Paris
Jeg drar snart til Paris. Der skal jeg på en bransjemesse for og se om det eventuelt er plass for meg der en gang i fremtiden. Ellers lurer jeg, er det noen som kan anbefale meg noe jeg bør få med meg?
Filed under Filter | Comment (0)”Det kunne vært meg”
En av våre første netter var i min stue, jeg kjente han ikke, han var fremmed og så var jeg for han. Vi sovnet ved siden av hverandre og jeg traff han igjen med jevne mellomrom.
Han var ofte på nachspiel, mest hos kamerater, sammen venner eller hos helt nye bekjentskaper. Han kom fra en liten by, der var det få som gikk på byen uten våpen og det var ikke en helg uten et skytedrama. Noen ble beskutt, noen ble skadet, andre ble knivstukket mens han satt i baren og drakk øl.
Og før eller siden nådde volden lenger enn lokalavisen, jeg husker jeg leste om den på internett. Jeg trodde det var en skrøne. Jeg la merke til hendelsen fordi den var så grotesk. Det var et gufs man vanligvis ser på skjermen med effektmusikk til. Det er pakket inn i en fascinerende estetikk og har en magneteffekt på svartkledde tenåringer, og meg da…
I hans by var det noen mennesker som plukket om intetanende festglade fra lokale puber. De havnet i samtale med en tilfeldig, kjøpte en øl nå og da og når det begynte å nærme seg stengetid inviterte de til et nachspiel.
Nachspielet besto av frihetsberøvelse, seksuelt misbruk, tortur, drap, partering og kannibalisme. Opplysninger ble holdt tilbake, alle detaljer ble aldri kjent, men myter oppsto, noen nevnte satanisme. Det var tider hvor satanistmyter ble dratt frem i alle sammenhenger.
I hans kjedelige miserable liv var det alltid nestenulykker, «Tenk, det er ikke så stor by, vi hang på samme barene, jeg sa aldri nei til gratis øl, hadde jeg møtt disse menneskene, ville jeg vært et enkelt bytte»
Jeg var der nesten, jeg kunne vært der, jeg så røyken sige ut av restene, jeg rakk aldri frem og bra er det.
Sensasjonslyst iblandet et mildt uventet sjokk. Nesten-historier beskriver den sjokkeffekten man får av å vite hva andre er tilbøyelig til å gjøre, en aner omrisset av en tragedie, katastrofe og groteske handlinger. En hører om tragedier, drap og tortur på tv, nyheter, på film og i gode historier, men når det er et sted nær deg, har man et godt liv er innsikten om at dette ubehaget virkelig finnes i seg selv en påkjenning.
Filed under Filter | Comment (0)8. mars
Det er ennå en stund til, men her gjelder å planlegge i god tid i forveien. Hva er det å gjøre på åttende mars? Jeg har to forslag, et om hva man kan gjøre og et annet går på hva man ikke burde gjøre. En er selvsagt fri til å gjøre akkurat det en føler for, det er bare et forslag.
Jeg starter med det jeg synes er en uting;
I fjor brukte de fleste bloggerne (jeg merket meg at Hjorthen var et av unntakene) dagen på å fortelle at de ikke likte Ottar, dette ispedd noen individer som snakket om kvinners femininet (/hvordan damer bør te seg og være), og følte av en eller annen mystisk grunn et behov for å konstatere at det er forskjell mellom kjønnene.
Altså en hel haug med folk som synes det er viktig med likestilling og sånt, «men vi er ikke feminister altså…»
Dette synes jeg er en kjip måte å markere kvinnedagen på fordi det holder debatten på et irriterende lavmål. Ottar er, som få andre feminister i dette landet, aktivister og brøytebiler. En kan gjerne mislike dem eller være uenig, men husk, de er allerede hatobjekter i media, så hva er det å tilføye?
Å starte en setning med «Jeg er ikke feminist, men…» før en skal si noe som går i retning av kvinnesak er feigt. Det blir relativt slappe debatter når folk bruker så mye krefter på å ta avstand fra de såkalt ukule feministene i stedet for å komme med noe som kan virke oppbyggende.
Om en vil si noe kan en kanskje heller prøve å konsentrere seg om noe faktisk bryter konvensjonene, noe jeg ser altfor lite av i feministdebatten i Norge.
Og til det som egentlig var saken her;
Jeg har også et forslag til hva man kan gjøre på 8. mars, en trenger ikke være politisk engasjert for det har ikke så mye med feministdebatter å gjøre, men det er veldig morsomt og man kan drikke øl.
Man kan gå på Skuret, se Imago og drikke øl med meg!
Nei, ikke nå
Boken var på godt over sekshundre sider. Jeg la meg inntil han hvilte haken mot skulderen;
«Skal du lese den der nå?»
«Mmm» Sa han rolig og bladde om.
Jeg tok tak i overarmen, krøp enda nærmere og la meg tett ved siden av. Han vendte hodet mot mitt, kysset meg og sa;
«Vil du …?»
Jeg nikket. Han kikket tilbake i boka si og så på meg igjen;
«Men jeg hadde tenkt å lese…»
«Men…?» Jeg var tom for ord.
«Ikke nå»
«Hæ?» Jeg ble forvirret, skuffet og fornærmet over avvisningen. Dessuten lurte jeg på hva som var vitsen med å dele seng hvis man bare skulle sove?
Jeg kjente flat mage muskler varm hud og gravde meg ned i halsgropen.
«Nei, ikke nå» Sa han «Du er krevende, du må finne en annen…»
Skulle han be meg ringe en annen nå, etter en kveld med prat, god mat og alkohol?
Jeg merket jeg ble irritert over å bli henvist til andre, det er en ganske personlig ting man snakker om her, en kan ikke bare fylle en annens plass uten videre. Dessuten hadde den personen jeg delte seng med noen helt spesielle egenskaper man ikke uten videre finner hos enhver mann.
Vi ga hverandre frihet, det er vel og bra, men for øyeblikket følte jeg at det reduserte alt til noe han kunne ha med hver eneste dame og jeg med alle menn. Vi var bare to som hadde funnet hverandre og tilfeldigvis nøt hverandres selskap… Bortsett fra at han egentlig bare ville at vi skulle prate hyggelig sammen og jeg skulle sovne på armen hans.
Jeg snudde ryggen til og forsøkte å skjule min skuffelse med likegyldighet, det hadde kanskje virket om jeg ikke hadde vært for brå og kald i bevegelsene. Han la fra seg boken og pakket dynen om meg. «God natt» Sa han og kysset meg.
Jeg lukket øyene og med jevne mellomrom hørte jeg han bla om.
Jeg forsto ingenting, hvordan er det mulig å være så omtenksom, søt og så kald samtidig?
Å være taktisk er ikke dumt
Jeg har ingenting å belære om, jeg skal bare ramse opp noen små ting som kan være til hinder eller irritere litt av og til.
For det første liker jeg ikke folk som tar en slags formynderrolle, jeg tror de er like full av tull som resten av oss uansett hvor mange viktige bøker de har lest. Kunnskap når ikke frem om en snakker om andre som om de var kveg.
Entusiastiske mennesker som forteller om sine interesser derimot, får meg langt mer på glid.
Det er mange idioter på Frogner, akkurat som på Grunerløkka, Gausdal og i Lyngdal. Å si at alle som kommer fra Oslo vest er sosser, er omtrent like idiotisk som å si at alle utenfor Oslogrensa er bønder. Jeg for min del vil hverken være bonde eller soss.
Jeg trodde dette snakket ville gå over av seg selv når man var ute av tenårene, men oppdager at jeg blir satt i bås og analysert på en mye mer inngående og stigmatiserende måte enn før. Jeg velger å tenke at det ikke er så nøye fordi jeg har det bra, men det irriterer meg likevel.
Entusiasme er veldig bra, men å overkjøre med sitt er ikke særlig konstruktivt. Når man driver med noe, er ikke det man gjør bedre enn det alle andre bedriver tiden sin med. Om en for eksempel har funnet en retning innenfor yoga som fungerer for en, da er det ikke dermed sagt det er det beste for resten av verden. Og sånn krangler man innenfor hver eneste lille klikk, en liker å tro at det en gjør er viktigere enn alt annet.
”Alle andre” har ikke alltid misforstått, i hvert fall kommer man ikke særlig langt med det man har å si hvis det er innstillingen. Folk har andre utgangspunkt, andre synspunkter, andre vinkler, nye perspektiver, ser ikke at det finnes noe å forstå, skjønner ikke problemet, er opptatt av andre problemstillinger, ser kun sine egne problemer og så videre. Det finnes mange alternativer og ta av her.
Det skjer altfor ofte at mange kjører en destruktiv linje som går ut over seg selv og andre, men å nærme seg dem med arroganse vil ikke slå an, det sier seg selv.
Å være taktisk er ikke det samme som ikke å mene noe eller å være en hykler uten ryggrad.
Ellers liker jeg at folk vet mye og har noe å formidle, bare de ikke snakker til meg som om jeg var en idiot.
Filed under Filter | Comment (0)Jeg prøver meg som videoblogger
Dette er en omvisning der jeg bodde tidligere, en noe spesiell leilighet. Hvis noen lurer på hva jeg så i dette spetakkelet, vil jeg svare; Kulissene til en grøsserfilm, lokaler til et haloween party, ekstra rom til mange gjester og et eget mørkerom.
Jeg vet fint lite om videoredigering, faktisk ingenting. Derfor er jeg glad for at Raymond tok seg tid til å gi meg en liten introduksjon. Likevel knota jeg en stund med å få dette til og resultatet er så som så.
Filed under Kreativ | Comment (0)Lystløgner
«En venninne av deg banket på døren din for litt siden»
Jeg sa på han, noen hadde banket på døra i går, først rundt fire tiden, så rundt seks, så åtte og så videre, sist gang jeg hørte bankingen var rundt halv ett på natta. Jeg ble like distrahert og satt ut hver gang.
Jeg ble usikker, ikke fordi jeg trodde det var noe sant i det han fortalte meg, men fordi han var manipulativ, han søkte stadig nye veier for å nå meg, for å skape reaksjoner og for kontroll. Hvis han fikk meg til å tro at det kunne være venner som kom på besøk, ville jeg være tvunget til å reagere når noen banket på.
«Jaha, hvordan så hun ut da?» Svarte jeg sint og oppgitt over å stadig bli møtt med ny taktikk, nye forsøk på å kontrollere og kue meg.
«Jeg eh… hun hadde brunt hår, hun har vært her før!» Svarte han. Jeg har også mine metoder, å ta løgnere er enkelt, en må repetere spørsmålet, dette gjør man mange nok ganger og vedkommende vil avsløre seg selv med motsigelser og bortforklaringer
«Jaha, og hvordan så hun ut da?»
«Hun hadde tenner og…hun har vært her før!»
Tenner? Hadde hun tenner?!!
«Hvordan så hun ut, husker du ikke?»
«Det var en venninne av deg her, og hun har vært her før» Repeterte han.
«Hva hadde hun på seg?» Dette var meningsløst. Skulle jeg fortelle han at jeg hadde hørt tassingen hans mellom rommet hans og døra mi? Jeg var allerede skjelven og sint, jeg ville før eller siden heve stemmen og begynne å rope til han og da hadde han vunnet.
Mindgames, jeg hater dem. Alt handler om kontroll og bryte ned grenser, slite ut og studere reaksjoner. Jeg var allerede sliten fordi han hadde innført diverse straffeordninger, jeg trodde det nesten ikke før en jente som bodde i samme gang fortalte at han kastet maten hennes etter en krangel. Det vil si, hun hadde ikke kranglet, men jattet med mens han forsøkte og hisse opp til en unødvendig diskusjon om noe de aldri ville bli enige om.
Han begynte å gjøre tilsvarende ting mot meg, jeg ble hardere rammet, han sørget for å holde kjøleskapdøra åpen så jeg ikke lenger kunne oppbevare maten kald, alt ble dårlig, kjøtt, melk og så videre. Ting forsvant fra badet, såpe og barberhøvler. Det verste var maten og at jeg ikke fikk være alene på kjøkkenet, da kom han bestandig med ubehagelige pågående spørsmål. Jeg gruet meg til hver gang jeg måtte ut av rommet, jeg var satt på en slags absurd sultekur i tillegg var malex burgerne tynnet ut med for vondt svinekjøtt og smakte oppkast.
Han sto foran meg i gangen og hevdet at en venninne banket på min dør, jeg ristet på hodet og sa rett ut at jeg visste han løy, han kunne like gjerne gi seg for dette gadd jeg ikke være med på mer. Han reagerte som han pleide, han lo samtidig som han ble sint. Han trakk på skuldrene som om det var jeg som var den usaklige og lurte på om jeg kunne fikse dataen hans.
«Nei» Svarte jeg, hans frekkhet nådde ingen grenser. Samme uke hadde han koblet meg fra internett fordi jeg var altfor mye online og måtte finne meg i å dele. Noe som bare var tull da alle hadde linjer som fungerte.
«Nei?» Sa han overrasket.
«Nei» I løpet av samtalen hadde jeg snørt på meg bootsa og var snart klar til å gå ut.
«Hø… takk for hjelpen a!» Sa han spydig.
«Ærlig talt, jeg har ingen plikter ovenfor deg, og du vet jeg kan ringe til de to venninnene mine som du har møtt og sjekke, det tar noen sekunder å avkrefte din påstand» Sa jeg og gikk. Jeg skulle så gjerne sagt mye mer, men jeg var så sint at selvbeherskelse begynte å bli vanskelig. Han ville le av meg, for han hadde atter en gang oppnådd det han ønsket; Og få meg ut av meg selv, gjøre meg ustabil og lite troverdig. Det var jeg som ville stå igjen som den gærne dama og han kunne gå uberørt ut av det. Hvor tar de det fra? Hvorfor er det så viktig for enkelt å kontrollere andre?
Jeg sank ned på sofaen hos en venn, en sofa som besto av fire skumgummimadrasser og en pute til rygg. Jeg hadde ikke så mange venner for tiden, jeg var skeptisk, jeg klarte ikke å tro at folk var oppriktige når de snakket til meg, Dessuten var jeg ikke interessert, alt jeg ønsket var litt ro.
Det var over, alle tingene hans var pakket sammen i kasser og han kunne ikke valgt et dårligere tidspunkt å dra på. Vår tid sammen ga meg øyeblikk jeg kunne tenke tilbake på uten å føle annet enn godt. Jeg hadde ingen å flykte til om natta lenger.
Hjemme hos meg selv snek jeg meg ned til kjøkkenet, jeg trodde ingen var hjemme og var i ferd med å koke pasta da naboen kom luskende.
Han pratet:
«Jeg var på strippeklubb i går jeg!»
Filed under Hverdag | Comment (0)For snill?! Ja riktig..
«Vet du hvorfor han plager deg så mye?» Sa hun.
Fordi han er en idiot med manglende sosial intelligens uten respekt for noe, tenkte jeg og sa; «Nei få høre?»
«Fordi du er så snill»
Å, så klart, det er min feil.
«Å sier du det» Sa jeg, hun ante ikke hvor overbærende jeg var, men min snillhet er omfattende og tålmodig og den akter jeg å holde på. Jeg vet at hun ikke forsto hvor provoserende hennes utsagn egentlig var, å reagere ville være å la mine frustrasjoner gå utover et intetanende menneske som tross alt ikke mener noe vondt.
Av og til blir en oppsøkt av individer som ikke er annet enn plagsomme. Det er mange måter å tekkes dem på, men man må ofte trå varsomt da de har en tendens til å være veldig såre i tillegg. Man skulle tro at etter flere avvisninger ville en ta en tur inn i seg selv og spørre det enkle spørsmål; Hvorfor er det ingen som liker meg?
Men akk, disse har en tendens til å legge skylden på alle andre enn seg selv, det er vi som ikke er tilgjengelige som har skylda for deres elendighet. Helt klart.
«Du får gi mannen en sjangse og ikke være så forbanna selvgod» Var det en fjott som formante en gang.
Et klart nei kan være trigger som utløser uante reaksjoner hos et ustabilt menneske, mens et taktisk nei, betyr i vedkommendes ører ja.
En er enkelt og greit fordømt i det øyeblikket en slik retter sin oppmerksomhet mot deg. Det er akkurat som den som aktivt invaderer andres områder blir fratatt all skyld for det som videre skjer vil være opp til meg, mitt kroppsspråk, hvordan jeg ordlegger meg og oppfører meg.
Og hva kan jeg si annet enn at det er urettferdig. Her sitter jeg i min egen verden og gjør ingenting galt helt til noen kommer bort til meg og hvis vedkommende er en stor klyse og oppfører seg som en dritt, er det mine reaksjoner som skal analyseres, mens idioten kan gjøre hva han vil og slippe unna med det. Uansett hva han gjør, vil det alltid være noe galt med meg…
Jeg er visst snill, ikke for snill, ikke dum, og jeg finner meg ikke i alt. Jeg har virkelig ikke tenkt å legge fra meg dette fordi det finnes folk som overkjører med rene egoistiske hensikter. Jeg vil ikke duge som ”bitch”, det har aldri sjarmert og jeg har det ikke i meg.
Filed under Filter | Comment (0)