at jeg var veldig alene og for en gangs skyld så jeg ingenting positivt i det. På et tidspunkt vurderte jeg å ringe politiet, men visste ikke om det ene ubehaget ville oppveie det andre, jeg føler ingen tillit og hvem bryr seg om en enslig dames omgang med dårlige menn? Det var derfor det var godt å høre stemmer:

− Hva gjør du her?

− Jeg venter på en venn av meg.

− Er du sikker på det? Det bor nesten ingen her…

Jeg gikk nærmere døra før å høre samtalen bedre, og han måtte omsider gi seg for ikke å vekke for mye mistenksomhet. Til slutt hørte jeg noen bevege seg ned trappen og så ble det stille, det tok enda en stund før utgangsdøren smekket igjen. Like etter hørte jeg en bil starte og kjøre bort. Hadde han ankommet i bil?

Etter hvert ble jeg roligere, jeg valgte å tenke på han som bare hadde gjort gode ting for meg i stedet, han som holdt blikket og takket meg fordi jeg smilte i hans retning. Det var ikke mange timene siden vi hadde spist av samme tallerken og ledd sammen. Han skar grimaser mens han drakk min gode dyrebare whiskey og jeg forklarte at han måtte ta mindre slurker, det var ikke om og gjøre å helle nedpå med alt om gangen.

Samtidig murret vissheten om at nå visste den fremmede at bygningen lå nokså forlatt på kveldstid og hans pågående tålmodighet gjorde at jeg fryktet at han ikke ville gi seg med det første.

Jeg begynte å legge planer av det slaget som ikke involverte mindre alkohol på byen eller mer besøk av mannlige bekjente, jeg måtte ordne opp selv samtidig som jeg beholdt min frihet til å gjøre akkurat de samme tabbene som mine guttevenner.