Demon

Sånt lager jeg ved tegnebordet når jeg er tom for ideer. Denne er visstnok for skummel…

Husarbeid

Det var en utskiftning av beboerne på det merkelige stedet jeg holdt til. Først kom en sosial jente livredd for å bli eldre, hun pratet og pratet, tok mye plass i rommet og det var vanskelig å mislike henne. Hun var entusiastisk, inkluderende og omgjengelig. Hun var sosial av den typen som alltid hadde minst to venner på besøk, aller helst flere. Jeg regner med at mange menn var forelsket i henne.

Jente nummer to var av den jordnære høflige varianten, snill og intelligent med klar tale. Kjæresten hennes spilte i metal band og hang ute med politikere fra KRF, en underlig kombinasjon. Han omtalte sin venn som den nye kommende Bondevik.

Denne jenta var opptatt av at alt skulle være skikkelig og var kanskje en litt prippen (i forhold til meg). Jeg for min del har ikke store forhåpninger om sånt når vi er en ansamling mennesker som skal dele kjøkken, det er alltid noen som floker det til og jeg bruker ikke tid på å irritere meg over sånne. Jeg er mye mer sår om noen blir for intense og invaderende, når de er av det slaget som ikke klarer å holde sosial omgang til fellesområdene.

«Jeg sier i fra om noe ikke er som det skal» Sa hun. Vel og bra, jeg forklarte at jeg ikke anså det som min oppgave å være en slags mor, folk måtte passe på seg selv og jeg kom nok ikke til å jakte rundt på de som ikke vasker, da får det heller være skittent. Jeg har mer å gjøre enn å oppdra slasker. Det er viktigere for meg at jeg slipper å passe på udugelige mennesker enn at det er skikkelig rent, jeg har ikke noe morsinstinkt å øse utover hvem det måtte være.

Dette var underlige prioriteringer syntes hun og tenkte at jeg kanskje ikke turte å si i fra eller ikke var spesielt opptatt av hygiene. Nei, ikke egentlig, vi tenkte bare forskjellig og sånn var det.

Brått var det jeg som var den udugelige for hver gang hun konfronterte mannen om at det var smuler på benken og at det ikke så bra nok ut på kjøkkenet, løp han opp og kjeftet på meg. Og jeg ble like forvirret hver gang, jeg var helt sikker på at jeg hadde tørket bort disse smulene og vasket opp etter meg, dessuten spiste jeg nesten aldri brød, men det kunne jo selvsagt være at jeg hadde oversett noe. Så jeg lovet å skjerpe meg hvis jeg hadde gjort noe galt, men kjøkkenet så ikke ut til å bli bedre. Hadde jeg visst hvor usaklig denne personen egentlig var, ville jeg ikke tatt kritikken til meg, dessuten irriterte det meg grenseløst at han stadig var på døra mi for ett eller annet. Han herset jo rundt som det passet han.

Et irritasjonsmoment var at søppelet fløt over søppelkassen og falt på gulvet. Jeg hadde så mange ganger brukt tiden på å tømme avfallet over til en annen pose og feie opp andres ekle matrester så jeg lot det bare renne over, bar kun ut med mitt eget søppel og tenkte ikke mer på det. Folk får styre som de vil.

Da dette hadde foregått en stund tok min nabo vegg i vegg fatt i meg, foran de andre skjelte han meg ut for å være en gris som ikke brydde seg om noe, høylydt med hevet stemme. Han sa at jeg ga faen i absolutt alt og kjøkkenet så ut som en svinesti på grunn av meg. Jeg ble skviset inn i en situasjon hvor jeg var nødt til å forsvare meg, men forsto ikke poenget jeg føler ikke behov for å svare for meg når anklagen er så usakelig og anklageren ikke spesielt høflig. Likevel sa jeg at han var faen meg jævlig frekk ettersom alle i rommet visste han løy, men det ble overdøvet av at de andre jentenes provoserte utrop. Han la armene i kors, lente seg tilbake og lo oss alle oppi tryne.

Dette resulterte i at vi gikk igjennom søppelet. Det ble et kryssforhør av det. Hvem lagde kylling til middag? Han forsøkte å si det kunne være meg, men vitner hadde sett at jeg hadde fiskegrateng til middag, de andre hadde spist ute. Hvem var det som satte oppvasken oppå maskinen og ikke inni? Jo det var samme mannen. Hvem hadde spist egg til frokost? Ingen var overrasket over hvem det var. Han var naglet opp etter veggen og tilsto motvillig mens han sa; «Men Ida er akkurat særlig flink hun heller!»

Jeg himlet med øyene, ikke mer å si til det. Det er klart det blir en konfrontasjon når mannen så til de grader er en tilhenger av gamle verdier og jeg kunne ikke gitt mer faen i hans reaksjonære gubbeoppfattninger. Jeg skulle bare ønske at jeg slapp å støte på sånne.

Vi andre forsøkte å finne på noe hyggelig sammen, men da dukket han opp og lagde kvalme. Han hater damer, sa en av de andre jentene, hun var ikke så dum, ganske observant faktisk. Det var i det minste godt å vite at jeg ikke var den eneste som opplevde han som ekstremt ubehagelig.

Jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå han, men hver gang jeg forsøkte å gjøre noe i huset, alt fra å lage mat til vanlig husarbeid, så var han der. Jeg satte på musikk på mitt rom, begynte å vaske gangen og han var der, jeg lagde middag og han var der, jeg vasket badet og han begynte å prate til meg.

Dermed var det bare å begynne å spise ute og slutte å vaske. Jeg visste det var en dårlig ide, men det begynte å grense til trakassering og dette kunne jeg ikke finne meg i. Hele hans tilstedeværelse slet meg ned. Jeg orket ikke være i samme rom som han. Jeg begynte å innse at det var konstant utskiftning av beboere der og det var en grunn for det. Jeg fikk også høre at siden han hadde mulighet til å velge ut sine naboer, passet han alltid på å ha single jenter på naborommene.

En fin gjeng

Den nye fremmede banket på døren. «Vi har det så fint her.» Sa han. «Her har vi alt vi trenger så sentralt»
«Ja?» Svarte jeg. Det gjaldt å være positiv her.
«Vi er en fin gjeng her» Sa han.
«Ja hyggelige folk» Er vi en gjeng nå? Tenkte jeg, faen, vi er en gjeng jeg vil ikke være i en gjeng. Men jeg smilte og tenkte jaja, får prøve å være med litt da, kan ikke være helt utenfor selvom jeg gjerne vil.
«Ja det er en gjeng med bra folk her! Vi kommer til å få det bra her sammen»
«Ja, det tror jeg og» Svarte jeg, men begynte å tvile. Så gjentok han at vi var en flokk med fine folk og vi kom til å få det mye moro. Jeg begynte å bli rådløs, hva var det egentlig med denne fyren? Han sto på repeat.

—

Jeg mottok en merkelig festinvitasjon, skriftlig med aktivitetsprogram; ballspill, utendørs piknik og noen andre ting jeg ikke helt husker hva var. Jeg er av det slaget som ikke ønsker å aktiviseres, jeg vil gjerne møte venner, spise utendørs og alt det der, men vi skal liksom være kreative mennesker, trenger vi virkelig timeplan?

Jeg husker jeg en gang ble spurt om å komme ut i parken og da jeg dukket opp, var de i gang med å spille boccia, et skikkelig gubbespill. Jeg gikk fram til der de sto å kastet ballen (/kulen eller hva det nå er), men før jeg fikk gjort noe som helst trakk jeg meg unna uten noen spesiell annen unnskyldning om at dette ville jeg ikke utsette meg selv for. Jeg ble sittende på et teppe uten noe spesielt å gjøre mens jeg lurte på hvorfor de ikke sa de skulle spille det dumme spillet i stedet for å invitere meg ut i en park.
«Hva er det med folk?» Fikk jeg høre senere «henger rundt i parker på Grünerløkka og spiller boccia…»
«Øh gjør de?» Var det en greie? Det hadde jeg ikke fått med meg.

Uansett, noen venner av meg hadde flyttet ut på landet og planla å samle bekjente til fest, jeg trodde i grunn det ville bli hyggelig, det skulle bli utendørs drikking, og god mat sammen venner. Selv om jeg har festfobi og ikke er en partyjente sier jeg ikke nei til sånt.

Samme dag fikk jeg beskjeden, alt ble avlyst, en konflikt hadde oppstått og det svartnet for huseieren, han stanget ned en av sine leieboere som da var kjæresten til min venninne. De måtte flykte fra gården og for øyeblikket er de i forliksrådet. Den som gikk fysisk til angrep mener han har blitt forurettet. Han er en mann av det slaget som kan slå deg for så like etter overbevise deg om at det var du som slo han.

Dette dramaet startet i et idyllisk hus på landet, de fikk avslag på husleien mot at de måtte gjøre noe skogsarbeid, men utleieren krevde etterhvert mer og viste tendenser som var mindre sympatiske. Da det hadde murret lenge bestemte de seg for å klage og det viste seg at han ikke tålte konfrontasjoner.

Det er rart og sitte utenfor og få muligheten til å høre saken fra flere sider, mannen var som mange andre psykopater, meget flink til å prate for seg. Etter han hadde avgitt sin forklaring var det vanskelig å vite hva man skulle tro, men ikke misforstå, jeg tviler ikke på mine venner, og skulle man tvile, var det alltids vitner tilstede. Men siden jeg kjente begge sider, fikk jeg muligheten til å høre flere varianter av historien.

Jeg hadde det kanskje ikke så aller verst likevel, men på samme tid viste min nabo andre sider, han var ikke lenger bare kontaktsøkende, men begynte å bli direkte innpåsliten, samtidig som han hadde et behov for kontroll av omgivelsene. Det ble vanskeligere å tekkes denne personen og jeg hadde fortsatt ingen anelse om hvor ubehagelig denne mannen virkelig kunne bli.

Oslosommer

Jeg oppholdt meg mye i en altfor varm leilighet i sentrum, jeg satt der sammen med min syke og skadede venn og drakk kald øl. Jeg ville lage mat til han, dulle med han som et sykt barn, få han til å føle seg bedre og på et magisk vis gjøre han frisk igjen, ikke bare av egoistiske grunner, men også fordi jeg bryr meg. Det hender jeg duller med de jeg liker, men han nektet å ta i mot. Det begynte å stinke par av oss og slikt kunne man ikke jo ha noe av. Jeg følte meg avvist, jeg ville jo bare gjøre det komfortabelt for en jeg brydde meg om.

Alt jeg ønsket var en ferie, ikke alene, men sammen med han så jeg spurte om han ville være med på hytta om ikke noe annet.

«Hytte på Tjøme, din lille soss!» Sa han spøkefullt, jeg innså at det var uaktuelt. Han ville bli ikke bli spesielt entusiastisk om han oppdaget at en stor del av familien B. Holder til der. Et hageselskap og jeg ville blitt grundig dumpa som jeg aldri hadde blitt dumpa før. Jeg ser det for meg:

Han: «Hvordan kunne du gjøre dette mot meg! Faen ta dame! »
Jeg: «Vi fikk jo masse gratis mat og alkohol da… og ee…møtt noen næringslivstopper, politikere og… sett hvor teite kjoler konene deres har…»

Nei, det var ikke verdt risken. Dessuten kan jeg like gjerne føye på at det som skjer når jeg dukker opp på slike sammenkomster er at jeg får et fat i hånden og må servere gåseleverpostei til fruer med nasal stemme. Jeg er ikke helt sikker på om jeg er invitert en gang, men siden jeg har samme etternavn som en tredel av gjestene, kan ingen nekte meg heller.
Jeg duger dårlig som servitør/tjenestepike, jeg kløner, og det er ikke tull i at jeg var skyld i at en eldre dame mistet en isbit i utrigningen. Hun stoppet all konversasjon og begynte i stedet å hvine.

Tilbake til min venn som aldri ble lei av å kalle meg soss. Det som virkelig plagde meg var at han ba meg sove på sofaen, han sa han ville ikke tåle smerten om jeg skulle komme borti benet mens han sov. Det var muligens sant, men alt jeg så var avvisningen.

Ikke nå! Tenkte jeg folk rundt meg har en tendens til å være kjipe for tida. I sånne stunder er det godt å sove ved siden av noen. Jeg sa ikke et ord, jeg var altfor nær å tigge etter en plass i sengen hans, den var stor nok, det var plass til oss begge. Jeg var hakket før desperat, jeg ville ikke hjem, leiligheten hadde gitt ordet harry en ny betydning.

Etter mye alkohol og mer prat fikk jeg omsider plass i sengen igjen. Vi fortsatte når vi våknet neste dag, drakk til vi ikke visste hva vi skulle prate om og etter noen dager måtte jeg finne på noe annet, jeg begynte å lure på om vi fungerte best sammen om vi ikke så hverandre så ofte. Kanskje en ferie med han egentlig bare ville være trist? Jeg innså at dette var i ferd med å gå dårlig, eventuelt at jeg hadde altfor få folk i omgangskretsen for tiden.

En ulykke

Jeg grillet en gang sommeren 2005, det var i utkanten av Frognerparken, solen varmet, men da det ble tid for øl så jeg fort at det ikke eksisterte noen aktuelle puber i nærheten så jeg endte opp i en annen bydel med mye billigere øl.

Jeg var tung i hodet, det var noe rart med min nye bolig. Jeg hadde så vidt pakket ut, koblet opp PCen og fått lyd i stereoanlegget, men det var noe som ikke stemte. Kanskje det var underetasjen som besto av store merkelige rom og kronglete ganger? Mulig det var kjellertendensene som krøp innpå meg, ensidig og kjedelig kosthold, eller var det mannen som bodde ved siden av meg?

Av utseende lignet han litt på MrBig, den karen i Sex and the City som Carrie Bradshaw var så begeistret for. En dame med elendig smak i menn, og karen som levde vegg i vegg med meg var den fæle ukule varianten av MrBig, nei forresten han lignet ikke i det hele tatt, han hadde bare kroppsbygningen og det mørke håret, mange menn ser sånn ut. Jeg tenkte egentlig ikke så mye på denne mannen, jeg hadde tak over hode og det var ferie, leiligheten var stor og tom, det var nesten ingen der og jeg liker å være i mitt eget selskap.

Så hørte jeg lett banking på min dør og der sto han. Han hadde stadig noe å si, hvis han ikke hadde irrelevante beskjeder som angikk leiligheten, ville han låne printeren eller ha hjelp til PCen.

I stedet for å avvise han begynte jeg heller å gruble på hvordan jeg skulle tekkes denne mannen, vi skulle jo tross alt leve under samme tak en liten stund til og jeg hadde ikke lyst til å at det skulle bli en dårlig tone mellom meg og naboene. Det var ikke et snill-pike-syndrom, men en person som ville at ting skulle fungere.

Jeg satt på en brun pub på Grønland og sammen med mitt selskap den kvelden kom jeg frem til at noen mennesker var veldig kontaktsøkende og sosiale absolutt hele tiden mens for eksempel jeg var ikke det, kanskje jeg overreagerte? Det var som et slags kulturkrasj, han hadde levd mange år i statene og var på et vis så amerikansk av seg.

Jeg fikk heller si i fra på en taktisk måte at nå var det nok og heller tenke at til høsten begynner skolen og da trengte jeg ikke se han så mye. Dessuten skulle jeg ut å reise om ikke lenge…

Samme kveld kom tekstmeldingen, min venn hadde blitt utsatt for en ulykke, så der lå han sengeliggende med smertestillende og kunne ikke røre seg, en uke til feriestart og jeg var lite optimistisk, det kom ikke til å bli bra igjen på så kort tid.

Dermed hadde jeg uker foran meg uten planer med en nabo som begynte å bli mer og mer intens. Den søte nerdegutten skulle flytte, han var forresten ikke særlig søt når det kom til et stykke og viste sine usjarmerende sider i fylla. Jeg tenkte at samma faen, vi kan vel ha det moro for det, men harrytendensene rundt meg begynte å bli slitsomme, dessuten ville ikke min altfor intense nabo la meg være i fred, han begynte å gå meg på nervene.

Vestkantbærte

Det var vinter, jeg ruslet inn på en pub, der satt en person for seg selv i hjørnet med ølen sin, fri fra venner og annet som kunne forstyrre. Jeg tenkte enkelt og greit at han ville jeg ha og våknet opp i hans seng neste morgen. Jeg var oppløftet og glad da jeg ruslet hjem om kvelden, jeg hadde et nytt telefonnummer på lista og var ennå ikke klar over at jeg gang på gang ville ringe det nummeret i beruset tilstand.

Det nærmet seg sommer, jeg hadde nettopp flyttet til Uranienborg. Hans mobbing av min nye adresse var humoristisk, han gjentok mange ganger at han kunne ikke tro at han traff en vestkantberte samtidig som han lurte på om han skulle gifte seg til en rik dame. Jeg måtte skuffe han og si at den dama var desverre ikke meg i så fall. Jeg kjente meg ikke igjen i min nye bås, men forsto at folk flest var opphengt i slike ting som adresser og sånt. Du er ikke bare hva du spiser, men også din adresse.

Vi møttes jevnlig og jeg kjente en økende begeistring for personen, det beste av alt, var at det gikk begge veier. Sammen skulle vi en tur rundt i Europa, vi studerte kart og bussrutetabeller, planla reiseruter og budsjett. Jeg hadde en ny venn.

En venninne skulle ha sin første konsert og det var noens bursdag, det var utgangspunktet for en kveld som endte opp med en grusom tumlende fyllesjuke og en anger jeg ikke ante hvor kom fra. Jeg hadde ikke gjort noe galt annet enn å være sånn passe pinlig kavende full akkurat som alle andre jeg var med.

Til min store forundring hadde noen dokumentert kvelden på internett, en totalt ukjent mann til og med. Det slo meg hardere i magen enn forventet, jeg ble både kvalm, sint og svimmel på samme tid og hetsen mot meg så heller ikke ut til å dabbe av, særlig da en jente jeg ikke har sett på årevis henviste til bloggen min. Det er ingen ny innsikt at folk heller prater om meg enn med meg, dette har aldri bekymret meg, men noen ganger slår harmen ned i meg, jeg får trang til å ta igjen, dette igjen fører til en følelse av utilstrekkelighet da jeg ikke på noe vis ser hvordan det skal skje.
Dum vei å gå når det er så mye bedre å gi faen.

Okay, jeg var stygg, hadde dårlig rykte og nettsiden min hadde uhyggelig oppmerksomhet. So what? Sånt skjer, det er verken første eller siste gang, å mene upopulære ting er jeg vant til. Jeg og internett var ikke spesielt gode venner på den tiden, men samme kunne det være. Det var noe rusk i leiligheten i form av en litt snodig påtrengende kar som bodde vegg i vegg, men han roet seg sikker snart, der var også en litt søt nerd som ikke var det minste pågående. Mest av alt var jeg oppslukt i mine ferieplaner, tid for pause tenkte jeg.

Mer kommer snart.

Skovveien 22

Da skal jeg engang for alle få det ut av hodet, oppstykket med innslag av andre ting, men her kommer første delen.

Leilighetens beliggenhet var tvilsom, men likevel, det var noe med de lange gangene, det var som å være i kulissene i en skrekkfilm og jeg liker sånt, sært og rart, mye plass å bevege seg på. Også var det alle rommene, jeg kunne ha overnattings gjester på besøk, jeg kunne lage eget mørkerom for silkeprint og kjøkkenet var stort nok for større middager. Leiligheten hadde mange muligheter, hadde det ikke vært for at beliggenheten tiltrekker seg grenseløst mange fjotter.

Det var gåavstand til alt jeg trengte og bare fordi en rekke folk har en vestkantfobi trenger ikke jeg å hyle med, jeg har tross alt bodd i en villa på Bestum, hvorfor skulle jeg ikke overleve Uranienborg? Det er merkelig hvordan en selv insisterer å tviholde på prototyper mens man angriper andres ensidige og stigmatiserende båser, men greit nok, vestkantfolket i Oslo tåler det, de lider stort sett ingen nød. Likevel, det er jo bare vanlige folk, hvorfor skulle ikke dette fungere?

Jeg visste jeg hadde lite til felles med de jeg ville dele kjøkken og bad med, men jeg trengte ikke å forholde meg så mye til dem, det lignet mer et hybelhus, kunne vært et slags oppsamlingssted for studenter, flere bad adskilt, lås på hver dør, opptil flere oppholdsrom og det kunne være fest i underetasjen uten at jeg hørte et ord.

Det kunne ha fungert, men det gikk rett til helvete. Jeg husker først noen gode øyeblikk da jeg oppdaget at min ene samboer hadde pene øyne og jeg likte å se på han der han gikk rundt i militærbukser, litt stramme t-skjorter og mørkt ruskete hår. Han var fin og se på.

Han satt på rommet døgnet rundt med PCen og internett, så på tegnefilmer og hørte på musikk. Perfekt, tenkte jeg, gutten er en pen og attraktiv nerd og vi bor under samme tak, dette kan jeg like. Vi gikk på fylla, røykte grønt og så på tegnefilm og jeg var glad for mitt nye bekjentskap, hans utseende skulle ikke distrahere meg for mye, en ny venn var bra nok for meg. Jeg ante hans begrensninger, men tenkte at jeg sikker bare var fordomsfull og vi sier alle dumme ting innimellom.

Fortsettelse følger.

Labyrinten

Han pratet og jeg innså enda en gang at han kunne si hva som helst, ordene hans ville hatt en helt annen betydning hvis en annen sa det samme. Men det han fortalte var uvesentlig. Hans oppmerksomhet ovenfor meg gjorde at jeg sank tilbake myk og rolig i hans tilværelse.

Du er et dop, et rusmiddel, du gjør meg tøyelig og myk, du kan strekke meg til det ytterste og jeg forstår ikke hva det er med deg som fenger

Jeg sa det ikke høyt, om han visste, ville han ikke være så påpasselig med at jeg alltid hadde brennevin i glasset. Da jeg knapt klarte å stå oppreist i en tilstand hvor minnene ikke lenger burde nå langtidshukommelsen, fortalte han meg at han trenger meg så full og ute av meg selv slik at jeg ikke var i stand til å kunne oppfatte hva han vil gjøre med min kropp.

Rommet var uklart, jeg må gå, der ute er det kaldt, men jeg burde heller befinne meg utendørs, jeg skulle ikke vært hos denne mannen, Han ga meg komplementer;

Håret mitt er så mykt, jeg kledde virkelig den hårfargen. Huden min er myk. Han snakket om munnen min. Rommet var en karusell. Jeg tenkte på nesten romantiske opplevelser i vinduskarmen, på sommerferie og gressplener.

Det hadde en gang vært en dør fra soverommet. Døren hadde lignet veldig på et skap, men innenfor åpnet det seg et stort rom. Der inne var hyller på hyller med film. Noe for enhver smak.

«Jeg har en fetish for asiatere…» Sa stemmen hans. De stirret tomt mot meg fra covrene. «Jeg liker negresser…»

Du … kan … IKKE… si det ordet

«Ord, det er bare ord… Hvorfor reagerer du på ord og ikke handling?»

«Ord former tanker, ut av tanker kommer handling…»

«Dette er ikke handlinger styrt av tanker eller ord, men en drift hos mennesker» Han ville jeg skulle reagere, ville han se sinne? Hva ønsket han at jeg skulle gi han?

«Lyst begjær? Drifter..? Dette er hva folk er villige til å gjøre fordi noen betaler…» Stemmen min forsvant ut, jeg ser meg om, ønsket ikke lenger å prate, jeg hadde ikke noe mer å fortelle dette menneske.

I stedet sa han at han liker det røft og hardhendt… Enda flere hyller. En jente fortalte meg at hun gjerne tar flere om gangen, på det neste bilde smilte hun sløvt mot meg, nei, mot ingen, det var det rareste smilet jeg noen gang hadde sett. Rundt øynene i hele ansiktet fløt melisguggemassen fra syv menn, de var mer enn store og velbygde. Jeg så dissende mager og tynne, tynne jenter.

En annen forklarte at hennes spesialitet var å bli tatt hardt i rumpa, hun kunne også ta dobbelpenetrering.

Det er noe rart som skjer med enkelte mennesker bare de har penger, de kan betale for hva som helst, absolutt hva som helst og de gjør det fordi de kan.

Ikke tenk de tankene der! Var det en som sa, vi er i en fri verden, vi har lov til å gjøre akkurat hva vi vil med våre kropper. Du dømmer oss med dine tanker og dine ønsker. Vi blir stigmatisert fordi du tenker som du gjør….

I et kort lite øyeblikk så jeg Onkel Tom og den lykkelige hora sitte sammen og drikke te.

Jeg ville spørre henne om hva hun mente jeg tenkte, men ble avbrutt fordi han skulle fortelle meg om sine ønsker. Øynene gjennomsyret av dårlig samvittighet, ordene tåkete av løgnaktighet. Til slutt føyet han på at jeg påfører han dårlig samvittighet.
«Det gjør du selv» Svarte jeg.

Jeg er i en labyrint slukt av det mennesker er villige til å betale for, jeg er selv fanget inn i strukturen helt til innerste krok og samtidig utsatt for alles sterke følelser og brutale projiseringer.

Et helikopter er i ferd med å lande, siden ingenting stemmer og jeg er i ferd med å vikle meg dypere og dypere inn i lag på lag med den råttenskapen han vil presentere for meg, ønsket jeg å se en mørkhåret kvinne som behersker sommerfuglsparket med en kongo i hånden komme ut av helikopteret. I stedet kom det tungt bevæpna menn.

Han rusket meg i håret og sa; «For en machodrøm, her har vi Labyrinth fylt med prostituerte, våpen og porno! Det var jeg som skulle drømt det der!» Hodet mitt banket, jeg møtte blikket hans, alt var uklart. «Men ærlig talt, drømte du at vi hadde en pornodiskusjon?» Hadde jeg kunnet ville jeg trukket på skuldrene. Han ville kysse meg, men leppene var tørre, munnen dekket av sandpapir, jeg var ikke i kyssehumør.

«Hva var det du sa i går…?» Jeg så tvilende på han, jeg var usikker jeg husket ikke riktig.

«Det var en drøm, en drøm, hallo!»

Jo ja jøss! Jeg lå naken ved siden av han ute av stand til å huske hva som hadde skjedd etter jeg ankom leiligheten hans kvelden før. Han hadde fått meg full, jeg hadde fått meg full, javel. Jeg kikket inn i skapet, der hang to plagg, resten lå i en haug på gulvet, bak var det ikke noe annet enn vegg, jeg var likevel ikke overbevist.

Da er jeg på nett

Som oftest tar det lang tid før åpenbar innsikt kommer sigende. Som her om dagen bestemte jeg meg for at om jeg har muligheten til å velge mitt selskap, vil jeg kun tilbringe tid med de som får meg til å tenke godt om meg selv. Om noen får meg til å føle meg bra, vil jeg gjøre alt jeg kan for å gjengjelde tjenesten. Det kan bli vennskap ut av sånt og det er ikke så vanskelig når det kommer til et stykke.
Thats it, det er det eneste jeg krever, ikke mer eller mindre.

Da er jeg tilbake, tusen takk for alle meldinger og kommentarer i bloggen!

Jeg satte spesielt pris på de 42 beskjedene fra online casino og tre hundre undelivered message mailene, jeg åpnet selvfølgelige alle vedlegg for nærmere informasjon. Veldig kreative æsj bæsj kommentarer fra 193.214.40.21. Kanskje det er mer, vet ikke, wordpress har slutta å sende meg emailer.
Det kan også hende jeg har sletta en email for mye så skriv gjerne en ny om jeg ikke har svart.

Og ja, jeg bor på nytt sted på riktig kant av byen og her er det ingenting å klage på, folk er høflige og greie, jeg har egen kåk og jeg er fornøyd! Jeg er også veldig glad fordi jeg har fått bekrefta at nei, jeg er ikke avhengig av internett, tiden gikk helt fint uten. Selv om jeg liker å skrive blogg, å få email, gjøre skolearbeid, sjekke trafikanten, nettbank og alt det andre man bruker nettet til, så gikk det helt fint å leve uten og det er godt å vite.