Tid for en pause

Ikke egentlig helt frivillig må jeg innrømme, men det får gå, ny linje om noen uker. I mellomtiden vil denne bloggen hvile litt. Fan og hatmail sendes til andrine krøllalfa start punktum no.

Denne er litt teit, men var det nærmeste jeg fant noe som lignet jul.

Smalltalk

Vekkerklokkehelvete, jeg måtte opp, to timers søvn i en periode hvor det eneste jeg ønsket var å sove, sove og sove. Kroppen var alltid tung og alt jeg kjente var kvalme.

Bilen ventet i Skovveien. For en fin adresse, noen hadde dunket det i hodet mitt. Fin adresse, ja det var vel alt. Ekle Skovveien.

Jeg har sluttet å reise kollektivt, jeg hadde fått søte venner som kjører bil. Entusiastisk uvitende om at jeg ga et komplement utrykte jeg at det eneste fint ved å bo i området var bilen som ventet på meg om morgen. Jeg er fortsatt takknemlig, men ofrer komforten. Jeg er på vei videre.

Noen timer senere satt jeg på et kaffested. Kakaoen var pyntet, kremen dandert, jeg gikk uforskammet løs på det jeg kaldte sjokoladesuppe med t-skje før jeg forsto at her måtte man nippe forsiktig til grøten. Jeg fikk lyst til å bruke ord som ”et velbehag av smaker nådde ganen” mest fordi veggen foran meg var dandert med interiør, design, mote og livsstilsmagasiner, fylt med et språk så sårt og fattig at det gjør vondt. Jeg ser skrått på mennesker med mye lippgloss som bruker frekt og lekkert til å beskrive antrekk.

«Skal du til Paris Ida…?»

«..kan ikke språket…»

Hva har jeg i Paris å gjøre?

«…jeg vurderer Paris…» Sa en annen.

«Jeg synes Tokyo virker kult» Fantaserte jeg. Jeg tror egentlig Tokyo er veldig klaustrofobisk. Min mot trente kampsport der et års tid da jeg var liten, hun sier at alle som har bodd der begynte å hate byen. Et bekjentskap fortalte om jobben som vertinne, hun pratet med menn for timebetaling, sånne jobber kan man få i Tokyo hvis man er 19 år og fra Norge.

Tilbake til kaffelatte og kakao.

«Jeg synes Ane brun er kjedelig…»

Jeg har ikke hørt på Ane Brun.

«…jeg får helt vondt av den reklamen…»

Jeg har ikke sett den reklamen…

«Hva tenker du å gjøre?»

«Jeg vil søke jobb, jeg vil jobbe, er lei av å være blakk» Svarte jeg.

Egentlig kunne jeg tenkt å bli alkoholiker. Det er godt å vite at når alt går til helvete kan jeg endelig leve ut min drøm.

«Ah, jeg skulle gjerne dratt til Paris, men har tannlegetime på onsdag»

«Jeg har flybillett til Paris i februar» Jeg skulle visst til Paris likevel, men er helt blakk. Det blir en merkelig tur. Jeg ville fortelle om de fine gravlundene, men hvem er interessert i graver? I stedet fortalte jeg at jeg sovnet på Louvre for jeg var så fyllesjuk og ble sliten etter å gå og stå stille i fem timer. Det var en spesiell følelse, jeg satt i en stor hall plutselig forsvant lyden og all handling videre foregikk i mitt hode. Jeg våknet og et ekko av hundrevis av stemmer som pratet langsomt kom tilbake til meg.

«Unnskyld? Jobber du her?» Spurte en turist på gebrokkent engelsk. Jeg smilte og ristet på hodet. Og lyden forsvant langsomt igjen.

«Det hørtes deilig ut» Var det en som sa, jeg likte henne. Da jeg fortalte det til en venn av meg tilsto han at han alltid pleide å sovne på Louvre, men det var en hemmelighet, jeg lovte ikke å fortelle det videre. Når han først betalte seg inn brukte han hele dagen, han spiste og sov der.

«Se, lampene som henger i vinduet er helt forskjellig fra de som henger over disken» Vi så litt på lampene og den merkelige innredningen. Noen konstaterte at det var seks forskjellig lampetyper i lokalet.

«Kommer du på festen i kveld?»

«Hvilken fest?»

Jeg dro ikke på noen fest den kvelden, klokka var ikke tolv på formiddagen og allerede følte jeg at dagen var i ferd med å koke bort til ingenting.

Tiltalende

Hun var tiltalende, når jeg bøyde meg mot henne for å snakke, strøk hun hånden over ryggen min. Vi lo sammen. Hun fortalte meg noe morsomt, vi lo enda mer, med en lett hånd fjernet hun håret som falt foran øynene mine. Det var et godt øyeblikk, men det varte ikke og snart var jeg på vei hjem alene.

Mens jeg gikk tenkte jeg at hvis hun hadde vært en gutt ville vi klina, for det var akkurat den tonen vi hadde, men jeg tør ikke, jeg har rett og slett ikke guts. Jeg holder meg til det jeg kan best, det jeg vet at jeg behersker.

Pornospråk

Kvinnefronten utlyste for en stund siden en erotisk novellekonkurranse, jeg regner med disse feministene ikke henger på stadiet; ”Jeg er feminist, men liker sex for det altså…” Det ville jo bare være trist.

Jeg tenkte på pornospråket, ordet porno er fra porne og betyr hore. Og dette utgangspunktet gir jo stor bevegelsesfrihet for dem som synes det er okay å betale for sex. For oss andre blir hele konseptet lite tiltalende, at noe godt og opphissende kan spille ut av betalt sex er for meg uforståelig.

Kvinnefronten ønsket så vidt jeg forstår å rykke litt ved denne enorme industrien ved å endre språk. Mulig det ikke kommer så veldig stor litteratur ut av det, men det kan hjelpe noen av oss til å tenke over språket som blir brukt, og ingenting er mer grunnleggende enn det. Vi kan ikke tenke mer enn språket tillater, i det vi lærer å snakke, lærer vi også å tenke. Vi er enkle å forme og ingen ting springer ut av løse luften.

Første steg på vei må være og endre passiv til aktiv, gjøre damen til subjekt i sitt eget liv. I slike noveller skildres det alltid hvordan hun blir tatt, hvordan han trenger inn i henne og hvordan hun liker å bli observert. Hun er noe som ligger til grunn for en annens forestilling. Dette er kun en videreføring av kvinnens rolle i samfunnet igjennom århundre og har svært lite med frigjøring å gjøre.

Jeg ville gjøre et eksperiment, ta utgangspunktet i en helt vanlig erotisk novelle som skildrer samleie mellom kvinne og mann, forsøke om det var mulig å gjøre henne til subjektet uten å dra inn sadisme og SM. Jeg skulle lage noe humoristisk ut av det, og legge det ut på denne bloggen. Enkelt og greit.

Etter en liten surfetur ble jeg bare kvalm, for det første jeg kom over var en meget dårlig skildring av en incest situasjon hvor pappa og hans venner voldtok hans stygge datter. Dette var på en side hvor alle kan publisere sine erotiske sexnoveller, ikke spesielt tilegnet seksuelle avvik, de hadde alle kategorier, incest, voldtekt, gruppesex og alle andre tenkelige og utenkelige varianter. Tekster skrevet for å gjøre seg selv og andre kåte. Godt de ikke var illustrert, mennesker kan ha en temmelig grumsete fantasi og dette er ikke nytt for meg på noe vis, likevel herdes jeg aldri nok.

Etter enda en surfetur begynte jeg å lese på en voldtektsfortelling og dermed ble jeg kvalm igjen. Mitt lille språkforsøk ble lagt på is og jeg tenkte folk bare kunne gå å dø. Hvis det er dette man har å tilføre kan det være det samme. Jeg blir fysisk dårlig av å disse små innsyn i menneskehjernens bunnfall. Når det kommer til et stykke er jeg veldig usikker på om jeg har noe å tilføre selv, jeg føler nemlig et sterkt behov for å holde meg foran øyne og øre og si «Vil ikke se, vil ikke vite!»

(Mitt lille forsøk gikk altså rett til helvete, håper noen andre klarer det bedre…)

Ingen selvfølge

Når jeg er i et forhold, gir jeg hele meg, alle mine tanker og alt går til han. Jeg er lojal og tilstede, jeg vil jobbe for å unngå den lette irritasjonen som oppstår mellom par når de tar hverandre som en selfølge. Jeg vil heller trekke frisk luft enn å la han gå meg på nervene. Jeg vil ikke le av hans svakheter eller merkelige innfall, jeg har ikke lyst til å snakke oppgitt om han blant venninner. Jeg vil ikke at respekten skal falme og erstattes med forakt.

Hver gang jeg ønsker å snakke om han, si et nedlatende ord eller i oppgitte situasjoner blir krass, skal jeg tenke; Ville jeg oppført meg sånn ovenfor en venninne? Og hvordan ville jeg likt om han i et godmodig tone la ut om mine idiotiske og litt irriterende vaner? Ville jeg tilgitt om han foran venner hakket på meg?

En kjæreste er en venn man har sex med, hvorfor har man en tendens til å behandle dem annerledes? Når jeg ser meg om er det akkurat som enkelte behandler kjæresten dårligere og med mindre respekt enn andre.

Ingen er en selvfølge heller ikke dem man deler seng med.

Dårlig humor!

Det er så rart å møte voksne med humor som henger igjen fra barnehagestadiet. Noen av de tingene jeg hører har litt samme effekt som borrer, idiotiske ord sitter fast i hjernen som klebrige stikkende kumper og visse utrykk ser aldri ut til å løsne.

Jeg møtte en kar, for lengst fylt 20, han kalte Domus for dassfitta og julebrus for pulejus. Han utviklet et språk av dette og min kreativitet strekker ikke til for slikt, en kan jo tenke ut hvor festlig det er i lengden når en person bytter ut alle ord som inneholder mus med fitte og jul med… eh ja… det er bare å sette i gang.

Jeg holdt på å si analt med b foran, men det blir for teit.

Disse ord dukker opp i hodet mitt støtt og stadig som en vond hitlåt jeg ikke klarer å kvitte meg med, noen ganger virker det å høre sangen en gang til, denne gangen prøver jeg å sende det videre til de stakkarene som måtte lese dette lavmålsinnlegget.

Sorry!

Utroskap

Det er lett å se på utroskap med forakt, de utro er noen nedrige vesen som begår utilgivelige handlinger, et svik det er vanskelig å leve videre med.
De utro er svake, de er verre enn alle andre.

Men hvorfor er det så ille og finnes det ingen nyanser?

Jeg liker ikke dobbeltspill, hykleri og løgn, men dette trenger ikke nødvendigvis å ha noe å gjøre med at man har andre seksuelle forbindelser?

Jeg liker ikke tanken på å være fullstendig oppslukt i et annet menneske, det føles intenst og overveldende, nesten hemmende. Likevel, jeg liker følelsen, bakdelen er om vedkommende tilbringer en natt med en annen i det jeg tror det bare er oss, vil jeg føle meg tråkket på. Dette mener jeg er irrasjonelt for det betyr ikke nødvendigvis at han ikke setter pris på meg og det vi har sammen.

Når jeg er oppslukt og betatt, vil heller ingen andre være interessante for meg, det føles knusende og grusomt når dette ikke blir gjengjeldt. Illusjonen er revet i stykker, i hans verden er det ikke bare meg, det er også andre. Jeg vil føle en kvalme som gjør meg fysisk dårlig og det vil være vanskelig å tilgi.

Jeg har bare følt skikkelig sjalusi en gang, da var jeg ikke en gang spesielt interessert i den jeg jevnlig traff, han testet grenser og gjorde alt for å føle meg usikker. Sjalusi er det som inntreffer når alt er ustabilt og usikkert.

Men må jeg føle det sånn? Det er merkelig hvordan ord former tanker, for ved å omdefinere det vi hadde sammen, skiftet jeg holdning til det. I det vi ikke lenger var i et forhold, i det ingen lenger kunne kalle oss kjærester, kunne vi treffe hverandre og samtidig være fri. Jeg ble fri fra følelsen av at vi tilhørte hverandre, og tenkte i stedet at vi var forskjellige individer med hvert vårt liv. Dette lettet også forventningspresset utenfra, det vi gjorde angikk ikke omgivelsene, venner og familie, jeg trengte ikke å vite hvem hans foreldre var eller kjenne vennene hans.
Vi var ikke et dobbeltindivid og det han gjorde når jeg ikke var der vedkommer ikke meg. Denne innsikten skapte en ny ro og jeg har ikke hatt kjæreste siden.

«Samma for meg hva dere kaller det!» Sa en jente til meg, kanskje det, men det er ikke det samme for meg. Jeg kan leve foruten innslag av familie som ymter frempå med bryllup og unger.

Kanskje jeg igjen vil føle at bare en person er interessant for meg, om jeg da vil godta at han ved siden av treffer andre, er jeg ikke sikker på. Men jeg vet at nå er jeg fleksibel nok til å tenke at det han gjør når jeg ikke er der, vedkommer ikke meg.

Det å treffe andre betyr likevel ikke at man elsker sin kjæreste mindre.

Jeg ville tråkket forsiktig om den jeg var sammen med ble såret. Det er vel kanskje ikke verdt å ha andre forbindelser om man sårer en man setter høyt. Men er en utro person virkelig et dårligere menneske?

Filter fashion

Bortsett fra feil farger, kan jeg si at dette skjørtet står i stil til bloggen min. Min venninne Christina duger bra som modell og jeg må bare føye på at den utrigningen var ikke min idé!

Her er det noen bilder av oss på fylla. Å, er de uskarpe? Vel, det er ikke så lett å holde et mindre dugelig kamera etter søte gufne drinker, det har også skjedd noe rart med øyet mitt… jaja, er det så nøye…?

Uhell og uforsiktighet

Svak bris gjorde havets overflate ruglete. Med lange pinner staket vi bort brannmanetene så vi kunne bade i båtplassene. Vannet var soloppvarmet etter en lang og rolig sommerdag.

Alt virket så klart og den eneste bekymringen vi hadde var at snart ville denne tiden være over, ting var kortvarig og aldri stillestående.

Dagene besto av myk skogbunn, gamle kjerreveier, steingjerder som ledet ut i ingensted og mystikk skapt av noe som en gang hadde vært. Alle steder hadde en historie, noe som gå følelsen av å leve i et eventyr.

Senere møtte jeg han smilende på Carl Berner. «Ida er det deg?!» Det var årevis siden. Ansiktet var annerledes, det virket nedslitt. Møtet var så kort. Jeg visste ikke når vi sist snakket med hverandre.

Livet hans har hatt innslag av piller og misbruk. Amfetamin sliter tidlig ut kropper og den foreldes raskt. Han svimet av i det han reiste seg, ansiktet ble hvitt uten blod, det støtet borti gelenderet i det han falt, han slo ut flere tenner og brakk nesen.

Sånn har livet vært, fult av uhell. Som da han kjørte venner på fest og bilen skled ut av veien, han dro videre uten å melde fra til politiet og da de omsider fant han, hadde han begynt festingen og var allerede beruset. Han ble tatt for fyllekjøring og mistet lappen.

Og sånn vipper dagene mellom uhell og uforsiktighet og til slutt inn til soning. Nå er han ute igjen, men jeg har ikke sett han siden det tilfeldige møte ved veikrysset. Aldri kan vi møte hverandre igjen som da vi badet og lagde flåte ved båtplassene.

Festdemper

Denne samtalen får jeg ikke ut av hode, det var i et selskap, de satt ved siden av meg og det var intet jeg kunne gjøre eller si, annet enn kreative forsøk på avsporing, men det hadde desverre ingen effekt. Der var en ivrig dame uten særlig utviklet sosialintelligens som ikke tok et hint. Noe så til de grader også!

Jeg spurte intetanende:
«Hvordan går det med typen?»
«Det går ikke så bra» Svarte hun ærlig. Jeg blir aldri overrasket over brudd eller problemer innad, det er ikke slikt utenforstående kan se eller ane. De hadde virket så veletablerte sist, han kunne alle navn på tanter, onkler, kusiner, tremeninger og alle langt ute i slekta. Dette er ikke hva en vanlig kjæreste pugger, dette er slikt en typisk familiemann interesserer seg for.

Hun fortalte meg at hun trengte tid, det hadde skjedd en tragedie i familien og hun visste ikke lenger hvordan hun ville ha det, han bodde i leiligheten deres, mens hun flyttet hjem til foreldre.

Hun var så sår, så ærlig, sterk, i de korte stunder vi så hverandre oppdaget jeg henne en gang til så vidt det var, hun som midtpunkt blant venner og familie, mens jeg sitter ved siden av.

Jeg skulle til å si at dødsfall og tragedier mest sannsynlig vil sette den hverdagen en kjenner i nye perspektiver og at det resulterer i samlivsbrudd er kanskje ikke så rart. Jeg ville også prøve å lede samtalen en vei som passet inn i den lette sommerstemningen, det var for mange mennesker der til å grave i mudder og gjørme.

En dame brøt inn: «Hva?! Du må ikke finne på å forlate han!!» Og der startet rabalderet, noen forsøkte å dempe damen som ivrig la ut om denne fantastiske mannen, min venninne hørte tålmodig på formaningene, prøvde å forklare hvordan situasjonen var, men fikk høre;
«Din bror er død, han vil aldri komme tilbake! Din mann er her nå, skjønner du ikke det, din bror er borte for alltid!!»

Poenget hennes druknet i «borte for alltid…» Noen måtte forlate bordet. Det ble en tung, underlig stemning jeg ikke klarer å glemme.